Nabolagshemmeligheter


Hanse er ferdig med sin 2008-film, visning på onsdag i sal 8 på kinoen på Sølvberget, debatt ittepå på Kult.kafeen. Invitasjonen fra Sølvberget lyder: «Onsdag 16. desember inviterer Sølvberget, Stavanger kulturhus til eksklusiv filmvisning og debattmøte i forbindelse med filmen «Åpen port», som Hans Erik Voktor har laget på oppdrag fra Stavanger2008. Voktor hadde i 2008 ikke bare tilgang til arrangementer og gaterom, men også aktivitetene i de møterom som la premissene for hvordan Stavanger skulle feire seg selv som kulturby i 2008. «Åpen port» har blitt en film som spør om Stavanger klarte å etterleve sine visjoner om å bli en åpen og gjestfri havn mot verden, og i hvilken grad de kulturpolitiske perspektivene forsvinner i krav om vekst og økonomisk utvikling når kultur og næring pares. I den etterfølgende debatten består panelet av Sissel Knutsen Hegdal, leder for kommunalstyret for kultur, Rolf Norås, kultursjef Stavanger, Sven Egil Omdal, Stavanger Aftenblad og Lise Nordenborg Myhre, UiS. Debatten ledes av Bjørn Sæbø, sjefredaktør i Rogaland Avis. Filmen vises kl. 18.00 i SF Kino sal 8 på Sølvberget. Debattmøtet starter 19.15 i Kult.kafeen på Sølvberget. Arrangementet er gratis. Billetter kan hentes i kinoen f.o.m. mandag 14.12.«

Anmeldelsen stod i Stavanger Aftenblad den 24. november, og er skrevet av Sigrun Hodne. Teksten fant jeg på kritikerens egen oppslagstavle på Bokelskere.no, som jeg kan anbefale i samme slengen: «Godt tenkt, godt skrevet. Som noen av avisens lesere allerede vet, så synes jeg at Mary Millers selvrettferdige bok om Stavanger2008 var en heller begredelig sak – men hva gjør vel det når Jan Inge Reilstad gir oss en bok som dette? Redaktør og kurator Reilstad har sammen med en håndfull medskribenter skapt en lettlest og faglig sterk bok om Nabolagshemmeligheter (Stavanger 2008s største satsning innenfor visuell kunst). Foruten en svært grundig gjennomgang av de åtte Nabolagsprosjektene fra begynnelse til slutt, inneholder boka også teoretiske refleksjoner og analyser. Og til tross for at kunst er en grenseløs ting, er det utrolig fint at redaktøren har valgt å publisere boka på norsk. Hadde boka vært på engelsk kunne den nådd lengre og til og med blitt lagt merke til av kunstfiffen i utlandet, men – som den er nå, holdt i et godt og lettfattelig norsk, innskriver den seg på en helt annen måte i sin egen tid, situasjon og lokalmiljø, til glede for oss som bor her, for nabolaghemmelighetenes nabolag. Bokas første halvdel går gjennom de ulike kunstprosjektene enkeltvis. Her får vi innsyn i hele skapelsesprosessen fra begynnelse til slutt, fra kunstnernes første ideer til publikums reaksjoner. Vi får også høre om ideer som falt i fisk, om planer som sviktet og om uforutsette hendelser under veis. Dvs. alt det som det er vanskelig å lese ut av de endelige prosjektene, men som ofte har vært helt sentrale for deres tilblivelse. Bokas andre del består av en serie kritiske kommentarer, analyser og teoretiske refleksjoner over begreper som relasjonell estetikk, kunst, etikk og samfunn. Bokas mest komplekse bidrag kommer fra den relasjonelle estetikkens far, Nicolas Bourriaud. I en tekst kalt «Ustabile forbindelser» skriver han om den relasjonelle estetikkens genealogi, det vil si om begrepets opphav og utvikling. I artikkelen sin sier han ting som: Kunsten kan beskrives som et alternativt klippebord for det sosiale narrativet og Kunsten reiser seg mot den allmenne passiviteteten – den som nagler oss fast til en verden av varer og konsumenter. Å være kunstner dreier seg ikke ene og alene om å produsere former, men om å gå inn i en aktivitet som får formene til å bli bærer av et prosjekt som kan deles. Tatt ut av sin sammenheng kan sitatene være vanskelige å forstå, men sett i lys av prosjektet Nabolagshemmeligheter gir de mening. Bourriauds teori har vært viktig for Nabolagshemmeligheter som prosjekt, og det oppleves derfor som riktig at hans tanker er viet stor plass i boka. Slik jeg ser det hadde kuratorene Reilstad og Svensson et normativt utgangspunkt. I den første planleggingsfasen ble Nabolagshemmeligheter beskrevet som et prosjekt som skulle vitalisere både den enkelte innbyger og det offentlige rommet. Dette positive synet på kunstens rolle i samfunnet har mye til felles med Bourriauds ide om at kunst er en meningsskapende aktivitet som kan deles. Langt fra alle forstår kunstens rolle og funksjon på denne måten, men gjennom et klart språk og tydelige formulerte tanker inviterer boka både motstandere og tilhengere til diskusjon. «Nabolagshemmeligheter. Kunsten som byprosess» henvender seg både til et generelt publikum og til mennesker som har et faglig forhold til kunst, den didaktiske måten stoffet presenteres på gjør boka til ypperlig pensumlitteratur for kommende kunst- og kuratorstudenter. Og her er massevis av erfaring å bygge videre på for dem som selv har lyst til å ta opp hansken og sette i gang nye relasjonelle prosesser i offentlige rom.»

nabolagsbok.jpg
Boka ble publisert 29. oktober på Litteraturhuset i Oslo, og 30. oktober på Sting Nere i Stavanger.  Finnes både på norsk og engelsk. FRA KLAFFETEKSTENE:
«Denne boken forteller historien om et egenartet kunstprosjekt, som ville virke i hjertet og hjernen på en europeisk oljehovedstad med ambisjon om å være europeisk kulturhovedstad. Vi ville at kunsten skulle behandle livet i akkurat denne byen. Vi ville at kunsten skulle være viktig fordi livet i akkurat denne kulturbyen var viktig. Vi kalte prosjektet for Nabolagshemmeligheter. Kunstverkene i Nabolagshemmeligheter er først og fremst prosesser, ikke bilder eller objekt. Nabolagshemmeligheter har de menneskelige relasjonene og kulturbyens sosiale og politiske kontekst som sitt utgangspunkt. Dette er kunst som finner sted utenfor kunstrommet. Dette er kunsten som byprosess.»

«Våren 2006 ble de 180.000 innbyggerne i Stavanger og Sandnes invitert til å stemme frem det viktigste stedet i byen for dem personlig. Totalt ble det avgitt 27.000 stemmer. Som et resultat av prosessen endte man opp med følgende utvalg steder: Café Sting (Stavanger), Norsk Oljemuseum (Stavanger), Stavanger Domkirke, Stavanger universitetssjukehus, Sølvberget kulturhus (Stavanger), Kvadrat kjøpesenter (Sandnes), Rutebilstasjonen i Sandnes, Rådhusteateret i Sandnes. I prosjektet Nabolagshemmeligheter ble åtte kunstnere fra fire forskjellige verdensdeler invitert til å være i dialog med Stavanger, Sandnes og disse utvalgte stedene over en periode på 20 måneder. Boken dokumenterer dette unike prosjektet, men bringer samtidig et knippe teoretiske tekster som reflekterer over prosessuelle kunstformer mer allment, bl.a. et nyskrevet programmatisk essay av Nicolas Bourriaud, mannen bak begrepet «relasjonell estetikk».»

omslag-1.jpg

Urban Artforms – Nordic Solutions

logo.gif

bokbilde.jpg

wordle-media-literacy.jpg

cafe-sting.jpg

 tou_267096m1.jpg

BildetittelBildetittel

BildetittelBildetittel

neighbourhood_vapen.jpgnabolagshemmeligmail_1.jpg

 

broken-bak.jpgbroken-column__200px.jpg

 

samtidslyr-cover.jpgkiellandbok.jpg

 

detgodeliv.jpgsant.jpg

 

kulturskrift.jpglocalplakat.jpg

 

hovedoppgave.jpglittplan.jpg

01.jpg02.jpg
Jeg har brukt helga bl.a. til å følge opp med en kronikk om sist ukes vedtak i Stavanger kommune om
ikke å satse på realisering av Alfredo Jaars Requiem. Harald Flor skrev en kommentar i Dagbladet på lørdag: «Poet, ikke pr-agent». Yr.no hadde laget eget oppslag på sine sider om saken: «Nei til negativ klimakunst«. Ja, selv NRK har brukt ressurser på avslaget, siden det luktet kontrovers. Kronikken nedenunder oppsummerer og reflekterer, før den kommer med et forslag, i tråd med kunstnerens oppdaterte intensjoner (flammebildet er lenke til prosjektsiden, lokaliseringsbildet er lenke til kunstnerens egen side om prosjektet):

Sist tirsdag sa politikerne i Stavanger nei til realisering av ”Requiem”, av Alfredo Jaar, etter innstilling fra kultursjefen. Det var for dyrt og mørkt for en by som ønsket seg noe mer ”positivt”. Underforstått er kunstens rolle å reklamere for byen, og ”Requiem” ga ikke god nok reklame. Det kan se ut som om kultursjefen og kulturpolitikerne har hatt et vel magert faglig utbytte av kulturhovedstaden, mens det i resten av Norge samtidig har forekommet flere etterlysninger av kunstneriske ytringer med klimatrusselen som forståelseshorisont.

public-art.jpgDet er tid for kulturmakta å ta kampen om Kulturhovedstadens ettermælet. Vi vil gjerne bidra til striden. Våren 2007, godt i forkant av selve kulturbyåret, oppsummerte vi ståa så langt og spurte, i en kritisk kronikk: ”Får vi et 2008 med kvantitetssikring av eventkalenderen i stedet for kvalitetssikring av kulturprosessen?” Svaret er per 1.desember 2008: Ja.

Open Port – holdning eller pynt?

Men allerede sommeren 2004, i en 6-siders reportasje i Klassekampen, var vi mange som fremholdt at Stavanger2008 måtte unngå mer festivalisering og altfor brede eventkalendere med altfor mange oppslag som alle fikk relativt liten betydning, men heller ta ut potensialet i noen utvalgte hovedprosjekt samt sikre frie ressurser til kreative miljøer og de beste kunstnerne og kulturarbeiderne. Videre: Det var viktig å unngå et politisert styre. Det var viktig å få på plass en kunstnerisk leder med en selvstendig visjon. Man måtte skape refleksjon heller enn trivsel. Fremme deltagerkultur med kunstnerisk kvalitet, heller enn å oppfordre til kulturkonsum. Styrke befolkningens evne til å utforme og selv delta i kulturarbeid. Byen måtte bruke statusen til å uttrykke noen holdninger, komme med noen budskap, til seg selv og resten av verden.
Høsten 2004, skriver Ingunn Økland i Aftenposten en kommentar etter Kapittel-festivalen, der hun går oljehovedstaden rundt i fotsporene på den engelske forfatteren Iain Sinclair, som utbasunerer: ”Her er så underlig… stille.” Økland hører Obstfelder lyde i det fjerne, samtidig som hun fortsetter med å beskrive den småborgerlige småbyen uten fungerende offentlighet, slik det er blitt gjort fra Alexander Kielland fram til Jostein Soland. Eller for den saks skyld, av Nils Rune Langeland, innflytter fra Noreg, med fast arbeid på det nye universitetet, som sa følgende til Aftenbladet ved tilflytting, så seint som i april 2008, midt i kulturbyåret: “Men her er ikkje ein einaste debattkveld, ingen diskuterande offentlegheit. Alt er så privat, kjem ein utanfrå er det vanskeleg å koma inn. Ein blir som Nagel i Hamsuns Mysterier.” Med dette som utgangspunkt burde ”Open Port” være det perfekte mottoet for Kulturhovedstaden, men det ble dessverre mest reklamepynt. Var Kulturhovedstaden en åpen port? Innfridde den sitt eget motto? Det er vanskelig å svare bekreftende per 1.desember 2008.

All KUNST anno 2008 er først og fremst lidenskapelig meningsproduksjon til et åpenbart handlingsrom, resten er enten rent design av interiør eller eksteriør med ymse visuelle- og/eller brukskvaliteter, eller urent håndtverk av ymse visuell- og/eller brukskvalitet.
(Jiri Raska)

Neste side »