vinkultur


Bilde til filmsnutt

Leiligheten ligger midt i det historiske sentrum i Malaga (trykk på bildet over for en kort filmintro til byen). Hundrevis av tapasbarer og restauranter ligger 50-500 meter fra leiligheten, pluss alt annet en levende og kompakt storby kan by på, herunder byens fantastiske matmarked, som er et must. Det er 100 m til renommerte Tapeo Cervantes, kortere til Vino Mio og Asako, nærmeste burgerbar er på Plaza Montano rett utenfor døra, til nærmeste pizzabar og nærmeste kebabsjappe (Madre de Dios) er det 50 meter. Shoppingmulighetene er store, både i hovedgata Calle Larios og i alle de trange smugene rundt i gamlebyen, foruten på Larios Centro eller Corte Ingles, begge i gå- og sykkelavstand, om du er av sentertypen. Malaga har flere anerkjente museum, mest kjent er Picasso-museet etter byens store maler. Samtidskunstmuseet CAC er ofte svært besøkverdig. Teatro Cervantes ligger like nedenfor leiligheten.

att103472.jpg

Ein Jurancon dessertvin te rondt ein 180-lapp, så bare e heilt sinnsygt goe sjøl om du hate søde dessertvin. Merr så ein revolusjon. Nå gjelde desserten. 93 poeng.
Ein Albarino te rondt ein 190-lapp, så trengs for å fyll ud det tetta Albarino-kartet, denne ein dridfeide og gulgrønne fra spanskesidå, Rias Baixas. Fisk altså, eller skalla dyr. 92 poeng.
Ein Chateau Leret te ein 150-lapp, den fra 2002, med 90% Malbec-drua i bånn, fra Cahors, mod sørvest den og altså, mørke & moden med hestastall og kjøtt i nasen. Liden forrett med någe halvvilt på. 90 poeng.
Ein Riesling te ein 160-lapp, spätlese, søde kvidvin altså dette, med bare 7% alkohyl, for di så ikkje tåle så møje og lige møje søtt i trynet, fyldige med gule frukter. Aperitif te någe søde frukt. 92 poeng. Eller la vera og kjøra et lass med musserande så vanligt (sjøl har eg vært på den superknusktørre, usukra italienske Borboni‘en i det sista, te ein 150-lapp, som får 87 poeng og løp-og-kjøp-anbefaling hos f.eks. DN).
beste-viner-collage-480b.jpg

[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=it1okjvUu0U[/youtube]

300px-arcos_de_la_frontera.JPGjabugo1-350b.jpgLørdag trettende bærer det avsted til Andalucia og det sørligste Spania, med Terje V. og Stein J. Vi lander i Malaga, øst for vår destinasjon. Kjører et stykke sørover mot Gibraltar, før vi retter fartøyet vestover og innover i landet. Arcos de la Frontera er en av disse hvite andalusiske byene. Som navnet antyder, er Arcos plassert på en klippe, og var mellom 1000-1250 siste mauriske skanse i kampen mellom spanjoler og maurere & mixed fractions. Den ene av mine medreisende sa forresten her om dagen at han hadde gjort opp kjærlighetslivet i Malaga en gang, på telefon, etter 17 års samboerskap, hvoretter han sporenstreks hadde investert tid i en brasiliansk gledespike av beste merke, før han tok taxi fra Malaga til Granada, som er et stykke vei i privatsjåførstyrt bil… Min andre medreisende pleier å holde hus bak kirken i Malaga, når han tidvis avlegger Andalucia besøk inni mellom arbeidet med å hjelpe ledere til å skape fungerende og levende bedriftsorganisasjoner i Stavanger-regionen. Billedkunstelsker som han også er, sendte han meg forleden en kopi av Knut Jørgensens maleri, innenfra Alhambra i Granada, det mauriske palasset som nylig ble kåret til ett av vår verdens syv underverker. Det er ifølge Stein påstått at Knut Jørgensen hadde fotografisk hukommelse, og at han hadde laget bildet nedenunder 14 dager etter studieturens hjemkomst. Stein reiste selv til Alhambra for å sjekke bildet mot virkeligheten, og fant at alt stemte! Vel, fra Arcos er det en halvtime til kysten på Atlanterhavssida, kort vei ned til Jerez og sherrydistriktet altså, eller til Cadiz. Nordover til Sevilla går det spansk motorveiradig, med Cordoba noe lengre nordøst, og Granada helt i øst. Sørover venter magot-apene på The Rock i Gibraltar, denne fortsatt eksisterende engelske kolonien, som Churchill mente skulle være engelsk så lenge det var aper på klippen, og derfor hentet en skokk med aper fra Afrika i sin tid. Ennå lenger sør: Marokko og Afrika. Men også to små spanske bykolonier i Afrika, Ceuta og Melilla. Midt i mellom: En stim med illegale innvandrere og dyriske menneskehandlere, langt fra «Open Port». Det blir uansett et besøk i den lille byen Jabugo, nordvestover fra Arcos, hvor verdens beste skinke slippes i desember under stor festivitas. Google Earth angir to og en halv times biltur, men skitt, alt for det som Vinmonopolets Aperitif-sider beskriver slik: «Glem serrano og pata negra. Verdens beste spekeskinke heter jámon ibérico de bellota og ikke noe annet. Den stammer fra Sørvest-Spania og lykkelige svarte griser kun fôret med eikenøtter og gress.» Rundt juletider valfarter spanjoler ned til Jabugo i Huelva-provinsen for å prøvesmake årets Jámon Ibérico de Jabugo Cinco Jotas. Arcos de la Frontera har ca 30.000 innbyggere og ligger i provinsen Cadiz i den autonome regionen Andalucia. Byen har faktisk sin egen lille corrida gjennom gamlebyen, som ligger øverst oppe på byhøyden. Det vil si at hver påske løper det okser gjennom byens trange gater også her, slik som i Pamplona, hvor vi jo har vært før. Arcos er visstnok det eneste stedet i Andalucia hvor det lages skikkelig rødvin, i hvert fall i følge Henry Notaker. Det er jo ellers sherryen som gir det største og beste alkoholiske bidraget til det andalusiske drikkemønsteret. Utover samtaler og jobbing med noko attåt blir det derpå følgende alenejul før første alene-med-alle-tre-barna-nyttår. Times-they-are-a-changing. Nasen settes nordover igjen 3. januar, til avbrunings-haciendaen i Sandnes, og et godt såmannsår 2009. Neste års motto: «You reap what you sow». Eller som det står i dagens logos, av spanske Miguel de Cervantes: «desire nothing and you will be the richest man in the world«. Joda. Feliz Navidad. Feliz Ano Nuevo.
image0011.jpg

Her var jeg sist helg. Sammen med Daniel. Vi spiste bl.a. hos en skravlete TV-kokk på Casa Nicolas. Daniel påstod det var den beste biffen han hadde spist den dagen. Nedeunder ser du Daniel på Restaurante Jokin i Bermeo, hvor vi inntok lunsj dagen etter, og som også viste seg å ha stjerner i alle mulige guider, inkludert Michelin. Stedet lignet på Patrioten interiørmessig, hovmesteren var kledd som kioskvertinna på Essoen på Vikeså, men maten & vinen smakte som Jans Mat & Vinhus på en god dag. Før all etinga hadde vi intervjuet den norske konsulen i Bilbao – vil du finne i neste Rosenkilden – og påtruffet en byutviklingshemmet Sandnes-delegasjon på Hotel Carlton, geleidet av Merce, konsulens søster. Utover det hadde vi på vei opp på Monte Urgull, med den store Jesus-statuen og utsynet over San Sebastian, konstatert at selv sosialistene er fascister for enkelte svært selvstendighetstrengende baskere. Baskerland venter heldigvis på meg igjen i juni. Da tar vi Rioja også. Og så videre… Klikk på oversiktsbildet over byen med den skjellformede stranda midt i sitt urbane hjerte, og ta en DN-guidet tur gjennom San Sebastians molekylære gastronomi. Legg merke til tittelen, som spiller på det resten av verden dessverre assosierer med Baskerland. Eller bare klikk HER
dsc_0610.JPG
dsc_0648.JPGdsc_0589.JPGdsc_0591.JPGdsc_0612.JPG

Vi reiser torsdag morgen. For en langhelg. Daniel og jeg. Med innlagt konsulbesøk, Gamleby, Pintxos, Txakoli, Carlton Hotel og leiebil for mulig forflytning til San Sebastians strand, Pamplonas skinker eller Riojas vinsjøer, samt annen Gugge & Puppy som skulle dukke opp. Det er siste oppladning til helvetesmåneden for realisering av Nabolagshemmeligheter. Tegner til oppladning med solenergi. bilde-1.png

Jeg drikker den når jeg er glad – og når jeg er lei meg. Noen ganger drikker jeg den når jeg er alene. Har jeg gjester, er den obligatorisk. Er jeg ikke sulten, koser jeg meg med den, og er jeg sulten, drikker jeg den. Ellers rører jeg den aldri – med mindre jeg er tørst.

Neste side »