Essay: Om Rein

Bare det sanne er vakkert
- om Arild Reins Stavanger-trilogi

  • En forfatter af min Art er ingenlunde en læge, men han er Sygdommen; for ham gjælder det sletikke at helbrede, men at gjøre syg – faa Sygdommen til at slaa ud, saa enhver kan se sin Sygdom, saa faar hver for sig se til at blive frisk igjen som han kan. Alexander L. Kielland, 1882
  • Mine bøker er de sunneste som er kommet fra Stavanger noen gang. Arild Rein, 2004

Prolog
26. september kl. 06.30 satte jeg meg på flyet fra Sola flyplass utenfor Stavanger med destinasjon Solkysten. Nærmere bestemt Denya. Flyet var stappfullt av eldre mennesker med egen leilighet på Costa Blanca-kysten. De distingverte kvinnene i flysetene ved siden av meg drakk billig cognac fra småflasker til sin lille, grytidlige frokost. Foran på drikketrallen som kjørte frem og tilbake langs flyets midtgang stod en svær stabel med siste nummer av Se & Hør. Den var borte da trallen returnerte. Jeg drog opp Arild Reins Hundedagane, fra 1998, den første i Stavanger-trilogien hans, som nylig ble sluttført med utgivelsen av Kaninbyen under årets bokhøst, hvor Grisekoret var toeren, fra 2001. Jeg gledet meg, hadde lest de første før, visste hva som kom, og tenkte intuitivt på en togtur fra Rena til Stavanger i 1986, da jeg leste Bukowski for første gang. Postkontoret, var det. Og på hvordan jeg hele tida brøyt ut i altfor høylytt latter til at mine medpassasjerer trodde jeg var i nærheten av edru.

Om trilogiens hovedtrekk
Det finnes mange utviklingstrekk i Arild Reins Stavanger-trilogi. Historisk talt: Fra oljeboomen og bygging av oljecondeeper ved Norwegian Contractors i Hinnavågen, i Hundedagane. For oss som tok vår del av rallarjobben, er romanbeskrivelsen av det mellommenneskelige planet rundt denne industrien ytterst gjenkjennelig. Hvor folk jobbet vett og helse av seg, mange bare for å bli uendelig grådige på mer og mer penger, i en fullkomment ond sirkel, som slo kraftig tilbake da virksomheten helt plutselig bare var over. Det var en ekstrem drittjobb mange kan være uendelig stolte av, utført uten sikkerhetsnett verken for ens mentale, kulturelle eller fysiske helbred. Frem til årets Kaninbyen og beskrivelsen av Gladmatfestivalens mer vulgære 2004-variant av Gjestebudet. Uten samtalen som essens, slik det var i Platons sokratiske versjon, blir etegildet og drikkegildet et urovekkende fenomen. Reins roman dirrer av en lignende kulturkritikk som den som finnes i filmer som Etegildet og Barfly. Forskjellen er at den ikke bare rammer en dekadent og borgerlig overklasse eller bare en fattig og forsoffen underklasse, men alle og enhver. Kaninbyen blir på en måte Reins bud på hva vi fikk igjen for Hundedagane, som er ”dei dagane då mjølka i kjøleskapet rotnar, sjølv om ingen av tinga har gått ut på dato”.

Det tidsrommet hvor trilogien utfolder sin handling er altså å finne mellom 1970 og 2004. Stedet er Stavanger, oljehovedstaden. Senteret for utviklingen av Norges økonomiske velferd, ved det andre tusenårsskiftet etter Kristus. Persongalleriet er først og fremst fra den nedre del av middelklassen, men alle bøkene gjør et slags Norge transparent fra den råeste undergrunn til den reneste ideologiske overbygning.

Det virkelig spektakulære med Arild Reins trilogi er hvor gjennomarbeidet den er. Ingen norsk romanlitteratur har noen gang vært i nærheten av et språk så fysisk i sin muntlighet. I poesien er Øyvind Berg en åndsfrende. Det materialistiske virkelighetsbildet som rulles opp er av den typen som makter å visualisere verdens skjørhet. Vår fragile eksistens i åpningen mellom jord og himmel, vår sårbarhet både som mentale, åndelige og fysiske individer, lekker ut av den hardkokte romanvirkeligheten og den fysiske muntligheten.

Arild Rein er en uhyre bevisst forfatter. Det er tydelig også i dette at han for hver bok likevel har egne litterære prosjekt på gang. I Hundedagane bruker forfatteren dialogen som motor i romanen. Med et stort persongalleri er dette en kollektivroman. Hundedagane står nærmest å ha et plot, og er den av bøkene i trilogien som best ivaretar kriminalromanens vedtatte sosialrealisme. Men dette er ikke krim i vanlig forstand. Hos Rein er alle kriminelle på et eller annet vis. Bøkene hans handler om kriminalitet. I Grisekoret er språket fortettet og strammet opp. Den fysiske sanseligheten og oppmerksomheten er like usedvanlig, men i større grad gjennom et psykologisk portrett, av den ødelagte Henry Soma, hvis tanker og indirekte tale er skåret ned til en litterær materie, som gjør Grisekoret til den aller mest lesverdige i trilogien. Denne metoden har Rein til og med godtgjort ut fra romanvirkeligheten, når Soma tidligere har fått banket på seg en hørselsskade av politiet. Kaninbyen er på sin side en mer normal jeg-roman, utvilsomt den lyseste av de tre, om enn med store nok mengder tragikomikk og devaluering av det menneskelige, den også. Det er også den eneste som refererer direkte til Kielland. Vår første store bydikter.

Arild Rein krydrer alle bøkene med et arsenal av referanser, noe som nok kan distrahere alle lesere som vil at bøkene skal henge logisk sammen og være realistiske i tid og rom som en amerikansk kriminalfilm. Overalt er det referanser til Bibelen og ”de hevngjerrige og livsfiendtlige ørkenreligionene”. I Hundedagane er det mange referanser til hiphop og Hank Williams og annen populærkultur. I Grisekoret tar Nippen selvmord oppe på Dalsnuten, med utsikt over byen. Ved siden av ham ligger Pesten, av Albert Camus. I årets roman, Kaninbyen, kommer det frem at hovedpersonen, den oppsagte politimannen Jonny Roxmann, skriver på en omarbeiding av Tsjekovs 6 avdeling, som han har gitt navnet Blokk F. Den skal handle om Stavanger i 2090, sånn ca. 50 år etter at olja har tatt slutt, ifølge hovedpersonens antagelse. Tsjekov var lege, noe som gav ham en naturlig tilgang på den menneskelige psyke og samfunnets sosiale problemer. I ettertid står Tsjekov frem som en diagnostiker av det undergangsmerkede Russland før revolusjonen, med sin dystre munterhet, den menneskelige komedien og den stetoskopiske utleveringen av samfunnets maktforhold. Har Arild Rein lagt igjen en liten lesenøkkel her, mot slutten av trilogien, som forteller oss hvordan vi bør lese den? Trilogien er en sosial profeti? Ikke en beskrivelse av virkeligheten, men en tendens? Men slik som den gode tendensromanen alltid har vært en mellomting mellom hardbarka sosialrealisme og profetisk fremtidsvisjon? Og slik den gode tendensromanen alltid har hatt en litterær snert langt utover gjennomsnittsromanen. Eller er det snakk om – siden Roxmann til slutt, før avreisen fra Stavanger og Norge, destruerer sitt manus – at forfatteren bare minner oss på at verk som hans eget, hvor grådigheten og dekadansen får plass som en del av sannheten om samfunnets og menneskets natur, trenger å skrives hele tiden? Men ingen tør eller gidder? Selv ikke de som ikke lenger har noe å tape?

Fra St. Hans Fest til Kaninbyen
Arild Rein kom med sin første roman, Hundedagane, året før det store Kielland-jubileet i Stavanger. Responsen var ikke omfattende, men god. Knut Ødegård skrev bl.a. i Aftenposten: ”Rein har språk sterkt nok til å få oss til å bli med på ferda inn i eit område for menneskeliv der Verdikommisjonen burde leggja sitt neste møte.”

Under Kielland-jubileet i 1999 gav jeg selv ut en eksperimentell kunstbok med Kielland som fraværende hovedperson. I boka siterer jeg ham med følgende: ”JUBILEUM! Ropte min fetter; er det noe som er dyrt og kjedelig, så er det jubileer.” Jeg kan ikke huske hvor i Kiellands forfatterskap jeg siterte fra, men kanskje var det i fra St. Hans Fest?
Overgangen fra Kielland-jubileet i 1999 til Stavangers viktigste kulturindustri, festivalindustrien, i 2004, blir spesielt morsom når man tar i betraktning Kiellands egen St. Hans Fest. Her er det at vi møter Morten Kruse, ”med Gud i den ene lomma og byen i den andre”. Kruse var Kiellands omskriving av den ytterst virkelige Lars Oftedal, den kristenpietistiske redaktør, som ved hjelp av sine menighetshjelpere, bare kalt ”kaniner”, får stoppet planene om å lage til en folkefest for alle byens innbyggere.

I Arild Reins Kaninbyen er denne verden snudd på hodet. Folkefesten pågår uavlatelig. Ingenting annet synes mulig. Bare den individuelle livsnytelse under folkefestens reklamefinansierte solparaplyer. Alle er blitt kaniner. Alle er blitt Morten Kruse. Det eneste det handler om synes å være penger og nytelse, hvis syntese er den gamle dødssynden grådighet, nå omgjort til den eneste livsdygd, den samfunnsformende livsnødvendighet anno 2004. ”Det er med den gode bisnissen som med det gode knullet”, slik det står i Hundedagane.

Slik opplever den dekadente hovedpersonen det, en sparket politimann, når han velger å satse alt på salg av bakte poteter under Gladmatfestivalen, for å kunne bli rik nok til å reise bort fra landet. Til Thailand. Som nå har bopriser som i Spania for 30 år siden, fortalte NRK meg forleden. Fattige nordmenn reiser visstnok i flokk nå, for et liv med ennå fattigere og villig underdanige Thai-kvinner. Og et snev av rikmannsfølelse, før livet ebber ut.

Da Stavanger hev ut den fordomsfulle pietismen for det oljesekulære samfunnet… hva hendte egentlig? Det synes faktisk å være et underliggende spørsmål for Reins romantrilogi. Svarene han byr på er vanskelige å svelge, særlig for bypatrioter som leser trilogien bokstavelig, hvor Stavanger er ”ein by heilt styrd av hat, setel og tablettar”, og hvor Norge er ”ingenting anna enn ein tarm der mat og alkohol rann gjennom i stride straumar”.

I Alexander Kiellands gamle avis ble Kaninbyen slaktet av kulturredaktøren, en av Norges beste avisskribenter og kommentatorer, for romanens dekadente språkbruk, og, underliggende, for manglende positivitet i forhold til sin egen bys utvikling. Boka ble avskrevet som ”maniert hatbok fra fucking Stavanger”. Hovedpersonen som ”karikert Eminem-pastisj”. Forfatteren som en gutteaktig dissident som ville skape ”Bronx på Vestre Platå”. Hvorfor?

Arild Reins romantrilogi om Stavanger er den første etter Kiellands, som med Fortuna, Sne og St. Hans Fest, fra 1884-1887, formet et litterært tendensbilde av Stavanger anno 1880-tallet. Arild Rein gjør i perioden 1998-2004 det samme om Stavanger rundt tusenårsskiftet. Like lite som pietistene eller Høyre-folket så Kiellands tendensbilde som sant eller interessant, tror jeg dagens liberalister og medieslaver er i stand til å finne noenting som helst hos Arild Rein. Annet enn eventuelt underholdning. Aldri så lattervekkende og fylte av svart humor, er det imidlertid ikke underholdsningsromaner Rein har laget. De er alle tre tragikomiske tendensromaner, hvor tendensen til slutt ikke får tillagt seg selv verken sentiment eller moral, slik det ofte var i den norske litterære gullalderens tendensromaner. Hos Rein blir heller tendensen skrevet inn i materien, den kroppslige og fysiske materien, inn i omgivelsene og miljøet.

I Fortuna skildret Kielland den kapitalistiske krisen som rådde i byen, med alle dens sosiale og moralske virkninger, hvordan pengemoralen alltid slår nådeløst nedover i samfunnet og like nådeløst innover i alle mennesker og i hele kulturen. Arild Reins Hundedagene har samme preg av å være en kollektivroman, hvor medlemmer av alle samfunnslag, ikke minst den nedre middelklassen, skildres som en sammenhengende grådighetskultur. Til slutt ranes stadionkassen etter en fotballkamp mellom Viking og Brann, for at gjeld mellom kriminelle skal kunne dekkes. Det blir et godt bilde når fotballpublikummet per i dag kanskje er det siste eksempelet på et ”praktiserende” folkelig fellesskap, selv om også det har klare trekk av å bli en religiøst fordømmende menighet i hendene på en totaliserende underholdningsmaskin. I Stavanger per 2004, mellom alle høyttalerangrepene fra ”We are the Champions” og lignende tolerante samtidssalmer, tas dette hånd om av en TV-Vest-journalist som får 12.000 mennesker til å oppføre seg som om de var kollektivt innmeldt i Pinsebevegelsen.

I Sne er det den religiøse overbygningen som skildres, dens institusjonelle forhold til den politiske overbygningen rett etter at Venstre-regjeringen overtok for Høire-partiet, men først og fremst den falske ideologien og den hule praksis som kirken forvalter sitt åndelige lodd med. Det er påfallende hvordan også Arild Rein, i toeren sin, Grisekoret, bruker vinteren som bakgrunn og bilde på den åndelige tomheten som råder i det samfunnet Henry Soma beveger seg gjennom på jakt etter materielt og åndelig eksistensminimum. Mellom forsikrings- og eiendomssvindel, rundt en uendelighet av halvkriminelle mennesker, med korrupsjonsskandaler i familiebedrifter og statsbedrifter, slik som f.eks. Statoil, fryser han seg gjennom samfunnet, mens han i nøden holder varmen med å pisse på sine egne hender. Rein skildrer i Grisekoret et samfunn like kaldt som det Kielland beskriver, i en tid hvor pietismen er på vei inn igjen som fremmedangst og helsehysteri, og hvor ideen om kun å tolerere vår egen kristne formålsparagraf plutselig er aktuell igjen via nye kristne vekkelsespredikanter som Høybråten.

St. Hans Fest er på sin side en roman om pietismens seier over den mulige politiske og menneskelige frigjøring, som kunne kommet i og med regjeringsskiftet. En folkefest forhindres av religiøst forblindete ”kaniner” under ledelse av Morten Kruse, med Lars Oftedals karikerte trekk. Det er en bok som handler om kulturelt og ideologisk maktmisbruk, med virkemidler som minner påfallende om dem som ble anvendt på vekkelsesmøtene i det nyss nedlagte T5PC. 80-tallshiten ”Hands up” som bevismiddel for at man uten medlemsskap i den økonomiske paradisklubben går til helvete som fattig idiot, i stedet for Kruses svoveltaler om evig brensel i helvete som overtalelsesmiddel for medlemsskap i den pietistiske paradisklubben, åpenbarer likevel forskjeller og utviklingstrekk i det norske samfunnet, ikke minst for Stavangers del.

Arild Reins Kaninbyen har en mye mer direkte henvisning til Kiellands trilogi enn de andre to, bare i og med tittelen, men også i dette at den handler om det motsatte av St. Hans Fest: Et samfunn som er basert på folkefester og underholdning. Men i dag er folkefestens element av deltagende demokrati og folkelig motmakt forsvunnet. De karnevaleske kvaliteter er mer eller mindre fraværende, eller rett og slett bare umulige. Våre dagers karneval, festivalene, er ikke noe subversivt korrektiv til makten, men en bekreftelse av den. Kaninbyen antyder bokstavelig talt at den menneskelige byen er blitt en ren dyreverden, igjen.

Den reinske romanmaskinen
De viktigste kritiske spørsmålene som bør stilles til Reins romaner er:

  • Finnes virkelig mennesker som er så til de grader degenererte og dyriske, så ensomme og selvopptatte?
  • Er persongalleriet troverdig når det i all sin umenneskelighet samtidig leverer livsvisdom med en språklig følsomhet og oppfinnsomhet som man ikke engang hører ved universiteter, kanskje bare hos dagens rappere? 
  • Fungerer den sosiale dimensjonen og de sosiale motivene som stilles opp, slik at akkurat så mye blir gjenkjennelig, til at romanverdenen slår tilbake på virkeligheten selv?

For den som bor i Stavanger, kjenner til byoriginalene, leser lokalavisene, har vært på de offentlige ute- og innestedene hvor handlingen foregår, er det neppe noen tvil. Reins romankarakterer finnes de, om man leter, deres historier finnes, deres handlinger finnes, og til dels deres språk.

I alle bøkene tas leseren med på en reise gjennom en by, Stavanger, som er beskrevet med en slik inngående lokal koloritt at den blir levende med alle sine fysiske og kulturelle hjørner og kanter. Jeg er overhodet ikke i tvil om at både motivene, temaene og personene som dukker opp underveis, både de realistiske og de surrealistiske, alle som en er hentet ut fra den stavangerske virkeligheten, før de er puttet oppi Reins tragikomiske kjøttkvern av en romanmaskin, og har fått sin ekstreme litterære finish, som universelle fortellinger om grådighet og dekadanse, hvis fremstilling muligens savner sidestykke i nyere norsk litteratur, men som har sterke linjer bakover i verdenslitteraturen, av Bakhtin skildret som en tradisjon med Rabelais’ latter som dreiepunkt.

Reins romanmaskin bruker slik utvalgte virkelige hendelser som råvarer sammen med gatespråk og bykarakterer, men den litterære massen som kommer ut av Reins kjøttkvern er en ny form for tendensdiktning, hvor språk, personer og samfunn alle bærer frem sine dystopiske bilder. Den kiellandske impulsen i Reins trilogi er tydelig, men tendensene som skrives frem blir verken irettesatt eller kommentert av forfatteren. Tendensen, overdrivelsen, når den bare stilles opp i mot mer av det samme, i en så fysisk og materielt formidlet romanvirkelighet, blir plutselig så grotesk at man antagelig enten forkaster den som idiotisk, eller så blir man skremt, og begynner å lete opp spor til ens egen person og ens egne omgivelser.

Men dette tilsynelatende gatespråket, i all sin bannskap og kyniske råhet, er likevel så elegant formet, fylt opp av så mange underlige visdomsord, med så fremragende bilder og retoriske vendinger, at det oppstår en dissonans mellom, la oss si, romanspråket og romanvirkeligheten, mellom persongalleriets språkevner og deres liv og handlinger. Men den er fruktbar, gir et større heller enn et mindre sannsynlighetsrom til romanvirkeligheten.

Fremveksten av det amerikanske samfunnet og dets økonomiske suksess er fiksjonalisert i det uendelige av noen av århundrets beste filmskapere, med Martin Scorcese som anfører. Audun Engelstad skrev f.eks. etter utgivelsen av Hundedagene i Vinduet: ”Reins debutroman er preget av et overskudd av fortellerglede. […] Det er fristende å sammenlikne Reins roman med filmene til Quintin Tarantino.” Nei, det er i grunnen ikke fristende. Tarantino er en snegle i forhold. Tarantino er en slik kunstner som nesten ikke gjør annet enn å snylte på filmhistorien. Filmreferansene er nærmest hovedbudskapet i hans filmatiske popestetikk. I spennet mellom coole referanser og den motebevisste filmoverflaten hans, finnes et stort og mørkt tomrom for alle som er desinteresserte i kunsten og livet. For meg tilbyr Arild Rein det stikk motsatte i spennet mellom sine referanser og den romanvirkeligheten som utpensles. Tony Soprano og hans venner er den siste tilveksten til mafiafilmens persongalleri. Er Reins karakterer i slekt med en type Sopranos-karakterer, som påkaller sympati midt i all sin ondskap, fordi de har familie og venner som de tar seg av når de ikke ”arbeider”? Noe lignende skjer på et følelsesmessig plan, også hos Rein, i det at man får stor sympati med personene, aldri så kalde, kyniske, nihilistiske, onde, pengepugerske og vulgærmaterielle – dumpet og forlatte av samfunnet på et vis.

Dialogen og monologene avslører ofte et stort refleksjonsnivå og dyp grunn under den overfladiske og dekadente nødvendigheten som fastsetter deres daglige kamp for å overleve. Der ”å leva som Keth var tøffare enn fattigdom. Var du fattig, kunne du gi totalt faen. Degenerera. Bli eit dyr. Ei amøbe. Keth var ikkje noka amøbe.” Eller der ”folk er i live fordi dei har krope til krossen. Så enkelt er det.” Og der alt dreier seg om ”ein skulle stå opp eller bare bli liggande.” Og hvor de andre er ”sånne folk som berre gnagar vekk dagane til folk dei har rundt seg”.

Hvor mennesket er ”eit komplett mysterium av to tusen milliardar nevronar. Ingen antenner ute. Defekte frå fødselen av.” Og hvor Henry Soma, med høreapparatet skrudd ned, formidles slik innefra skallen et sted: ”Sprøtt. Livet. Det var faen så sprøtt. Virra rundt i denne klovnebyen som ei lobotomert rotte med ein sekk med cola på ryggen. Faen absurd. Varmen. Dei faste måltida. Ingenting av det no. Vore ute i to dagar alt. Straffa så vidt begynt. Gløym det. Haglkulene la seg på bakken som eit tynt teppe av små, gjennomsiktige egg.”

Om lege og sygdom
Et ikke-litterært speilbilde av Arild Reins romanverden åpenbarte seg nylig nok en gang i den norske virkeligheten. Det er den samme menneskelige komedien som får store deler av Rogaland Politikammer til å gå aktivt inn i T5PC og andre pengepyramider, som den som får Jonny Roxmann, den halvkorrupte politimannen i Reins romanverden, til å drive horehus for sine kolleger. De vellykkede og de mislykkede er i dag i samme båt, med grådighet som fyrlykt, og med moral og politikk som fyord. Det er slike trekk ved det norske samfunnet som Arild Rein, lik en Tsjekov og Kielland, bruker til å diagnostisere samfunnet. Rein med oljealderens endelikt i sikte, mens vi sliter med individualismens ensomhet og overflod i mediekapitalismens liksomverden.

”Kvadratroten af Livet, af Mennesker og Steder, af Luft, af alslags”, var det Kielland ville skrive frem, sa han engang, det som forfatteren forpliktet seg på å kikke etter med sin skrift, etter hans mening. Det var Kiellands sannhetsbegrep for litteraturen. Det kan tenkes å ha vært en Charles Bukowskis. Det er godt mulig Arild Reins også. På romanideenes samfunnsmessige makroplan ligner han Kielland, på det fysiske mikroplanet mer på Bukowski. Ingen norsk romantenker skriver bedre frem materiens betydning for livet enn Arild Rein. Ingen norsk romandikter skriver et så tett og muntlig romanspråk som Arild Rein.

Det er neppe noe nært politisk forhold mellom Arild og Alexander. Arild Rein kunne aldri blitt ordfører i dagens Stavanger. Han vil ikke engang i fremtiden krepere som en utmattet og overvektig politiker eller byråkrat. Men han vil neppe heller bli redaktør i Stavanger Aftenblad, og sette dagsorden i den kulturelle eller politiske offentligheten. Som Kielland får kanskje heller ikke Arild Rein 3-årig statsstipend…

Men han lever ut en lignende litterær forfatterrolle som Kiellands, som vår tids tendensdikter i en aldeles nydelig muntlig, norsk prosa, hvor dagligspråket finnes på en undergrunnsbarokk og sjangerutvidende måte, som selv ikke en Kjartan Fløgstad på sitt høyeste litterære bluss kunne forestilt seg mulig.

Hvor Kielland med Stavanger som eksempel kom inn i samfunnet ovenfra, og mest av alt skildret ”sygdommen” i maktens moralske irrganger, der kommer Rein inn nedenfra, og skildrer mest av alt den lille underklassen og den store middelklassens moralske tomhet i dagens ”frie” og ”demokratiske” samfunn. Romantrilogien er, med sine tragikomiske muntlige språkkanonader av kuldebringende kritikk av forholdet mellom individ og samfunn i dagens Norge, ingenting annet enn kvadratroten av det verste livet som i dag leves i Stavanger, Norge. ”Sygdommen” får mer og mer innpass, overalt. Den er mer eller mindre nedfelt i kulturen og samfunnsstrukturen, i språket og vanene, arkitekturen og samferdselsmønsteret. Stadig vanskeligere å få øye på, dess mer den utgjør av byskogen. Klisjé eller ikke, det funker.

Epilog
Den 30. september 2004 ligger jeg ved badebassenget i Denya. Trilogien ligger akkurat ferdiglest i skyggen bak solsenga, hvor videokameraet står sammen med en halvlunka San Miguel, noen avgnagde olivensteiner og fettrestene etter den skambillige Serrano-skinka. Jeg snakker langsomt inn noen stikkord til en artikkel om bøkene på min medbrakte iPod. Med blikket vendt mot Solkyst-himmelen ser jeg toppen av heisekranskogen over leiligheten vår, der det bygges nye leiligheter i et tempo som likevel ikke klarer å dekke den norske etterspørselen.

Jeg forteller til den kritthvite iPoden, ganske insisterende, kan jeg høre på opptaket i ettertid, at bøkene til Arild Rein stiller tre hovedspørsmål til leseren. Før jeg avslutter med å si at det er nødvendig å se nærmere på det litterære og politiske forholdet mellom Alexander L. Kielland og Arild Rein. Der kan det være noe. Lenger kom jeg ikke. Det er kanskje sunt nok, det. I denne omgang.

Så får kulturredaktører med Kielland som forbilde selv vurdere om Arild Rein fortjener sammenligningen. Og leserne orientere seg om en av Norges viktigste forfattere. Skal bare en av bøkene leses, ville jeg valgt Grisekoret. Jeg er ellers villig til å vedde flosshatten til Alexander på at Reins bøker, som Kiellands, vil bli filmatisert.
Kulturbyen Stavanger, på sin side, bør være stolt av at de har en ny kiellandsk sosialprofet i sin midte. En som samtidig snerrer med Bukowskis vilje til fysisk og mellommenneskelig sannhet. En som avstår fra autoral moralpreken til fordel for å vise frem romanpersonenes tarvelige livsdilemma i et språk så råbarka poetisk at lesegleden er eventyrlig. Arild Rein er en nyttepoet, i ordets mest samtidige forstand.

PS! Etter at artikkelen var ferdigskrevet dukket dette avsindige oppslaget opp i Rogalands Avis, den 28.11.2004. Oppslaget bekrefter at den romanvirkeligheten som finnes i Stavanger-trilogien er bygget opp og innredet med faktiske historier fra oljehovedstaden. Romanpersonen Jonny Roxmann er åpenbart tuftet på den omtalte politimannen, som i motsetning til i boka, har fått fortsette sitt virke innen Rogalands-politiet, selv om han var tiltalt for medvirkning til hallikvirksomhet. Og det selv om han i saken nektet å la seg avhøre av sine egne kolleger, kanskje de samme han tidligere hadde antydet var horekunder i hans eget hus, som han igjen nektet for at han visste ble brukt til horehus av leietageren? Forstå det den som kan. Helt til han nå, altså, er midlertidig suspendert for å ha brukt sin politistatus til å rekruttere medlemmer til T5PC.