skjermbilde-2010-11-01-kl-123858.jpgDet hendte i de tider en ansiktløfting av hele samfunnet. Den bestod ikke av avrynkede kinnfolder og tuber med botox men av nuller og ettall, og ble defor bare kalt digital. Tallene for rundt jorda på ett sekund i et interåndelig nettverk og ble til bilder, lyd og tekst som var du sammen i gråt og latter med hvem du ville alle steder samtidig. Der den fysiske ansiktløfting gjorde menneskene vakre og ensomme, skapte den digitale rufsete samtaler og sosialt liv. Denne tidens helligste skrift ble bare kalt Ansiktboka, eller Facebook på engelsk. (Kronikkform i Aftenposten HER.) Litt gammeltestamentlig språk og Facebook som metafor for den nye medieformasjonen gir mulighet for å reflektere noen større spørsmål relatert til minst to oppslag i avisene de siste ukene.

aec0de754b88ae64bb8a9ed93ba32e84aa738b6fc690424eb435dbfd.jpg300px-hms_beagle_by_conrad_martens.jpg Det er allerede lenge siden. Det var en trøtt tirsdag uten arbeidslyst, nærmere bestemt den 25. April 2006, at jeg for første gang hamret mine egne skriveregler ut på bloggen. De lyder vanskelige og fremmede nå i ettertid:

  1. Skriften skal være mest mulig kroppslig og filosofisk – samtidig
  2. Jeg skal alltid risikere og investere meg selv i skriften
  3. Jeg skal alltid forsøke å skrive meg utover den kunnskapen jeg har ved skrivestart
  4. Hver setning skal helst spre seg i alle retninger mot samme mål
  5. Hver setning skal vise at alt henger sammen med alt, for ingenting i verden går opp

«To thine own self be true, and it must follow, as the night the day, thou canst not then be false to any man.»

William Shakespeare

[youtube]http://youtu.be/HfOUhwhdUV0[/youtube]

dsc_0117.JPG

bilde2.jpgbilde.jpgJeg har vært her før. Mange har det. På besøk til min mor. Fire ganger på 30 år. Først som liten og redd gutt, etter en vellykket ryggoperasjon. Senere besøkte jeg henne etter en mislykket operasjon, som fortsatt merker et liv med kroniske ryggsmerter. Hennes rekonvalesens etter et stygt ankelbrudd, med beinpiper stikkende ut av den hvite huden, medførte gjensyn med Sandnes sykehus en gang sist på 1990-tallet. Siste gang bygget faretruende åpnet seg opp med sine morbide hemmeligheter, var etter at min mor fikk skiftet ut det ene kneet for en del år siden.
Likevel hadde jeg glemt skiltet nede i gangen: Ortopedisk verksted.
Ortopedien er den delen av legevitenskapen som behandler misdannelser og skeivheter i kroppens holdnings- og bevegelsesorganer. Begrepet ortopedi kommer av orthos, som betyr «rett, korrekt», og paideia, som betyr «oppdragelse» eller «dannelse». Skiltet formidler altså hvor du en gang fant verkstedet for den rette dannelse for de kroppslig deformerte. Det er et praktfullt skilt, synes jeg, når det oser av tillit til menneskers kapasitet og yteevne i møte med den ville naturen og tidens glefsende tann. Den nødvendinge humanistiske utopien lever fortsatt der, gjennom skiltets harde budskap. Smerte, død og naturens misforming – alt tar vi fatt på, med stort mot. Guder og gener har ingen adgang til et slikt verksted.
Men tid og rom finnes på like uforklarelig vis som før og antagelig til all tid, med eller uten mennesker. Sandnes sykehus skal nå selv inn på verksted, etter å ha fungert som lokalt sykehus siden første verdenskrigs utbrudd i 1914. Det har i sitt allerede lange liv tatt i mot epidemisk syke, fødende, trafikkskadde, brannskadde – ja, alle typer rehabiliteringstrengende, men de siste årene særlig proteseopererte og amputerte mennesker, foruten levert røntgentjenester til mange av oss. I 2008 overtok kommunen bygget. Snart tar sykehuset ny form med nytt innhold, som et bo- og aktivitetssenter for eldre. Lokasjon og utsikt vil kunne levere livsbekreftende rammer for gammelt og nesten utlevd liv.
Det var i desember i fjor at Cathrine Gilje kom på at noen burde tre inn i og ta i bruk byggets overgangsalder, gjøre den synlig. Søknad til Sandnes Eiendom ga positivt svar, oppstart januar 2010. Med sykehusveggene som tegneark var det vanskelig å gå tom for papir (visstnok akkurat 3156 km). Den helt fysiske forutsetningen for det store antallet verk som nå finnes på stedet, er den kaldeste vinteren i Sandnes på 40 år. Arbeidstemperaturen har i snitt vært nede på 2-3 grader celcius. Det var arbeid og bevegelse som gjaldt. Hjalp også mot det forlatte Rigets påtrengende mystikk, vil jeg tro.
Cathrine Gilje har gått inn i en fysisk og konkret dialog med stedet, et bygg som fortsatt er ladet med fortid, om enn bare gjennom få rekvisitter; skilt, ikke senger; rominndeling, ikke pasienter; enkelte skap og hyller, lyskupler, kleshengere på et rom, noen permer på et annet, litt søppel her og der, støvlag, lekkasjer og forfall, lys og skygge. De få originale sykehusrekvisittene har til gjengjeld reminisenskraft så det holder.
Kunstneren bestemte seg tidlig for å anvende tegneformer, nettopp fordi tegningen kunne ta i bruk og foredle denne reminisenskraften som lader sykehusets egen overgangsalder. Veggene ble papiret, papiret har en gang hatt fluer på veggen med utsikt til prøvd liv og temporær lidelse. Tegningene fortsetter stedet, først og fremst bakover i tid, mot det som har vært, men også mot byggets framtid. Kunstneren har uansett gått i en svært direkte dialog med sitt eget materiale.
Utstillingen byr på to hovedtyper av stedsspesifikke verk. I en tidlig fase av arbeidet valgte kunstneren å bruke tegninger og fotografiske plansjer fra noen utvalgte, eldre medisinske oppslagsverk, som hun følte bar på den minnekraft og atmosfære som stedet selv byr på. Ved hjelp av en overhead ble bildene projisert opp på veggene, til hun var fornøyd med forholdet mellom rom og motiv. Siden var det bare snakk om kaldt og følsomt tegnearbeid. Disse verkene tegner opp et innhold til stedet, de er i dialog med mennesket som pasient og pasienten som menneskekropp i endring og overgang, beskjært og podet sammen, etter alle legekunstens regler.
Den andre hovedtypen av kunstneriske bearbeidelser av stedet, tar i større grad fatt i stedets egen kropp, og tegner videre på denne, i forfall og delvis amputert som den per mai 2010 er. Slik som i et av rommene, hvor hun tegner videre med andre farger på det hvite og gråe golvmønsteret som allerede finnes, etter det som ser ut som en serie av vannlekkasjer. Disse verkene tegner heller opp stedets egen tanke og bevegelse, som riktig nok ligger i forlengelsen av dets forhistorie som sykehus og ortopedisk verksted. Det er verk som er i dialog med stedets form og bygningskroppens egen endring og overgang.
Ikke alle verk passer udelt inn i disse to kategoriene. Noen av veggtegningene ivaretar i større grad den surrealistiske følelsen som mange pasienter utvilsomt må ha hatt – og som publikum vil kjenne på – når de har oppholdt sine liv her i dager eller uker. Naturen dukker opp i mange former, ikke bare i menneskeham og med menneskeledd. Mennesket er også et dyr, det eneste selvrefleksive dyret, med et så avansert språk at det kan forme seg selv og verden, f.eks. ved å skape «ortopediske verksted». Noen enkeltverk i utstillingen tilbyr de drømmebildene og naturassosiasjonene som må ha florert i det mentale drømmerommet som også fantes her, helt fram til 2007. Et mentalt rom som sikkert ble fulgt like nøye opp som den fysiske smertebehandlingen, av et dedikert og skiftende personale gjennom nesten 100 år.
Enkelte verk kombinerer på elegant vis de kunstneriske hovedgrepene som Cathrine Gilje har gjort bruk av. Eksempelvis har den suverene framstillingen av nervebaner og blodårer i et menneskehode med lukkede øyne, slik vi møter det i ett av rommene, fått sin egen hvite pust, som trekker ut av rommets to lufteventiler. Det gir et enkelt og kraftfullt uttrykk, hvor menneske og bygning blir ett, ja, hvor ånd og materie møtes på forunderlig vis.
Det er når det kommer til stykket et slags pictopedisk verk sted Cathrine Gilje har skapt i Sandnes sykehus i løpet av våren 2010, der det før fantes et ortopedisk verksted. Pictogrammet er et symbol eller et illustrert diagram, en framstilling i bildeform av statistikk og utvalgte hendelser. Cathrine Giljes tegninger og installasjoner i Sandnes sykehus denne våren tilbyr en liten dannelsesreise i forholdet mellom bilde og materie, bygg og kropp, om våre helt naturlige og menneskegitte møter med våre fysiske og mentale grenser og omgivelser. Hvor Sandnes sykehus fortsatt er et verk sted. Som tilskueren vil bekrefte denne gang, ikke pasienten.
Utstillingen gir slik den besøkende et pictopedisk verk sted å vandre rundt i, men den gir også en mulighet til å kjenne på det ortopediske verkstedet som var, når sykehuset ennå har attributter som signaliserer sin fortid, med stor reminisenskraft, langt utover den individuelle erfaringen av livet.
For mange besøkende vil nok likevel konkrete og personlige livshendelser materialisere seg i møte med bygget og utstillingen. Den gir anledning til å møte oss selv i emning og overgang, som skjøre og formbare vesen, hensatt til livet og virkeligheten gjennom øyets og kroppens stadig utsatte sanseapparat.
Medisinen og kunsten er både verktøy og verksted, menneskeskapte, med forskjellige formål og ulik nytte, med ulik verdi og betydning, men fokuserte på det virkelige livet i all sin enorme og magiske velde – før det tar slutt. Og noe nytt tar fatt, uten oss.

digilitsoutline_3feb10.gif
To add some more context to my Lancaster ale life, here is a short outtake from the description of the Peter Lang bookseries on «New Literacies and Digital Epistemologies»: «New literacies are being invented ‘on the streets’ – as people from all walks of life, in diverse sites located within ‘meat space’ and ‘cyber space’, wrestle with new technologies, shifting values, changing institutional forms and processes, and emerging structures of temperament’ characteristic of postmodernity/New Times/the Global Informational Age. These new literacies are all but absent from our educational institutions. Education administrators, teachers, teacher educators and, sadly, academic scholars and researchers, remain largely unaware of their existence. Yet, these new literacies [will] increasingly define the literacy engagements of the young people they teach and the world these young people inherit. ‘New Literacies – The Series’ aims to explore this domain, and to help broker awareness of some of its key trends and features into educational consciousness and practice. It will build upon some key orienting questions: To what extent are the ongoing communications and information revolution and its associated social, economic, cultural, and political changes generating and demanding new literacies – new ways of encoding and decoding everyday lives – on the part of people at large?; What ARE these new literacies, and what distinguishes them from literacies we have known?; How well are our educational institutions getting to grips with new literacies?; What pressing issues and challenges accompany these literacy inventions from the streets, and how are these to be addressed? How do new literacies impact on life in schools, homes, communities, workplaces, sites of leisure, and other key settings of human cultural engagement? For all the TALK about new literacies, we are often hard-pressed to find clear responses to these and similar questions -particularly, within education. Moreover, amidst all this change it is common to find educators and educational administrators and policy makers retreating to familiar territory in formal approaches to literacy education and curriculum at large. Witness here the current revisiting of old debates such as ‘phonics or whole language?'; the retreat to reasserting basic code breaking as the ‘stuff’ of literacy; the retreat to foisting on teachers strategies for emergent readers and writers grounded in traditional print media; the retreat to imposing tightly surveilled regimes of standardized testing, diagnosis and remediation/intervention. This series will explore in depth and from a range of perspectives the extent, nature, and implications of new literacies in global context. It will challenge familiar ways of framing literacy, and ask what it means for literacies to be powerful, effective, and enabling under current and foreseeable conditions. Collectively, the works in this series will help to reorient literacy debates and literacy education agendas.«

att103472.jpg

« Forrige sideNeste side »