reilstad kom

Anno 2008 har eg tri syklar, med hjul, dekk og gaflar itte terreng. I august e det fortsatt raceren eg rir (gnir rauå) på. Den tar meg langt avgårde nerøve Jæren på et blonk. Formen e så der itte mange uger med ferievin og laissez faire-holdning te ka eg stappte i trynet. Men dorr e di så e verre enn meg. Det såg eg - dessverre, eller heldigvis. På ein bondegård innte veien ner me Bore, på vei mod Orre, så eg sykla forbi to ganger. Fysst på vei ner. Trodde ikkje mine egne auer med ein gang, men der stod der ein svarte og kvide sauahond å jokka på ein bitteliden kalv, det vil sei: han jokka på kalvahåvet - kalven så te gjengjeld bøyde seg ner mod den røda gulerodå så kom ud av skrittet på sauahonden med moen på vidt gab og tongå ude. Eg ropte någen Hei! Hei! te di, og sauahonden ga seg. Men ein halvtime ittepå, nå eg kom tebage på vei hjemøve, va an i gang igjen. Eg har aldri før sitt ein kalv suga ein sauahond, antageligt imod sin egen vilje - om an har någen altså, sjøl om skuet jo e ganske så close på the call of nature, og derfor knapt någe reelt øvegreb, sjøl for kalven. Kanskje an bare va dridleie sauer, honden? Me e seksuelle dyr heile gjengen. Eg tenkte både på Tor Erling Staff og oppveksten te adle osser så fekk lov te å ver på gård nå me va små, se bedekningar med sånn ein rare følelse i magen (kanskje sånn kalven hadde det?). Mens di så vokse opp i dag stort sett ende opp med kilometervis med ekstremporno på Internett. Så denne gangen smilte eg bare te di og vinkte, der eg for forbi, og tenkte at i år ska eg holda udesykkelsesongen i gang lenge. SATS e liksom ikkje det sama, nå det komme te stykket (visst ikkje di tar te seg denne bloggen då, å forbedre filmane te timane med SykkelMovie). Livet e best live. Med lys, lyd og lokter fra den ypperste norske virkelighed. Eg ser lysare på livet i dag enn på lenge. Det sørga ein sauahond og ein bitteliden kalv for.

Nordsjørittet. Eg blei heldigvis ikkje tatt igjen av han med dress på ein gammale sykkel med ballongdekk så han råkjørte med forbi adle de kondomerte på Meridasyklar te 50 tusen spenn. Tandemen tog ég igjen. Formen va halvdårlige nok te atte eg hadde forbedra med 20 minutter på ein normale dag, pluss någen minutter på gearen og resten av utstyret. Kanskje 3:20 e det eg egentligt sykle på? Allerede i fysste bakken på det gamla jernbanesporet fra Egersund så måtte eg ud med snabelen og pissa. Det e kult med 5000 kikkarar i rauå. Itte tri mil viste det seg atte eg ikkje konne stå på sykkelen uden atte krampå satte seg i lårå. I Tinghaugbakken itte Bryne gjekk eg av sykkelen, sko eg aldri gjort, for krampå hogg tag de luxe te adle teskuarenes store fornøyelse - og ingen ville hjelpa. Di med PC kan visstnok se målgangen min HER (du må søga på navnet). Neste år kan det ver eg droppe Nordsjø te fordel for ritt med kortare køar og færre faremoment, f.eks. Garborgriget Rondt eller Dalane Rondt eller Lysebotn-Bryne. Og så bør Nordsjørittet gå andre veien neste år. Sånn atte Egersund får någe aent igjen for å verr med, enn atte 5000 mann komme nerom om morningen og pisse & dride øvealt før di korke adle gadene i byen i mange timar mens starten går.

European Cyclists’ Federation er et godt utgangspunkt for planlegging av neste vinsykkeltur. Vår forrige gikk Baskerland Rundt. Selv med et snitt på 6-8 mil til dagen opp og ned de skjønne baskiske åser og fjell mellom Pamplona og Bilbao kom vi alle hjem med flere kilo på kroppen enn da vi startet. For vinsykkelturer er ikke som sykkelturer flest. Vi opererer med et dobbelt helsebegrep. Vi er for god fysisk form, men antiasketer av hjerte. Etter endt dagsetappe skal både sein lunsj og sein middag fortæres, begge med gode doser av den beste lokale vin. Det er en kjent sak at det baskiske kjøkkenet er blant verdens beste. Vi visste ikke at vinene var så eminente, i sær Txakolien. ECF opplyser nå at 2400 km sykkelveinett endelig er etablert mellom Atlanterhavet og Budapest. Av dem går 800 km gjennom Loire-dalen. I Bourgogne er sykkelveinettet utvidet med 200 km “langs jernbanestrekninger, kanaler og vingårder”. Det spørs om det ikke er på tide for de tre vinsippende syklister å reise til euroseters og sykle seg feite igjen.

For et par uker siden sendte jeg en artikkel til Rogalands Avis med tittelen "Syklistenes dyre rike", opprinnelig en bloggtekst jeg skrev onsdag 04. april. Samme dag mottok jeg flere mailer fra folk som kjenner meg litt. De korte og sinte gikk f.eks. slik: "Hei, var ditt debattinnlegg om syklister i RA torsdag ironisk ment? (Hvis det var det, lurer du sikkert på om jeg er helt blåst som ikke har skjønt det). Eller har fingrene bare gått halt bananas på PC-en?". De lange og høflige gikk gjerne slik: "Har akkurat lest din kommentar i dagens RA og er litt "øvejidde". Jeg sykler mye selv mellom Sandnes og Stavanger og har nok i alle fall et noe mer nyansert syn på saken enn deg. Som deg irriterer jeg meg også over agressive syklister som følger to sett trafikkregler. De bruker sykkelsti og er dermed såkalte "myke trafikanter" når det passer dem og så skifter til veibanen når det passer slik. I lyskryss med rødt lys velger de ofte en kombiløsning som gjør det mulig å komme videre selv på rødt lys. Når det er sagt er jeg personlig veldig klar over hvem som får svi i en kollisjon uansett hvem som har retten på sin side, og jeg prøver å avpasse syklingen etter dette. Dette til tross for at jeg nok er å regne som en "rask syklist", ved mange anledninger dekker jeg nok distansen Stavanger-Ganddal raskere enn både buss og hva du klarer med bilen. Min erfaring er at jeg ikke under noen omstendigheter kan regne med at bilistene tar noe hensyn til meg. Jeg må derfor være våken og på alerten, å prøve og gi tegn for hva jeg har tenkt og gjøre. Jeg har også funnet ut at med blikkontakt og et smil så går det meste veldig bra. Når det gjelder vikeplikt der sykkelsti krysser vei så er det et ruskete område. Bilister har fokus på biltrakfikk fordi de i liten grad er vant til å ha fokus på sykler. Sykkelstiene ligger ofte inntil hekker ol. som gjør oss mindre synlige i et kryss. Bilistene må ofte over sykkelstiene før de får oversikt over vegen. Syklister ønsker alltid å begrense antall stopp, selvfølgelig fordi det koster krefter å få opp farten igjen. Jeg vet ikke hva som er en god løsning. Mulig vanlig høyreregel kunne brukes. Du har vikeplikt for syklister og bilister fra høyre, det samme har syklistene som nærmer seg et sted der sykkelstien krysser en veg. Skiltingen måtte blitt der etter. Avslutningsvis har jeg lyst å si at med tanke på trafikksituasjonen på Nord-Jæren, miljøfokus, helsefokus etc så er jeg nok redd for at vi syklister er kommet for å bli. Antakelig vil det bli flere og flere av oss. Med masse kø og et begrenset kollektivtilbud som kommer vi oss rett og slett raskere frem på den måten. La oss håpe at samferdselsmyndighetene legger til rette for at både kollektivtrafikk, gående, syklister og bilister (i prioritert rekkefølge) kan ferdes i Rogaland med minimal fare for skade på helse eller lakk. Ellers tillater jeg meg å si takk for sist.". Jeg brukte stort sett denne svarmailen: "Hei, Jeg er syklist på min hals, med syklistens erfaringer og nær-døden-opplevelser. Da det stod i avisa at syklister skulle få forkjørsrett på sykkelstier (legg merke til navnet), tenkte jeg på hvor sykt samfunnet vårt - vi - må ha vært opp til nå, som har tillatt bilene forkjørsrett selv på sykkelstier. Så tenkte jeg på hvordan en gal bilist ville se på nyheten, og så skreiv jeg et innlegg på vegne av ham. Ironi måtte da bli grepet, men helst i en form som kunne lure frem den gale bilistens sjåførbrødre, i en tone som ikke gjorde det så lett å avgjøre avsenderens egentlige mening. Artikkelen starter likevel med: Det lyder som tidenes aprilsnarr, og det finnes mange andre spor og tegn i overdrivelser og språkføring som tilsier at dette sannsynligvis ikke er klar tale fra skriverens side. Bifall til denne artikkelens bokstavelige ethos må uansett kunne tolkes som om man synes uvørne syklister er god nok grunn til nesten-mord, osv. At du ikke tviler særlig mye på avsenderens budskap tyder på at ironien er godt nok skjult. Kanskje for godt… PS! En bakgrunn for teksten er også at jeg hørte om et tilfelle i fjor, hvor en kvinne ble nedkjørt på sykkelstien. I tillegg til store fysiske skader fikk hun altså skylda for sammenstøtet med dertil hørende forsikringsplunder. PS!! Alle bilister trenger syklisterfaring for å skjønne hvor fort bilen gjør dem til dårligere mennesker, med lite tid og liten empati. Bilen har kvaliteter som gir gode kulepunkt på CVer for oppholdstillatelse i helvete. (Selv om det nok er et toveis erfaringsbehov for noen ekstremsyklister ;-)) Takk for sist forresten. Og hils alle kjente. alt godt, Jan Inge."

Mens jeg skriver dette hører jeg lyden fra det skjulte skjermbildet av NRKs Internettsider, hvor nettversjonen av ”The Planet” ruller og går i bakgrunnen. Dokumentarfilmen i fire deler, om effektene av at vi så lenge har glemt å behandle verden som ett sammenhengende system.
Samtidig ligger foran meg siste innlegg i det jeg vil kalle rivingsdebatten, igangsatt av Tore Renberg forleden, som ville rive St. Olav-bygget. Tore opptrer her som Stavangers svar på Oslos Jan Erik Vold, som ville rive Oslos nye høyhus heller enn gamle Bislett stadion. Aftenbladet fulgte opp med leserkonkurranse om hvilke bygg som burde rives i Stavanger.
Som ansvarlig for et av prosjektene under Stavanger2008, ”Nabolagshemmeligheter”, som nettopp arbeider med forholdet mellom byen & kunsten, synes jeg enhver debatt om byene våre og de forholdene vi lever under er av det gode. Ja, slike debatter er livsnødvendige.
”Nabolagshemmeligheter” hadde i fjor vår en lignende leser- og seerkonkurranse, med 27.000 avgitte stemmer, men da om hvilket bygg/sted som var det viktigste i byen for den enkelte.
Også rivingsdebatten har ført noe godt med seg, etter hvert. For mange har hevet seg på. Men det er noe dypt konservativt, moralistisk og "kunstneristisk" med selve utgangspunktet, som er fylt med historisk drøm og estetisk regime.
Stavangers byutvikling og regionens totale utvikling handler i dag mer om fortetting, ikke estetikk. Verken historisk drøm eller futuristisk drøm bør få dominere utopiene og planene, bare dette at human- og miljøvennlig kollektivtrafikk bør være viktigere enn eneboligkrav, at uterommene er viktigere enn innerommene, og at politisk langtidsplanlegging av regionen er viktigere enn kortsiktig destruksjon av det som ikke passer inn i estetikernes regime.
Å rive eller ikke å rive, det er altså ikke utviklingsspørsmålet.
Det kan tvert i mot godt være at byens utvikling er avhengig nettopp av å finne frem til de delene av byen hvor høyhus skal ha grobunn. Det er uansett aldeles nødvendig å tenke samferdsel og trafikk minst 30 år frem i tid, og utvikle byene deretter, med det for øye å redusere biltettheten og åpne opp for menneskelig aktivitet over hele byen. Færre eneboliger, færre biler, færre veier. Mer fortetting i byen og langs baner, flere busser og bybane som fungerer sammen som i en hvilken som helst metro-pol, for frie mennesker i flere grønne og/eller aktiviserende uterom.
Byen er ett stort menneskelig sammenhengende system, som igjen er del av ett større økosystem. Systemets innerste kvaliteter har lite med estetikk å gjøre, selv om det får telle med, heller ikke med nostalgi og sentiment over det som var, selv om historiekunnskap er sentral for all planlegging og alt samkvem. Systemet krever ikke riving av St. Olav, men det krever at vi bremser det som bremses kan, f.eks. biler.
Den menneskelige byen handler om plass og deltagelse og offentlighet - om menneskelig atmosfære. Stavanger ligger på en liten stripe mellom hav og fjell på Nord-Jæren i Rogaland, Norge. Også byen vår ligger akkurat i den urtynne, lille lufthinna som ennå strekker seg elastisk rundt kloden – og som kalles jordas atmosfære. Det er eksosen og dens giftige avgassvenner som truer både naturens og kulturens atmosfære.
Vi i oljehovedstaden har et spesielt stort ansvar for å gjøre noe med dette. Å rive St. Olav er et dårlig signal både til oss selv og til resten av verden om hva slags ansvar vi faktisk føler og tar i en slik situasjon.
Å være eller ikke å være, det er nemlig fortsatt spørsmålet.

Trudi ska visst bytta ud firmabilen. Helst i en høgare bil, for ryggen min si skyld. Helst i ein bil så tar hensyn te Trudi si glattkjøring. Så ka slags bil ska det ver? Me tenkte på enten Volkswagen Touran eller Toyota RAV4. Så me har kjikkt på di. Kjørt tur og alt. Eg likte best RAV-en, men an va dyrare. Trudi har limitt på kor dyre bilen kan ver, så med RAV-en va det vanskeligt å få med alt det hu ville ha i an, for at an skolle ver et mobilt kontor óg. Blåtann og GPS og sånne ting så hu meine hu trenge på bissi rondfart i Rogaland og Hordaland. Så stod der någe i Dagbladet ein dag, om ka bilar folk meinte va di beste. RAV-en vant. Det e visstnok ein familie-SUV. SUV har ikkje någe med sosialistisk ungdom å gjørr, forstår eg, for det står at det e ein av "Kristin sine fybilar". Men det va mest status-SUVane hu va imod, di store børstraktorane, så me kalte di før. For di e någen miljøsvin, og bler kjørte av, stod der i aviså, "menn i den beste gadgetalderen". Det minnte meg på ein med status-SUV så eg hørrte spørr ei dama om hu ikkje va ei gedsjettjenta. Nå forstod eg an. Han snakkte om kongehuset og, han va egentligt republikaner, sa an, men han syns heila kongehuset hadde forfalt siden hu der Mette-Marit hadde kommt inn i bildet. Eg fekk det ikkje te å rima. Va ikkje det at hu sørlandska kom inn i balkongvinkebildet nettopp någe så onnergravde kongehuset og åbna for republikk? Pekte uansett på at den der gamle føydale familieblodmåden å tenka på så monarkiet faktisk komme av, nå vannde ud seg sjøl med vanlige folk (+ Ari Behn). Eg håbe at Trudi bare bler littegrann gedsjettjenta, om me nå har råd te ein RAV med blåtann & sånn. Republikaner håbe eg at hu e allerede. Men ikkje sånn gedsjettrepublikaner, for eg e redde for at det kan bety at du verken ser på barneteve eller e for den norske, demokratiske velferdsstaten. Bare litt gedsjettjenta og sjikkeligge republikaner. Det tåle eg. Og då snakke me ikkje om republikaner sånn så di gjørr i USA (så nettopp kanskje betyr det sama så gedsjettrepublikaner, tenke eg), men så det modsatta av monarkist eller troå på at någen ska arva gods & gull & ver statsøvehåve for et land så kalle seg folkedreve. Eg håbe at me komme te å kjøra mest muligt miljøvennligge bilar i framtidå, og helst velge oss ein hybridbil, nå der komme ein sånn ein miljøvennligge RAV4-variant, så der visstnok snart gjørr. PS! I aviså står der og at i alle andre land i verden e det små, billige og miljøvennligge bilar så vinne sånne folkeavstemningar. I Norge e det altså di dyraste, stysste miljøbombene så vinne fram. Her bor der antageligt mange drømmarar og mange så allerede e nyrige. Det e lenge siden Asfalt-Høyre og Bensinavgift-Frp vant alle valg med mediene så villige reklamebyrå. Eller så det og e sagt: "I Norge straffer man heroinselgere, men bensinselgere går fri."

Forleden sendte jeg denne eposten til en lokal kjøreskole: "Hei, Jeg har hatt billappen i 20 år. Lurer på å kjøpe meg en 125cc scooter, men ser jeg trenger å ta lappen, type A1 for lett motorsykkel. Hva koster det meg hos dere?". Svaret kom raskt: "Når du er så "voksen" som du er… så blir det lappen på vanlig mc.. dvs. tung. Har regnet ut ca. kr.17.700,- for alt det obligatoriske pluss 15 vanlige kjøretimer… Samme pris for lett… Har ikke tilbud til deg før neste år." Når kjøretimene ligger på rundt kr 500,-, blir totalprisen for meg ca kr 25.000,- bare for å få lov til å kjøre en 125cc scooter med automatgear. Så kommer prisen på scooteren i tillegg. Det er en kjent sak at det er knallhardt og knalldyrt å være miljøvennlig og helseforebyggende i dette landet. For oss som vet vi blir aggressive og dårlige mennesker av å kjøre bil, og som heller vil sykle, scootre eller bruke kollektivttafikk, sørger politikerne og andre for stadig å stikke kjepper i hjulene og spiker i dekkene. Alt mens de lokale politikerne i valgkampen overbyr hverandre i lovnader om veibygging, som er noe av det mest verdiskapende som finnes i følge de samme, jfr. senest FRP-hodet Solveig Horne Kolnes i RA her om dagen, som sidestiller selve Fremskrittet med tung veibygging. Hvilken avfolket planet kommer hun fra? Hva med å koble seg til en menneskelig virkelighet, f.eks. via HiTrans? Et EU-initiert program for et mer allsidig og virkningsfullt kollektivtilbud i mellomstore byer som Stavanger. Halve verden er interessert i dette. Vi bygger veier med det døve øret til.

Det er ikke minst språket som er grunnlaget for baskernes vi-følelse. Victor Hugo sa det engang slik: "The Basque Language is a country, almost a religion." Ingen vet den dag i dag hvor baskerne kommer fra, enn hvor språket stammer fra. Bl.a. har de en helt annerledes fordeling av blodtyper enn alle andre folkeslag. En antagelse er at baskerne er de eneste gjenværende ur-europeere. "Gure" er det mest brukte ordet, og betyr vår eller vårt. Under Franco-tiden var baskisk forbudt, et par generasjoner baskere lærte bare spansk på skolen. I dag vokser språket igjen, på begge sider av Pyreneene, når de kan la skolene undervise på morsmålet. Det er et særtrekk ved møtet med baskerne at de er oppmerksomme på at vi er annerledes som språkvesen. Ikke få humoristiske situasjoner oppstår når vi skal kommunisere med dem, med fingrer og blikk og gester parret med lyder på engelsk, tysk og norsk, om det nå er om sykkelretning eller hvordan vi skal betale på parkeringsautomaten. De skjønner fort når vi har misforstått, og så begynner de på nytt, fra en annen angrepsvinkel.