tor 4 nov 2010
Phd-prosjekt: Deltagelse og deliberasjon i digitale og sosiale medier
Skrevet av JanInge under emnet generelt , bloggekultur , kulturpolitikk , mediekultur , tids skrift , stavangerregionenComments Off
stavangerregionen
Arkiverte tekster i dette emnet
Comments Off
man 31 mai 2010
Katalogtekst: “Pictopedisk verksted á la Gilje”
Skrevet av JanInge under emnet kunst , stavangerregionen , helseIngen kommentarer
Jeg har vært her før. Mange har det. På besøk til min mor. Fire ganger på 30 år. Først som liten og redd gutt, etter en vellykket ryggoperasjon. Senere besøkte jeg henne etter en mislykket operasjon, som fortsatt merker et liv med kroniske ryggsmerter. Hennes rekonvalesens etter et stygt ankelbrudd, med beinpiper stikkende ut av den hvite huden, medførte gjensyn med Sandnes sykehus en gang sist på 1990-tallet. Siste gang bygget faretruende åpnet seg opp med sine morbide hemmeligheter, var etter at min mor fikk skiftet ut det ene kneet for en del år siden.
Likevel hadde jeg glemt skiltet nede i gangen: Ortopedisk verksted.
Ortopedien er den delen av legevitenskapen som behandler misdannelser og skeivheter i kroppens holdnings- og bevegelsesorganer. Begrepet ortopedi kommer av orthos, som betyr “rett, korrekt”, og paideia, som betyr “oppdragelse” eller “dannelse”. Skiltet formidler altså hvor du en gang fant verkstedet for den rette dannelse for de kroppslig deformerte. Det er et praktfullt skilt, synes jeg, når det oser av tillit til menneskers kapasitet og yteevne i møte med den ville naturen og tidens glefsende tann. Den nødvendinge humanistiske utopien lever fortsatt der, gjennom skiltets harde budskap. Smerte, død og naturens misforming - alt tar vi fatt på, med stort mot. Guder og gener har ingen adgang til et slikt verksted.
Men tid og rom finnes på like uforklarelig vis som før og antagelig til all tid, med eller uten mennesker. Sandnes sykehus skal nå selv inn på verksted, etter å ha fungert som lokalt sykehus siden første verdenskrigs utbrudd i 1914. Det har i sitt allerede lange liv tatt i mot epidemisk syke, fødende, trafikkskadde, brannskadde - ja, alle typer rehabiliteringstrengende, men de siste årene særlig proteseopererte og amputerte mennesker, foruten levert røntgentjenester til mange av oss. I 2008 overtok kommunen bygget. Snart tar sykehuset ny form med nytt innhold, som et bo- og aktivitetssenter for eldre. Lokasjon og utsikt vil kunne levere livsbekreftende rammer for gammelt og nesten utlevd liv.
Det var i desember i fjor at Cathrine Gilje kom på at noen burde tre inn i og ta i bruk byggets overgangsalder, gjøre den synlig. Søknad til Sandnes Eiendom ga positivt svar, oppstart januar 2010. Med sykehusveggene som tegneark var det vanskelig å gå tom for papir (visstnok akkurat 3156 km). Den helt fysiske forutsetningen for det store antallet verk som nå finnes på stedet, er den kaldeste vinteren i Sandnes på 40 år. Arbeidstemperaturen har i snitt vært nede på 2-3 grader celcius. Det var arbeid og bevegelse som gjaldt. Hjalp også mot det forlatte Rigets påtrengende mystikk, vil jeg tro.
Cathrine Gilje har gått inn i en fysisk og konkret dialog med stedet, et bygg som fortsatt er ladet med fortid, om enn bare gjennom få rekvisitter; skilt, ikke senger; rominndeling, ikke pasienter; enkelte skap og hyller, lyskupler, kleshengere på et rom, noen permer på et annet, litt søppel her og der, støvlag, lekkasjer og forfall, lys og skygge. De få originale sykehusrekvisittene har til gjengjeld reminisenskraft så det holder.
Kunstneren bestemte seg tidlig for å anvende tegneformer, nettopp fordi tegningen kunne ta i bruk og foredle denne reminisenskraften som lader sykehusets egen overgangsalder. Veggene ble papiret, papiret har en gang hatt fluer på veggen med utsikt til prøvd liv og temporær lidelse. Tegningene fortsetter stedet, først og fremst bakover i tid, mot det som har vært, men også mot byggets framtid. Kunstneren har uansett gått i en svært direkte dialog med sitt eget materiale.
Utstillingen byr på to hovedtyper av stedsspesifikke verk. I en tidlig fase av arbeidet valgte kunstneren å bruke tegninger og fotografiske plansjer fra noen utvalgte, eldre medisinske oppslagsverk, som hun følte bar på den minnekraft og atmosfære som stedet selv byr på. Ved hjelp av en overhead ble bildene projisert opp på veggene, til hun var fornøyd med forholdet mellom rom og motiv. Siden var det bare snakk om kaldt og følsomt tegnearbeid. Disse verkene tegner opp et innhold til stedet, de er i dialog med mennesket som pasient og pasienten som menneskekropp i endring og overgang, beskjært og podet sammen, etter alle legekunstens regler.
Den andre hovedtypen av kunstneriske bearbeidelser av stedet, tar i større grad fatt i stedets egen kropp, og tegner videre på denne, i forfall og delvis amputert som den per mai 2010 er. Slik som i et av rommene, hvor hun tegner videre med andre farger på det hvite og gråe golvmønsteret som allerede finnes, etter det som ser ut som en serie av vannlekkasjer. Disse verkene tegner heller opp stedets egen tanke og bevegelse, som riktig nok ligger i forlengelsen av dets forhistorie som sykehus og ortopedisk verksted. Det er verk som er i dialog med stedets form og bygningskroppens egen endring og overgang.
Ikke alle verk passer udelt inn i disse to kategoriene. Noen av veggtegningene ivaretar i større grad den surrealistiske følelsen som mange pasienter utvilsomt må ha hatt - og som publikum vil kjenne på - når de har oppholdt sine liv her i dager eller uker. Naturen dukker opp i mange former, ikke bare i menneskeham og med menneskeledd. Mennesket er også et dyr, det eneste selvrefleksive dyret, med et så avansert språk at det kan forme seg selv og verden, f.eks. ved å skape “ortopediske verksted”. Noen enkeltverk i utstillingen tilbyr de drømmebildene og naturassosiasjonene som må ha florert i det mentale drømmerommet som også fantes her, helt fram til 2007. Et mentalt rom som sikkert ble fulgt like nøye opp som den fysiske smertebehandlingen, av et dedikert og skiftende personale gjennom nesten 100 år.
Enkelte verk kombinerer på elegant vis de kunstneriske hovedgrepene som Cathrine Gilje har gjort bruk av. Eksempelvis har den suverene framstillingen av nervebaner og blodårer i et menneskehode med lukkede øyne, slik vi møter det i ett av rommene, fått sin egen hvite pust, som trekker ut av rommets to lufteventiler. Det gir et enkelt og kraftfullt uttrykk, hvor menneske og bygning blir ett, ja, hvor ånd og materie møtes på forunderlig vis.
Det er når det kommer til stykket et slags pictopedisk verk sted Cathrine Gilje har skapt i Sandnes sykehus i løpet av våren 2010, der det før fantes et ortopedisk verksted. Pictogrammet er et symbol eller et illustrert diagram, en framstilling i bildeform av statistikk og utvalgte hendelser. Cathrine Giljes tegninger og installasjoner i Sandnes sykehus denne våren tilbyr en liten dannelsesreise i forholdet mellom bilde og materie, bygg og kropp, om våre helt naturlige og menneskegitte møter med våre fysiske og mentale grenser og omgivelser. Hvor Sandnes sykehus fortsatt er et verk sted. Som tilskueren vil bekrefte denne gang, ikke pasienten.
Utstillingen gir slik den besøkende et pictopedisk verk sted å vandre rundt i, men den gir også en mulighet til å kjenne på det ortopediske verkstedet som var, når sykehuset ennå har attributter som signaliserer sin fortid, med stor reminisenskraft, langt utover den individuelle erfaringen av livet.
For mange besøkende vil nok likevel konkrete og personlige livshendelser materialisere seg i møte med bygget og utstillingen. Den gir anledning til å møte oss selv i emning og overgang, som skjøre og formbare vesen, hensatt til livet og virkeligheten gjennom øyets og kroppens stadig utsatte sanseapparat.
Medisinen og kunsten er både verktøy og verksted, menneskeskapte, med forskjellige formål og ulik nytte, med ulik verdi og betydning, men fokuserte på det virkelige livet i all sin enorme og magiske velde - før det tar slutt. Og noe nytt tar fatt, uten oss.
tir 20 apr 2010
Here comes everybody - fra intellektuell til DIY
Skrevet av JanInge under emnet generelt , kunst , litteratur , kulturpolitikk , mediekultur , tids skrift , stavangerregionen , livssynsmeditasjoner , politikk , helseIngen kommentarer
Jeg beskrev forleden (først her på bloggen, så en kortere redigert versjon i Aftenbladet) to tendenser i samfunnet ved hjelp av et gammelmodig begrep om “den intellektuelle”. Det utidsmessige har ofte den kvaliteten at forandring blir synlig. I det førdigitale samfunnet var forestillingen om den intellektuelle tett knyttet opp til “den frie og radikale stemmen”, lik en Sartre, eller for den saks skyld Georg Johannesen, som med ujevne mellomrom lød ut fra de bokdrevne åndsklekkeriene; universitetet, kunsten, media, og en sjelden gang politikken – med kritiske verdensbilder, alternative utviklingssammenhenger og moralorientert menneskesyn.
De strukturelle årsakene til at denne kunnskapstypen blir vanskeligere å produsere ligger ikke bare i digitaliseringen av verdenssamfunnet, men også i at “staten ble gal og ond” etter tusenårsskiftet, slik Morten Strøksnes har formulert det i Aftenbladet nylig, i to meget gode kommentarer om innføringen av New Public Management i staten Norge. Kritisk intellektuelt arbeid med en fri og radikal signatur á la den tradisjonelle forestillingen om den intellektuelle, er uomtvistelig vanskeliggjort den senere tid.
På den annen side, og sikkert langt viktigere, er det at muligheten til å bedrive intellektuelt arbeid for oss adle samen er betydelig forbedret i og med digitaliseringen av samfunnet. Internet er verdens største bibliotek noensinne, som gir deg informasjon og litteratur på sekunder, der det før kunne gå år før de rette opplysningene ble funnet av en nerd. De sosiale mediene utvider samtalekretsene våre, utvider demokratiet og deliberasjonen i samfunnet. Aktivister og sosiale bevegelser har fått tilgang til et gedigent formidlingsverktøy. Vi leser og skriver mye mer enn noen gang, adle samen, selv om vi knapt tenker over det. Tittelen ovenfor er en norsk dialektversjon av en bok av den amerikanske medietenkeren Clay Shirky – Here comes everybody – om de store sosiale og økonomiske ringvirkningene av den nye digitale teknologien, når vi alle blir stadig mer interaktive og kollektive.
Pessimistene, for de finnes selvsagt, ser i stedet fragmentering og nedbygging av offentligheten som resultat av det digitaliserte samfunnet; hvor det refleksive kollektivet forsvinner, og hvor demokratiet og mennesket derfor blir mer utsatt. Silvio Berlusconi blir for disse et forvarsel på hva vi alle skal få av ledere i stadig mer autoritære samfunn verden over, også i de vestlige demokratier, slik f.eks. Nina Witozsek har spådd. For Internett gjør kanskje bare alle til spesialister på det vi allerede er interessert i, f.eks. fotball eller porno, aksjer eller origami. Informasjonsbomben eksploderer, fellesskapet imploderer. Alle lærer vi stadig mer fra datamaskiner og stadig mindre av våre mødre, vi realiseres på nettet. Here comes no body.
Her forleden ble jeg fortalt at svenske bønder på 1800-tallet prøvde å unngå at deres barn kom i kontakt med bøker, som på den tiden virkelig begynte sin utbredelse. Det var en reell frykt for bøkene, som hensatte leseren alene, med muligheten for at nye ideer usynlig ble plantet i dennes hode, og som ikke minst hadde den bakdel at lesingen kunne gå ut over det aller viktigste: den økonomiske verdiskapingen i samfunnet, gjennom redusert gårdsarbeid.
I dagens audiovisuelle mediesamfunn er kanskje foreldre mer redde for at deres barn skal spille inn en pornosnutt med seg selv i hovedrollen, og legge ut på Internett. Den italienske mediefilosofen Franco Berardi, som nylig besøkte Sandnes, mente at produksjon av selvlagde pornosnutter, og deretter kulturkonsumet av disse, var et særlig interessant og presist uttrykk for vår tid. På den annen side, kunne vi innvende, synes det å være mye penger i pornobransjen, aktiviteten er dermed godt tilpasset den kommersielle forbrukskulturen vi hele tiden velger å reprodusere anno 2010. Som svenske bønder på 1800-tallet har vel også vi hovedfokus på økonomisk verdiskaping. Eller som Anne Kalvig beklaget seg i et innlegg her om dagen, at til og med mange feminister går i dag inn for frigjøring gjennom porno og prostitusjon. Hamlet sa: “Time is out of joint.” Det har den vel alltid vært, kunne vi innvende.
Det er tid og fart som konstituerer individ og samfunn i dag. Hva vi burde ta vare på fra den tradisjonelle intellektuelle tradisjonen, er da kanskje ikke så mye den radikale posisjonen de gjerne er forbundet med, men den intellektuelles evne til sammenheng og livsnytelse. Fra Epikur til i dag har de intellektuelle vært spesielt flinke livsnytere. Dagens aller viktigste gode er ikke penger, alle har penger i Norge. Det er tid. (Bare kjenn etter der du sitter!) Og følelser. Og kropp. Og meningsfull framtid, som er viktigere enn økonomisk vekst for enhver menneskelig pris. Den intellektuelles viktigste oppgave i dag er kanskje å introdusere og utbre en annen måte å være lykkelig på, enn den kommersielle i markedsstaten. Dermed bør man kanskje nettopp gjøre som den sudanesiske dikterkollegaen til Odveig Klyve, som hun siterte i et leserinnlegg nylig: “Eg måtte læra korleis eg kunne stå i mot presset frå notida.” Joda, her komme me, adle samen! DIY!
lør 27 mar 2010
De intellektuelle - fins dom?
Skrevet av JanInge under emnet generelt , kunst , litteratur , mediekultur , tids skrift , stavangerregionen , livssynsmeditasjoner , helse[2] kommentarer
Den 8-9. april inviterer KinoKino på Sandnes til seminar om “Intellektuelt arbeid“. Seminaret har deltagere som Franco Berardi (litteratur & media), Torbjørn Færøvik (litteratur & reise), Arnfinn Bø-Rygh (akademia & estetikk), Marta Kuzma (kunst & sånt) og Jostein Soland (næringsliv & regionutvikling), og foregår i tilknytning til den kinesiske kunstneren Yang Fudongs utstilling samme sted. Da bør det først sies: Nesten all kunst er i dag antiintellektuell. Akkurat som “kunnskapssamfunnet” ellers er gjennomgående antiintellektuelt.
Stavangerregionen har gjennom Stavanger2008 avslørt sine antiintellektuelle ambisjoner på vegne av kulturen, ikke minst har den lokale kunst- og kulturverden stått fram i redsel og tystnad. I boka om Nabolagshemmeligheter - kunsten som byprosess, siterte jeg en av de store 1800-talls intellektuelle, Henry David Thoreau, på hva Kulturhovedstaden kunne ha vært: “Vi er en slekt av laverestående, og hever oss ikke stort høyere i vår intellektuelle flukt enn til dagsavisenes spalter… Det er på tide at byene blir som universiteter, og de voksne innbyggerne som studenter…”. Vi trenger å skape offentlig deltagelse, ikke maktdrevne stammeinstitusjoner.
Når Aftenbladet nå ringer og spør deg: “Hva vil det si å være intellektuell?“, ja, så finnes det derfor to dugelige innganger til svaret. Du kan starte med å si at alle mennesker er mer eller mindre intellektuelle, fordi intellekt er forbundet med vitebegjær og kunnskapsorden, og derfor med lesing; av bøker, sanger, samtaler, mennesker og steder - av alt det som fins innenfor rekkevidde av våre sanser. Med språk er det vanskelig å la være å fortolke verden, unnlater man det melder man seg i realiteten ut av den, noe de færreste ønsker, om det i enkelte stunder kan være aldri så fristende. I Myten om Sisyfos anslo den franske, eksistensielle forfatteren Albert Camus at det kun fantes ett eneste filosofisk problem - “og det er selvmordet”.
Å være intellektuell er i forlengelsen av dette å lese og fortolke, eller som den norske kulturfilosofen Harry Fett sa det for lenge siden, i boka Paa kulturvernets veier: “Kunst er kunsten å se, derfor er kunsten så viktig i samfunnet”.
Tradisjonelt er den intellektuelle likevel den frie intellektuelle, som setter det intellektuelle arbeidet - lesingen, skrivingen og deltagelsen - foran alt annet, inkludert seg selv, og som organiserer kunnskapen på en sann og kritisk måte, uten omtanke for følger for seg selv, arbeidsgiver eller stater.
Det viktigste kjennetegnet på en intellektuell er enkelt og greit at hun er generalist, ikke spesialist.
Det moderne samfunnet som sådan, med sin differensiering og arbeidsdeling, er en utvikling som i seg selv vanskeliggjør det intellektuelle arbeidet. Det finnes i utgangspunktet få frie intellektuelle på et universitet. Jeg vet om en håndfull mennesker ved det lokale UiS som har frie intellektuelle tendenser, men jeg har vanskelig for å se at de vil kunne realisere seg selv som frie intellektuelle i dagens “kunnskapssamfunn”. Kravet om tidsbestemt studentgjennomstrømming og tiltagende spesialisering av studieløpene er i seg selv et hinder for at studentene skal kunne innta intellektuelle posisjoner i samfunnet i etterkant av studier.
Personalkonfliktene, lojalitetskravene og arbeidspresset introdusert ved UiS den seinere tid tyder helt klart på dårlige kår for de med hang til intellektuelt arbeid. LeMonde Diplomatique Norden er en anbefalingsverdig avis for kunnskapssugne, som siterer den tidligere UiS-ansatte biografen Stephen Walton øverst på sine nettsider: “Antiintellektualisme og kunnskapsvegring er no etablerte bærebjelkar i norsk utdanning.” Fjorårets innstilling fra Dannelsesutvalget for høyere utdanning, ”Kunnskap og dannelse foran et nytt århundre”, har enkelte forslag til å bøte på den bedriftsinnrettede masseproduksjonen på universitetene, men siterer selv Oscar Wilde: ”What is worth learning cannot be taught.”
Hvor fri den intellektuelle er, handler mye om hvor hun henter sin inntekt og overlevelsesevne fra. I det norske kunnskapssamfunnet fører som kjent lange humanistiske og tverrfaglige studier til permanent opphold i den økonomsike underklassen: Omfattende kunnskapsinnsamling er i dag en ganske sikker kilde til fattigdom, noe som er svært vanskelig å omsette til personlig inntekt i et samfunn som ikke etterspør annet enn lettjente penger fortest mulig. Ingen er fattigere enn kunstnerne, som for å overleve i Stavanger og Norge er avhengig av alle slags former for bittesmå tilskudd og stipend, som sikrer de få intellektuelt orienterte av dem en aldeles ufri posisjon hvor de jobber dobbelt så mye for ti ganger mindre. Dette er del av en gjennomgående norsk politikk som dessverre støttes av kunstnerne selv (som derigjennom avslører seg som antiintellektuelle).
Norge henger her bare sammen med resten av verdenspolitikken. Nyliberalismen med Margaret Thatchers berømte åpningssalve om at det ikke finnes noe samfunn, bare individer, har på 30 år gjort det politisk mulig å stemple kunnskap som mer og mer motbydelig elitisme, når alle egentlig vet alt best selv. Med tanke på fjorårets debatter i kultur-Norge, kan det likevel godt være at akkurat denne Høyre-bølgen flater ut, for verre kan det neppe bli å holde seg flytende som en del av “kultureliten”. Og selv om Pierre Bourdieu påviste at kulturell makt finnes og kan misbrukes, er det enkelt å se at den politiske og økonomiske makten liker å være på lag med “folket” når kunnskap ikke teller som grunnlag for kritikk. Her må vi huske på at i Norge kommer dette på toppen av et tradisjonelt egalitært samfunn, hvor kunnskap per definisjon ikke skal gi status - slik det motsatt er med nasjonale sportsprestasjoner, helst med ski på beina, som skaper avguder og gjør folk kåte og glade landet rundt. Rune Slagstad har skrevet ei svær bok om dette, bare kalt (sporten).
Den norske statsversjonen av New Public Management, som på ti år er inkorporert i alle samfunnsfelt av antiintellektuelle politikere, har som sagt tømt universitetene for de siste muligheter for akademiske intellektuelle av Slagstads type. I verdens rikeste land driver man ikke med fremtidsrettet forskning på vegne av verdenssamfunnet - for den intellektuelle er alltid universelt orientert, ikke nasjonalt eller familiært - nei, man diskuterer oljeutvinning i Lofoten samtidig som vi stenger grensene for kvinner med skaut. Mediekapitalismen har (sammen med teknologisprang, finansutfordringer og utviklingen av den allmenne lesekultur) på sin side på få tiår omskolert de fleste journalister med frie intellektuelle ambisjoner til mulige underskuddsposter på sine respektive avredigerte mediebudsjett.
Så, når Aftenbladet videre spør deg: “Hvilke rogalendinger ser du på som intellektuelle?“, ja, så kan du enten svare at alle rogalendinger er mer eller antagelig stort sett mindre intellektuelle, eller man kan svare som sant er: Kjartan Fløgstad.
For Tom Hetland og Sven Egil Omdal er ikke frie. Heller ikke Bjørn Kvalsvik Nicolaysen, Nils Rune Langeland eller Wenche Mühleisen, dessuten er de siste innvandrere til Rogaland. Alle våre lokale aviskritikere har intellektuelle tendenser, men er også i noen grad helt spesialiserte, og dermed antiintellektuelle. Stavanger har siden Kiellands småborgerlige variant av smaabyen forandret seg overraskende lite, Stavanger er fortsatt av den konfliktskye og maktnettverksbunde bytypen, om enn på størrelse med en mellomstor europeisk by nå, medregnet Sandnes og omland.
Samtidig finnes det helt klart en rekke intellektuelle mennesker der ute. De treffes på kafé og bar, i hagen og på tur utenfor rekkevidde av den offentlige mening. De har ikke meldt seg ut av verden, de har bare funnet ut at det ikke nytter å delta i det offentlige liv - som er den intellektuelles rette arena. Det er antagelig litt som Jan Erik Vold en gang sa, at det fantes tusenvis av nordkvinner som skriver bedre dikt enn ham selv, de er bare redde for å vise diktene fram. Motet karakteriserer alle virkelig intellektuelle; de er ikke avhengige av positiv respons verken fra venner eller uvenner, vil automatisk være skeptiske til enhver form for ros.
Men de intellektuelles fravær kan også være en reell og menneskevennlig respons på at samfunnssystemet er for komplekst og makten for dum til at det er noen vits i å delta, når man kanskje bare har 40-50 voksne år til å nyte livet. Det intellektuelle arbeidet er rett og slett ikke lenger verdsatt av samfunnet som en del av det gode liv. Det gjelder i politikken, i byråkratiet, i akademia, i mediene. Dette er det siste viktige kjennetegnet: Den intellektuelle er i stand til å nyte livet som helhet, elsker å forbinde utsikt med innsikt - har ikke (bare) penger eller personlig vinning som målestokk for et verdifullt liv.
Kanskje er det også her rogalandsmentaliteten først og fremst er på kant med det intellektuelle arbeidet, når arbeid her er mest er knyttet til det jærske lynnet som bygde steingarder, til asketisk entrepenørskap og dugnad for fritid. De gamle kineserne sa på sin side at det eneste et menneske trenger, det er et bibliotek og en hage. Både hode og kropp trenger trim. Man må både skape mening og arbeidsplasser.
Den intellektuelle forandrer først seg selv før hun eventuelt forandrer på verden - om det er mulig.
Jeg vil tro det finnes mange moderne varianter av Epikurs hage rundt forbi i Stavanger, Norge og verden.
De intellektuelle fins, selv om selvmordsstatistikken stadig går opp.
PS! Også verdens intellektuelle fremtid er avhengig av hva nye medier og den nye digitale lesekulturen medfører av deltagelse, offentlighet og deliberasjon i spennet mellom individ og kollektiv. Dagens Thoreau bor i en villnisskog av informasjon, ikke i den oversiktbare og naturskjønne Walden.
man 1 mar 2010
House to watch the sunset or walk to watch the horizon rise before the sun
Skrevet av JanInge under emnet kunst , anmeldelser , kulturpolitikk , stavangerregionen , livssynsmeditasjoner , samtidens kunstformer[3] kommentarer
Arve Opdahl er på gang igjen, om ikke med heavy metal-kunst så med tung, tung steinkunst. Den sveitsiske kunstneren Not Vital har med Opdahl som medium inn til den lokale kunstmakta foreslått en skulptur midt i Mosvatnet: House to watch the Sunset. I tradisjonell modernistisk stil, med sedvanlig byutviklingsretorikk og nese for merkevarebygging og turistbrosjyrer, skal Stavanger være Europeisk markør i dette langtfra vitale prosjektet, hvor Mosvatnet skal få en liten øy midt uti seg selv, hvor vi skal ane at vi kunne sett på solnedgangen i stedet for folke- eller fuglelivet. Som vanlig er maleren og anti-kunst-i-offentlig-rom-talerøret Arne Sørlie raskt og ubeskjedent på avispletten, med fordømmelse på vegne av alle regionens innbyggere. Sørlie ser det glade vanvidd heller enn kunst og solnedganger, men det er vanskelig å forstå verken hva slags gleder eller vanvidd den monumentale husskulpturen skulle kunne gi oss. Samtidig reiser en av våre aller beste lokale samtidskunstnere, med stor internasjonal rekkevidde og relevans, Agnes Tiffon, rundt for andre året med sin fabelaktige performance kalt: ÅÅÅ A dive in the Universe. Her inviterer hun mennesker på utvalgte steder verden rundt til å delta i et opptog hvor den enkelte skal balansere en skulptur på hodet akkurat mens horisonten stiger opp over sola. Hun har bl.a. vært i Bilbao, Jarnac og Trondheim, de fleste steder har folketogene gått over brospenn akkurat når horisonten stiger opp over sola, men på Rørosmartnan i februar var det markedsgata som gjaldt. Det burde være liten tvil om at det å ta A dive in the Universe, sammen med Agnes Tiffon, med mye større sannsynlighet vil kunne gi oss både solnedganger og det glade vanvidd. Det er i tillegg et mye mer interessant kunstprosjekt, og det er utvilsomt et mye mer interessant byutviklingsprosjekt, for en by som snart er overinstitusjonalisert på kunst- og kultursida, med sterk slagside mot modernistisk heavy metal-kunst i uterommet og med en passiv konsumentrolle til kunstpublikum. Det ville antagelig også være mye billigere å betale Agnes Tiffon for at hun skulle la Stavangers innbyggere gjennomføre sin egen kunstneriske balanseakt med blikk for jordrotasjon og tanke på universdykking, enn å bygge et stort steinhus midt i Mosvatnet. Hva med å sette av et helt år til et slikt innbyggerprosjekt? Finnes det overhodet noen bedre måte å hedre en av våre største kunstnere? Jeg foreslår: Gi A Btffn, som hun kaller seg, et toårig kunstnerstipend og materielle ressurser, og la henne initiere samarbeid med kulturskole og andre om hodeskulpturverksted. Det kunne vitalisert hennes kunst, det kunne vitalisert oss. Og ingen ville i fremtiden måtte leve med synet av et hus vi ikke kan se solnedgangen på eller ut av, bare et spesielt sveiset minne om egen og andres eksistens og sammenheng i lys og mørke. Jeg skal i så fall personlig lage boka om prosjektet.
tor 4 feb 2010
Jeg fikk aldri lese gjennom intervjuet og sjekke fakta…
Skrevet av JanInge under emnet generelt , kulturpolitikk , tids skrift , stavangerregionen , kultur og naturIngen kommentarer
man 18 jan 2010
Med beste hilsener på vegne av fremmedspråkmiljøene i Stavanger
Skrevet av JanInge under emnet generelt , kulturpolitikk , tids skrift , stavangerregionen , politikk , helseComments Off
Viktig melding på vegne av allmenndannelsen i Stavangerregionen: “Du har kanskje hørt at dekan Tor Hauken ved Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Stavanger har fremmet et forslag om å legge ned fagene fransk, spansk og tysk fra høsten 2010. Styret ved UiS skal avgjøre denne saken i sitt neste møte den 12. februar 2010. Hvis du syns det er en dårlig ide, kan du støtte vår sak ved å undertegne en online-resolusjon som du finner under følgende webadresse: http://www.PetitionOnline.com/UiSFST10/petition.html“
tor 14 jan 2010
(Det kommende) Litteraturhuset/Kielland-senteret søker prosjektleder
Skrevet av JanInge under emnet litteratur , kulturpolitikk , stavangerregionenComments Off
Slik lyder utlysningen for en meget viktig stilling for Stavangerregionens utvikling av en litterær og kritisk offentlighet: “100 % prosjektstilling er ledig med tiltredelse snarest. Bystyret har bevilget midler til en treårig ”tidligfase” i arbeidet med å etablere et litteraturhus/Kielland-senter i Stavanger. Prosjektleder skal sammenfatte alle sider ved prosjektet og tilrettelegge et beslutningsgrunnlag mht innhold, samarbeidspartnere, lokalisering og finansiering. I tillegg er det ønskelig at noen aktiviteter kan starte allerede i 2010. Prosjektansvar er lagt til Sølvberget, Stavanger bibliotek og kulturhus.” Hvilke egenskaper du skal ha: “ - relevant høyere utdanning; - engasjement for og erfaring med litteraturformidling; - kreativitet og evne til å være nytenkende; - erfaring som prosjektleder, herunder innhenting av prosjektmidler og økonomistyring; - gode samarbeidsevner og lederegenskaper”. Hva du får: “Lønn etter avtale. Gode pensjons- og forsikringsordninger. Et inspirerende og utfordrende arbeidsmiljø i en pulserende kulturby med ambisjoner”. Du bes rette spørsmål til bibliotek- og kulturhussjef Marit Egaas, (+47) 51 50 74 64 / (+47) 908 53 123 / marit.egaas@stavanger-kulturhus.no. Søknadsfrist er 27. januar 2010. Søknaden sendes til: Sølvberget KF, postboks 310, 4002 Stavanger, eller til post@stavanger-kulturhus.no” Så vet du det. Her finner du FORPROSJEKTET ledet av Jostein Solland. Jeg satt selv i referansegruppa, og var langt fra enig i alt.Her finner du SAKSFREMLEGGET i fra kommunens behandling 17.09.2009.