politikk


Viktig melding på vegne av allmenndannelsen i Stavangerregionen: «Du har kanskje hørt at dekan Tor Hauken ved Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Stavanger har fremmet et forslag om å legge ned fagene fransk, spansk og tysk fra høsten 2010. Styret ved UiS skal avgjøre denne saken i sitt neste møte den 12. februar 2010. Hvis du syns det er en dårlig ide, kan du støtte vår sak ved å undertegne en online-resolusjon som du finner under følgende webadresse: http://www.PetitionOnline.com/UiSFST10/petition.html«

Leserinnlegget i Aftenbladet i dag – «Politikerstyrte 2008″ – som respons på 2008-filmen til Hanse, var noe redigert. Her er originalen: Det heter kultur og samfunn, kunst og kapital. Det heter ikke kultur eller samfunn, kunst eller kapital. I etterkant av visning av Hans Eirik Voktors 2008-film ”Åpen Port”, etterlyser kulturjournalist Jan Zahl større fokus på ”bindingane mellom offentleg kapital og kultur”, ikke bare på de private sponsorenes føringer på kulturprosjekt eller på næringslivets instrumentelle kulturforståelse. Enig.

            Politikerne i Stavangerregionen var modige og gjorde en god jobb gjennom idé- og søknadsfasen til EU. De skulle stagget seg der. Allerede i 2003 advarte jeg mot et politikerstyrt 2008-styre. Det hjalp ikke. Stavanger2008 fikk et styre dominert av politikere, og bar preg av det, også på programsida. Trykket på det instrumentelle og merkevarebyggende kommer like mye herfra, som fra sponsorene. Avstanden mellom bystyre- og bedriftsstyrerepresentanter er som kjent liten i Stavanger. Da styret ansatte en direktør som viste seg å bekle denne agendaen som hånd i hanske, var det duket for et 2008 som satset på det spektakulære og overfladiske, heller enn på innhold og utvikling.

”Sammen skal vi få denne båten til å gå rundt.”

Torbjørn Jagland, leder av Nobelkomiteen, Generalsekretær i Europarådet.

1.jpgHovedspørsmålet: Hva er den norske suksessens grunn? Hun har kommet til Norge to ganger. 1980: Skammen over å være rik. 1990: Greit å være rik. Studerer Norges kulturelle kilder: symboler, historier, tegn, relasjoner, myter. Men også økonomiske og politiske. Arbeidstittel: “Norske tabber”. Tar Venstre-arven i boka, burde også tatt Høyre-arven. Ny bok om det. Språklig kamikazeprosjekt. Nyter motstand. Oppgjør med eget kulturelt DNA. Mikhail Bakhtin – dialogisk fantasi. Renessansetider. Omredigering. Hun har selv blitt mer disiplinert og mindre overdrivende, mindre elitistisk, mindre katolsk – av Norge. Hatt Jens Bjørneboe og Georg Johannesen som prototyper for egen essayistikk. Frigjørende å skrive norsk. Toxisk virilitet i mottagelsen. Kulturelle spenninger synlige. Akp-ml hersker i media og kultur, om ikke i politikk og økonomi. Venstresidens skyggesider. Historieløshet. Ytringsfrihetens styrke er stor i Norge. Kunsten å være uenig. Venstresida trenger viagra. Også Høyresida trenger viagra. De beste ideene fra Venstrefolket vant, men de er blitt impotente. Forført verden og seg selv. 3 sentrale norske myter: best – godhetsregimet – edel outsider. Godhetseksport. Nasjonal branding de luxe. “Tapere” er tabu i Norge. Politisk uvirkelighet råder. Filantropisk narsissisme er navnet på vår sjel. Skjuler vår egoisme. Den norske drømmen ligner den amerikanske, men er også motsatt. “Heftig og begeistret” som erketypisk bilde. Egalitet. Natur. Bliss. Alle kan søke lykke, alle har sjansen, drømmen skaper virkelighet fordi den er mobiliserende, den skaper troende. Skjuler økonomisk og politisk virkelighet. Troen på sin egen flaks. Eventyret om Askeladden er Norges masterfortelling, som Obama tilfredsstiller. Performer vs processual type økonom = USA vs Norge. Freds- og naturstamme. Koselig dydighet er vårt mekka. Første kulturkamp: Intelligenspartiet vs patriotene med bonden som protagonist = Welhaven vs Wergeland. På 1800-tallet er alt åpent. Wergeland som avvik, stod egentlig alene. Norge: Anti-Westside-story, anti-pygmalion. Norske prester har spilt en stor rolle. Pastoral natur. Patriotisme. Reform. Opplysningsgud. Dydig fremskritt. Misjon. Ut av Europa. Norge er kristelig-sosialistisk. Sosialdemokratiet er synonymt med utvannet kristendom. Norge mest idealtypisk her. Ingen borgerlig motstand mot denne utviklingen. Venstreelitens aktivisme er bra. Natur, likestilling osv. Dårlig er: Jantelovens gullalder. Forflatning i media. Talent i kunnskap er suspekt i Norge. Forkalket verdensbilde, hvor Norge er homogent. Mangler intellektuell fantasi. Troen på kommunismen lever. Skjult drøm om et perfekt samfunn, egentlig like dårlig som turbokapitalismen. Kykloper/troll: barnerumper (nyttige idioter) Johan Galtung – tvisynsvenstre (relativister) Jostein Gaarder / Thomas Hylland Eriksen / Nina Witoszek selv – horevenstre (egentlig kapitalister / to tunger) Dag Solstad. Hvorfor ta dem alvorlig? De styrer kulturen og mediene, de styrer kommunikasjonen i landet. Som avler den teknokratiske Pampers-generasjonen, hvor Lenin like kul som Mikke Mus. The selfpoisoning of the open society. Ødelegger Norge. Morgenbladet og Klassekampen som ganske like soft venstre aviser. Viderefører det kulturelle hegemoni. Aftenposten ligner i dag mer en AP-avis. Dagsavisen er et mulig unntak. Norge vil virkelig bli rammet av den kommende verdenskrise av eksitstensiell art: økonomi, natur, klima. Trenger beredskap, det er en stor utfordring ingen tar alvorlig. Foregår en ideologisk parasittisme i partipolitikken. Europas stater på sin side: går enten mot kristensosialdemokratisk sentrum eller blir mykautoritære á la Berlusconis Italia. Takk for i dag. PS! Etterpå signerte hun boka mi med: «Til Ganinge med sympati og håp om at vi treffes snart!» Jeg ville ha henne til å love retur til et debattforum som er på gang. Hennes «polske» signering minnet meg på Olav H. Hauge, som på Hå Gamle Prestegård en gang signerte boka mi med «Til Jan Ringe», men han hørte veldig dårlig på slutten. (BLISS)

01.jpg02.jpg
Jeg har brukt helga bl.a. til å følge opp med en kronikk om sist ukes vedtak i Stavanger kommune om
ikke å satse på realisering av Alfredo Jaars Requiem. Harald Flor skrev en kommentar i Dagbladet på lørdag: «Poet, ikke pr-agent». Yr.no hadde laget eget oppslag på sine sider om saken: «Nei til negativ klimakunst«. Ja, selv NRK har brukt ressurser på avslaget, siden det luktet kontrovers. Kronikken nedenunder oppsummerer og reflekterer, før den kommer med et forslag, i tråd med kunstnerens oppdaterte intensjoner (flammebildet er lenke til prosjektsiden, lokaliseringsbildet er lenke til kunstnerens egen side om prosjektet):

Sist tirsdag sa politikerne i Stavanger nei til realisering av ”Requiem”, av Alfredo Jaar, etter innstilling fra kultursjefen. Det var for dyrt og mørkt for en by som ønsket seg noe mer ”positivt”. Underforstått er kunstens rolle å reklamere for byen, og ”Requiem” ga ikke god nok reklame. Det kan se ut som om kultursjefen og kulturpolitikerne har hatt et vel magert faglig utbytte av kulturhovedstaden, mens det i resten av Norge samtidig har forekommet flere etterlysninger av kunstneriske ytringer med klimatrusselen som forståelseshorisont.

«Gir vår tid muligheten for å formulere et nytt innhold til begrepet kommunisme? Dette var temaet for en av de største politisk-filosofiske begivenheter de siste årene, da vår tids toneangivende filosofer samlet seg i London i mars. Men hva vinner vi med å trekke fram begrepet kommunisme igjen.» Det undrer Alexander Carnera i sin ingress til følgende artikkel i siste Le Monde Diplomatique Norden (vedlegg til Klassekampen og Morgenbladet og muligens flere gode aviser):
*****
De kom langvejs fra, de kom fra hele verden. Mænd med baretkasketter, kunstnere, fri-tænkerne, gadefilosoffer, akademikere, estimerede professorer, fagforeningsfolk og godtfolk fra såvel høje som lave lag. Det var som om hele verden var repræsenteret i Birkbeck Colleges store amfiteater af et auditorium til en to og halv dags konference om kommunisme, om «ideen om kommunisme». Luften osede af den slags forventningsfuldhed hvor man ved at noget stort er under opsejling. En konfererence om kommunisme? Kunne det virkelig lade sig gøre? Har vi ikke for længst forladt denne romantik og nostalgi, det, som af nogen er blevet kaldt det tyvende århundredes islamisme? Hvad kunne have fået ledende forskere i England til at samle stort set samtlige de største navne indenfor den internationale filosofiske scene på ét sted, til ét og samme seminar? Og blev den slags seminarer i sin tid ikke snarere holdt på gaden, på fabrikkerne, i de indelukkede kælderrum? Mange af de store navne var der, Toni Negri, Michael Hardt, Slavoj Žižek, Alain Badiou, Jacques Rancière, Gianni Vattimo, Terry Eagleton, Jean-Luc Nancy, Bruno Bosteels og Alberto Toscano. De to koryfæer Žižek og Badiou indledte med en slags programerklæring, som et udgangspunkt fælles for samtlige talere, uanset deres politiske ståsted. Deres budskab var klart: Den tid vi nu lever i med finanskrise og afpolitisering i verden, fortæller os, at det er tid til at tænke. Žižek gjorde da også opmærksom på at det var fredag den 13!
«Det er ikke først og fremmest kommunismen som praktisk organisering vi skal bruge tiden på nu, men at vi sætter os ned og tænker. Tankens anstrengelse skal tilbage. Der er alt for megen handling. Vi har brug for at trække os tilbage for at tænke,» sagde Žižek. «At være kommunist er vort egentlige moralske stigma. Det er nemt nok at være konservativ eller liberalist. At være kommunist er svært. Lad os ikke fortsætte med at være gidsler af den politiske orden. Don’t be afraid. For det vi deler, er, at en bestemt periode er forbi: Perioden med partipolitikken. Vi står overfor en ny presserende situation: At tænke og forstå kommunismen på ny, tænke og forstå dens mulige betydninger. Den franske filosof Alain Badiou gjorde på sin side opmærksom på at vi ønsker at finde «en ny positiv anvendelse af ordet.»

icebear.jpgBaktruppen rører på seg. 20. frebruar anmeldte Tommy Olsson en samleboks med lyden av Baktruppen fra de siste 22 årene, i Morgenbladet: «Tverrfaglig var liksom aldri en term å ta alvorlig her, håpløst utilstrekkelig fra det øyeblikk disse folkene rotet seg sammen. Og nå om dagen, når nær sagt alt man for lengst hadde fortrengt før eller siden blir skrapet sammen og solgt videre i bokser (apokalypsekapitalistiske likkister for de aller siste kulturkonsumentene, i dette krisens øyeblikk da noen av oss må begynne å odle poteter for å klare neste vinter), lanserer de altså +3db, denne usannsynlige samlingen med munter støy fra de siste 22 årene. Lyden av landets merkeligste outfit. 105 spor fordelt på tre cd-er, med godt over tre timers spilletid. Easy listening er det ikke. Morsomt er det ofte. Titler som «Gay Pig Sperm Test» og «Boing Boing» ved siden av titler som «Europavariasjoner» og «Holmenkollmarsjen» sier i grunnen ganske mye om hva slags forvirring som nødvendigvis vil oppstå i en uforberedt lytter. Og det er viktig å huske på hva dette er: dette er lyden av Baktruppen. Alle visuelle komponenter mangler, bortsett fra noen fotografier.» Samtidig er de selv på vei til Svalbard, med dette farvelbrevet lagt ut på Facebook: «Dear Friends. Sunday 1st. of March Baktruppen leaves for Svalbard and Barentsburg to develop their new product Crème Universelle with Polar Bear Fat. Crème Universelle removes wrinkles, revitalizes your sexlife, smoothes all engines and is a must for modern human beings. Crème Universelle will be developed in cooperation with local tradition bearers, circumpolar knowledge and global science. Product presentation at the Cultural House in Barentsburg, Svalbard, 6th. of March. Welcome.» Den norske kunstverden er endelig satt i bevegelse igjen. Da Bo Krister Wallström i et intervju i 2001 ble spurt hvordan truppen øver, svarte han: «Vi har ikke prøver. Vi prøver på scenen, foran publikum. Kunsten handler jo om kommunikasjon, det er kommunikasjonen med publikum som er viktig – hvem skal du snakke til i et prøverom?» Om Baktruppens metode forteller han videre: «Forankring er viktig, vi kommuniserer alltid utifra hvem vi er og hvor vi kommer fra. Global kunst er noe tull, det eksisterer ikke. Da vi spilte Germania Tod in Berlin (en bearbeidelse av den kjente tyske dramatikeren Heiner Müllers drama fra 1956 – 71) i Amsterdam 1990, vant vi pris for årets beste forestilling. Samme år viste vi forestillingen i Frankfurt og ble buet ut mens folk forlot salen. Det handler om politisk kontekst når det samme materialet kommuniserer så forskjellig.» Om Norge og norsk kunst er meldingen ganske likefram: «Når man jobber på den måten vi gjør merker man folks konvensjoner og hvor dypt de sitter. Baktruppen ville aldri ha overlevd i norsk kulturpolitikk! Som gruppe tjener vi ikke penger i Norge, for i Norge stilles kun spørsmålet: Er dette kunst? Dessuten har alenekunstnere status i Norge.» Når Tommy anmelder cd-boksen av dette året ender han med: «Hører du konsentrert gjennom hele greia, er du sannsynligvis ikke lenger helt den samme etterpå. Jeg anbefaler moderat lytting i porsjonerte doser. Jeg blir kåt av å høre på disse platene.» Hvor man faktisk får kjøpt +3db-lyden av Baktruppen, det tar jeg gjerne imot tips på…

Multimedieredaktør og mediekommentator Sven Egil Omdal skrev en besynderlig kulturkommentar i avisa si her om dagen, hvor han tok til orde for at Mary Miller måtte bli «superdirector» av Stavangerregionens kulturliv. Én god grunn skulle være at «hun var kontroversiell». Til det er å si: det finnes to måter å være kontroversiell på, alt etter hvem som føler seg provosert. Mary Miller er kontroversiell hos kunstnerne og kulturarbeiderne, som hun var ment å serve (for nå å ta det på hennes eget morsmål), mens hun er husvarm i alle maktens korridorer – også hos Aftenbladet. Omdal’en har vært kulturredaktør i Aftenbladet en gang, bare så det er sagt. På den tiden sablet han bl.a. ned Arild Reins roman Kaninbyen, i en anmeldelse som bar tydelig vitne om at han ikke ville ha noe av bøker som antydet at Stavanger ikke var verdens smukkeste navle. Samme år – 2004 – uttalte han at det beste med Broken Column var merkevarebyggingen av byen. Det er altså ikke noe overraskende ved at Omdal nå vil ha Mary Miller som en permanent ordning for regionens kulturliv, da hennes Kulturhovedstad så overtydelig var i lomma til den politiske makta og deres merkevarebyggende agenda for kulturlivet i byen. Sven Egil Omdals kulturforståelse kan synes begrenset til det perspektivet som dårlige lesere av Richard Florida får ut av hans bøker om betydningen av byers kulturliv, f.eks. i The Rise of the Creative Class eller i fjorårets Who’s your City (med den talende undertittelen: «How the creative economy is making where to live the most important decision of your life»)? Mary Miller har kanskje ikke noe kulturbegrep i det hele tatt. Hennes kunstbegrep er meget begrenset, feltmessig til musikk og scene, men all in all mest kun som spektakkel, for å si det med en dialektisk vri på Guy Debord. Det er interessant, som Liv Runesdatter poengterer i en kronikk i SA dag, at da avisa sist uke selv skulle sjekke ut oppslutningen om Omdals generalidé, så intervjuer de bare de store musikk- og sceneinstitusjonenes oppmenn eller de normalt servile, som allerede slurper vin i byens kulturmaktnettverk (som ligner på det politiske maktnettverket), og som er de samme som under Kulturhovedstaden fikk lov til å ha hendene nedi fru Millers pengefylte lommer. Apropos: En kompis sa forleden at Omdals innlegg må bety at det er mer enn hendene han har nedi Marys underlivsgevanter. Fraværet av debattinnlegg etter Omdals utspill tyder enten på at Stavanger er blitt en «Closed Port» eller at folk flest i kulturlivet synes forslaget er så meningsløst at det ikke er replikkverdig. At det var Gunnar Roalkvam – arbeidssom forfatter, kristensosialist og gammel 68-er med kulturell ballast fra mange versjoner av kulturbyen – som først stod frem, i et intervju, er vel også betegnende. Han ble provosert, sa han. Og den fyren, kan jeg love dere, har en meget lang vei til slike følelser, og ennå mye lengre til å ytre dette offentlig. Fra Ittepålandet kom det et dobbeltkommuniserende innlegg, hvor det skinner gjennom at Trond Hugo ikke feirer forslaget med sjampis, men han skriver likevel alarmerende nok: «Gi henne gjerne en superkulturministerjobb på tvers av kommunegrensene.» Det må selvsagt aldri, aldri skje. Hun kan jobbe i turistinformasjonen, spør du meg, eller direkte i symfoniorkesterstaben, det er greit. Spørrende konklusjon: Sven Egil Omdal i rollen som Mary Millers spøkelse over ittepålandet… eller spøker Sven Egil Omdal med Mary Miller – og oss?

« Forrige sideNeste side »