reilstad kom

Her var jeg sist helg. Sammen med Daniel. Vi spiste bl.a. hos en skravlete TV-kokk på Casa Nicolas. Daniel påstod det var den beste biffen han hadde spist den dagen. Nedeunder ser du Daniel på Restaurante Jokin i Bermeo, hvor vi inntok lunsj dagen etter, og som også viste seg å ha stjerner i alle mulige guider, inkludert Michelin. Stedet lignet på Patrioten interiørmessig, hovmesteren var kledd som kioskvertinna på Essoen på Vikeså, men maten & vinen smakte som Jans Mat & Vinhus på en god dag. Før all etinga hadde vi intervjuet den norske konsulen i Bilbao - vil du finne i neste Rosenkilden - og påtruffet en byutviklingshemmet Sandnes-delegasjon på Hotel Carlton, geleidet av Merce, konsulens søster. Utover det hadde vi på vei opp på Monte Urgull, med den store Jesus-statuen og utsynet over San Sebastian, konstatert at selv sosialistene er fascister for enkelte svært selvstendighetstrengende baskere. Baskerland venter heldigvis på meg igjen i juni. Da tar vi Rioja også. Og så videre… Klikk på oversiktsbildet over byen med den skjellformede stranda midt i sitt urbane hjerte, og ta en DN-guidet tur gjennom San Sebastians molekylære gastronomi. Legg merke til tittelen, som spiller på det resten av verden dessverre assosierer med Baskerland. Eller bare klikk HER

Vi reiser torsdag morgen. For en langhelg. Daniel og jeg. Med innlagt konsulbesøk, Gamleby, Pintxos, Txakoli, Carlton Hotel og leiebil for mulig forflytning til San Sebastians strand, Pamplonas skinker eller Riojas vinsjøer, samt annen Gugge & Puppy som skulle dukke opp. Det er siste oppladning til helvetesmåneden for realisering av Nabolagshemmeligheter. Tegner til oppladning med solenergi.

Jeg drikker den når jeg er glad - og når jeg er lei meg. Noen ganger drikker jeg den når jeg er alene. Har jeg gjester, er den obligatorisk. Er jeg ikke sulten, koser jeg meg med den, og er jeg sulten, drikker jeg den. Ellers rører jeg den aldri - med mindre jeg er tørst.

European Cyclists’ Federation er et godt utgangspunkt for planlegging av neste vinsykkeltur. Vår forrige gikk Baskerland Rundt. Selv med et snitt på 6-8 mil til dagen opp og ned de skjønne baskiske åser og fjell mellom Pamplona og Bilbao kom vi alle hjem med flere kilo på kroppen enn da vi startet. For vinsykkelturer er ikke som sykkelturer flest. Vi opererer med et dobbelt helsebegrep. Vi er for god fysisk form, men antiasketer av hjerte. Etter endt dagsetappe skal både sein lunsj og sein middag fortæres, begge med gode doser av den beste lokale vin. Det er en kjent sak at det baskiske kjøkkenet er blant verdens beste. Vi visste ikke at vinene var så eminente, i sær Txakolien. ECF opplyser nå at 2400 km sykkelveinett endelig er etablert mellom Atlanterhavet og Budapest. Av dem går 800 km gjennom Loire-dalen. I Bourgogne er sykkelveinettet utvidet med 200 km “langs jernbanestrekninger, kanaler og vingårder”. Det spørs om det ikke er på tide for de tre vinsippende syklister å reise til euroseters og sykle seg feite igjen.

Jeg fikk denne matmailen her om dagen: "Har du prøvd røkt chili i olje, i omtrent like store mengder som en porsjon ris? Etter at brannen har lammet munnen popper det i ørene omtrent som på en flytur med en Hercules uten trykkcabin. Så er du over skyene og har en gratis rus som varer i minst 30 minutter og som ikke etterlater hverken kriminelle fingeravtrykk, bakrus eller andre bivirkninger fra en ellers normal lørdagskveld på byen. Glem poppers, go for chili. Guten ape titt!" Det slo meg med en gang jeg leste, at det er faen meg noe å lage: En eksperimentell kokebok for ruselskere. Så for dere 7 og en halv som av og til leser bloggen: Kom med oppskrifter! Jeg mener her ikke å gå i den pastahatende Filippo Tommaso Marinettis fotspor, som med sin La cucina futurista, fra 1932 lagde poetiske blomsteroppskrifter som en idiots protest mot den harde materielle virkelighetens råvarer og tilberedningspraksis. Tvert i mot, det må bli en kokebok for alle dette her, både med hensyn på tilgang til råvarer og kokemuligheter. Ikke som protest, men som lovprising av livet og et uttrykk for amor fati. Slik som Marinetti alt i 1909 skrev Det futuristiske manifest og i 1918 startet et eget futuristisk parti i Italia (som i 1919 ble en naturlig del av Mussolinis fascistparti), ser jeg likevel for meg muligheten for et slags manifest, og om enn ikke et parti, kanskje en langsom og jordnær kosmopolittisk bevegelse, alternativt en dannet ruskult, sånn i første omgang.

Forleden besøkte jeg Dusavikveien 216. Kirkens Bymisjon driver der Rogaland A-senter. I 1995 ble det anerkjent som ett av sju nasjonale kompetansesenter for rusrelatert problematikk. A’en står for avrusing. Jeg fulgte med en nær kjenning, som hadde funnet ut at avrusing var en god idé, og at å oppsøke A-senteret var en ypperlig måte å tinglyse det på. Jeg datt ned i en blåmusset ventestol mens tinglysingen pågikk. Min vante tro utforsket jeg straks litteraturen i rommet, som kun bestod av Kvinner & Klær. Enten så var det bare kvinner ansatt på senteret eller så var de avrusingsivrige kun av feminint genmateriale, eller begge deler. Jeg følte meg ikke videre velkommen, og bestemte at jeg under ingen omstendighet skulle hinte frempå om egne alkoholvaner. Jeg husket med gru et legekontor i Bergen i 1996, hvor jeg svarte dønn ærlig på lette spørsmål om mine enkle drikkevaner, og hvor legen etterpå brukte et kvarter på kraftig moralsk refleksjon sånn ut i luften, over alkoholens mange skadelige bivirkninger.

Fattoria Selvapiana, Vigneto Bucerchiale, 2001 - Chianti Rufina Riserva, 255 spenn alligavel. Tror det va åtta igjen på Kvadrat. Klåkkå e 20.25, 16.12.2005. Eller Pazo de Villarei, 2004 - Rias Baixas, Albarino, 109 spenn. To igjen i Sandnes. Adle trenge både ein røde og ein kvide himmel. Nå-å er det jul igjen! Kjølar et møst, i alle fall for den røde!

Da jeg forlot travlagets første runde på Nåløyet i går kveld om lag kl 24.00 sammen med Knut, trodde jeg at jeg hadde kommet godt ut av kveldens konsumvinindeks, med oppvarming fra 17.00 med hummer for høy og flaskevis med chablisvarianten av livets vann. Arnti hadde slitt en stund med svingene på den trange indrebanen rundt peisen på Nåløyet, og Ani var på god vei inn i et virkelig urent trav. Tyngdepunktet altfor høyt, gikk og heiste på hodet, muligens luftveisproblemer etter en lang løpssesong. Så jeg vrinsket lett ut av døra, heiste på halen og drog ørehetta oppover langsida langs Vågen, med Knut halvt i dødens posisjon utvendig. Jeg hadde stor fart inn i svingen mot Holmen bar, og ga kroppen et lett rapp med tømmene á la en tequila, da jeg ser Knut skjene ut mot høyre i altfor stor fart med dodøra rett imot, som han gikk gjennom med knappest mulig margin. Antagelig brøyt han løpet tvert, etter å ha gått i dødens helt fra start. Noe som ikke var overraskende sportrekningen og løpsforutsetningene tatt i betraktning. Han var også rapportert kantete i travet under trening dagen før.

Nå eg va liden så bodde eg på siå av Forus travbane i to år. Siden har eg vært sånn. (Vett dokker forresten at ordføraren i Stavanger, Sevland, va sjef på travbanen før an blei ordførar…) Klokkå seks på lørdagen får kje ongane se barneteve, då ska eg se travet. Ugås viktigaste teveprogram. Ugås einaste viktige teveprogram. For å sei det med gårsdagens blogg: Trav får meg te å glømma meg sjøl. Eg slutte å korrespondera med verden. Eg huske den gamle kafeen på travbanen, kor der satt gamle bønder, dridas, med et halvliterglass med Koskenkorva i neven, og auste seg opp om korfor den tvillingen akkurat di hadde spelt ville gå inn med høge odds. Me e den nye generasjonen av tabarar. I går va adle fem i travlaget - så kver uga legge inn et system te 1000 spenn - samla te den halvårlige vinkvellen med spesialbestilte tapas fra den beste baren i byen. Me drikke vinar så koste dobbelt så møje så ei halve Koskenkorva, og me drikke gjerna 10 stykker av di mens me spise og ser på løbå. Altså før me tar ein tur på byen.

I serien av gode forslag til et minneverdig Stavanger2008 er jeg kommet frem til en viktig ingrediens i de flestes liv, nemlig rusen i byen. Vi bør bruke årene frem til 2008 slik at vi i det herrens kulturbyår er back to basic. Basic er her engelske tilstander. Slik det var i Stavanger rundt 1980, vil jeg tro. Da barene og restaurantene stengte kl. 00.15, men til gjengjeld åpnet kl. 18.00, med lange og snakkesalige køer utenfor. Hvor vorspielet var kort og eventuelt rett fra jobb. Den gangen nachspielene var fruktbare, bokstavelig talt fylt opp av all slags kjærlighet, uansett fulle av folk som ikke var snøblinde, men samtaletrengte og elskovssugne. Då hadde me fått te ein sjikkeligge udeby då, med goe nachspiel og goe dagar derpå. I dag er rusen i byen et sort hull som skaper angstfylte mennesker. Å gå ut kl. 24.00, etter alt for lange vorspiel, gjerne helt fra tippekampen, og så komme dritings hjem kl. 05.00, er infantilt, bondsk og antiurbant. I fall man ville at det skulle finnes et tilbud etter 24.00, så kan man la innholdsleverandører på kunst- og kultursiden, steder som Tou Scene, få ha kulturbynachspiel la oss si fra torsdag til lørdag eller når det skjer store ting i byen. Alternativt la mennesker som driver slike innholdsutesteder få bruke et av byens mest sentrumsnære parkeringshus til et eget fellesskapelig og friksjonsfylt kulturbynachspiel. Men ikke lenger enn til 03.00. Og gjerne med egne kjærlighetsbåser, uten angrepiller.