samtidens kunstformer


2db8caa9d77490602219e37a9d11ccc5 bowie-stjernetegn

Allerede i 2000 kåret NME David Bowie til den mest innflytelsesrike artisten gjennom alle tider. Han er en av de mest kulturomveltende kunstnere verden noen gang har sett. Biografen David Buckley skrev at hans «innflytelse har vært unik i populærkulturen – han har gjennomsyret og endret flere liv enn noen sammenlignbar figur». David Bowie nekta to ganger å bli slått til ridder av dronning Elisabeth, han sa: «Jeg skjønner ikke hva som er hensikten.»

aec0de754b88ae64bb8a9ed93ba32e84aa738b6fc690424eb435dbfd.jpg300px-hms_beagle_by_conrad_martens.jpg Det er allerede lenge siden. Det var en trøtt tirsdag uten arbeidslyst, nærmere bestemt den 25. April 2006, at jeg for første gang hamret mine egne skriveregler ut på bloggen. De lyder vanskelige og fremmede nå i ettertid:

  1. Skriften skal være mest mulig kroppslig og filosofisk – samtidig
  2. Jeg skal alltid risikere og investere meg selv i skriften
  3. Jeg skal alltid forsøke å skrive meg utover den kunnskapen jeg har ved skrivestart
  4. Hver setning skal helst spre seg i alle retninger mot samme mål
  5. Hver setning skal vise at alt henger sammen med alt, for ingenting i verden går opp

4340469044_dd5fae9ea4.jpg1266905520000_20100223-070928-pi_3076926298×1000r.jpgArve Opdahl er på gang igjen, om ikke med heavy metal-kunst så med tung, tung steinkunst. Den sveitsiske kunstneren Not Vital har med Opdahl som medium inn til den lokale kunstmakta foreslått en skulptur midt i Mosvatnet: House to watch the Sunset. I tradisjonell modernistisk stil, med sedvanlig byutviklingsretorikk og nese for merkevarebygging og turistbrosjyrer, skal Stavanger være Europeisk markør i dette langtfra vitale prosjektet, hvor Mosvatnet skal få en liten øy midt uti seg selv, hvor vi skal ane at vi kunne sett på solnedgangen i stedet for folke- eller fuglelivet. Som vanlig er maleren og anti-kunst-i-offentlig-rom-talerøret Arne Sørlie raskt og ubeskjedent på avispletten, med fordømmelse på vegne av alle regionens innbyggere. Sørlie ser det glade vanvidd heller enn kunst og solnedganger, men det er vanskelig å forstå verken hva slags gleder eller vanvidd den monumentale husskulpturen skulle kunne gi oss. Samtidig reiser en av våre aller beste lokale samtidskunstnere, med stor internasjonal rekkevidde og relevans, Agnes Tiffon, rundt for andre året med sin fabelaktige performance kalt: ÅÅÅ A dive in the Universe. Her inviterer hun mennesker på utvalgte steder verden rundt til å delta i et opptog hvor den enkelte skal balansere en skulptur på hodet akkurat mens horisonten stiger opp over sola. Hun har bl.a. vært i Bilbao, Jarnac og Trondheim, de fleste steder har folketogene gått over brospenn akkurat når horisonten stiger opp over sola, men på Rørosmartnan i februar var det markedsgata som gjaldt. Det burde være liten tvil om at det å ta A dive in the Universe, sammen med Agnes Tiffon, med mye større sannsynlighet vil kunne gi oss både solnedganger og det glade vanvidd. Det er i tillegg et mye mer interessant kunstprosjekt, og det er utvilsomt et mye mer interessant byutviklingsprosjekt, for en by som snart er overinstitusjonalisert på kunst- og kultursida, med sterk slagside mot modernistisk heavy metal-kunst i uterommet og med en passiv konsumentrolle til kunstpublikum. Det ville antagelig også være mye billigere å betale Agnes Tiffon for at hun skulle la Stavangers innbyggere gjennomføre sin egen kunstneriske balanseakt med blikk for jordrotasjon og tanke på universdykking, enn å bygge et stort steinhus midt i Mosvatnet. Hva med å sette av et helt år til et slikt innbyggerprosjekt? Finnes det overhodet noen bedre måte å hedre en av våre største kunstnere? Jeg foreslår: Gi A Btffn, som hun kaller seg, et toårig kunstnerstipend og materielle ressurser, og la henne initiere samarbeid med kulturskole og andre om hodeskulpturverksted. Det kunne vitalisert hennes kunst, det kunne vitalisert oss. Og ingen ville i fremtiden måtte leve med synet av et hus vi ikke kan se solnedgangen på eller ut av, bare et spesielt sveiset minne om egen og andres eksistens og sammenheng i lys og mørke. Jeg skal i så fall personlig lage boka om prosjektet.

0217624_3.jpgLars Ramberg har vist en formidabel evne som idéskaper for utsmykking av det offentlige Norge, men bare fram til og med det kunstfaglige leddet. Jeg var i 2008 selv med på å føre fram for lokalpolitikere kunstnerens forslag om verk til Ruten på Sandnes i anledning Kulturhovedstadsåret, men Kulturhovedstadens egne politikere gjemte straks hodet i sanden for et innspill som faktisk tok den europeiske kultursatsingen på alvor. De været kulturutgifter og Frp-folkelig antipati. Det finnes et eget kapittel om denne delen av sagaen i boka Nabolagshemmeligheter – kunsten som byprosess. Det var Lars Ramberg som for noen år siden vant konkurransen om verk til 100-års jubileet for unionsoppløsningen med Sverige, med sitt famøse verk Liberté, som når det kom til stykket likevel ble fornektet av det offisielle Norge, og i stedet endte opp bl.a. på Venezia-biennalen i 2007. Denne delen av sagaen er ennå ikke avsluttet, etter at Koro (Kunst i offentlig rom, Norge) besluttet å prøve å få verket midlertidig plassert foran Stortinget i Oslo. Noen burde sette seg ned å skrive dette kapittelet i Ramberg-sagaen snart, for det har ingredienser til et monumentalt verk i seg selv. For ett år siden vant så Ramberg konkurransen om utsmykking av trafikktårnene i Bjørvika, tidligere omtalt HER. Nå har Statens Vegvesen, som i sin tid fikk lov til å bygge disse tårnene – som slipper ut eksos fra Bjørvikatunnelen – nettopp fordi at de lovet å sørge for at tårnene ble utsmykket, bestemt at utsmykking blir det ikke noe av, i hvert fall ikke med Rambergs vinnerforslag (hvor kunstneren stjal estetikk og innhold fra genkoden til den pesten som vi bare kaller for Svartedauden). Heldigvis ser det ut til at en offentlig instans denne gang stiller seg på Rambergs side, nemlig Oslo kommune, som avviser at Statens Vegvesen kan «avvise» sin egen avtale med Lars Ramberg. Noen vil sikkert hevde at dette er typisk Lars Ramberg. Jeg vil hevde at dette er typisk for det offentlige Norge. For det viser seg at en hovedgrunn til avsmykkingen av Ramberg er utsikten til årlige driftskostnader for utsmykkingen. Det etter at Vegvesenet selv hadde presset verkutgiftene ned fra de opprinnelige 15 millionene til 5 millioner, og forlatt ambisjonen om å utsmykke alle fire til fordel for bare to tårn. Det hele lukter av norsk festtale om kunst og kultur som råtner i ett år til nytt budsjett skal lages, og det eneste som teller er å smykke seg selv med størst mulig overskudd, selv i offentlige etater. Det lukter tungt av et typisk norsk byråkrati som alltid vet alt absolutt best selv, lik nesevise fjortiser. Her har jo Vegvesenet også en lang tradisjon for å trone øverst. Vegvesenet forvalter på sett og vis habitatet til det helligste norske dyret de siste 60 årene: bilen. Dette underlige metalldyret som ikke har ført med seg noen ny engangspest á la Svartedauden, men som i stedet har bidratt til en irreversibel og muligens uhelbredelig miljøkatastrofal Svartedaud. Som ikke lenger har utsikt til å bli visualisert for de 130.000 Oslo-borgere som daglig rir sine rundfota metalldyr forbi Bjørvikatårnene.

innbundet.jpg9788205393981-300dpi.jpg
La oss flytte litteraturdebatten ut av Knausgård og bort fra alterringen. Vi kan heller bruke anledningen til å stille noen større spørsmål: Forvalter litteraturen egne sannhetskrav? Hvilke sjangere har den største virkelighetsevne? Hva slags litteratursyn og jeg-forståelse er det som lurer bak Knausgård og realitysuget?

Aller først noterer jeg imidlertid at det ikke minst er forfatterne som diskuterer mottagelsen av Karl Ove Knausgårds romanprosjekt Min kamp
, og tilsynelatende er det også forfatterne selv som er mest enige med Jan Kjærstad når han beskrev kritikken som øvelser ”knelende ved en alterring”. Jeg tror Kjærstad har mye rett i én ting: 90% av norsk kritikk tenderer naturlig mot saueflokkmentalitet, nemlig den som kommer fra noen få kvadratmeter i Oslo. Kjærstad har nemlig feil om han tar i betraktning f.eks. omtalen i Stavanger, hvor Steinar Sivertsen, fjorårets norske litteraturkritiker, omtalte litteraturåret som et offer for ”motelitteratur”: ”Den tydelegaste tendensen når det gjeld norsk samtidslitteratur, er den klassiske, Kristiania-bohemske viljen til å skriva sitt liv utan å skjule det private utgangspunktet for teksten.” Kritiker og forfatter Sigmund Jensen fulgte opp med å bruke dusjen som metafor for litteratur-Norge anno 2009. Mange forfattere løfter blikket fra navle og kjønnshår, mente han, mens noen har blikket tidsmessig rettet mot hår i dusjen og eget speilbilde. Burde det sårbare oppvekststoffet Knausgård skriver ut av seg selv nettopp frigjøres fra det private opphavet, både for hans del, for opphavets del og for den lesende offentligehetens del? Hva slags krav skal man stille til en selvbiografi i form av en realityroman?

large_23_11_113623_11_1136debord_forside.jpgGuy Debords Society of the spectacle (1967) har endelig fått norsk språkdrakt og blitt til Skuespillsamfunnet. Lansering foregikk på Botsen Pub og Vinhus (Oslo) den 28.11. Boka er utgitt av Gasspedal og News From NowHere, og oversatt kollektivt av News From NowHere. Med etterord av Jonas Bals. «Skuespillsamfunnet beskriver et samfunn der vareformen kolonialiserer stadig større områder av livet, og der varene fremstår som alt annet enn det de egentlig er: resultater av menneskelig arbeid. Boka ble et manifest for det franske mai-opprøret og raskt den mest stjålne i Paris’ bokhandler. Den avdekker det reklamebransjen og kommunikasjonsrådgiverne tar seg betalt for å dekke over, og leverer en totalkritikk av ulike økonomiske, politiske og kulturelle prosesser som har blitt kraftig forsterket siden Skuespillsamfunnet først kom ut.» Med Charles de Gaulles ord om situasjonistene, fra en TV-tale 7. juni 1968: «Denne eksplosjonen var fremprovosert av noen få grupper i revolt mot det moderne samfunn, mot forbrukersamfunnet, mot det teknologiske samfunnet, hva enten det er kommunismen i øst eller kapitalismen i vest – grupper som ikke vet hva de ville satt i deres sted, men som fryder seg ved negasjon, destruksjon, vold, anarki og veiving med det svarte flagget.» Kjøp hos Audiatur. Her finner du også Mikkel Bolts siste bok, om Avantgardens selvmord, som diskuterer avantgardens selvforståelse og dens mulige aktualitet.

Anmeldelsen stod i Stavanger Aftenblad den 24. november, og er skrevet av Sigrun Hodne. Teksten fant jeg på kritikerens egen oppslagstavle på Bokelskere.no, som jeg kan anbefale i samme slengen: «Godt tenkt, godt skrevet. Som noen av avisens lesere allerede vet, så synes jeg at Mary Millers selvrettferdige bok om Stavanger2008 var en heller begredelig sak – men hva gjør vel det når Jan Inge Reilstad gir oss en bok som dette? Redaktør og kurator Reilstad har sammen med en håndfull medskribenter skapt en lettlest og faglig sterk bok om Nabolagshemmeligheter (Stavanger 2008s største satsning innenfor visuell kunst). Foruten en svært grundig gjennomgang av de åtte Nabolagsprosjektene fra begynnelse til slutt, inneholder boka også teoretiske refleksjoner og analyser. Og til tross for at kunst er en grenseløs ting, er det utrolig fint at redaktøren har valgt å publisere boka på norsk. Hadde boka vært på engelsk kunne den nådd lengre og til og med blitt lagt merke til av kunstfiffen i utlandet, men – som den er nå, holdt i et godt og lettfattelig norsk, innskriver den seg på en helt annen måte i sin egen tid, situasjon og lokalmiljø, til glede for oss som bor her, for nabolaghemmelighetenes nabolag. Bokas første halvdel går gjennom de ulike kunstprosjektene enkeltvis. Her får vi innsyn i hele skapelsesprosessen fra begynnelse til slutt, fra kunstnernes første ideer til publikums reaksjoner. Vi får også høre om ideer som falt i fisk, om planer som sviktet og om uforutsette hendelser under veis. Dvs. alt det som det er vanskelig å lese ut av de endelige prosjektene, men som ofte har vært helt sentrale for deres tilblivelse. Bokas andre del består av en serie kritiske kommentarer, analyser og teoretiske refleksjoner over begreper som relasjonell estetikk, kunst, etikk og samfunn. Bokas mest komplekse bidrag kommer fra den relasjonelle estetikkens far, Nicolas Bourriaud. I en tekst kalt «Ustabile forbindelser» skriver han om den relasjonelle estetikkens genealogi, det vil si om begrepets opphav og utvikling. I artikkelen sin sier han ting som: Kunsten kan beskrives som et alternativt klippebord for det sosiale narrativet og Kunsten reiser seg mot den allmenne passiviteteten – den som nagler oss fast til en verden av varer og konsumenter. Å være kunstner dreier seg ikke ene og alene om å produsere former, men om å gå inn i en aktivitet som får formene til å bli bærer av et prosjekt som kan deles. Tatt ut av sin sammenheng kan sitatene være vanskelige å forstå, men sett i lys av prosjektet Nabolagshemmeligheter gir de mening. Bourriauds teori har vært viktig for Nabolagshemmeligheter som prosjekt, og det oppleves derfor som riktig at hans tanker er viet stor plass i boka. Slik jeg ser det hadde kuratorene Reilstad og Svensson et normativt utgangspunkt. I den første planleggingsfasen ble Nabolagshemmeligheter beskrevet som et prosjekt som skulle vitalisere både den enkelte innbyger og det offentlige rommet. Dette positive synet på kunstens rolle i samfunnet har mye til felles med Bourriauds ide om at kunst er en meningsskapende aktivitet som kan deles. Langt fra alle forstår kunstens rolle og funksjon på denne måten, men gjennom et klart språk og tydelige formulerte tanker inviterer boka både motstandere og tilhengere til diskusjon. «Nabolagshemmeligheter. Kunsten som byprosess» henvender seg både til et generelt publikum og til mennesker som har et faglig forhold til kunst, den didaktiske måten stoffet presenteres på gjør boka til ypperlig pensumlitteratur for kommende kunst- og kuratorstudenter. Og her er massevis av erfaring å bygge videre på for dem som selv har lyst til å ta opp hansken og sette i gang nye relasjonelle prosesser i offentlige rom.»

nabolagsbok.jpg
Boka ble publisert 29. oktober på Litteraturhuset i Oslo, og 30. oktober på Sting Nere i Stavanger.  Finnes både på norsk og engelsk. FRA KLAFFETEKSTENE:
«Denne boken forteller historien om et egenartet kunstprosjekt, som ville virke i hjertet og hjernen på en europeisk oljehovedstad med ambisjon om å være europeisk kulturhovedstad. Vi ville at kunsten skulle behandle livet i akkurat denne byen. Vi ville at kunsten skulle være viktig fordi livet i akkurat denne kulturbyen var viktig. Vi kalte prosjektet for Nabolagshemmeligheter. Kunstverkene i Nabolagshemmeligheter er først og fremst prosesser, ikke bilder eller objekt. Nabolagshemmeligheter har de menneskelige relasjonene og kulturbyens sosiale og politiske kontekst som sitt utgangspunkt. Dette er kunst som finner sted utenfor kunstrommet. Dette er kunsten som byprosess.»

«Våren 2006 ble de 180.000 innbyggerne i Stavanger og Sandnes invitert til å stemme frem det viktigste stedet i byen for dem personlig. Totalt ble det avgitt 27.000 stemmer. Som et resultat av prosessen endte man opp med følgende utvalg steder: Café Sting (Stavanger), Norsk Oljemuseum (Stavanger), Stavanger Domkirke, Stavanger universitetssjukehus, Sølvberget kulturhus (Stavanger), Kvadrat kjøpesenter (Sandnes), Rutebilstasjonen i Sandnes, Rådhusteateret i Sandnes. I prosjektet Nabolagshemmeligheter ble åtte kunstnere fra fire forskjellige verdensdeler invitert til å være i dialog med Stavanger, Sandnes og disse utvalgte stedene over en periode på 20 måneder. Boken dokumenterer dette unike prosjektet, men bringer samtidig et knippe teoretiske tekster som reflekterer over prosessuelle kunstformer mer allment, bl.a. et nyskrevet programmatisk essay av Nicolas Bourriaud, mannen bak begrepet «relasjonell estetikk».»

Neste side »