reiser


Aftenbladet ringte meg i går om hva Arne Næss hadde betydd for meg, hva jeg ville fremheve fra hans mangslungne liv med filosofi, natur og samfunn? Det første jeg tenkte på var det fotografiet av ham der han står og rekker tunge til verden, mens hele ansiktet revner i et stort og ektefølt smil. Så jeg sa at det viktigste med Arne Næss var at han hadde et så lekent og fullstendig fordomsfritt forhold til kunnskap og kunnskapsformidling. Og at han alltid tok folk på rammeste alvor. F.eks. da han i 1960-70 åra i London tok seg en trip med LSD-rus bare for å sjekke hvordan studentene hadde det om studentopprørsdagen. Der har du omsorg for studentene, sa jeg til journalisten. (Det kom ikke med i avisa.) Det ligner på hva som en gang ble sagt om Sigmund Skard, at han oversatte Vagant-viser uten en eneste gang å ha gått på fylla. Underforstått: Oversettelsene var verdiløse, når vagantene var omstreifere som tok seg tid og råd til å gå mye på fylla. Erfaring og praksis er viktige saker, som må kunne gjenfinnes i tanke og handling også hos kunnskapsforvalterne. Arne Næss ble Norges yngste professor, men han var ingen dypdykkende akademiker, han var det motsatte: en generaliserende intellektuell, med blikk for å lenke det sosiale og politiske hverdagslivet til filosofi, gjerne via naturen og dypøkologien (et begrep som han nærmest fant på helt av seg selv), eller via politisk ikkevoldsaktivisme á la Gandhi, med sosiale demonstrasjoner eller bare ved elementær logisk språkføring. At ikkevoldsaktivisten hadde en forkjærlighet for boksing og håndbak og styrkeprøver, gir meg et ennå sterkere bånd til fyren og hans idéverden. Jeg skal jammen kjøpe meg en frittstående boksesekk til minne om deg, jeg, Arne Næss. Det er sagt: Verden handler ikke om det onde mot det gode, men om å være for livet eller ei. Fysisk og metafysisk lek og livslyst var høyeste prioritet for Arne Næss helt til hans 96tte år, når han nå forlater kulturen for godt, til fordel for naturens ubønnhørlige «ashes to ashes». Det aller viktigste han etterlot seg var kanskje dette bidraget til forståelse av hva leken betyr for menneskets utvikling og livslyst. Det var han som sa: «Brekker du ikke et bein i oppveksten, så har du ikke levd skikkelig.» De trygghetssøkende nordkvinner av alle kjønn bør tenke nøye gjennom den, før de overbeskytter sine barn mot verden med sin egen redsel for den samme verden. Arne Næss svarte slik en gang, da en journalist spurte ham hvorfor han hadde begynt å klatre: «Det var ikke jeg som begynte, det var du som sluttet.» Den doble meningen: Vi er ville naturbarn, små lekne apekatter uten pels. Som den reflekterte ateist og naturmystiker han var, har han i egne øyne antagelig bare hoppet et steg videre nå, klatret til et høyere nivå på intethetens enorme fjellvegg, til et sted hvor ingen kommer tilbake fra, tilbake til denne verden i hvert fall – ny bolteteknikk eller ei. Måtte du le godt der du er. I all evighet for min del. Kanskje har du bare tatt spranget fra «fun to funky»… (Bildet under er fra 2004, Næss var 92 år og boksesugen, i anledning innspilling av Sjur Paulsens film Loop, som jeg har skrevet om tidligere, her sammen med Kristen Reagen, som også var med i filmen.)
arne2.jpg

sidselroma.jpg

[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=it1okjvUu0U[/youtube]

300px-arcos_de_la_frontera.JPGjabugo1-350b.jpgLørdag trettende bærer det avsted til Andalucia og det sørligste Spania, med Terje V. og Stein J. Vi lander i Malaga, øst for vår destinasjon. Kjører et stykke sørover mot Gibraltar, før vi retter fartøyet vestover og innover i landet. Arcos de la Frontera er en av disse hvite andalusiske byene. Som navnet antyder, er Arcos plassert på en klippe, og var mellom 1000-1250 siste mauriske skanse i kampen mellom spanjoler og maurere & mixed fractions. Den ene av mine medreisende sa forresten her om dagen at han hadde gjort opp kjærlighetslivet i Malaga en gang, på telefon, etter 17 års samboerskap, hvoretter han sporenstreks hadde investert tid i en brasiliansk gledespike av beste merke, før han tok taxi fra Malaga til Granada, som er et stykke vei i privatsjåførstyrt bil… Min andre medreisende pleier å holde hus bak kirken i Malaga, når han tidvis avlegger Andalucia besøk inni mellom arbeidet med å hjelpe ledere til å skape fungerende og levende bedriftsorganisasjoner i Stavanger-regionen. Billedkunstelsker som han også er, sendte han meg forleden en kopi av Knut Jørgensens maleri, innenfra Alhambra i Granada, det mauriske palasset som nylig ble kåret til ett av vår verdens syv underverker. Det er ifølge Stein påstått at Knut Jørgensen hadde fotografisk hukommelse, og at han hadde laget bildet nedenunder 14 dager etter studieturens hjemkomst. Stein reiste selv til Alhambra for å sjekke bildet mot virkeligheten, og fant at alt stemte! Vel, fra Arcos er det en halvtime til kysten på Atlanterhavssida, kort vei ned til Jerez og sherrydistriktet altså, eller til Cadiz. Nordover til Sevilla går det spansk motorveiradig, med Cordoba noe lengre nordøst, og Granada helt i øst. Sørover venter magot-apene på The Rock i Gibraltar, denne fortsatt eksisterende engelske kolonien, som Churchill mente skulle være engelsk så lenge det var aper på klippen, og derfor hentet en skokk med aper fra Afrika i sin tid. Ennå lenger sør: Marokko og Afrika. Men også to små spanske bykolonier i Afrika, Ceuta og Melilla. Midt i mellom: En stim med illegale innvandrere og dyriske menneskehandlere, langt fra «Open Port». Det blir uansett et besøk i den lille byen Jabugo, nordvestover fra Arcos, hvor verdens beste skinke slippes i desember under stor festivitas. Google Earth angir to og en halv times biltur, men skitt, alt for det som Vinmonopolets Aperitif-sider beskriver slik: «Glem serrano og pata negra. Verdens beste spekeskinke heter jámon ibérico de bellota og ikke noe annet. Den stammer fra Sørvest-Spania og lykkelige svarte griser kun fôret med eikenøtter og gress.» Rundt juletider valfarter spanjoler ned til Jabugo i Huelva-provinsen for å prøvesmake årets Jámon Ibérico de Jabugo Cinco Jotas. Arcos de la Frontera har ca 30.000 innbyggere og ligger i provinsen Cadiz i den autonome regionen Andalucia. Byen har faktisk sin egen lille corrida gjennom gamlebyen, som ligger øverst oppe på byhøyden. Det vil si at hver påske løper det okser gjennom byens trange gater også her, slik som i Pamplona, hvor vi jo har vært før. Arcos er visstnok det eneste stedet i Andalucia hvor det lages skikkelig rødvin, i hvert fall i følge Henry Notaker. Det er jo ellers sherryen som gir det største og beste alkoholiske bidraget til det andalusiske drikkemønsteret. Utover samtaler og jobbing med noko attåt blir det derpå følgende alenejul før første alene-med-alle-tre-barna-nyttår. Times-they-are-a-changing. Nasen settes nordover igjen 3. januar, til avbrunings-haciendaen i Sandnes, og et godt såmannsår 2009. Neste års motto: «You reap what you sow». Eller som det står i dagens logos, av spanske Miguel de Cervantes: «desire nothing and you will be the richest man in the world«. Joda. Feliz Navidad. Feliz Ano Nuevo.
image0011.jpg

banner2.png

«Lasting between one and four days, involvement with unfinished business or perhaps with things that are happening behind the scenes is prominent now. This is a time to do things by yourself and to learn from your mistakes. You are more psychic and intuitive now. Today could either be approximately eight weeks before, or after your birthday. If eight weeks before, then this is a time to recount and review this past year’s achievements and then prepare yourself for the next birthday year ahead. Eight weeks after your birthday you will again have the chance to reassess and, if necessary, readjust certain decisions, goals and ambitions to ensure that you are moving in the right direction.» Joda. Bursdagen min er akkurat om to måneder på dagen, og de neste åtte ukene skal jeg akkurat revidere årets begivenheter når jeg skal lage bok om Nabolagshemmeligheter. De åtte ukene deretter skal jeg til Andalucia, nærmere bestemt Arcos de la Frontera, nettopp for å ta opp igjen og justere arbeidet med en ny bok, om Café Sting. Frøken astrologigenerator, for jeg ser for meg en passe moden og ugift kvinne, har forresten gitt meg en meget god idé for de neste fire dagene. At Ingemar er 12 år i dag fikk hun derimot ikke med seg (for det er ikke registrert). En steintøff gutt som lever opp til alle sine svenske navnefedre. Ingemar Stenmark, Ingmar Bergman. Men først og fremst Ingemar i Mitt liv som hund (av Lasse Hallström, på topp 10 av oppvekstfilmer sammen med bl.a. Jim & piratene, en annen svensk, av Hasse Alfredsson, som jeg nettopp fikk kopi av fra Eia’en etter hans mors begravelse – jeg har sett begge ca 5-6 ganger) og filmens bakgrunnsfigur, den eneste svenske bokseverdensmester i tungvekt, nemlig Ingemar Johansson. Foruten spurttrøya i Tour de France, som ingen Ingemar ennå har vunnet, tenkte jeg å spandere ei plate med Ingemars på ham + filmen han har fått navn fra. Foruten en grytidlig julepresang av større format, jf. katolsk feiring á la spansk/maurisk tradisjon i den andalusiske byen Arcos de la Frontera! Med Jámon Ibérico de Jabugo Cinco Jotas i stedet for fenalår, og Jerez i stedet for akevitt – hvilket betyr mindre for Ingemar.
dsc_0762.JPG

Forretningsdrivaren, idealisten, kunstsamlaren, mesenen og organisasjonspsykologen Stein Magnor Jåtten inviterer til miniseminar med Nils Rune Langeland i morgon, under headinga VI UTFORDRER TIDSÅNDEN, på galleriet Bliss. Krutet som skal skytast med fysste gongen ut er Langelands siste bok, Noreg, ei samling reiseessay & avisartiklar frå våren 2007 i Dag og Tid, då Langeland reiste rundt i heile Noregs land og lodda stemninga, tydde dei offentlege romma og tala med odde innfødde, som blei til boka med arbeidstittelen «Portrett av verdas rikaste og lukkelegaste land» i 2008. (Neste tidsåndutfordrar er Fløgstad som skal snakke om Georg Johannesens Om den norske tenkemåten, nyss kåra til Noregs viktigaste bok i etterkrigstid. Skjer seint i oktober.) Om du klikkar på skilua under får du ein akademisk time med videopresentasjon av boka frå Langeland sjølv. Historikaren som er det siste intellektuelle tilskotet til UiS og miljøet rundt Bjørn Kvalsvik Nicolaysens Lesevitenskap, som nett eller snart fiskar te seg Stephen Walton med. BKNicolaysen synest å velgja seg same typen intellektuelle te åndsbrør, nynorskarar av den øldrikkande bamsetypen, med Dag og Tid & Syn og Segn-erfaring, og helst med rangering frå essaykonkurransar, altså med skrive- og formidlingsferdigheiter. Om det fortsett slik treng me snart to hender for å tella dei – dei antatt intellektuelle på universitetet! Dei kjem visst kun med nynorsk med, av ein eller annan orsak. PS! I boka bler Stavanger til ei halvøy på California kor det er vanskeleg å finne herberge, med eit sivilsamfunn som regulerar moral og kultur på eit slikt vis at sentrum-høgre alltid vil få all makt, samstundes som me produserar dei beste og mest ekstreme liberalistane og sosialistane til kongeriket. Sitat: «Stavanger er eit pittoresk skjermbrett som løyner ein sydande oljelandsby […] Og det er dette Oslo vest drøymer om: Å knekkje dei vestlandske motkulturane er nemleg avgjerande for ein serskild, innhaldslaus form på ein serskild stad skal kunna råde uavgrensa i all æve […] Det er livsviktig for Oslo å feste det intellektuelle og kulturelle overtaket. Då kjem nemlig det økonomiske til å fylgje etter». Så har han skrive ein egenattest til sitt motkulturelle virke her sørvest. Endå meir treffande poengterte Langeland til Aftenbladets Jan Zahl 11. april i år, om Stavanger-kulturen: «Men her er ikkje ein einaste debattkveld, ingen diskuterande offentlegheit. Alt er så privat, kjem ein utanfrå er det vanskeleg å koma inn. Ein blir som Nagel i Hamsuns Mysterier.» Og som mogeleg innleiande sitat til boka me no lagar om «Nabolagshemmeligheter» og Kulturbyen: «Skulle kulturen ha betydning, måtte han vore litterær, intellektuell, debatterande. Du kan setja opp så mange operaballettar du vil, men du endrar ikkje noko med det – ut over dei symbolske og fetisjaktige kvalitetane og at du får eit sus av den store verda.»
noreg.jpg

Vev meg eit teppe, Bodil,
vev det av syner og draumar,
vev det av vind –
Slik at eg, som beduinen, kan
breida det ut når eg bed,
sveipa det um meg
når eg søv,
og kvar morgon ropa:
Bord duka er!
Vev det til
ei kappe
i kulden
til eit segl
på min båt!
– Ein dag skal eg setja meg på teppet
og sigla burt på det
til ei onnor verd.

« Forrige sideNeste side »