reilstad kom

Jeg fikk denne matmailen her om dagen: "Har du prøvd røkt chili i olje, i omtrent like store mengder som en porsjon ris? Etter at brannen har lammet munnen popper det i ørene omtrent som på en flytur med en Hercules uten trykkcabin. Så er du over skyene og har en gratis rus som varer i minst 30 minutter og som ikke etterlater hverken kriminelle fingeravtrykk, bakrus eller andre bivirkninger fra en ellers normal lørdagskveld på byen. Glem poppers, go for chili. Guten ape titt!" Det slo meg med en gang jeg leste, at det er faen meg noe å lage: En eksperimentell kokebok for ruselskere. Så for dere 7 og en halv som av og til leser bloggen: Kom med oppskrifter! Jeg mener her ikke å gå i den pastahatende Filippo Tommaso Marinettis fotspor, som med sin La cucina futurista, fra 1932 lagde poetiske blomsteroppskrifter som en idiots protest mot den harde materielle virkelighetens råvarer og tilberedningspraksis. Tvert i mot, det må bli en kokebok for alle dette her, både med hensyn på tilgang til råvarer og kokemuligheter. Ikke som protest, men som lovprising av livet og et uttrykk for amor fati. Slik som Marinetti alt i 1909 skrev Det futuristiske manifest og i 1918 startet et eget futuristisk parti i Italia (som i 1919 ble en naturlig del av Mussolinis fascistparti), ser jeg likevel for meg muligheten for et slags manifest, og om enn ikke et parti, kanskje en langsom og jordnær kosmopolittisk bevegelse, alternativt en dannet ruskult, sånn i første omgang.

Forleden besøkte jeg Dusavikveien 216. Kirkens Bymisjon driver der Rogaland A-senter. I 1995 ble det anerkjent som ett av sju nasjonale kompetansesenter for rusrelatert problematikk. A’en står for avrusing. Jeg fulgte med en nær kjenning, som hadde funnet ut at avrusing var en god idé, og at å oppsøke A-senteret var en ypperlig måte å tinglyse det på. Jeg datt ned i en blåmusset ventestol mens tinglysingen pågikk. Min vante tro utforsket jeg straks litteraturen i rommet, som kun bestod av Kvinner & Klær. Enten så var det bare kvinner ansatt på senteret eller så var de avrusingsivrige kun av feminint genmateriale, eller begge deler. Jeg følte meg ikke videre velkommen, og bestemte at jeg under ingen omstendighet skulle hinte frempå om egne alkoholvaner. Jeg husket med gru et legekontor i Bergen i 1996, hvor jeg svarte dønn ærlig på lette spørsmål om mine enkle drikkevaner, og hvor legen etterpå brukte et kvarter på kraftig moralsk refleksjon sånn ut i luften, over alkoholens mange skadelige bivirkninger.

Fattoria Selvapiana, Vigneto Bucerchiale, 2001 - Chianti Rufina Riserva, 255 spenn alligavel. Tror det va åtta igjen på Kvadrat. Klåkkå e 20.25, 16.12.2005. Eller Pazo de Villarei, 2004 - Rias Baixas, Albarino, 109 spenn. To igjen i Sandnes. Adle trenge både ein røde og ein kvide himmel. Nå-å er det jul igjen! Kjølar et møst, i alle fall for den røde!

Da jeg forlot travlagets første runde på Nåløyet i går kveld om lag kl 24.00 sammen med Knut, trodde jeg at jeg hadde kommet godt ut av kveldens konsumvinindeks, med oppvarming fra 17.00 med hummer for høy og flaskevis med chablisvarianten av livets vann. Arnti hadde slitt en stund med svingene på den trange indrebanen rundt peisen på Nåløyet, og Ani var på god vei inn i et virkelig urent trav. Tyngdepunktet altfor høyt, gikk og heiste på hodet, muligens luftveisproblemer etter en lang løpssesong. Så jeg vrinsket lett ut av døra, heiste på halen og drog ørehetta oppover langsida langs Vågen, med Knut halvt i dødens posisjon utvendig. Jeg hadde stor fart inn i svingen mot Holmen bar, og ga kroppen et lett rapp med tømmene á la en tequila, da jeg ser Knut skjene ut mot høyre i altfor stor fart med dodøra rett imot, som han gikk gjennom med knappest mulig margin. Antagelig brøyt han løpet tvert, etter å ha gått i dødens helt fra start. Noe som ikke var overraskende sportrekningen og løpsforutsetningene tatt i betraktning. Han var også rapportert kantete i travet under trening dagen før.

Nå eg va liden så bodde eg på siå av Forus travbane i to år. Siden har eg vært sånn. (Vett dokker forresten at ordføraren i Stavanger, Sevland, va sjef på travbanen før an blei ordførar…) Klokkå seks på lørdagen får kje ongane se barneteve, då ska eg se travet. Ugås viktigaste teveprogram. Ugås einaste viktige teveprogram. For å sei det med gårsdagens blogg: Trav får meg te å glømma meg sjøl. Eg slutte å korrespondera med verden. Eg huske den gamle kafeen på travbanen, kor der satt gamle bønder, dridas, med et halvliterglass med Koskenkorva i neven, og auste seg opp om korfor den tvillingen akkurat di hadde spelt ville gå inn med høge odds. Me e den nye generasjonen av tabarar. I går va adle fem i travlaget - så kver uga legge inn et system te 1000 spenn - samla te den halvårlige vinkvellen med spesialbestilte tapas fra den beste baren i byen. Me drikke vinar så koste dobbelt så møje så ei halve Koskenkorva, og me drikke gjerna 10 stykker av di mens me spise og ser på løbå. Altså før me tar ein tur på byen.

I serien av gode forslag til et minneverdig Stavanger2008 er jeg kommet frem til en viktig ingrediens i de flestes liv, nemlig rusen i byen. Vi bør bruke årene frem til 2008 slik at vi i det herrens kulturbyår er back to basic. Basic er her engelske tilstander. Slik det var i Stavanger rundt 1980, vil jeg tro. Da barene og restaurantene stengte kl. 00.15, men til gjengjeld åpnet kl. 18.00, med lange og snakkesalige køer utenfor. Hvor vorspielet var kort og eventuelt rett fra jobb. Den gangen nachspielene var fruktbare, bokstavelig talt fylt opp av all slags kjærlighet, uansett fulle av folk som ikke var snøblinde, men samtaletrengte og elskovssugne. Då hadde me fått te ein sjikkeligge udeby då, med goe nachspiel og goe dagar derpå. I dag er rusen i byen et sort hull som skaper angstfylte mennesker. Å gå ut kl. 24.00, etter alt for lange vorspiel, gjerne helt fra tippekampen, og så komme dritings hjem kl. 05.00, er infantilt, bondsk og antiurbant. I fall man ville at det skulle finnes et tilbud etter 24.00, så kan man la innholdsleverandører på kunst- og kultursiden, steder som Tou Scene, få ha kulturbynachspiel la oss si fra torsdag til lørdag eller når det skjer store ting i byen. Alternativt la mennesker som driver slike innholdsutesteder få bruke et av byens mest sentrumsnære parkeringshus til et eget fellesskapelig og friksjonsfylt kulturbynachspiel. Men ikke lenger enn til 03.00. Og gjerne med egne kjærlighetsbåser, uten angrepiller.

Har nettopp leid Sideways på video, den opphausede vinfilmen. (Kan være noe amerikansk 40-års dritt, men håper.) Det har sånn ut på ettermiddagskvisten ledet meg til å prøvesmake en råbillig Barolo, La Terre, 2000 (158 kr, på bestillingslista), som jeg nylig fikk et mindre kvanta av i hus. Den var dessverre så bra at kontoen vil få et enda større innhugg til uka. Uansett er jeg godt satt opp til filmen allerede. På polet i morges fikk jeg også napp på den mest anbefalte nye Chablisen (Vieilles Vignes Defaix, 2002), til en 188-lapp, trur eg, foruten også å bestille et eks. av alle de beste nye chablisene (Bjørn Lyng, i Dagbladet, sist lørdag, uviss på hans smaksløker, men…), som var innenfor min pengeradius, som er stor nok på området (altfor stor, ifølge Trudi). Så livet er bra. Film kommer snart, og jeg skal drikke vin når hovedpersonene drikker, bare for å leve meg inn i filmen. Samme hva min like gode halvdel sier. Og det selv om jeg ikke er på franske Pinot Noir, som jeg vet de er i filmen, men på Nebbiolo fra italienske Piemonte, hvor vår neste vinsykkeltur skal tråkkes, høsten 2006. (Årets ble tråkket Tour de Basque.) Det må være det minste for en skjeiv mann, tenker jeg. Selv prolapsen liker jo vin, så. Ser derfor frem til 7 travrette til helga. Tror på utgangssystem denne gang. Mange favoritter, noen går inn. Utgang er derfor bedre enn poeng eller ABC. Piker, vin, trav og sang. Liten grunn til å klage, tross alt, når man kan gå på do helt av seg selv. Personlige laster er et must for å balansere alle dygdene, jfr. Aristoteles’ etikk. Nytelse en plikt. beste helsa

La Rioja er en egen region i Spania, delt i to: Rioja Baia og Rioja Alta. Førstnevnte ligger i øst, mens Rioja Alta ligger i vest, med Haro som hovedstad. Men også den sørlige delen av Baskerland (nord for Rioja) produserer Rioja-vin, bare kalt Rioja Alavesa, hvor Laguardia er vinhovedstaden. Alava er en av tre regioner i dagens spanske Baskerland (Navarra ble egen region etter den siste spanske konstitusjonen, instituert noen år etter at fascisten Franco døde, i 1975). I Alava ligger også Vitoria-Gasteiz, som huser det baskiske parlamentet. På vår Tour de Basque var Laguardia første stoppested i Rioja-området. Vi forlot pilgrimsruta til Santiago i Logrono.