stavangerregionen


Viktig melding på vegne av allmenndannelsen i Stavangerregionen: «Du har kanskje hørt at dekan Tor Hauken ved Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Stavanger har fremmet et forslag om å legge ned fagene fransk, spansk og tysk fra høsten 2010. Styret ved UiS skal avgjøre denne saken i sitt neste møte den 12. februar 2010. Hvis du syns det er en dårlig ide, kan du støtte vår sak ved å undertegne en online-resolusjon som du finner under følgende webadresse: http://www.PetitionOnline.com/UiSFST10/petition.html«

Slik lyder utlysningen for en meget viktig stilling for Stavangerregionens utvikling av en litterær og kritisk offentlighet: «100 % prosjektstilling er ledig med tiltredelse snarest. Bystyret har bevilget midler til en treårig ”tidligfase” i arbeidet med å etablere et litteraturhus/Kielland-senter i Stavanger. Prosjektleder skal sammenfatte alle sider ved prosjektet og tilrettelegge et beslutningsgrunnlag mht innhold, samarbeidspartnere, lokalisering og finansiering. I tillegg er det ønskelig at noen aktiviteter kan starte allerede i 2010. Prosjektansvar er lagt til Sølvberget, Stavanger bibliotek og kulturhus.» Hvilke egenskaper du skal ha: «relevant høyere utdanning; – engasjement for og erfaring med litteraturformidling; – kreativitet og evne til å være nytenkende; – erfaring som prosjektleder, herunder innhenting av prosjektmidler og økonomistyring; – gode samarbeidsevner og lederegenskaper». Hva du får: «Lønn etter avtale. Gode pensjons- og forsikringsordninger. Et inspirerende og utfordrende arbeidsmiljø i en pulserende kulturby med ambisjoner». Du bes rette spørsmål til bibliotek- og kulturhussjef Marit Egaas, (+47) 51 50 74 64 / (+47) 908 53 123 / marit.egaas@stavanger-kulturhus.no. Søknadsfrist er 27. januar 2010. Søknaden sendes til: Sølvberget KF, postboks 310, 4002 Stavanger, eller til post@stavanger-kulturhus.no» Så vet du det. Her finner du FORPROSJEKTET ledet av Jostein Solland. Jeg satt selv i referansegruppa, og var langt fra enig i alt.Her finner du SAKSFREMLEGGET i fra kommunens behandling 17.09.2009.

Leserinnlegget i Aftenbladet i dag – «Politikerstyrte 2008″ – som respons på 2008-filmen til Hanse, var noe redigert. Her er originalen: Det heter kultur og samfunn, kunst og kapital. Det heter ikke kultur eller samfunn, kunst eller kapital. I etterkant av visning av Hans Eirik Voktors 2008-film ”Åpen Port”, etterlyser kulturjournalist Jan Zahl større fokus på ”bindingane mellom offentleg kapital og kultur”, ikke bare på de private sponsorenes føringer på kulturprosjekt eller på næringslivets instrumentelle kulturforståelse. Enig.

            Politikerne i Stavangerregionen var modige og gjorde en god jobb gjennom idé- og søknadsfasen til EU. De skulle stagget seg der. Allerede i 2003 advarte jeg mot et politikerstyrt 2008-styre. Det hjalp ikke. Stavanger2008 fikk et styre dominert av politikere, og bar preg av det, også på programsida. Trykket på det instrumentelle og merkevarebyggende kommer like mye herfra, som fra sponsorene. Avstanden mellom bystyre- og bedriftsstyrerepresentanter er som kjent liten i Stavanger. Da styret ansatte en direktør som viste seg å bekle denne agendaen som hånd i hanske, var det duket for et 2008 som satset på det spektakulære og overfladiske, heller enn på innhold og utvikling.

Hanse er ferdig med sin 2008-film, visning på onsdag i sal 8 på kinoen på Sølvberget, debatt ittepå på Kult.kafeen. Invitasjonen fra Sølvberget lyder: «Onsdag 16. desember inviterer Sølvberget, Stavanger kulturhus til eksklusiv filmvisning og debattmøte i forbindelse med filmen «Åpen port», som Hans Erik Voktor har laget på oppdrag fra Stavanger2008. Voktor hadde i 2008 ikke bare tilgang til arrangementer og gaterom, men også aktivitetene i de møterom som la premissene for hvordan Stavanger skulle feire seg selv som kulturby i 2008. «Åpen port» har blitt en film som spør om Stavanger klarte å etterleve sine visjoner om å bli en åpen og gjestfri havn mot verden, og i hvilken grad de kulturpolitiske perspektivene forsvinner i krav om vekst og økonomisk utvikling når kultur og næring pares. I den etterfølgende debatten består panelet av Sissel Knutsen Hegdal, leder for kommunalstyret for kultur, Rolf Norås, kultursjef Stavanger, Sven Egil Omdal, Stavanger Aftenblad og Lise Nordenborg Myhre, UiS. Debatten ledes av Bjørn Sæbø, sjefredaktør i Rogaland Avis. Filmen vises kl. 18.00 i SF Kino sal 8 på Sølvberget. Debattmøtet starter 19.15 i Kult.kafeen på Sølvberget. Arrangementet er gratis. Billetter kan hentes i kinoen f.o.m. mandag 14.12.«

Anmeldelsen stod i Stavanger Aftenblad den 24. november, og er skrevet av Sigrun Hodne. Teksten fant jeg på kritikerens egen oppslagstavle på Bokelskere.no, som jeg kan anbefale i samme slengen: «Godt tenkt, godt skrevet. Som noen av avisens lesere allerede vet, så synes jeg at Mary Millers selvrettferdige bok om Stavanger2008 var en heller begredelig sak – men hva gjør vel det når Jan Inge Reilstad gir oss en bok som dette? Redaktør og kurator Reilstad har sammen med en håndfull medskribenter skapt en lettlest og faglig sterk bok om Nabolagshemmeligheter (Stavanger 2008s største satsning innenfor visuell kunst). Foruten en svært grundig gjennomgang av de åtte Nabolagsprosjektene fra begynnelse til slutt, inneholder boka også teoretiske refleksjoner og analyser. Og til tross for at kunst er en grenseløs ting, er det utrolig fint at redaktøren har valgt å publisere boka på norsk. Hadde boka vært på engelsk kunne den nådd lengre og til og med blitt lagt merke til av kunstfiffen i utlandet, men – som den er nå, holdt i et godt og lettfattelig norsk, innskriver den seg på en helt annen måte i sin egen tid, situasjon og lokalmiljø, til glede for oss som bor her, for nabolaghemmelighetenes nabolag. Bokas første halvdel går gjennom de ulike kunstprosjektene enkeltvis. Her får vi innsyn i hele skapelsesprosessen fra begynnelse til slutt, fra kunstnernes første ideer til publikums reaksjoner. Vi får også høre om ideer som falt i fisk, om planer som sviktet og om uforutsette hendelser under veis. Dvs. alt det som det er vanskelig å lese ut av de endelige prosjektene, men som ofte har vært helt sentrale for deres tilblivelse. Bokas andre del består av en serie kritiske kommentarer, analyser og teoretiske refleksjoner over begreper som relasjonell estetikk, kunst, etikk og samfunn. Bokas mest komplekse bidrag kommer fra den relasjonelle estetikkens far, Nicolas Bourriaud. I en tekst kalt «Ustabile forbindelser» skriver han om den relasjonelle estetikkens genealogi, det vil si om begrepets opphav og utvikling. I artikkelen sin sier han ting som: Kunsten kan beskrives som et alternativt klippebord for det sosiale narrativet og Kunsten reiser seg mot den allmenne passiviteteten – den som nagler oss fast til en verden av varer og konsumenter. Å være kunstner dreier seg ikke ene og alene om å produsere former, men om å gå inn i en aktivitet som får formene til å bli bærer av et prosjekt som kan deles. Tatt ut av sin sammenheng kan sitatene være vanskelige å forstå, men sett i lys av prosjektet Nabolagshemmeligheter gir de mening. Bourriauds teori har vært viktig for Nabolagshemmeligheter som prosjekt, og det oppleves derfor som riktig at hans tanker er viet stor plass i boka. Slik jeg ser det hadde kuratorene Reilstad og Svensson et normativt utgangspunkt. I den første planleggingsfasen ble Nabolagshemmeligheter beskrevet som et prosjekt som skulle vitalisere både den enkelte innbyger og det offentlige rommet. Dette positive synet på kunstens rolle i samfunnet har mye til felles med Bourriauds ide om at kunst er en meningsskapende aktivitet som kan deles. Langt fra alle forstår kunstens rolle og funksjon på denne måten, men gjennom et klart språk og tydelige formulerte tanker inviterer boka både motstandere og tilhengere til diskusjon. «Nabolagshemmeligheter. Kunsten som byprosess» henvender seg både til et generelt publikum og til mennesker som har et faglig forhold til kunst, den didaktiske måten stoffet presenteres på gjør boka til ypperlig pensumlitteratur for kommende kunst- og kuratorstudenter. Og her er massevis av erfaring å bygge videre på for dem som selv har lyst til å ta opp hansken og sette i gang nye relasjonelle prosesser i offentlige rom.»

nabolagsbok.jpg
Boka ble publisert 29. oktober på Litteraturhuset i Oslo, og 30. oktober på Sting Nere i Stavanger.  Finnes både på norsk og engelsk. FRA KLAFFETEKSTENE:
«Denne boken forteller historien om et egenartet kunstprosjekt, som ville virke i hjertet og hjernen på en europeisk oljehovedstad med ambisjon om å være europeisk kulturhovedstad. Vi ville at kunsten skulle behandle livet i akkurat denne byen. Vi ville at kunsten skulle være viktig fordi livet i akkurat denne kulturbyen var viktig. Vi kalte prosjektet for Nabolagshemmeligheter. Kunstverkene i Nabolagshemmeligheter er først og fremst prosesser, ikke bilder eller objekt. Nabolagshemmeligheter har de menneskelige relasjonene og kulturbyens sosiale og politiske kontekst som sitt utgangspunkt. Dette er kunst som finner sted utenfor kunstrommet. Dette er kunsten som byprosess.»

«Våren 2006 ble de 180.000 innbyggerne i Stavanger og Sandnes invitert til å stemme frem det viktigste stedet i byen for dem personlig. Totalt ble det avgitt 27.000 stemmer. Som et resultat av prosessen endte man opp med følgende utvalg steder: Café Sting (Stavanger), Norsk Oljemuseum (Stavanger), Stavanger Domkirke, Stavanger universitetssjukehus, Sølvberget kulturhus (Stavanger), Kvadrat kjøpesenter (Sandnes), Rutebilstasjonen i Sandnes, Rådhusteateret i Sandnes. I prosjektet Nabolagshemmeligheter ble åtte kunstnere fra fire forskjellige verdensdeler invitert til å være i dialog med Stavanger, Sandnes og disse utvalgte stedene over en periode på 20 måneder. Boken dokumenterer dette unike prosjektet, men bringer samtidig et knippe teoretiske tekster som reflekterer over prosessuelle kunstformer mer allment, bl.a. et nyskrevet programmatisk essay av Nicolas Bourriaud, mannen bak begrepet «relasjonell estetikk».»

1.jpgHovedspørsmålet: Hva er den norske suksessens grunn? Hun har kommet til Norge to ganger. 1980: Skammen over å være rik. 1990: Greit å være rik. Studerer Norges kulturelle kilder: symboler, historier, tegn, relasjoner, myter. Men også økonomiske og politiske. Arbeidstittel: “Norske tabber”. Tar Venstre-arven i boka, burde også tatt Høyre-arven. Ny bok om det. Språklig kamikazeprosjekt. Nyter motstand. Oppgjør med eget kulturelt DNA. Mikhail Bakhtin – dialogisk fantasi. Renessansetider. Omredigering. Hun har selv blitt mer disiplinert og mindre overdrivende, mindre elitistisk, mindre katolsk – av Norge. Hatt Jens Bjørneboe og Georg Johannesen som prototyper for egen essayistikk. Frigjørende å skrive norsk. Toxisk virilitet i mottagelsen. Kulturelle spenninger synlige. Akp-ml hersker i media og kultur, om ikke i politikk og økonomi. Venstresidens skyggesider. Historieløshet. Ytringsfrihetens styrke er stor i Norge. Kunsten å være uenig. Venstresida trenger viagra. Også Høyresida trenger viagra. De beste ideene fra Venstrefolket vant, men de er blitt impotente. Forført verden og seg selv. 3 sentrale norske myter: best – godhetsregimet – edel outsider. Godhetseksport. Nasjonal branding de luxe. “Tapere” er tabu i Norge. Politisk uvirkelighet råder. Filantropisk narsissisme er navnet på vår sjel. Skjuler vår egoisme. Den norske drømmen ligner den amerikanske, men er også motsatt. “Heftig og begeistret” som erketypisk bilde. Egalitet. Natur. Bliss. Alle kan søke lykke, alle har sjansen, drømmen skaper virkelighet fordi den er mobiliserende, den skaper troende. Skjuler økonomisk og politisk virkelighet. Troen på sin egen flaks. Eventyret om Askeladden er Norges masterfortelling, som Obama tilfredsstiller. Performer vs processual type økonom = USA vs Norge. Freds- og naturstamme. Koselig dydighet er vårt mekka. Første kulturkamp: Intelligenspartiet vs patriotene med bonden som protagonist = Welhaven vs Wergeland. På 1800-tallet er alt åpent. Wergeland som avvik, stod egentlig alene. Norge: Anti-Westside-story, anti-pygmalion. Norske prester har spilt en stor rolle. Pastoral natur. Patriotisme. Reform. Opplysningsgud. Dydig fremskritt. Misjon. Ut av Europa. Norge er kristelig-sosialistisk. Sosialdemokratiet er synonymt med utvannet kristendom. Norge mest idealtypisk her. Ingen borgerlig motstand mot denne utviklingen. Venstreelitens aktivisme er bra. Natur, likestilling osv. Dårlig er: Jantelovens gullalder. Forflatning i media. Talent i kunnskap er suspekt i Norge. Forkalket verdensbilde, hvor Norge er homogent. Mangler intellektuell fantasi. Troen på kommunismen lever. Skjult drøm om et perfekt samfunn, egentlig like dårlig som turbokapitalismen. Kykloper/troll: barnerumper (nyttige idioter) Johan Galtung – tvisynsvenstre (relativister) Jostein Gaarder / Thomas Hylland Eriksen / Nina Witoszek selv – horevenstre (egentlig kapitalister / to tunger) Dag Solstad. Hvorfor ta dem alvorlig? De styrer kulturen og mediene, de styrer kommunikasjonen i landet. Som avler den teknokratiske Pampers-generasjonen, hvor Lenin like kul som Mikke Mus. The selfpoisoning of the open society. Ødelegger Norge. Morgenbladet og Klassekampen som ganske like soft venstre aviser. Viderefører det kulturelle hegemoni. Aftenposten ligner i dag mer en AP-avis. Dagsavisen er et mulig unntak. Norge vil virkelig bli rammet av den kommende verdenskrise av eksitstensiell art: økonomi, natur, klima. Trenger beredskap, det er en stor utfordring ingen tar alvorlig. Foregår en ideologisk parasittisme i partipolitikken. Europas stater på sin side: går enten mot kristensosialdemokratisk sentrum eller blir mykautoritære á la Berlusconis Italia. Takk for i dag. PS! Etterpå signerte hun boka mi med: «Til Ganinge med sympati og håp om at vi treffes snart!» Jeg ville ha henne til å love retur til et debattforum som er på gang. Hennes «polske» signering minnet meg på Olav H. Hauge, som på Hå Gamle Prestegård en gang signerte boka mi med «Til Jan Ringe», men han hørte veldig dårlig på slutten. (BLISS)

omslag-1.jpg

Urban Artforms – Nordic Solutions

logo.gif

bokbilde.jpg

wordle-media-literacy.jpg

cafe-sting.jpg

 tou_267096m1.jpg

BildetittelBildetittel

BildetittelBildetittel

« Forrige sideNeste side »