reilstad kom

- Virkelighetsvegrende på lang flytur. Aldri, aldri mer American Airlines, takk!

Antropologen Marc Augé skrev i 1995 en bok om de nye ikke-stedene som dominerer livene våre; motorveiene, supermarkedene, hotellene og flyplassene. Da den indisk-britiske forfatteren Rana Dasgupta med Tokyo Cancelled i 2005 ville lage en moderne Canterbury Tales etter Geoffrey Chaucers sene 1300-talls historier, byttet han ut England med en hvilken som helst flyplass, Canterbury med Tokyo, pilgrimene med moderne flyreisende, det mangefassetterte portrettet av engelsk samfunn med portrettet av det stadig mer standardiserte verdenssamfunnet. Ikke-stedet er blitt vårt sted. Som reisende underlegger vi oss flyselskapenes profittable moral og myndighetenes egenrådige passkontroll, ikke naturens ro eller kirkens bud om frelse.
Når du reiser er det lettere å kjenne på hvor liten du er. Det er godt for noe, men ikke for alt. Sist tirsdag i ett-tida løftet en enorm metallfugl sine to jetmotoriserte gigantvinger opp i lufta over Frankfurt. Da hadde vi allerede sittet over to timer inneklemt med Norwegian-følelse på rad 52, midtre seksjon, på Lufthansas Boeing 747, visstnok verdens største fly, og hadde fortsatt ni og en halv time igjen før Miami helst skulle dukke opp under oss, in transit til Bahamas.
Til orientering: Ved avreise veide den tyske metallfuglen ca 400 tonn. For i det hele tatt å kunne lande et slikt monster kunne det ikke veie mer enn 280 tonn. All maten som var medbrakt forsvant inn i de 350 passasjerene, men det som kom ut av menneskene på de illeluktende flytoalettene ble ikke gjødslet ut over landskapet. Det fantes bare én forklaring på at det forsvant 120 tonn i løse lufta over Atlanteren, det var at vi brant opp minst 120.000 liter flybensin på veien. Vi så ikke en eneste isbjørn under oss på alle de flytende isflakene i Nord-Atlanteren, mens vi fikk sittesår og lamme bein med fotbladene utrygt plassert ovenpå et rullende hav av flybensin.
Da landingshjula traff den amerikanske asfalten var det med en ekkel følelse av at vi likevel ikke hadde brukt opp nok bensin, for knirkelydene og kroppsbevegelsene den korslignende hermetikkdinosauren ga fra seg, lød mer som om en enorm tanks gikk amok på rullebanen. Vi var sjeleglade for at vi ikke skulle videre med akkurat den metallfuglen, for den måtte da trenge mye hvile og omsorg før den kunne lette igjen, tenkte vi. Vi hadde bare en kort propellflytur til Bahamas igjen, før sol og bading og karibiske Mojitos.
Trodde vi. I passkontrollen viser det seg at jeg har et ikke-maskinlesbart pass. Ingen har fortalt meg at jeg trenger slikt for å komme inn i USA. Passet mitt er gyldig til 2012 det. Etter først å ha tatt fingeravtrykk av alle 10 fingre og blitt avfotografert som alle andre reisende, blir jeg ført inn i et bakrom med om lag 70-80 mennesker sittende som sild i tønne. Ved forsøk på å nå min samboer med mobil, som forvirret står igjen på ikke-stedet Miami Airport, blir jeg utskjelt og skarpt irettesatt. Da jeg reiser meg opp med min dårlige rygg, for å stå etter 12 timer i det trange flysetet, blir jeg straks beordret ned i sittestilling. Stadig nye mennesker ankommer bakrommet. Stadig flere enkeltpersoner hentes ut av rommet i håndjern. En svensk Røde Kors-arbeider oppe i årene fråder av sinne, og forteller at det er verre å reise til USA nå, enn det i sin tid var å reise til Sovjetunionen.
Om flyplassen er et ikke-sted, er dette bakrommet kontrollert av US Department of Homeland Security ikke-eksisterende, og mens du er der inne er du selv ikke-eksisterende overgitt til amerikanske myndigheter. Du er så liten at du knapt finnes. Likevel, tenker jeg, med en overlevelsesstrategi lik en Ingemar i filmen Mitt liv som hund, er jeg mye større enn en hvilken som helst asylsøker.
Etter halvannen time blir jeg forhørt og fortalt at jeg automatisk blir sendt i retur hjem med neste fly. Mitt ESTA-visa (turistreisetillatelse hadde jeg med meg) var ikke godt nok, jeg trengte et C1 Visa, et nødpass kunne kanskje gått an. Jeg vet ikke om det var at jeg var norsk eller bare troverdig, men etter nok en stund sier den ene av dem at han skal snakke med sjefen om jeg heller kan slippe med en bot på 150 dollar. En time etterpå kommer han tilbake og forteller meg at jeg er ”the worlds most lucky man”, ska sei, jeg skal få reise videre til Bahamas. Men må love å skaffe meg et nytt pass til neste gang jeg skal til USA. Jeg forteller at jeg kommer tilbake allerede på lørdag, in transit på vei hjem. Det stønnes høylydt da, før de forteller meg at jeg må love å skaffe meg et akseptabelt visa fra en ambassade på Bahamas. Når jeg endelig forenes med min samboer har vi misset tre flighter. Vi har tilbragt nærmere 30 sammenhengende timer på verdens ikke-steder. Kroppen er jetlagged og vissen, føles bitteliten.
Det var min samboers arbeidsgiver som betalte for turen, som belønning for at hun sammen med en del andre ansatte verden over hadde gjort en god jobb i 2009. Det var et tilbud jeg ikke kunne si nei til. Neste dag sendte jeg mail til norsk UD før jeg spiste frokost. Etter frokost kontaktet jeg selskapets reiseansvarlige, Justin, med forespørsel om han kunne lokalisere norsk eller amerikansk ambassade på Bahamas. Norsk UD svarte neste dag at den norske ambassaden på Bahamas var i Oslo, men at de hadde en konsul der, Mr John Moyell. Jeg overbrakte informasjonen til Justin og ba ham ringe. Våre mobiltelefoner virket ikke på Bahamas, som utrolig nok har et annet mobilsystem enn resten av verden. Vi var avkoblet fra omverden, som ville vært genialt der og da, om det ikke var for at US Immigrations gjorde at jeg trengte omverden for å komme meg hjem.
Det viste seg dagen etter at John Moyell ikke var konsul på Bahamas, han hadde sluttet for lengst, det var visstnok en Mr. Jansen, men han kunne ikke hjelpe meg. Justin hadde i mellomtiden lokalisert den amerikanske ambassaden inne i hovedstaden Nassau. Han hadde ringt dem to ganger med to vidt forskjellige svar – den ene hadde svart at de nok ikke kunne hjelpe meg, en annen hadde sagt at de kunne ganske sikkert hjelpe meg. Vi tok en taxi innover, fant ambassaden, men kom ikke lenger enn til døra. Der stod to kvinner som sa at de ikke gjorde visa-saker, og at Bahamas ”Foreign dept.” var rette stedet for oss. Det viste seg å være et kontor ingen visste hvor var, som bestod av folk som ikke visste frem eller tilbake. Vi kunne komme tilbake dagen etter å få et stempel i passet, sa de. Det hjalp neppe med stempel, når det var C1 Visa som trengtes. Justin sa at han aldri hadde hørt om at Bahamas hadde et eget utenriksdepartement. Tilbake på hotellet med uforettet sak hadde Justin imidlertid funnet ut at det sikreste kortet mitt var den norske konsulen i Miami, som kanskje kunne møte meg på flyplassen der med korrekte skjema. Vi fikk aldri tak i ham.
Avreisedagen hadde vi bestemt oss for å stå grytidlig opp for å sikre oss best mulig tidrom, slik at jeg kanskje kunne rekke flyet til Europa selv om jeg igjen ble tatt inn på bakrommet i timevis. Vi hadde til slutt funnet ut at US Immigrations hadde egen filial på Nassau Airport, og at det var her jeg eventuelt ville bli stanset. Jeg hadde psyket meg opp med at Bahamas ikke var det verste stedet å bli returnert til – hjemme best, men borte kanskje like bra nå på vinteren. Jeg gled selvsagt rett gjennom denne gang, ”The Bahamian Way”, med pass ”paroled” til 8. Mars 2010. I stedet viste flyet fra American Airlines seg forsinket, så mye, at da vi ankom Miami måtte vi sprinte gjennom hele den forbannet avlange flyplassen, bare for å finne ut at Lufthansa akkurat hadde videresolgt flybillettene våre, selv om vi nådde boarding. De tilbød oss en annen reiserute, ”a really bad connection”, som hun sa, via Düsseldorf og Frankfurt til Stavanger, noe som ville gi oss minst 35 timer på tyske ikke-steder. Vi var i harnisk. Siktet i stedet på American Airlines, for at de skulle kompensere deres egen forsinkelse med nye og bedre billetter til vår hjemreise.
Fyren i innsjekken var utrolig nok imøtekommende. I utgangspunktet var selskapet kun forpliktet til å gi oss en hotellovernatting i påvente av nytt LH-fly, sa han, men han lovet å fikse oss videre enten via Paris eller London, med fly som hadde avgang i løpet av to-tre timer. Vi pustet lettet ut, hadde begge viktige arbeidsoppdrag hjemme på mandag. Stolte blindt på fyren, og hentet etter nok en flyplassprint ut billettstammene fra Lufthansa, med sikte på å omgjøre disse til AA-billetter. Etter en time var Paris ute. Etter to timer kom han med et tilbud til oss om å fly med American Airlines via London for ”only” 1800 euro. Da vi klaget til hans overordnede på høylytt vis, sa hun at vi ikke hadde noen rettigheter, og da vi ba om å få snakke med hennes manager, avstod hun fra å fortelle denne at vi var blitt lovet tur av hennes underordnede. Da vi fortalte manageren dette, hvisket han noe kort til henne, og gikk så bare videre som om ingenting var hendt. Hun smilte bredt til oss.
Enden på den mange timer lange visa var at vi svette og urtrøtte måtte kjøpe nye flybilletter hjem. Da hadde prisene gått ytterligere opp, som om de selv hadde trykket på en knapp med beskjed om at nå, nå kjøper snart noen billetter. Fyren lovet oss oppgradering til ”Business-class”, om det var ledig altså, som en slags kompensasjon, sammen med 20 US-dollar til mat. Det var selvsagt ikke ledig på business, i stedet måtte vi sitte innklemt bakerst med flydassene. Min samboer spurte purseren om vi kunne få flytte fram om det likevel skulle vise seg at noen businessfolk ikke kom, men det ville han ikke ha noe av. Min samboer underholdt flyet i noen sekunder da, med en remse av skjellsord, flesteparten heldigvis på norsk.
Til vår store overraskelse virket den halve sovetabletten. Vi var imidlertid ikke overrasket over at vi foruten kofferter (de kom kun to dager for seint) fant batteriet på bilen flatt da vi ankom Sola, etter nye 26 timer på verdens ikke-steder. Heller ikke over en gryende forkjølelse i en kropp og en sjel som antagelig ville trenge mange dager på å ese ut til normal størrelse.
Hvem sin skyld er det så at Bahamas-opplevelsen vår ble utkonkurrert av ikke-stedets totalitære aura? USA har selvsagt for mange fiender og bygger for høye murer. Det er et kjent og sikkert forfallstegn. Når de er så redde for terrorister og illegale innvandrere, hvorfor da slippe in transit-passasjerer inn i USA i stedet for å holde dem for seg selv in transit? Selvsagt burde det norske reisebyrået som fikk oppgitt passnummeret mitt ha sagt i fra til oss i god tid. Lufthansa på Sola flyplass, Stavanger skulle aldri sjekket meg inn uten å be meg om å anskaffe et nødpass. Norske myndigheter burde for lengst ha gitt beskjed til alle innehavere av gamle ikke-maskinlesbare pass, om at disse må byttes ut. Norsk UD må kunne gi bedre informasjon til norske statsborgere i utlandet enn regelrett falske opplysninger. Verdens flyselskaper må kunne ha mer omsorg for sine reisende, ta kundene på alvor, i stedet for å opptre som arrogante jævler.
Til slutt er det vel likevel vår egen skyld. Vi tror at verden er vår egen lille lekeplass, mens den i realiteten er i ferd med å bli til et ikke-sted, med en ny mennesketype som fraværende innbyggere, under kontroll av gale myndigheter og menneskefiendtlige selskap. Alt mens vi utarmer naturen og atmosfæren.
For vår del, min samboer og jeg, er det klart at vi i fremtiden helst vil unngå USA, og for alt i verden ikke fly med American Airlines. Og selv om vi som Chaucers 1300-talls pilgrimer ikke vil nøye oss med kun å reise til fots, vil vi i fremtiden prioritere reiser med båt og tog, bare i nødsfall fly utover egne breddegrader. Personlig vil jeg muligens vurdere å skaffe meg et nytt maskinlesbart pass.
Eller for å si det på en annen måte: Takke faen for hytta på Hellvik, med sin blanding av Jær- og Dalanenatur, med strender og svaberg, fersk fisk og krabbetegner, luft og vind – aldri så kald er den bedre enn ikke-stedenes tørre og hesblesende luft av utbrent og retningsløs menneskehet. Og på sitt beste fullt på høyde med Bahamas.
Til sjuende og sist: Verden trenger kosmopolitisk identitet, vi trenger former for positiv rotløshet. Jeg tror på reisen – i virkeligheten som i litteraturen som gjennom Internettet. Vi må bare passe på at vi har steder å reise til, på måter som ikke utsletter oss.
Justin ringer og ringer…

Av alle naturlige ting er nå Dantes Inferno blitt til et TV spill. Tidligere kjenner vi til den fantastisk gode A TV Dante, av Peter Greenaway, fra 1983 (1989). Klikk deg inn på bildene for mer - gir 2 minutter spillreklame og 90 minutter med årgangs Greenaway fra UBUweb. Men hva med å lese Den guddommelige komedien av Dante selv heller?

Du finne annonsen på FINN. Kun 314.000 spenn. Et røvarkjøb. Går fort om du vil, går stille om du trenge det. Kan brugas te alt: Fisking e perfekt, alt fra makrellharping te dybvannsfiske. Fiskahjul e montert. Øvenatta i går fint, for to te fira alt itte ka du ska gjørr om kvelden og nåttå. Dra ongane på vannski eller et gummidekk e kein problem. Nyda havet og naturen. Spisa frokost. Drikka lunsj. Sleppa onna tidsklemmå. Pendla. Rekka fram i tide. Sola deg på. Varma deg i. Føla deg rige i. Dette e ein ekta allbrugsbåd i all slags ver for ekta mennesker.

Ein Jurancon dessertvin te rondt ein 180-lapp, så bare e heilt sinnsygt goe sjøl om du hate søde dessertvin. Merr så ein revolusjon. Nå gjelde desserten. 93 poeng.
Ein Albarino te rondt ein 190-lapp, så trengs for å fyll ud det tetta Albarino-kartet, denne ein dridfeide og gulgrønne fra spanskesidå, Rias Baixas. Fisk altså, eller skalla dyr. 92 poeng.
Ein Chateau Leret te ein 150-lapp, den fra 2002, med 90% Malbec-drua i bånn, fra Cahors, mod sørvest den og altså, mørke & moden med hestastall og kjøtt i nasen. Liden forrett med någe halvvilt på. 90 poeng.
Ein Riesling te ein 160-lapp, spätlese, søde kvidvin altså dette, med bare 7% alkohyl, for di så ikkje tåle så møje og lige møje søtt i trynet, fyldige med gule frukter. Aperitif te någe søde frukt. 92 poeng. Eller la vera og kjøra et lass med musserande så vanligt (sjøl har eg vært på den superknusktørre, usukra italienske Borboni‘en i det sista, te ein 150-lapp, som får 87 poeng og løp-og-kjøp-anbefaling hos f.eks. DN).

Aftenbladet ringte meg i går om hva Arne Næss hadde betydd for meg, hva jeg ville fremheve fra hans mangslungne liv med filosofi, natur og samfunn? Det første jeg tenkte på var det fotografiet av ham der han står og rekker tunge til verden, mens hele ansiktet revner i et stort og ektefølt smil. Så jeg sa at det viktigste med Arne Næss var at han hadde et så lekent og fullstendig fordomsfritt forhold til kunnskap og kunnskapsformidling. Og at han alltid tok folk på rammeste alvor. F.eks. da han i 1960-70 åra i London tok seg en trip med LSD-rus bare for å sjekke hvordan studentene hadde det om studentopprørsdagen. Der har du omsorg for studentene, sa jeg til journalisten. (Det kom ikke med i avisa.) Det ligner på hva som en gang ble sagt om Sigmund Skard, at han oversatte Vagant-viser uten en eneste gang å ha gått på fylla. Underforstått: Oversettelsene var verdiløse, når vagantene var omstreifere som tok seg tid og råd til å gå mye på fylla. Erfaring og praksis er viktige saker, som må kunne gjenfinnes i tanke og handling også hos kunnskapsforvalterne. Arne Næss ble Norges yngste professor, men han var ingen dypdykkende akademiker, han var det motsatte: en generaliserende intellektuell, med blikk for å lenke det sosiale og politiske hverdagslivet til filosofi, gjerne via naturen og dypøkologien (et begrep som han nærmest fant på helt av seg selv), eller via politisk ikkevoldsaktivisme á la Gandhi, med sosiale demonstrasjoner eller bare ved elementær logisk språkføring. At ikkevoldsaktivisten hadde en forkjærlighet for boksing og håndbak og styrkeprøver, gir meg et ennå sterkere bånd til fyren og hans idéverden. Jeg skal jammen kjøpe meg en frittstående boksesekk til minne om deg, jeg, Arne Næss. Det er sagt: Verden handler ikke om det onde mot det gode, men om å være for livet eller ei. Fysisk og metafysisk lek og livslyst var høyeste prioritet for Arne Næss helt til hans 96tte år, når han nå forlater kulturen for godt, til fordel for naturens ubønnhørlige “ashes to ashes”. Det aller viktigste han etterlot seg var kanskje dette bidraget til forståelse av hva leken betyr for menneskets utvikling og livslyst. Det var han som sa: “Brekker du ikke et bein i oppveksten, så har du ikke levd skikkelig.” De trygghetssøkende nordkvinner av alle kjønn bør tenke nøye gjennom den, før de overbeskytter sine barn mot verden med sin egen redsel for den samme verden. Arne Næss svarte slik en gang, da en journalist spurte ham hvorfor han hadde begynt å klatre: “Det var ikke jeg som begynte, det var du som sluttet.” Den doble meningen: Vi er ville naturbarn, små lekne apekatter uten pels. Som den reflekterte ateist og naturmystiker han var, har han i egne øyne antagelig bare hoppet et steg videre nå, klatret til et høyere nivå på intethetens enorme fjellvegg, til et sted hvor ingen kommer tilbake fra, tilbake til denne verden i hvert fall - ny bolteteknikk eller ei. Måtte du le godt der du er. I all evighet for min del. Kanskje har du bare tatt spranget fra “fun to funky”… (Bildet under er fra 2004, Næss var 92 år og boksesugen, i anledning innspilling av Sjur Paulsens film Loop, som jeg har skrevet om tidligere, her sammen med Kristen Reagen, som også var med i filmen.)

Lørdag trettende bærer det avsted til Andalucia og det sørligste Spania, med Terje V. og Stein J. Vi lander i Malaga, øst for vår destinasjon. Kjører et stykke sørover mot Gibraltar, før vi retter fartøyet vestover og innover i landet. Arcos de la Frontera er en av disse hvite andalusiske byene. Som navnet antyder, er Arcos plassert på en klippe, og var mellom 1000-1250 siste mauriske skanse i kampen mellom spanjoler og maurere & mixed fractions. Den ene av mine medreisende sa forresten her om dagen at han hadde gjort opp kjærlighetslivet i Malaga en gang, på telefon, etter 17 års samboerskap, hvoretter han sporenstreks hadde investert tid i en brasiliansk gledespike av beste merke, før han tok taxi fra Malaga til Granada, som er et stykke vei i privatsjåførstyrt bil… Min andre medreisende pleier å holde hus bak kirken i Malaga, når han tidvis avlegger Andalucia besøk inni mellom arbeidet med å hjelpe ledere til å skape fungerende og levende bedriftsorganisasjoner i Stavanger-regionen. Billedkunstelsker som han også er, sendte han meg forleden en kopi av Knut Jørgensens maleri, innenfra Alhambra i Granada, det mauriske palasset som nylig ble kåret til ett av vår verdens syv underverker. Det er ifølge Stein påstått at Knut Jørgensen hadde fotografisk hukommelse, og at han hadde laget bildet nedenunder 14 dager etter studieturens hjemkomst. Stein reiste selv til Alhambra for å sjekke bildet mot virkeligheten, og fant at alt stemte! Vel, fra Arcos er det en halvtime til kysten på Atlanterhavssida, kort vei ned til Jerez og sherrydistriktet altså, eller til Cadiz. Nordover til Sevilla går det spansk motorveiradig, med Cordoba noe lengre nordøst, og Granada helt i øst. Sørover venter magot-apene på The Rock i Gibraltar, denne fortsatt eksisterende engelske kolonien, som Churchill mente skulle være engelsk så lenge det var aper på klippen, og derfor hentet en skokk med aper fra Afrika i sin tid. Ennå lenger sør: Marokko og Afrika. Men også to små spanske bykolonier i Afrika, Ceuta og Melilla. Midt i mellom: En stim med illegale innvandrere og dyriske menneskehandlere, langt fra “Open Port”. Det blir uansett et besøk i den lille byen Jabugo, nordvestover fra Arcos, hvor verdens beste skinke slippes i desember under stor festivitas. Google Earth angir to og en halv times biltur, men skitt, alt for det som Vinmonopolets Aperitif-sider beskriver slik: “Glem serrano og pata negra. Verdens beste spekeskinke heter jámon ibérico de bellota og ikke noe annet. Den stammer fra Sørvest-Spania og lykkelige svarte griser kun fôret med eikenøtter og gress.” Rundt juletider valfarter spanjoler ned til Jabugo i Huelva-provinsen for å prøvesmake årets Jámon Ibérico de Jabugo Cinco Jotas. Arcos de la Frontera har ca 30.000 innbyggere og ligger i provinsen Cadiz i den autonome regionen Andalucia. Byen har faktisk sin egen lille corrida gjennom gamlebyen, som ligger øverst oppe på byhøyden. Det vil si at hver påske løper det okser gjennom byens trange gater også her, slik som i Pamplona, hvor vi jo har vært før. Arcos er visstnok det eneste stedet i Andalucia hvor det lages skikkelig rødvin, i hvert fall i følge Henry Notaker. Det er jo ellers sherryen som gir det største og beste alkoholiske bidraget til det andalusiske drikkemønsteret. Utover samtaler og jobbing med noko attåt blir det derpå følgende alenejul før første alene-med-alle-tre-barna-nyttår. Times-they-are-a-changing. Nasen settes nordover igjen 3. januar, til avbrunings-haciendaen i Sandnes, og et godt såmannsår 2009. Neste års motto: “You reap what you sow”. Eller som det står i dagens logos, av spanske Miguel de Cervantes: “desire nothing and you will be the richest man in the world“. Joda. Feliz Navidad. Feliz Ano Nuevo.