reilstad kom

“Vi lever i et moralsk forgiftet miljø. Vi ble moralsk syke fordi vi ble vant til å si noe annet enn det vi mente. Vi lærte oss å ikke tro på noe, til ikke å bry oss om hverandre, til bare å tenke på oss selv. Begreper som kjærlighet, vennskap, medfølelse, ydmykhet og tilgivelse mistet sin dybde og sitt innhold, og for mange av oss representerte de bare psykologiske særegenheter, eller de lignet halvglemte hilsener fra gamle dager, litt latterlige i datamaskinenes og romskipenes tidsalder. Bare noen få av oss var i stand til å rope ut om at de ved makten ikke måtte bli overmektige… Det forrige regimet - bevæpnet med sin arrogante og intolerante ideologi - reduserte mennesket til arbeidskraft og naturen til et redskap for produksjon… Når jeg snakker om moralsk forgiftede omgivelser, snakker jeg ikke bare om disse herrene som spiser organiske grønnsaker og ikke ser ut av flyvinduene. Jeg snakker om oss alle… Med andre ord er vi alle - om enn i ulik grad, selvfølgelig - ansvarlige for den totalitære maskinen; ingen av oss er bare dens ofre: vi er også delansvarlige for å ha skapt den. Hvorfor sier jeg dette? …Vi må akseptere denne arven som en synd vi har begått mot oss selv. Hvis vi aksepterer den som det, vil vi innse at det er opp til oss alle, og bare opp til oss, å gjøre noe med den. Vi kan ikke gi de forrige makthaverne skylden for alt, ikke bare fordi det ikke ville være sant, men også fordi det ville gjøre oss blinde for den plikten hver av oss står overfor i dag, nemlig forpliktelsen til å handle selvstendig, fritt, fornuftig og raskt. La oss være klare på dette:… Frihet og demokrati innbefatter deltagelse og derfor ansvarlighet fra oss alle. … Jeg drømmer… om en human republikk som tjener den enkelte og som derfor har det håp at den enkelte vil tjene den til gjengjeld. Om en republikk som består av engasjerte mennesker, for uten det er det umulig å løse noen av våre problemer - menneskelige, økonomiske, økologiske, sosiale eller politiske.” TIPS: Frank Zappa. Fløyel. Sakset fra Taler som forandret verden (ei bok som bare i mindre grad virker livsnødvendig; dødt design, blåe og røde tekstbrokker!, slapt forord av kjendis, utvalg basert på historiemoment med vekt på Krigen, ikke nødvendigvis på retorisk kvalitet eller taleinnhold. Men en bok i et dannet bibliotek allikevel). Når det gjelder denne talen - “Et moralsk forgiftet miljø” - og mange andre store taler, er det mest interessante kanskje hvor presist aktuelle de til stadighet er…

Endeligt vil mange sei - ja, ikkje så jævligt mange då - nå me nå får me innsyn i den politiske & retoriske virkeligheden så regjere denne salen, der eg huske at eg leide bøger nå eg va ein liden dredonge. Huske heilt spesifikt at eg stod der bort i hjørna å leste i Watt, av Samuel Beckett, og lurte på om eg va smarte nok te å les an. Det va eg ikkje, men eg lest an alligavel. Derfor det gjekk sånn. Det ska eg tenka på nå eg snart tjune inn bystyret, om di og gjørr så eg gjorde, og så Thomas Mann formulerte så fint ein gang - atte det e liden vits i å lesa någe så du forstår alt av i udgangsponktet, då lere du knapt någenting, får bare bekrefta dine egne fordommar sånn så di e støffa inn fra du va bitteliden av foreldrene, lererane og kompisane dine med god hjelp av tidsånden i tabloidane og teveapparatene (Ka va det Lennon sang på “Working Class Hero”: “keep you doped with religion, and sex and tv, and you think you’re so clever and classless and free, but you’re still fucking peasants as far as I can see“). Men bare det atte di vil gjørr seg sjøl synlige på denne måden tyde på at di e villige te å strekka på seg, for dette e ikkje et analogt dopingforsøg men digitale formidling. Respekt, så ongane mine har lert å sei itte å ha sett for møje hiphop-teve. Påkobling og avlering av all den dårliga innleringå mod sjikkelige politiske talar, seie eg. OK, du får Lennon og då…

Forretningsdrivaren, idealisten, kunstsamlaren, mesenen og organisasjonspsykologen Stein Magnor Jåtten inviterer til miniseminar med Nils Rune Langeland i morgon, under headinga VI UTFORDRER TIDSÅNDEN, på galleriet Bliss. Krutet som skal skytast med fysste gongen ut er Langelands siste bok, Noreg, ei samling reiseessay & avisartiklar frå våren 2007 i Dag og Tid, då Langeland reiste rundt i heile Noregs land og lodda stemninga, tydde dei offentlege romma og tala med odde innfødde, som blei til boka med arbeidstittelen “Portrett av verdas rikaste og lukkelegaste land” i 2008. (Neste tidsåndutfordrar er Fløgstad som skal snakke om Georg Johannesens Om den norske tenkemåten, nyss kåra til Noregs viktigaste bok i etterkrigstid. Skjer seint i oktober.) Om du klikkar på skilua under får du ein akademisk time med videopresentasjon av boka frå Langeland sjølv. Historikaren som er det siste intellektuelle tilskotet til UiS og miljøet rundt Bjørn Kvalsvik Nicolaysens Lesevitenskap, som nett eller snart fiskar te seg Stephen Walton med. BKNicolaysen synest å velgja seg same typen intellektuelle te åndsbrør, nynorskarar av den øldrikkande bamsetypen, med Dag og Tid & Syn og Segn-erfaring, og helst med rangering frå essaykonkurransar, altså med skrive- og formidlingsferdigheiter. Om det fortsett slik treng me snart to hender for å tella dei - dei antatt intellektuelle på universitetet! Dei kjem visst kun med nynorsk med, av ein eller annan orsak. PS! I boka bler Stavanger til ei halvøy på California kor det er vanskeleg å finne herberge, med eit sivilsamfunn som regulerar moral og kultur på eit slikt vis at sentrum-høgre alltid vil få all makt, samstundes som me produserar dei beste og mest ekstreme liberalistane og sosialistane til kongeriket. Sitat: “Stavanger er eit pittoresk skjermbrett som løyner ein sydande oljelandsby […] Og det er dette Oslo vest drøymer om: Å knekkje dei vestlandske motkulturane er nemleg avgjerande for ein serskild, innhaldslaus form på ein serskild stad skal kunna råde uavgrensa i all æve […] Det er livsviktig for Oslo å feste det intellektuelle og kulturelle overtaket. Då kjem nemlig det økonomiske til å fylgje etter”. Så har han skrive ein egenattest til sitt motkulturelle virke her sørvest. Endå meir treffande poengterte Langeland til Aftenbladets Jan Zahl 11. april i år, om Stavanger-kulturen: “Men her er ikkje ein einaste debattkveld, ingen diskuterande offentlegheit. Alt er så privat, kjem ein utanfrå er det vanskeleg å koma inn. Ein blir som Nagel i Hamsuns Mysterier.” Og som mogeleg innleiande sitat til boka me no lagar om “Nabolagshemmeligheter” og Kulturbyen: “Skulle kulturen ha betydning, måtte han vore litterær, intellektuell, debatterande. Du kan setja opp så mange operaballettar du vil, men du endrar ikkje noko med det - ut over dei symbolske og fetisjaktige kvalitetane og at du får eit sus av den store verda.”

Jan Zahl rapporterte i Aftenbladet om “Murar på symposium”. Han satt to dager til endes på årets Kapittel-seminar The Conditions of Hospitality, et arrangement med co-regi av UiS ved Thomas Claviez. All in english fikk ikke Zahl’en kontakt med de filosofisk orienterte urinnvånerne og deres stammespråk i sal tre på Clarion Hotell. Med akademiske verdensstjerner som Homi Bhabha på plass (se bilde), foruten franske eksistensfilosofer som har skrevet bøker sammen med Jacques Derrida, ikke minst den som konferansen bygde på, nemlig hans bok til Emmanuel Levinas - Adieu: To Emmanuel Levinas - samt Derridas foredrag “On Hospitality” på 1990-tallet; var det likevel bare Thomas Hylland Eriksen som var i nærheten å snakke engelsk på en måte som kunne forstås av de fire personene som ikke var utskremt fra UiS, herunder Jan Zahl og meg selv - selv om det var tydelig at skaren av akademikere fra UiS forstod ennå mindre enn oss, for de nikket hele tida.
For min egen del var antagelig det største utbyttet THEs referanse til Runar Døvings bok Rype med lettøl, som jeg lenge har ønsket meg til kvelds sammen med et glass hvitvin. Her gjør Døving antropolgisk feltarbeid på et lite bygdested i Østfold, hvor matvaner undersøkes, ikke minst kaffens dypere rolle i og for samfunnslivet. Kaffe er antagelig gjestfrihetens innerste materielle virkelighet i Norge, og sikkert i de fleste land hvor te ikke er førstedrikk, ikke minst lest i en kontekst som innringer betydningen av slike gaver for samfunnsmaskineriet, så godt utlagt i verket Gaven, av THEs antropologiske idol Marcel Mauss. Der én har gitt en gave som er tatt vel i mot av en annen som har returnert og der den første har tatt vel i mot returgaven, der finnes jo faktisk kimen til et virkelig samfunn - i tillegg til begynnelsen på korrupsjonen av det samme samfunnet. Gaveøkonomien ligger slik i bunnen av et sosialt fungerende samfunn. Uten sterke røtter vil den mest profittdyrkende markedsøkonomien fort erodere bort den sosialitet og stabilitet som er skapt av gaveøkonomien og som samfunn krever gjenskapt hele tida. THE etterlyste i samme slengen boka om kaffen og dens kulturhistorie, hvilket gjorde meg glad, i og med at jeg neste år skal i gang med bok om Café Sting og sitter på en bunke med gode bøker om kaffehusenes historie og kaffens betydning for samfunnsutviklingen. Så boka kommer, om alt går bra med meg og verden.
Enkel konklusjon: Kaffe er den første gaven. Cognac en av de siste. Men kanskje en enda bedre gave, om du har råd - for den kan avle enda mer snakk og til og med symposium om gjestfrihet og kjærlighet.
Bildet over viser for øvrig Bhabha og Emily Jacirs videoinstallasjon “Ramallah / New York”, to menn på to kontor uant hvilket hvor. Bhabha brukte det som eksempel på hvordan innføre en tredje i forholdet mellom den ene / deg og den andre, gjennom en relasjonell strategi hvor det handler om å la den andre komme inn i deg og la deg se deg selv fra den andre, for å utjevne eller bevisstgjøre assymetriske relasjoner. Den beste kunsten og litteraturen klarer dette.
Kompleks konklusjon: Gjestfrihet er en form for fremmedgjøring. Derridas uforbeholdne gjestfrihet er en del av Platons idélære og finnes kun i hans hule, som vi vet ikke finnes, men likevel forholder oss til. Hvilket minner meg på Sokrates’ gave til Athenerne, nemlig hans omvandrende enmannsseminar med stående invitasjon til debatt, særlig med de unge, som ble så pass dårlig mottatt at han ble dømt til å tømme giftbegeret eller å forlate Athen. Sokrates mottok returgaven med å velge giftbegeret, for han kunne ikke være Sokrates om han ikke var blant sine egne athenere. Det var verre enn døden, gjorde livet meningsløst, å være så fremmedgjort. Sokrates var det Aristoteles senere kalte et zoon politikon - et politisk dyr med en dypere forståelse av både seg selv og samfunnet og den økonomien han inngikk i. Han tømte giftbegeret som fantastisk returgave i 399 f.Kr.
Gjestfrihet som en form for fremmedgjøring kan vi si vi har f.eks. etter Brecht og Benjamin, som kan sies å ha ment at dannelse er en form for fremmedgjøring. Kunsten og litteraturen trenger fremmedgjøringsgrep, både innad og utad. Gjestfrihet skapes av vilje til å tale om gjestfrihet, der finnes det etiske momentet for gjestfrihetens kår. Så snakker du om gjestfrihet? Forestiller du deg den? Å tenke er allerede å ønske velkommen den andre og fremmede i en selv. Det er derfor så mange velger ikke å tenke. De er redde for å bli fremmedgjort. Samtidig: Tidens narrativer spiller en rolle for vår oppfattelse av den andre. Terrorisme-narrativet som rir Vesten er råsterkt og sammenfaller med klimahysteri og epidemiske redsler fra U-land på en slik måte at gjestfrihet blir nesten umulig i en større geopolitisk sammenheng. Alle bygger murer; fysiske, mentale, kulturelle. Alle er redde for å tape ansikt og penger og for å dø. I sin ytterste konsekvens er gjestfrihet en refleksjon over hvor vi kommer fra og hvor vi skal hen. Historisk talt er muren alltid en snarvei til undergangen.
Siste spørsmål: Hva er det mest brukte fornavnet i Oslo akkurat nå? (Svar: Muhammed) Hvilken plass ligger dette navnet på i Norge totalt sett? (Svar: 57de plass). Det er håp. Med god nok kaffe. (På Hotel Clarion var kaffen bare sånn passe, og man kunne ta så mye som man ville uten å måtte takke eller gi noe tilbake. Det vil si: Vi hadde jo betalt konferanseavgift.)
Epilog: Gjestfrihet krever at noen er hjemme. Det er ikke sikkert at noen er hjemme, noen gang. Vi er bokstavelig talt trykket inn i verden. Vi skrumper ut av den, om vi lever lenge nok. Historisk talt er kanskje baskerne ur-europeerne, de eneste overlevende fra før den indo-europeiske innvandringen. All sivilisasjon er bygget på etnisk utrenskning, ikke minst vår. Dessuten er ethvert menneske mange masker og mange agendaer, som kanskje bare er hjemme til gjestfrihetens kår av og til - knapt uten å vite det selv en gang. Til slutt er også gjestfriheten tuftet på en slags politisk kamp, med seg selv og omgivelsene - og altså noe mer enn en enkel form for uforbeholden relasjon eller eksistensiell spenning.
Siste ord: Men sier du om litt er kaffen klar, så har du laget en glipe, lagt til rette for et sprang inn i et noe vennligere herværende. Spe på med Moccabønner i sjokoladeform og du er godt i gang med det evigvarende fredsarbeidet som en gang skal belønnes med noe som er mørkere enn selv den svarteste kaffe.
MOTTO FOR EN GJESTFRI FREMTID (etter Hugo av St. Victor, 1100-tallet): Den som synes at han bor i et godt land, er en bløthjertet nybegynner, den som synes at ethvert land er hans eget, er allerede sterk. Men bare den som ser hele verden som et fremmed land er fullkommen.
PS! Jan Zahls kritikk av konferansen spiller på lag med Tore Renbergs kritikk av festivalen i ettertid, som er en årviss forlengelse av hans lenge lydende kritikk om blandingen av hummer og kanari, altså litteratur og ytringsfrihet. Det er en viktig men forfeilet kritikk. Litteraturen må hektes på samfunnet og de store spørsmålene. Da synes Knut Hoems kritikk mer relevant: Hvor er de nære og lokale/nasjonale temaene? Hvor er oljen? Og bøkene om det sorte gullet som renner gjennom statens årer og byens gater og forgifter miljøet? Hvorfor oppholder Kapittel seg tilsynelatende alltid i Midt-Østen? Vel, de hadde et slags alibi dette året - med Arild Reins Kaninbyen som byfelles leseprosjekt. Den fremmedgjør Stavanger og oss selv.

Slik lyder svaret fra redaktørhold i Aftenbladet på mine spørsmål om deres syn på Høyesteretts dom i saken mellom ekteparet Lars Lillo / Andrine Sæther og Se & Hør: “Støtter dere dommen? Og støtter dere kollega Anne Aasheims prinsippielle lesning av dommen? Til slutt: Støtter dommen og den samla positive mediereaksjonen fra norsk presse Dag Solstads forståelse av den norske medieoffentligheten og en fundamentalistisk form for ytringsfrihetsbegrep?“. Svaret lød: “Det blir som å hoppe etter Jiri Raska dette (jeg brukte psevdonym, red.), men: Ja, jeg ville stemt med Høyesteretts flertall - noe jeg også diskuterer i morgendagens Medieblikk. Ikke uten motforestillinger og tvil, men jeg deler flertallets syn på dette bryllupets offentlige karakter: På en holme, med et mannskor, med fritt utsyn. Jeg tilhører ikke Se og Hørs tilhengerskare, og det er synd at det er dette bladet og dets journalistikk som blir brukt til å trekke opp grenser for norsk offentlighet. Men akkurat i denne saken mener jeg de hadde sitt på det tørre. Derimot er jeg ikke enig med Anne Aasheim i at dommen er tydelig. Når fire av ni fagdommere som har behandlet saken, kommer til motsatt konklusjon, og det i dommen blir understreket at det er det spesielle ved bryllupet som gjør at flertallet lander som de gjør, er jeg redd den ikke vil få stor prinsippiell betydning.” (Sven Egil Omdal, sjefredaktør Aftenbladet Multimedia, 05.09.2008 19:23) Dagblad-redaktør Anne Aasheim sa følgende etter dommen: “Dette er en viktig prinsipiell seier for norsk presse fordi den er tydelig i definisjonen av det offentlige rom. Vi har en lang tradisjon i Norge for frihet i det offentlige rom, og jeg er glad for at Høyesterett nå har sagt noe om dette.” Problemet er at vi allerede begynner å få en lang tradisjon for frihet til idioti i det medieoffentlige rom i Norge, og dommen får antagelig stor betydning når den så åpenbart undergraver mediene som forvalter og garantist av en demokratisk offentlighet. Det er dypt alvorlig i et mediesamfunn hvor tilliten til medienes formidling, dannelse og selvforståelse er avgjørende for folks følelse av frihet i det offentlige rom, men i tråd med mediekapitalismens vesen - underholdning over holdning, idioti over samfunn, privatisering over regulering, penger over verdier, kjendis over rettferdighet. Folk flest må ta situasjonelle avgjørelser hver bidige dag om trivielle og moralske ting. Det undergraver norsk presse som bidragsyter til kvaliteten på det offentlige rommet, at den ikke engang gidder å skille Se & Hør-papparazziene ut fra sin storartede visjon om frihet i det offentlige rom. Det er ikke bare en høy hest, det er en trojansk hest. For nå å bruke Tolstois smitteteori: Dommen smitter i folks øyne selvsagt over på resten av pressen på en måte som ikke kan sidestilles med den mulige effekten av at makta & idiotene ville brukt motsatt domskonklusjon for å skape presedens for at det ikke er love å ta bilder av private i det offentlige rom - som bare ville krevd ytterligere nyansering for å sikre en demokratisk og fri offentlighet. Men nyansering er antagelig for mye arbeid for jurister og journalister. De er ikke vant til slikt. Av prinsipp og latskap og mangel på dannelse - foruten en god idé om det offentlige rommet.

Det siste året har jeg skrevet en spalte kalt “På skrivebordet” for Rosenkilden. Aftenposten har brukt grepet på Obama & McCain… i artikkelen “Kontoret blottlegger kandidatene”. Mon det?

… er utvilsomt Charles Duffs A Handbook on hanging, første gang utgitt 1928, siste gang oppdatert av forfatteren i 1961, mens 2001-utgaven har et forord av religionshateren og Irakinvasjonselskeren Christopher Hitchens - som kan lastes ned akkurat her (bokas dårligste kapittel). Den detaljerte og historiebevisste beskrivelsen av dødsstraffens mange folkelige gleder og spesielt den offentlige hengingens utvikling og forfall, er intet annet enn en genial satirisk utlegning av mennesket som tvers gjennom feigt, dobbeltmoralskt og blodtørstig - på den gode måten. Forfatteren påpeker innledningsvis at han så vidt berører utkanten av det han kaller “State killing, of which capital punishment is a less important aspect. Yet it must be accorded first place among State killings, because both gas-chamber genocide and the mass-obliteration of up-to-date warfare are the ultimates of its logic.” Som Duff tidlig proklamerer: “Let us begin then by considering hanging as a fine art.” Duff holder det han lover gjennom 195 kullsvart opplysende sider med smilehull og kroppshull. Noe nærmere en tids skrift for 2008 enn dette fra 1928 skal en lete lenge etter. (Takk til Terje Thorsen på Tronsmo som gjorde boka til en del av biblioteket på Kvadrat under Nabolagshemmeligheter.)

Men det e alligavel lov å ver forbanna på di helvetes folkå så får di i udgangsponktet goe folkå te å prostituera seg merr enn nødvendigt. For sjøl om alt arbeid e ein form for prostitusjon, så e dorr kvalitetsforskjellar så handle om det så e det viktigaste - sånn så moral & sjøldannelse for et fritt, levande & menneskeligt samfunn uden di verste pengehallikane med handlings- og definisjonsmaktå. Det e i gronnen ikkje løye atte kjerkå & kunsten bler viktige igjen, sjøl for filosofiske materialistar så oss, i det vulgærmaterialistiska penge- og pornosamfunnet me har gåande her for tidå, kor sjøl din egen død e et fantastisk investeringsobjekt. (Kor står du då og ser fra? Rett øve Gud?) Sånt kalle på satire og parodi. Kristoffer Joner seie det sånn, siden an e filmfreak & skuespelar:

Norges rikdomssynder begynner å bli synlige for verden nå, og på et tidspunkt kan de oljeproduserende land få en regning på samme måte som tobakksindustrien i dag saksøkes opp og ned av stater og enkeltpersoner. Til orientering: Vi får 3% av den regningen, siden vi står for 3% av verdens olje- og gassproduksjon. Med 100 millioner klimaflyktninger blir det 3 millioner på oss, und zu weiter. Men hvorfor er akkurat du blitt så rik? Har det andre grunner enn den generelle oljerikdommen? Hva er dine synder? Den virtuelle skriftestolen - trykk her eller på bildet - gir deg en mulighet til å skrifte. Slik jeg gjorde. Med følgende syndsforlatelse: “Etter de humørløse gjennomkapitalistiske søttiårene var åttitallet en hardt tiltrengt nødvendighet som fikk vannet ut av den lutheranske, materialistiske folkesjelen. Du er forlaten!” Før denne endelig kom: “Gå inn på www.norsksomaliskforening.no og sett inn KR. Og du vil få min og mange fleres tilgivelse!” Det er de som kanskje kan mest om synd i praksis, fangene ved Stavanger fengsel, som gir syndsforlatelse og avlatsbrev. Det er kunstneren Jörgen Svensson som har laget den virtuelle skriftestolen som en del av sitt prosjekt under Nabolagshemmeligheter, bare kalt “Behind every great fortune there is a crime”.