Om Georg Johannesens Eksil (fra Morgenbladet)
Det er gått to år siden Georg Johannesens forrige bok, Nytt om Ibsen og andre essays. Som med de fleste av hans foregående bøker, var det hans verste og beste hittil. Stort sett en usammenhengende opplevelse ved første gangs lesning, men med den intuitive følelsen av at man leser noe som er viktigere enn det meste som er lesbart på norsk språk. Andre gangs lesning avsporer deg til mye annen litteratur, de månene som Johannesens skrift lyser på som unnskyldning for å snakke om den norske verdens åndelige tilstand, med ham selv som dirrende termometer. (Tredje gangs lesning er gjerne frastøtende, for du klarer ikke å oppholde deg i hans verden så lenge om gangen, uten at den kolliderer med deg selv.)
Alle Johannesens bøker er mest av alt en shakespearsk utforskning av ham selv, altså verden, muligens gjennom seinlesning av hans egen forrige bok. (Litteraturvitenskapens nærlesning utlegges som samme metode, men nærlesningen er ”ahistorisk uten sorg”.) Derfor sporer enhver bok av Georg Johannesen deg også bakover i hans eget forfatterskap, bok for bok, som i en trapp ned til ungdommens Inferno, helt tilbake til, som han skriver i årets Eksil, romanen Høst i mars, hans første bok: ”I 1957 aborterte jeg som halvstudert røver med en roman om eksil og terror”. Men så gjerne ennå videre bakover, da via f.eks. Dag Østerbergs artikkel i Johannesens bok (1996), den tredje av fire antologier om Georg Johannesens liv og virke, her om hans politiske virksomhet, hvor det fremgår at han var ”Høyremann i gymnasietiden”, altså rett etter den krigen som rammet Bergen og merket Johannesen så hardt.
Under slik parallellesning spør man seg også: Hva hadde skjedd med Georg Johannesens tenkning og diktning og den norske verdens politiske fremdrift om han ved Stortingsvalget i 1969 hadde blitt valgt inn på Stortinget fra felleslista mellom SF og NKP? Kunne det forhindret oppstanden av AKP m-l? ”Pakket”, som Johannesen kalte dem fra starten av. De som var nådestøtet innenfra for Johannesens politiske fremtidstro? Var maoist-leninistene den opprinnelige utløseren for det som fikk Johannesen til å skrive, i sin forrige essaysamling: ”Jeg er en antipolitisk pensjonist som engang var en engasjert og derfor livsfjern lyriker. Jeg er interessert i verdens litteratur, ikke verden”? Eller for de mange bastante utsagn samme sted om at det ikke finnes noe samfunn? Gir et slikt spørsmål svar på hvorfor det er så forbannet viktig ikke å delta, men heller leve hemmelig med få venner etter epikureisk oppskrift?
Johannesens metode er som vanlig fragmentarisk og anekdotisk, også i Eksil. Evnen til å sette sammen litteratur og samfunn i tidsspenn og tankesprang til essayistiske collager som ånder av eksistensiell virkelighet og en moralens historieforståelse er uovertruffen, i hvert fall på norsk. Gud, døden og verdens tomhet er alltid usynlig tilstede i hans litterære vurderinger og moralpolitiske refleksjoner. Som Jon Fosse skal ha sagt om brechtianeren Johannesen: ”Kvifor seie Beckett når ein meiner Georg Johannesen”. Ateisten og marxisten Johannesen byr som regel på mer ånd enn alle Norges politiske prester tilsammen. Men i motsetning til Beckett (forestiller jeg meg) byr Johannesen også på sin egen tomhets moral- og erkjennelsesteori, først og fremst via retorikkens språkvisdom og dannelsens personlige eksempler, eller med Buddha som, ”reduserte væren til tomhet, tomhet til erkjennelse og erkjennelse til konkrete spørsmål om adferd”.
Denne gang er dannelsens eksempler få. Eksil er en tynn liten bok. Boka åpner med et dikt av Tu Fu, 700-talls kineseren av dannet familie som valgte eksilet i form av å være en fattig men diktende omstreifer under Tang-dynastiets nedgang. Noe som minner oss på at Georg Johannesen alltid har diktet eller skrevet tapernes og avmaktens historie, at hans tema er det som er glemt eller gjemt, avlært eller utkjempet av det som har vært sterkest. Diktet minner meg på egen lesning av Johannesens Tu Fu-bok (1968), en poetisk påle i den norske bokheimen, i den frieste gjendiktning noen gang gjort til norsk, sies det, hvor Johannesen vel gjendikter Tu Fu til seg selv eller Brecht eller begge. Det er en av tre diktsamlinger i verden som stadig kan gjøre øynene mine uklare av sorg og glede når jeg blar i den. Og den finnes ikke sentimental.
”Nippur” er en kort tekst i 22 punkter beslektet med formen i hans egne visdomsbøker, bare mer uforståelig. Her er Johannesen ingenting annet enn en samtidig norsk Nostradamus. Det er ikke bare denne lille teksten, men hele boka synes gjennomlyst av forfatterens alder. Georg Johannesen er snart 75 år gammel, og på mange vis synes det som han allerede har skilt lag med verden. Som om han snakker fra den andre siden, fra det mørket som finnes på begge sider av livet og i all evighet. Når det er sagt: Han skrev jo allerede i 1965 en diktsamling med tittelen: Kunsten å dø. (For ikke å glemme at fortellerposisjonen selvsagt også er, uavhengig av alder, en som er beslektet med alle de store forfatterne i den klassiske dannelse fra Homer til Tolstoj, hvis tema alltid er liv og død, krig og fred, utreise og hjemreise.)
Likevel avsluttes boka i denne verden, med et håp om at våre statsrådspolitikere snart tar til vettet og tar et lynkurs fra Johannesen i den romerske retorikeren Quintilian, også kalt Europas lærer (virkelighetens Kongen av Europa, som visste hva han skulle bruke all sin kunnskap til), hvis Institutio oratorio i tolv bokruller i lange perioder mellom år 100 og 1800-tallet var viktigste kilde til allmenndannelse. Fra 2004 fins de tre første av de tolv bøkene oversatt til norsk for første gang, av Hermund Slaattelid.
De to lengste og viktigste tekstene i boka er ”Om Klosterlasse” og ”Walter Benjamin versus Bertolt Brecht”. Bokas undertittel er: Om Klosterlasse og andre eksempler. Klosterlasse, eller Laurentius Nicolai Norvegus (1538-1622), er ifølge Johannesen Norges første og siste internasjonale ideolog, som tapte en av de viktigste kampene som noen gang har vært utkjempet i Norge og Norden: Kampen om religionen. Med reformasjonen forsvant Kirken og gjerningskristendommen i katolisismen, som tross alt hadde ånd og forvaltet fellesskap, og det på en slik måte at ”det nesten ikke ble plass til Gud”, som Johannesen skriver. Til og med Nietzsche og Lenin skal ha beundret jesuittene, stiftet av Ignatius av Loyola med Klosterlasse som nordisk etterfølger i andre generasjon, med motreformasjon som arbeidsmotto.
Klosterlasse skriver rundt 1580 Satans brev til svenske lutheranere, hvor Luther fremstilles som Satans tro tjener. Klosterlasse var overalt i denne tiden, men tapte til slutt alle kampene, selv om det folkelige grunnlaget for rekatoliseringen var godt. Reformasjonskreftene besatt militærmakten. Og den katolske kirken hadde selv forberedt fallet gjennom sin egen grådighet på kirkens eget gods og gull. For Johannesen nå, som for Erasmus da, er det her snakk om en historisk dannelseskatastrofe, hvor ”lærdom forsvant der Luthers lære dukket opp”, til fordel for troen og individet. Slik blir reformasjonen selvrealiseringens startskudd, for Johannesen, hvor Kirken forsvant og (den hellige) ånden lakk ut av religionen.
Georg Johannesen utga rundt 1970 tre bøker av Brecht: 100 dikt, Kalenderhistorier og Unntak og regel. Det var Johannesen som gjorde Brecht på norsk. Johannesens utgangspunkt for essayet er at forskjellen mellom Benjamin og Brecht kan øke vår forståelse av dem begge. I 1938 satt de sammen i eksil i Danmark. Benjamin utga posthumt sine Versuche über Brecht og Brecht skrev tre gravskrifter til Benjamin, som tok selvmord på flukt fra nazistene i 1940. For Johannesen er Brecht og Benjamin allierte i ”den tapende kampen mot en seirende fascisme”. Og det synes tross alt viktigere for Johannesen enn å øke vår forståelse for dem, selv om han utvilsomt gjør det også.
Johannesen fastslår at Brecht påvirket Benjamin, men ikke omvendt. Hva Benjamin skal ha vært mest imponert over ved Brecht, var hans evne til å tenke i tidsperspektiv og med en historisk dybde som kunne utsi fascismens krefter og virkning. Deres samtaler varsler ikke bare de kommende folkemord og byene som bombemål, de varsler intet mindre enn ”fascismens evne til varig herredømme”, vennskapets ånd som tapsprosjekt og de rituelle vennskapsstatenes avskaffelse, ifølge Johannesen.
Det skulle etter dette være greit å forstå at Johannesen opplever seg selv som en tapende åndssoldat for kommunismen, i rett linje etter Brecht og Benjamin, slik Klosterlasse var en tapende åndssoldat for katolisismen (og Jesuittene). To systemer det, for formasjon av verden som setter fellesskapet i sentrum. Motreformasjonens rekatolisering viste seg umulig i Norden, slik kommunismen ikke vil kunne få politisk feste her i dag. Etter 1989 er Johannesen en mye mer tapende åndssoldat enn Brecht og Benjamin noen gang var. For Johannesen er fascismen ikke utryddet, den finnes som virksom ånd inne i kapitalismen og dens særegne form for individualisme hvor ”verden er en butikk med seks milliarder kunder”. Kapitalismen har igjen nasjonalstaten som forutsetning, og den ”har Martin Luther som en av sine grunnleggere”, som Johannesen sier. En åndelig skapelseshistorie for vår tid det, som Max Weber har utlagt på andre men lignende måter, i sin Protestantismens etikk og kapitalismens ånd.
Dermed finner vi også svaret på mitt innledende spørsmål om hvorfor Johannesen i forrige bok skrev at det ikke fantes noe samfunn lengre. Thatchers berømte utsagn på 1980-tallet, om at det ikke finnes noe samfunn, kun individer, ble for Johannesen sant så fort som det var sagt. Det er han selv som har skrevet at ”retorikkens etikk er verken mer eller mindre enn en erkjent og bedømt språksituasjon”. (Selv om Epikur allerede for 2300 år siden sa at samfunn ikke finnes, dog i en helt annen situasjon.) Georg Johannesen den eldre er en antipolitisk pessimist, som antar motkreftene så store at det eneste fornuftige er å skrive for sine få venner i Retorisk forum, mens han nyter mest mulig av livet i ro og fred. Det er fortjent for ham, men gavner neppe mange av oss andre, som bare er halvveis til målet (om vi er heldige), og som ennå tror at forandring er mulig.
I alle Johannesens bøker vil man finne forslag til innhold i et aktuelt dannelsesbegrep. Det skiller ham fra alle andre skrivere på en positiv måte. Årets utgave av dannelsesbegrepet er en videreføring av 2003-varianten. I 1975, i Om Norges litteraturhistorie, het det: ”Dannelse er en form for fremmedgjøring.” I 2003 er verden åpenbart forandret, slik at det motsatte synes å fylle begrepet: ”Dannelse er å bli lokalpatriot og forutsetter indre eksil.” I 2005 forsterkes det siste, når Johannesen hevder at dannelse oppstår alltid og bare i eksil. I Norge betyr det evne til Oslo-distanse, mener han. Og: ”Dannelse er det motsatte av turisme”. I 1975 var Johannesen fortsatt på kunstens offensive side. I dag handler det defensivt om å unngå tidsånden, som ikke minst finnes i kunsten, og som turisten sikkert får daglige injeksjoner av hvor enn han reiser. Sjømannen Johannesen reiser selv bare med hodet, som likevel oftest bare gjør ham sorgtung som en bonde med dårlig avling.
Jeg har i grunnen alt mulig å utsette på Eksil. Den er for tynn. For springende. For vanskelig. For pessimistisk. For nostalgisk. For apolitisk. For kommunistisk. For utopisk. Johannesens kildebruk er av det mer uvitenskapelige slaget, og topper seg i en nydelig henvisning til CD-coveret til Elias Akselsens Hjemlandsklokker, som han rett nok medgir er en usikker kilde. Men deri ligger også en styrke, når han lar seg selv slippe unna den akademiske og grammatiske korrekthet til fordel for hva han selv ønsker å si.
Alle vet at alt ikke henger sammen med alt for Gro Harlem Brundtland, selv om hun sa det. Men det gjør det for Georg Johannesen, selv om han ikke sier det til noen. Politikk er filosofi er religion er selvomsorg. Han viser dette i en stil som en gang rystet en svensk professor til å spørre: ”Kan ni skriva på det här sättet i Norge?” Til det er å svare: Nei, vi kan ikke det. Bare Georg Johannesen kan det.
Fra han som 40-åring begynte studiene i retorikk for å fri seg fra politikk og samfunn, har hans fokus mer og mer vært på litteraturens historiefortelling kontra samfunnsforskernes, ikke på de nasjonale strategene men på deres tapende motstandere. Johannesen kan med sitt ekstraterritorielle blikk og sin overhistoriske hørsel sanse og forstå at de som vant de strategiske kampene neppe var de som burde vunnet dem. Slik er hans senere bøker, også Eksil, først og fremst tilskudd til en historieforståelse og en måte å tenke historisk på om vår samtid.
For Georg Johannesen er antagelig Tormod Hermansen og Rune Slagstad en og samme mann, som Einar Gerhardsen utpekes som den vellykte Vidkun Quisling ad internasjonal idealisme, som Luther påstås å ligne Göring, som ”krigsfilmen og Dagsrevyen er samme installasjon på et samtidsmuseum”, som ”jesuittparagrafen varte til den etter 350 år ble avløst av kommunistparagrafen” eller bare som at det ”å sammenligne Nazi-Tyskland og Velferds-Norge 1938 – 1998 er lærerikt”. Ingen andre levende nordmenn kunne sagt det siste og kommet fra det med æren i behold. Kanskje heller ikke Johannesen? Johannesens mot og hans komparative evner er uansett uforlignelige i all sin råskap mot vår egen selvforståelse og identitet.
Selv er han nok i egne øyne Tu Fu og Klosterlasse, tross alt mer en kravstor og manisk Brecht enn en melankolsk og selvmordende Benjamin. Hans bøker kan likevel stadig mer leses som moderne varianter av Ignatius av Loyolas Åndelige øvelser, stifteren av Jesuittordenens egenkomponerte praksis for å kunne leve med verden. (Selv om Johannesens hule i Bergen lik en Epikurs hage antagelig er en retrettmulighet verken Loyola eller Klosterlasse hadde eller tillot seg.) Historien om den våpenkyndige baskeren Loyolas liv og åndelige omvendelse finnes ellers nedskrevet i Pilegrimens beretning (1555), en bok Johannesen ofte har kommet tilbake til, ikke minst i forbindelse med det han kaller for en motstandens retorikk, hvor selvfordypelse er det viktigste arbeidet et menneske har å gjøre, for å kunne leve rettferdig og lykkelig uten å bli en tidsåndens barbar og moteslave.
Men Johannesens eksil blir et for renslig oppholdssted for meg. Jeg må for min del tørre å bli uren i samtidens elv, men kan selvsagt også like den lille bakhagen min med vin og venner og en god Johannesen-bok. Bjelken i Johannesens øye er like formidabel som de store klassikerne fra Homer til Lenin. Men som han sier det med Skjervheim: ”Bjelken i øyet bruker jeg til å se med”.
På overflaten handler årets lille Johannesen-bok om Klosterlasse, Brecht, Benjamin og Quintillian. Her finnes interessant kunnskap, særlig om forholdet mellom Brecht og Benjamin, som uansett hvordan du snur på det er kanoniske eksempler i og med sin litteratur, men også i og med sin forståelse av samfunnets plass i mennesket og litteraturens rolle i offentligheten. Og Johannesen er en mer kompetent leser av de to enn du vil kunne finne hvor som helst i akademia. Ja, det er et kjennetegn ved Johannesen, at han bruker sin eksilposisjon til å tenke nettopp det som de institusjonelle ikke tør ta fatt på. Georg Johannesen er slik sett en isbre i det varme, norske samfunnsfjellet.
Viktigere er det antagelig at noen få vil finne både renselse og kampglød i Eksil. Eller at mange andre bare vil finne utopi, tomhet, galskap, hat. Jeg er nok i første leir, tross alt. Georg Johannesen skriver neppe bøker for å få dem anmeldt i Morgenbladet eller Vårt Land. Han skriver bøker for den Klosterlasse som skal dukke opp i 2550, med sin tapende åndskamp mot den tids globale strateger. Han vet antagelig også at hans egne bøker ikke vil bli lest da, selv om isbreer trekker seg langsommere tilbake enn tidsåndens milde fønvinder.
Nesten alt han skriver tyder likevel på at han ikke tror at vår sivilisasjon (verden) vil kunne eksistere om 500 år, når dagens uerkjente fascisme i korporative og ”mediastyrte demokratismer”, eller ”arvesyndens terrorstater”, som han også kaller dem, besitter både atomkraft og en dertil egnet type industriell organisering, samtidig som dannelseskatastrofene (retorikkens fortrenging og oppstandelsen av det ahistoriske mennesket, osv.) fortsetter med sin meningserosjon og fornektingen av visdom på pengenes og krigsteknologiens alter. Som han også sier det: Norge hevder seg på verdens våpeneksportørtopp mens godhetsdiskursen råder.
Johannesens historiesyn er altså dypt pessimistisk. Historien består først og fremst av store nederlag, store dannelseskatastrofer, og beveger seg mot et mulig ragnarokk. Som deltager i den politiske offentligheten er Johannesens skrifter derfor stein døde, en ære som tilkommer alle som er så konservative at de er reaksjonære inntil det ekstremt radikale. Som ideologikritiker stiller Johannesen derfor også i en egen klasse. Han kritiserer på vegne av tenkningens historie og den klassiske dannelse. Helt ulikt dagens George Monibot eller en Naomi Klein, men i slekt med en filosofisk pessimist som Paul Virilio. Kjartan Fløgstad leste i sin tid Pierre Bourdieu som en blass utgave av Johannesens tidligere og mer politiske skrifter.
Så kan vi lure på hva som hadde skjedd om Johannesen hadde kommet inn på Stortinget i 1969. Og om AKP-ml ikke hadde oppstått. Hadde Johannesen da skrevet på engelsk de bøkene som George Monibot og Naomi Klein ikke klarer å skrive i dag? Hadde vi i stedet for Eksil fått hans politiske memoarer i 2005?
Konklusjon ved å omskrive Johannesens egen om Klosterlasse: Vi bør ikke beundre Georg Johannesen, men utsette oss for hans forakt. Han er et av svært få korrektiv vi har til vår egen tidsånd.