politikk


KK-Splonk Klikk på bildet for KK-versjonen av «Splonk, nytt demokrati». Her finnes den mer teoretiske originalteksten, som også målbærer noen kretsløpsbegrep til egen avhandling – SPLONK NYE DEMOKRATI OG TYRANNI… Richard Sennett er en av de store nålevende sosiologene med blikk for forholdet mellom den fysiske verden, medieverden og det politiske samfunnet. Hans klassiker fra 1977, The Fall of Public Man, fikk på norsk tittelen Intimitetstyranniet (1992), et viktig begrep han lanserer i boka, som raskt fikk stor utbredelse som et presist uttrykk for personliggjøringen av verden og privatiseringen av offentligheten gjennom kjendisstoff og stadig mer pekuniære, personlige oppslag om alt fra undertøy til tapet og spisevaner blant mennesker med stadig mindre betydning for en demokratisk offentlighet, men med desto større betydning for opplags-, lytter- og seertall i den hurtig voksende middelklassen med privat forbrukerorientering. Dette ligner det som av Christopher Lasch i en annen bok ble titulert som The Culture of Narcissism (på norsk i 1982), med en beskrivelse av det moderne selvet, som gjennom utviklingen av familie- og samfunnsstrukturer i etterkrigstida hadde gjort seg mer og mer avhengig av ytre bekreftelse. Vel, for nå å gjøre denne forhistorien kort; deretter kom Internett i 1993 og de sosiale mediene utover 2000-tallet.

politisk-medborgerskap-20.jpg

hceukcover.jpgdiymedia_cover.jpgJeg beskrev forleden (først her på bloggen, så en kortere redigert versjon i Aftenbladet) to tendenser i samfunnet ved hjelp av et gammelmodig begrep om “den intellektuelle”. Det utidsmessige har ofte den kvaliteten at forandring blir synlig. I det førdigitale samfunnet var forestillingen om den intellektuelle tett knyttet opp til “den frie og radikale stemmen”, lik en Sartre, eller for den saks skyld Georg Johannesen, som med ujevne mellomrom lød ut fra de bokdrevne åndsklekkeriene; universitetet, kunsten, media, og en sjelden gang politikken – med kritiske verdensbilder, alternative utviklingssammenhenger og moralorientert menneskesyn.
De strukturelle årsakene til at denne kunnskapstypen blir vanskeligere å produsere ligger ikke bare i digitaliseringen av verdenssamfunnet, men også i at “staten ble gal og ond” etter tusenårsskiftet, slik Morten Strøksnes har formulert det i Aftenbladet nylig, i to meget gode kommentarer om innføringen av New Public Management i staten Norge. Kritisk intellektuelt arbeid med en fri og radikal signatur á la den tradisjonelle forestillingen om den intellektuelle, er uomtvistelig vanskeliggjort den senere tid.
På den annen side, og sikkert langt viktigere, er det at muligheten til å bedrive intellektuelt arbeid for oss adle samen er betydelig forbedret i og med digitaliseringen av samfunnet. Internet er verdens største bibliotek noensinne, som gir deg informasjon og litteratur på sekunder, der det før kunne gå år før de rette opplysningene ble funnet av en nerd. De sosiale mediene utvider samtalekretsene våre, utvider demokratiet og deliberasjonen i samfunnet. Aktivister og sosiale bevegelser har fått tilgang til et gedigent formidlingsverktøy. Vi leser og skriver mye mer enn noen gang, adle samen, selv om vi knapt tenker over det. Tittelen ovenfor er en norsk dialektversjon av en bok av den amerikanske medietenkeren Clay ShirkyHere comes everybody – om de store sosiale og økonomiske ringvirkningene av den nye digitale teknologien, når vi alle blir stadig mer interaktive og kollektive.
Pessimistene, for de finnes selvsagt, ser i stedet fragmentering og nedbygging av offentligheten som resultat av det digitaliserte samfunnet; hvor det refleksive kollektivet forsvinner, og hvor demokratiet og mennesket derfor blir mer utsatt. Silvio Berlusconi blir for disse et forvarsel på hva vi alle skal få av ledere i stadig mer autoritære samfunn verden over, også i de vestlige demokratier, slik f.eks. Nina Witozsek har spådd. For Internett gjør kanskje bare alle til spesialister på det vi allerede er interessert i, f.eks. fotball eller porno, aksjer eller origami. Informasjonsbomben eksploderer, fellesskapet imploderer. Alle lærer vi stadig mer fra datamaskiner og stadig mindre av våre mødre, vi realiseres på nettet. Here comes no body.
Her forleden ble jeg fortalt at svenske bønder på 1800-tallet prøvde å unngå at deres barn kom i kontakt med bøker, som på den tiden virkelig begynte sin utbredelse. Det var en reell frykt for bøkene, som hensatte leseren alene, med muligheten for at nye ideer usynlig ble plantet i dennes hode, og som ikke minst hadde den bakdel at lesingen kunne gå ut over det aller viktigste: den økonomiske verdiskapingen i samfunnet, gjennom redusert gårdsarbeid.
I dagens audiovisuelle mediesamfunn er kanskje foreldre mer redde for at deres barn skal spille inn en pornosnutt med seg selv i hovedrollen, og legge ut på Internett. Den italienske mediefilosofen Franco Berardi, som nylig besøkte Sandnes, mente at produksjon av selvlagde pornosnutter, og deretter kulturkonsumet av disse, var et særlig interessant og presist uttrykk for vår tid. På den annen side, kunne vi innvende, synes det å være mye penger i pornobransjen, aktiviteten er dermed godt tilpasset den kommersielle forbrukskulturen vi hele tiden velger å reprodusere anno 2010. Som svenske bønder på 1800-tallet har vel også vi hovedfokus på økonomisk verdiskaping. Eller som Anne Kalvig beklaget seg i et innlegg her om dagen, at til og med mange feminister går i dag inn for frigjøring gjennom porno og prostitusjon. Hamlet sa: “Time is out of joint.” Det har den vel alltid vært, kunne vi innvende.
Det er tid og fart som konstituerer individ og samfunn i dag. Hva vi burde ta vare på fra den tradisjonelle intellektuelle tradisjonen, er da kanskje ikke så mye den radikale posisjonen de gjerne er forbundet med, men den intellektuelles evne til sammenheng og livsnytelse. Fra Epikur til i dag har de intellektuelle vært spesielt flinke livsnytere. Dagens aller viktigste gode er ikke penger, alle har penger i Norge. Det er tid. (Bare kjenn etter der du sitter!) Og følelser. Og kropp. Og meningsfull framtid, som er viktigere enn økonomisk vekst for enhver menneskelig pris. Den intellektuelles viktigste oppgave i dag er kanskje å introdusere og utbre en annen måte å være lykkelig på, enn den kommersielle i markedsstaten. Dermed bør man kanskje nettopp gjøre som den sudanesiske dikterkollegaen til Odveig Klyve, som hun siterte i et leserinnlegg nylig: “Eg måtte læra korleis eg kunne stå i mot presset frå notida.” Joda, her komme me, adle samen! DIY!

200px-epicurus_bust2.jpg300px-tetrapharmakos_pherc_1005_col_5.png
Epikurs Tetrapharmakos: Don’t fear god, / Don’t worry about death; / What is good is easy to get, and / What is terrible is easy to endure.

”A blessed and indestructible being has no trouble himself and brings no trouble upon any other being; so he is free from anger and partiality, for all such things imply weakness.”
- The First Epicurean Principal Doctrine
”Death is nothing to us; for that which has been dissolved into its elements experiences no sensations, and that which has no sensation is nothing to us.”
– The Second Epicurean Principal Doctrine

”The magnitude of pleasure reaches its limit in the removal of all pain. When such pleasure is present, so long as it is uninterrupted, there is no pain either of body or of mind or of both together.”
- The Third Epicurean Principal Doctrine
(Sjekk også: Has Epicureanism still got something to give?«)

«Det vi har behov for er en provisorisk moral for en desorientert tid. Det dreier seg om å opprettholde en konsistent subjektiv figur, uten å støtte seg til den kommunistiske hypotese som ikke ennå er gjenetablert i stor skala. Det er viktig å finne et virkelig punkt å holde, koste hva det koste vil, et «umulig» punkt som ikke lar seg innskrive i situasjonens lov.«

image0012.png

img_0145.JPGimg_0144.JPG
- Virkelighetsvegrende på lang flytur. Aldri, aldri mer American Airlines, takk!

Antropologen Marc Augé skrev i 1995 en bok om de nye ikke-stedene som dominerer livene våre; motorveiene, supermarkedene, hotellene og flyplassene. Da den indisk-britiske forfatteren Rana Dasgupta med Tokyo Cancelled i 2005 ville lage en moderne Canterbury Tales
etter Geoffrey Chaucers sene 1300-talls historier, byttet han ut England med en hvilken som helst flyplass, Canterbury med Tokyo, pilgrimene med moderne flyreisende, det mangefassetterte portrettet av engelsk samfunn med portrettet av det stadig mer standardiserte verdenssamfunnet. Ikke-stedet er blitt vårt sted. Som reisende underlegger vi oss flyselskapenes profittable moral og myndighetenes egenrådige passkontroll, ikke naturens ro eller kirkens bud om frelse.
Når du reiser er det lettere å kjenne på hvor liten du er. Det er godt for noe, men ikke for alt. Sist tirsdag i ett-tida løftet en enorm metallfugl sine to jetmotoriserte gigantvinger opp i lufta over Frankfurt. Da hadde vi allerede sittet over to timer inneklemt med Norwegian-følelse på rad 52, midtre seksjon, på Lufthansas Boeing 747, visstnok verdens største fly, og hadde fortsatt ni og en halv time igjen før Miami helst skulle dukke opp under oss, in transit
til Bahamas.
Til orientering: Ved avreise veide den tyske metallfuglen ca 400 tonn. For i det hele tatt å kunne lande et slikt monster kunne det ikke veie mer enn 280 tonn. All maten som var medbrakt forsvant inn i de 350 passasjerene, men det som kom ut av menneskene på de illeluktende flytoalettene ble ikke gjødslet ut over landskapet. Det fantes bare én forklaring på at det forsvant 120 tonn i løse lufta over Atlanteren, det var at vi brant opp minst 120.000 liter flybensin på veien. Vi så ikke en eneste isbjørn under oss på alle de flytende isflakene i Nord-Atlanteren, mens vi fikk sittesår og lamme bein med fotbladene utrygt plassert ovenpå et rullende hav av flybensin.
Da landingshjula traff den amerikanske asfalten var det med en ekkel følelse av at vi likevel ikke
hadde brukt opp nok bensin, for knirkelydene og kroppsbevegelsene den korslignende hermetikkdinosauren ga fra seg, lød mer som om en enorm tanks gikk amok på rullebanen. Vi var sjeleglade for at vi ikke skulle videre med akkurat den metallfuglen, for den måtte da trenge mye hvile og omsorg før den kunne lette igjen, tenkte vi. Vi hadde bare en kort propellflytur til Bahamas igjen, før sol og bading og karibiske Mojitos.
Trodde vi. I passkontrollen viser det seg at jeg har et ikke-maskinlesbart pass. Ingen har fortalt meg at jeg trenger slikt for å komme inn i USA. Passet mitt er gyldig til 2012 det. Etter først å ha tatt fingeravtrykk av alle 10 fingre og blitt avfotografert som alle andre reisende, blir jeg ført inn i et bakrom med om lag 70-80 mennesker sittende som sild i tønne. Ved forsøk på å nå min samboer med mobil, som forvirret står igjen på ikke-stedet Miami Airport, blir jeg utskjelt og skarpt irettesatt. Da jeg reiser meg opp med min dårlige rygg, for å stå etter 12 timer i det trange flysetet, blir jeg straks beordret ned i sittestilling. Stadig nye mennesker ankommer bakrommet. Stadig flere enkeltpersoner hentes ut av rommet i håndjern. En svensk Røde Kors-arbeider oppe i årene fråder av sinne, og forteller at det er verre å reise til USA nå, enn det i sin tid var å reise til Sovjetunionen.
Om flyplassen er et ikke-sted, er dette bakrommet kontrollert av US Department of Homeland Security
ikke-eksisterende, og mens du er der inne er du selv ikke-eksisterende overgitt til amerikanske myndigheter. Du er så liten at du knapt finnes. Likevel, tenker jeg, med en overlevelsesstrategi lik en Ingemar i filmen Mitt liv som hund, er jeg mye større enn en hvilken som helst asylsøker.
Etter halvannen time blir jeg forhørt og fortalt at jeg automatisk blir sendt i retur hjem med neste fly. Mitt ESTA-visa (turistreisetillatelse hadde jeg med meg) var ikke godt nok, jeg trengte et C1 Visa, et nødpass kunne kanskje gått an. Jeg vet ikke om det var at jeg var norsk eller bare troverdig, men etter nok en stund sier den ene av dem at han skal snakke med sjefen om jeg heller kan slippe med en bot på 150 dollar. En time etterpå kommer han tilbake og forteller meg at jeg er ”the worlds most lucky man”, ska sei
, jeg skal få reise videre til Bahamas. Men må love å skaffe meg et nytt pass til neste gang jeg skal til USA. Jeg forteller at jeg kommer tilbake allerede på lørdag, in transit på vei hjem. Det stønnes høylydt da, før de forteller meg at jeg må love å skaffe meg et akseptabelt visa fra en ambassade på Bahamas. Når jeg endelig forenes med min samboer har vi misset tre flighter. Vi har tilbragt nærmere 30 sammenhengende timer på verdens ikke-steder. Kroppen er jetlagged og vissen, føles bitteliten.
Det var min samboers arbeidsgiver som betalte for turen, som belønning for at hun sammen med en del andre ansatte verden over hadde gjort en god jobb i 2009. Det var et tilbud jeg ikke kunne si nei til. Neste dag sendte jeg mail til norsk UD før jeg spiste frokost. Etter frokost kontaktet jeg selskapets reiseansvarlige, Justin, med forespørsel om han kunne lokalisere norsk eller amerikansk ambassade på Bahamas. Norsk UD svarte neste dag at den norske ambassaden på Bahamas var i Oslo, men at de hadde en konsul der, Mr John Moyell. Jeg overbrakte informasjonen til Justin og ba ham ringe. Våre mobiltelefoner virket ikke på Bahamas, som utrolig nok har et annet mobilsystem enn resten av verden. Vi var avkoblet fra omverden, som ville vært genialt der og da, om det ikke var for at US Immigrations gjorde at jeg trengte omverden for å komme meg hjem.
Det viste seg dagen etter at John Moyell ikke var konsul på Bahamas, han hadde sluttet for lengst, det var visstnok en Mr. Jansen, men han kunne ikke hjelpe meg. Justin hadde i mellomtiden lokalisert den amerikanske ambassaden inne i hovedstaden Nassau. Han hadde ringt dem to ganger med to vidt forskjellige svar – den ene hadde svart at de nok ikke kunne hjelpe meg, en annen hadde sagt at de kunne ganske sikkert hjelpe meg. Vi tok en taxi innover, fant ambassaden, men kom ikke lenger enn til døra. Der stod to kvinner som sa at de ikke gjorde visa-saker, og at Bahamas ”Foreign dept.” var rette stedet for oss. Det viste seg å være et kontor ingen visste hvor var, som bestod av folk som ikke visste frem eller tilbake. Vi kunne komme tilbake dagen etter å få et stempel i passet, sa de. Det hjalp neppe med stempel, når det var C1 Visa som trengtes. Justin sa at han aldri hadde hørt om at Bahamas hadde et eget utenriksdepartement. Tilbake på hotellet med uforettet sak hadde Justin imidlertid funnet ut at det sikreste kortet mitt var den norske konsulen i Miami, som kanskje kunne møte meg på flyplassen der med korrekte skjema. Vi fikk aldri tak i ham.
Avreisedagen hadde vi bestemt oss for å stå grytidlig opp for å sikre oss best mulig tidrom, slik at jeg kanskje kunne rekke flyet til Europa selv om jeg igjen ble tatt inn på bakrommet i timevis. Vi hadde til slutt funnet ut at US Immigrations hadde egen filial på Nassau Airport, og at det var her jeg eventuelt ville bli stanset. Jeg hadde psyket meg opp med at Bahamas ikke var det verste stedet å bli returnert til – hjemme best, men borte kanskje like bra nå på vinteren. Jeg gled selvsagt rett gjennom denne gang, ”The Bahamian Way”, med pass ”paroled” til 8. Mars 2010. I stedet viste flyet fra American Airlines seg forsinket, så mye, at da vi ankom Miami måtte vi sprinte gjennom hele den forbannet avlange flyplassen, bare for å finne ut at Lufthansa akkurat hadde videresolgt flybillettene våre, selv om vi nådde boarding. De tilbød oss en annen reiserute, ”a really bad connection”, som hun sa, via Düsseldorf og Frankfurt til Stavanger, noe som ville gi oss minst 35 timer på tyske ikke-steder. Vi var i harnisk. Siktet i stedet på American Airlines, for at de skulle kompensere deres egen forsinkelse med nye og bedre billetter til vår hjemreise.
Fyren i innsjekken var utrolig nok imøtekommende. I utgangspunktet var selskapet kun forpliktet til å gi oss en hotellovernatting i påvente av nytt LH-fly, sa han, men han lovet å fikse oss videre enten via Paris eller London, med fly som hadde avgang i løpet av to-tre timer. Vi pustet lettet ut, hadde begge viktige arbeidsoppdrag hjemme på mandag. Stolte blindt på fyren, og hentet etter nok en flyplassprint ut billettstammene fra Lufthansa, med sikte på å omgjøre disse til AA-billetter. Etter en time var Paris ute. Etter to timer kom han med et tilbud til oss om å fly med American Airlines via London for ”only” 1800 euro. Da vi klaget til hans overordnede på høylytt vis, sa hun at vi ikke hadde noen rettigheter, og da vi ba om å få snakke med hennes manager, avstod hun fra å fortelle denne at vi var blitt lovet tur av hennes underordnede. Da vi fortalte manageren dette, hvisket han noe kort til henne, og gikk så bare videre som om ingenting var hendt. Hun smilte bredt til oss.
Enden på den mange timer lange visa var at vi svette og urtrøtte måtte kjøpe nye flybilletter hjem. Da hadde prisene gått ytterligere opp, som om de selv hadde trykket på en knapp med beskjed om at nå, nå kjøper snart noen billetter. Fyren lovet oss oppgradering til ”Business-class”, om det var ledig altså, som en slags kompensasjon, sammen med 20 US-dollar til mat. Det var selvsagt ikke ledig på business, i stedet måtte vi sitte innklemt bakerst med flydassene. Min samboer spurte purseren om vi kunne få flytte fram om det likevel skulle vise seg at noen businessfolk ikke kom, men det ville han ikke ha noe av. Min samboer underholdt flyet i noen sekunder da, med en remse av skjellsord, flesteparten heldigvis på norsk.
Til vår store overraskelse virket den halve sovetabletten. Vi var imidlertid ikke overrasket over at vi foruten kofferter (de kom kun to dager for seint) fant batteriet på bilen flatt da vi ankom Sola, etter nye 26 timer på verdens ikke-steder.
Heller ikke over en gryende forkjølelse i en kropp og en sjel som antagelig ville trenge mange dager på å ese ut til normal størrelse.
Hvem sin skyld er det så at Bahamas-opplevelsen vår ble utkonkurrert av ikke-stedets totalitære aura? USA har selvsagt for mange fiender og bygger for høye murer. Det er et kjent og sikkert forfallstegn. Når de er så redde for terrorister og illegale innvandrere, hvorfor da slippe in transit-passasjerer inn i USA i stedet for å holde dem for seg selv in transit? Selvsagt burde det norske reisebyrået som fikk oppgitt passnummeret mitt ha sagt i fra til oss i god tid. Lufthansa på Sola flyplass, Stavanger skulle aldri sjekket meg inn uten å be meg om å anskaffe et nødpass. Norske myndigheter burde for lengst ha gitt beskjed til alle innehavere av gamle ikke-maskinlesbare pass, om at disse må byttes ut. Norsk UD må kunne gi bedre informasjon til norske statsborgere i utlandet enn regelrett falske opplysninger. Verdens flyselskaper må kunne ha mer omsorg for sine reisende, ta kundene på alvor, i stedet for å opptre som arrogante jævler.
Til slutt er det vel likevel vår egen skyld. Vi tror at verden er vår egen lille lekeplass, mens den i realiteten er i ferd med å bli til et ikke-sted, med en ny mennesketype som fraværende innbyggere, under kontroll av gale myndigheter og menneskefiendtlige selskap. Alt mens vi utarmer naturen og atmosfæren.
For vår del, min samboer og jeg, er det klart at vi i fremtiden helst vil unngå USA, og for alt i verden ikke fly med American Airlines. Og selv om vi som Chaucers 1300-talls pilgrimer ikke vil nøye oss med kun å reise til fots, vil vi i fremtiden prioritere reiser med båt og tog, bare i nødsfall fly utover egne breddegrader. Personlig vil jeg muligens vurdere å skaffe meg et nytt maskinlesbart pass.
Eller for å si det på en annen måte: Takke faen for hytta på Hellvik, med sin blanding av Jær- og Dalanenatur, med strender og svaberg, fersk fisk og krabbetegner, luft og vind – aldri så kald er den bedre enn ikke-stedenes tørre og hesblesende luft av utbrent og retningsløs menneskehet. Og på sitt beste fullt på høyde med Bahamas.
Til sjuende og sist: Verden trenger kosmopolitisk identitet, vi trenger former for positiv rotløshet. Jeg tror på reisen – i virkeligheten som i litteraturen som gjennom Internettet. Vi må bare passe på at vi har steder å reise til, på måter som ikke utsletter oss.

Justin ringer og ringer…
dsc_0390.JPG

0217624_3.jpgLars Ramberg har vist en formidabel evne som idéskaper for utsmykking av det offentlige Norge, men bare fram til og med det kunstfaglige leddet. Jeg var i 2008 selv med på å føre fram for lokalpolitikere kunstnerens forslag om verk til Ruten på Sandnes i anledning Kulturhovedstadsåret, men Kulturhovedstadens egne politikere gjemte straks hodet i sanden for et innspill som faktisk tok den europeiske kultursatsingen på alvor. De været kulturutgifter og Frp-folkelig antipati. Det finnes et eget kapittel om denne delen av sagaen i boka Nabolagshemmeligheter – kunsten som byprosess. Det var Lars Ramberg som for noen år siden vant konkurransen om verk til 100-års jubileet for unionsoppløsningen med Sverige, med sitt famøse verk Liberté, som når det kom til stykket likevel ble fornektet av det offisielle Norge, og i stedet endte opp bl.a. på Venezia-biennalen i 2007. Denne delen av sagaen er ennå ikke avsluttet, etter at Koro (Kunst i offentlig rom, Norge) besluttet å prøve å få verket midlertidig plassert foran Stortinget i Oslo. Noen burde sette seg ned å skrive dette kapittelet i Ramberg-sagaen snart, for det har ingredienser til et monumentalt verk i seg selv. For ett år siden vant så Ramberg konkurransen om utsmykking av trafikktårnene i Bjørvika, tidligere omtalt HER. Nå har Statens Vegvesen, som i sin tid fikk lov til å bygge disse tårnene – som slipper ut eksos fra Bjørvikatunnelen – nettopp fordi at de lovet å sørge for at tårnene ble utsmykket, bestemt at utsmykking blir det ikke noe av, i hvert fall ikke med Rambergs vinnerforslag (hvor kunstneren stjal estetikk og innhold fra genkoden til den pesten som vi bare kaller for Svartedauden). Heldigvis ser det ut til at en offentlig instans denne gang stiller seg på Rambergs side, nemlig Oslo kommune, som avviser at Statens Vegvesen kan «avvise» sin egen avtale med Lars Ramberg. Noen vil sikkert hevde at dette er typisk Lars Ramberg. Jeg vil hevde at dette er typisk for det offentlige Norge. For det viser seg at en hovedgrunn til avsmykkingen av Ramberg er utsikten til årlige driftskostnader for utsmykkingen. Det etter at Vegvesenet selv hadde presset verkutgiftene ned fra de opprinnelige 15 millionene til 5 millioner, og forlatt ambisjonen om å utsmykke alle fire til fordel for bare to tårn. Det hele lukter av norsk festtale om kunst og kultur som råtner i ett år til nytt budsjett skal lages, og det eneste som teller er å smykke seg selv med størst mulig overskudd, selv i offentlige etater. Det lukter tungt av et typisk norsk byråkrati som alltid vet alt absolutt best selv, lik nesevise fjortiser. Her har jo Vegvesenet også en lang tradisjon for å trone øverst. Vegvesenet forvalter på sett og vis habitatet til det helligste norske dyret de siste 60 årene: bilen. Dette underlige metalldyret som ikke har ført med seg noen ny engangspest á la Svartedauden, men som i stedet har bidratt til en irreversibel og muligens uhelbredelig miljøkatastrofal Svartedaud. Som ikke lenger har utsikt til å bli visualisert for de 130.000 Oslo-borgere som daglig rir sine rundfota metalldyr forbi Bjørvikatårnene.

Viktig melding på vegne av allmenndannelsen i Stavangerregionen: «Du har kanskje hørt at dekan Tor Hauken ved Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Stavanger har fremmet et forslag om å legge ned fagene fransk, spansk og tysk fra høsten 2010. Styret ved UiS skal avgjøre denne saken i sitt neste møte den 12. februar 2010. Hvis du syns det er en dårlig ide, kan du støtte vår sak ved å undertegne en online-resolusjon som du finner under følgende webadresse: http://www.PetitionOnline.com/UiSFST10/petition.html«

Neste side »