reilstad kom

Jeg har brukt helga bl.a. til å følge opp med en kronikk om sist ukes vedtak i Stavanger kommune om ikke å satse på realisering av Alfredo Jaars Requiem. Harald Flor skrev en kommentar i Dagbladet på lørdag: “Poet, ikke pr-agent”. Yr.no hadde laget eget oppslag på sine sider om saken: “Nei til negativ klimakunst“. Ja, selv NRK har brukt ressurser på avslaget, siden det luktet kontrovers. Kronikken nedenunder oppsummerer og reflekterer, før den kommer med et forslag, i tråd med kunstnerens oppdaterte intensjoner (flammebildet er lenke til prosjektsiden, lokaliseringsbildet er lenke til kunstnerens egen side om prosjektet):

Sist tirsdag sa politikerne i Stavanger nei til realisering av ”Requiem”, av Alfredo Jaar, etter innstilling fra kultursjefen. Det var for dyrt og mørkt for en by som ønsket seg noe mer ”positivt”. Underforstått er kunstens rolle å reklamere for byen, og ”Requiem” ga ikke god nok reklame. Det kan se ut som om kultursjefen og kulturpolitikerne har hatt et vel magert faglig utbytte av kulturhovedstaden, mens det i resten av Norge samtidig har forekommet flere etterlysninger av kunstneriske ytringer med klimatrusselen som forståelseshorisont.

På A-Btffn Blog TST! finner du følgende invitasjon: “I invite you  to participate in a visual dialouge and contribute to build up the installation TST !:  select a T-shirt, cut it along the sides and under the arms so that the garment becomes flat, put it on as shown in the pictures and have a picture taken. Send the picture, size 450 x 600 pxl (72dpi) to: tst(at)abtffn.com. Give the T-Shirt to somebody in the Tou Café Bar or send it to: Tou Scene/TST !, Kvitsøygt. 25, 4014 Stavanger, Norway. Thank you ! and most cordially Agnes Btffn.” En hijab kan være en t-skjorte som ikke er tredd ned over hodet enda. Og kan brukes slik Knut Nærum bruker dem, til å kommunisere med omverden. Jeg berørte forresten temaet i en tidligere blog: “Hijab skaut fart med norsk nisselue“. Jeg sendte selv denne TST-versjonen til den dypt humanistiske og derfor alltid sjangeroverskridende kunstneren (legg forresten merke til Hieronymus Bosch og hans “Garden of Earthly Delights” i bakgrunnen :-)):

Walter Benjamin – Kritikerens teknikk i 13 teser (i lett utbedret versjon for samtidskunsten):
I.    Kritikeren er strateg i kunstkampen.
II.    Den som ikke kan ta parti, skal ikke ytre seg.
III.    Kritikeren har ingenting å gjøre med fortolkeren av forgangne kunstepoker.
IV.    Kritikken må snakke i kunstnernes språk. For cénaclens (nattverdsalens innvidde) begreper er paroler. Og bare i parolene lyder stridsropet.
V.    ”Saklighet” må alltid ofres for partiånden, når den saken kampen står om er verdt det.
VI.    Kritikk er et moralsk anliggende. Når Goethe miskjente Hölderlin og Kleist, Beethoven og Jean Paul, skyldes ikke det hans kunstforståelse, men hans moral.
VII.    For kritikeren er kollegene en høyere instans. Ikke publikum. Aller minst ettertiden.
VIII.    Ettertiden glemmer eller roser. Bare kritikeren dømmer i kunstnerens åsyn.
IX.    Polemikk er å ødelegge et verk ved hjelp av dets bestanddeler. Jo mindre man studerer verket, desto bedre. Bare den som kan ødelegge, kan kritisere.
X.    Ekte polemikk tar et verk like kjærlig for seg som en kannibal tilbereder et spedbarn.
XI.    Kunstbegeistring står kritikeren fjernt. Kunstverket er i hans hånd det blanke våpenet i åndenes kamp.
XII.    Kritikerens kunst i et nøtteskall: Skape slagord uten å forråde ideene. En utilstrekkelig kritikks slagord fallbyr tanken til moten.
XIII.    Publikum må stadig ha urett og likevel alltid føle at kritikeren representerer dem.
@@@@@@@@
Det er bare den sjuende, niende og trettende av Walter Benjamins teser fra Enveiskjøring (1928) som trenger korreksjon i dag, om de skal anvendes på den sosiale kunsten i det offentlige rommet anno 2009. Ellers står de seg godt. Disse tre tesene kunne i dag med fordel omskrives til følgende:
VII. For kritikeren er verken kollegene eller publikum en høyere instans. Aller minst ettertiden.
IX. Polemikk er å ødelegge et verk ved hjelp av dets bestanddeler. Jo mer man studerer den kunstneriske og kulturelle prosessen, desto bedre. Bare den som kan ødelegge, kan kritisere.
XIII. Publikum kan stadig ha rett og likevel alltid alltid føle at kritikeren ikke representerer dem.

Kommunalstyret for kultur får den 10. mars følgende forslag til vedtak på bordet, som bystyret antagelig endelig vedtar den 23. mars (hele saken kan lastes ned HER). Det er bare å legge hodene i bløt folkens…:
1. Kommunalstyret for kultur godkjenner at bevilgningen til langtidseffekter av kulturhovedstadsåret, det såkalte ”etterbruksfondet”; gis navnet Kulturbyfondet
2. Kommunalstyret for kultur vedtar at det skal opprettes et faglig råd til å vurdere og anbefale disponering av midler fra Kulturbyfondet. Rådet skal bestå av 5 nasjonale medlemmer som på en best mulig måte ivaretar fagfeltene litteratur, visuell kunst, musikk, scenekunst, kulturvern/-arv, film og nye medier, samt barne- og ungdomskultur. Ingen av rådets medlemmer skal ha bosted eller annen direkte tilknytning til Stavanger-regionen. Det faglige rådet opprettes av rådmannen.
3. Kommunalstyret anbefaler bystyret å godkjenne følgende prinsipper for Kulturbyfondet:
•    Søknader må være forankret i gjeldende kommunale planer for kulturfeltet.
•    Prosjektforslag må ha en gjennomarbeidet forretningsplan som beskriver mål, finansiering, fremdrift, samarbeidsrelasjoner med mer.
•    Midler kan søkes av privatpersoner, organisasjoner, ulike institusjoner eller lignende.
•    Prosjekter som bidrar til nyskaping, utvikling og kompetansebygging, og som har et høyt kvalitetsnivå, vil bli prioritert.
•    Tilskudd skal ikke benyttes til dekning av ordinære driftsutgifter.
•    Tilskudd kan gis til prosjekter som strekker seg over flere år.
•    Tilskudd bør kunne stimulere til regionale og tverrsektorielle prosjekter.
•    Tilskudd kan gis til prosjekter som utvikler kulturnæringer.
•    Prosjekter som styrker det internasjonale kultursamarbeidet skal prioriteres.

Baktruppen rører på seg. 20. frebruar anmeldte Tommy Olsson en samleboks med lyden av Baktruppen fra de siste 22 årene, i Morgenbladet: “Tverrfaglig var liksom aldri en term å ta alvorlig her, håpløst utilstrekkelig fra det øyeblikk disse folkene rotet seg sammen. Og nå om dagen, når nær sagt alt man for lengst hadde fortrengt før eller siden blir skrapet sammen og solgt videre i bokser (apokalypsekapitalistiske likkister for de aller siste kulturkonsumentene, i dette krisens øyeblikk da noen av oss må begynne å odle poteter for å klare neste vinter), lanserer de altså +3db, denne usannsynlige samlingen med munter støy fra de siste 22 årene. Lyden av landets merkeligste outfit. 105 spor fordelt på tre cd-er, med godt over tre timers spilletid. Easy listening er det ikke. Morsomt er det ofte. Titler som «Gay Pig Sperm Test» og «Boing Boing» ved siden av titler som «Europavariasjoner» og «Holmenkollmarsjen» sier i grunnen ganske mye om hva slags forvirring som nødvendigvis vil oppstå i en uforberedt lytter. Og det er viktig å huske på hva dette er: dette er lyden av Baktruppen. Alle visuelle komponenter mangler, bortsett fra noen fotografier.” Samtidig er de selv på vei til Svalbard, med dette farvelbrevet lagt ut på Facebook: “Dear Friends. Sunday 1st. of March Baktruppen leaves for Svalbard and Barentsburg to develop their new product Crème Universelle with Polar Bear Fat. Crème Universelle removes wrinkles, revitalizes your sexlife, smoothes all engines and is a must for modern human beings. Crème Universelle will be developed in cooperation with local tradition bearers, circumpolar knowledge and global science. Product presentation at the Cultural House in Barentsburg, Svalbard, 6th. of March. Welcome.” Den norske kunstverden er endelig satt i bevegelse igjen. Da Bo Krister Wallström i et intervju i 2001 ble spurt hvordan truppen øver, svarte han: “Vi har ikke prøver. Vi prøver på scenen, foran publikum. Kunsten handler jo om kommunikasjon, det er kommunikasjonen med publikum som er viktig - hvem skal du snakke til i et prøverom?” Om Baktruppens metode forteller han videre: “Forankring er viktig, vi kommuniserer alltid utifra hvem vi er og hvor vi kommer fra. Global kunst er noe tull, det eksisterer ikke. Da vi spilte Germania Tod in Berlin (en bearbeidelse av den kjente tyske dramatikeren Heiner Müllers drama fra 1956 - 71) i Amsterdam 1990, vant vi pris for årets beste forestilling. Samme år viste vi forestillingen i Frankfurt og ble buet ut mens folk forlot salen. Det handler om politisk kontekst når det samme materialet kommuniserer så forskjellig.” Om Norge og norsk kunst er meldingen ganske likefram: “Når man jobber på den måten vi gjør merker man folks konvensjoner og hvor dypt de sitter. Baktruppen ville aldri ha overlevd i norsk kulturpolitikk! Som gruppe tjener vi ikke penger i Norge, for i Norge stilles kun spørsmålet: Er dette kunst? Dessuten har alenekunstnere status i Norge.” Når Tommy anmelder cd-boksen av dette året ender han med: “Hører du konsentrert gjennom hele greia, er du sannsynligvis ikke lenger helt den samme etterpå. Jeg anbefaler moderat lytting i porsjonerte doser. Jeg blir kåt av å høre på disse platene.” Hvor man faktisk får kjøpt +3db-lyden av Baktruppen, det tar jeg gjerne imot tips på…

Postmordernismen er død. En ny universalisme er på vei. Nicholas Bourriaud bruker Tate-komplekset til å legge nye manifest ut for debatt: “A new modernity is emerging, reconfigured to an age of globalisation – understood in its economic, political and cultural aspects: an altermodern culture. Increased communication, travel and migration are affecting the way we live. Our daily lives consist of journeys in a chaotic and teeming universe. Multiculturalism and identity is being overtaken by creolisation: Artists are now starting from a globalised state of culture. This new universalism is based on translations, subtitling and generalised dubbing. Today’s art explores the bonds that text and image, time and space, weave between themselves. Artists are responding to a new globalised perception. They traverse a cultural landscape saturated with signs and create new pathways between multiple formats of expression and communication”. Tate Triennial 2009 på Tate Britain presenterer en kollektiv diskusjon omkring dette faktum - at postmodernismen er under avslutning, og at vi erfarer oppkomsten av en global altermodernitet. Tate Triennial varer fra 4 Februar – 26 April 2009. London kanskje… Bourriaud ikke bare gir videointervju for å underbygge sin tese (nederst), han har til og med fått laget en tegneserie om den første altermodernist:

”Somebody told me you people are crazy, but I´m not so sure about that, you seem to be alright to me”. Lux Interiors (RIP) intro i 1984 da The Cramps entrer scenen på Napa State Mental Hospital: