livssynsmeditasjoner


2db8caa9d77490602219e37a9d11ccc5 bowie-stjernetegn

Allerede i 2000 kåret NME David Bowie til den mest innflytelsesrike artisten gjennom alle tider. Han er en av de mest kulturomveltende kunstnere verden noen gang har sett. Biografen David Buckley skrev at hans «innflytelse har vært unik i populærkulturen – han har gjennomsyret og endret flere liv enn noen sammenlignbar figur». David Bowie nekta to ganger å bli slått til ridder av dronning Elisabeth, han sa: «Jeg skjønner ikke hva som er hensikten.»

du-lever-bare-en-gang-mb

To personlige tekster over tre år – 2013 og 2016 – om de nye mediene og familien! 

1 – DU LEVER BARE ÉN GANG (2013)

Fem på ferie til Andalucia. Vi hadde gledet oss lenge. De tre ungdommene på 14 og to x 16 hadde alle avstått fra å medbringe datamaskiner og padder, ferien skulle være litt mer IRL (in real life) – men mobiltelefonene var jo med. Supersmarte som Iphone4S og Samsung Galaxy-versjoner. Nylagde spillelister. Ørepropper.

KK-Splonk Klikk på bildet for KK-versjonen av «Splonk, nytt demokrati». Her finnes den mer teoretiske originalteksten, som også målbærer noen kretsløpsbegrep til egen avhandling – SPLONK NYE DEMOKRATI OG TYRANNI… Richard Sennett er en av de store nålevende sosiologene med blikk for forholdet mellom den fysiske verden, medieverden og det politiske samfunnet. Hans klassiker fra 1977, The Fall of Public Man, fikk på norsk tittelen Intimitetstyranniet (1992), et viktig begrep han lanserer i boka, som raskt fikk stor utbredelse som et presist uttrykk for personliggjøringen av verden og privatiseringen av offentligheten gjennom kjendisstoff og stadig mer pekuniære, personlige oppslag om alt fra undertøy til tapet og spisevaner blant mennesker med stadig mindre betydning for en demokratisk offentlighet, men med desto større betydning for opplags-, lytter- og seertall i den hurtig voksende middelklassen med privat forbrukerorientering. Dette ligner det som av Christopher Lasch i en annen bok ble titulert som The Culture of Narcissism (på norsk i 1982), med en beskrivelse av det moderne selvet, som gjennom utviklingen av familie- og samfunnsstrukturer i etterkrigstida hadde gjort seg mer og mer avhengig av ytre bekreftelse. Vel, for nå å gjøre denne forhistorien kort; deretter kom Internett i 1993 og de sosiale mediene utover 2000-tallet.

sammen-hver-dag

Jeg skjønte straks jeg åpnet denne boka og bladde gjennom første gang at jeg skulle lese Kaja Schjerven Mollerins Sammen, hver dag – Om fellesskap i litteraturen under en reise til Piemonte i september i år, for å feire en god venns 50-års dag midt blant de vinrankene som så ofte ligger innbundet i tåke at druene har fått navnet Nebbiolo, av nebbia = tåke. Under innhøstingen ligger Piemonte gjerne innhyllet i tykkeste tåke. På veiene som leder opp til kjernen av det store drueområdet, med alle sine gamle tradisjoner og fornybare naturressrurser, står skiltene som signaliserer 50 km/t in caso nebbia derfor tett.

skjermbilde-2010-11-01-kl-123858.jpgDet hendte i de tider en ansiktløfting av hele samfunnet. Den bestod ikke av avrynkede kinnfolder og tuber med botox men av nuller og ettall, og ble defor bare kalt digital. Tallene for rundt jorda på ett sekund i et interåndelig nettverk og ble til bilder, lyd og tekst som var du sammen i gråt og latter med hvem du ville alle steder samtidig. Der den fysiske ansiktløfting gjorde menneskene vakre og ensomme, skapte den digitale rufsete samtaler og sosialt liv. Denne tidens helligste skrift ble bare kalt Ansiktboka, eller Facebook på engelsk. (Kronikkform i Aftenposten HER.) Litt gammeltestamentlig språk og Facebook som metafor for den nye medieformasjonen gir mulighet for å reflektere noen større spørsmål relatert til minst to oppslag i avisene de siste ukene.

aec0de754b88ae64bb8a9ed93ba32e84aa738b6fc690424eb435dbfd.jpg300px-hms_beagle_by_conrad_martens.jpg Det er allerede lenge siden. Det var en trøtt tirsdag uten arbeidslyst, nærmere bestemt den 25. April 2006, at jeg for første gang hamret mine egne skriveregler ut på bloggen. De lyder vanskelige og fremmede nå i ettertid:

  1. Skriften skal være mest mulig kroppslig og filosofisk – samtidig
  2. Jeg skal alltid risikere og investere meg selv i skriften
  3. Jeg skal alltid forsøke å skrive meg utover den kunnskapen jeg har ved skrivestart
  4. Hver setning skal helst spre seg i alle retninger mot samme mål
  5. Hver setning skal vise at alt henger sammen med alt, for ingenting i verden går opp

att103472.jpg

hceukcover.jpgdiymedia_cover.jpgJeg beskrev forleden (først her på bloggen, så en kortere redigert versjon i Aftenbladet) to tendenser i samfunnet ved hjelp av et gammelmodig begrep om “den intellektuelle”. Det utidsmessige har ofte den kvaliteten at forandring blir synlig. I det førdigitale samfunnet var forestillingen om den intellektuelle tett knyttet opp til “den frie og radikale stemmen”, lik en Sartre, eller for den saks skyld Georg Johannesen, som med ujevne mellomrom lød ut fra de bokdrevne åndsklekkeriene; universitetet, kunsten, media, og en sjelden gang politikken – med kritiske verdensbilder, alternative utviklingssammenhenger og moralorientert menneskesyn.
De strukturelle årsakene til at denne kunnskapstypen blir vanskeligere å produsere ligger ikke bare i digitaliseringen av verdenssamfunnet, men også i at “staten ble gal og ond” etter tusenårsskiftet, slik Morten Strøksnes har formulert det i Aftenbladet nylig, i to meget gode kommentarer om innføringen av New Public Management i staten Norge. Kritisk intellektuelt arbeid med en fri og radikal signatur á la den tradisjonelle forestillingen om den intellektuelle, er uomtvistelig vanskeliggjort den senere tid.
På den annen side, og sikkert langt viktigere, er det at muligheten til å bedrive intellektuelt arbeid for oss adle samen er betydelig forbedret i og med digitaliseringen av samfunnet. Internet er verdens største bibliotek noensinne, som gir deg informasjon og litteratur på sekunder, der det før kunne gå år før de rette opplysningene ble funnet av en nerd. De sosiale mediene utvider samtalekretsene våre, utvider demokratiet og deliberasjonen i samfunnet. Aktivister og sosiale bevegelser har fått tilgang til et gedigent formidlingsverktøy. Vi leser og skriver mye mer enn noen gang, adle samen, selv om vi knapt tenker over det. Tittelen ovenfor er en norsk dialektversjon av en bok av den amerikanske medietenkeren Clay ShirkyHere comes everybody – om de store sosiale og økonomiske ringvirkningene av den nye digitale teknologien, når vi alle blir stadig mer interaktive og kollektive.
Pessimistene, for de finnes selvsagt, ser i stedet fragmentering og nedbygging av offentligheten som resultat av det digitaliserte samfunnet; hvor det refleksive kollektivet forsvinner, og hvor demokratiet og mennesket derfor blir mer utsatt. Silvio Berlusconi blir for disse et forvarsel på hva vi alle skal få av ledere i stadig mer autoritære samfunn verden over, også i de vestlige demokratier, slik f.eks. Nina Witozsek har spådd. For Internett gjør kanskje bare alle til spesialister på det vi allerede er interessert i, f.eks. fotball eller porno, aksjer eller origami. Informasjonsbomben eksploderer, fellesskapet imploderer. Alle lærer vi stadig mer fra datamaskiner og stadig mindre av våre mødre, vi realiseres på nettet. Here comes no body.
Her forleden ble jeg fortalt at svenske bønder på 1800-tallet prøvde å unngå at deres barn kom i kontakt med bøker, som på den tiden virkelig begynte sin utbredelse. Det var en reell frykt for bøkene, som hensatte leseren alene, med muligheten for at nye ideer usynlig ble plantet i dennes hode, og som ikke minst hadde den bakdel at lesingen kunne gå ut over det aller viktigste: den økonomiske verdiskapingen i samfunnet, gjennom redusert gårdsarbeid.
I dagens audiovisuelle mediesamfunn er kanskje foreldre mer redde for at deres barn skal spille inn en pornosnutt med seg selv i hovedrollen, og legge ut på Internett. Den italienske mediefilosofen Franco Berardi, som nylig besøkte Sandnes, mente at produksjon av selvlagde pornosnutter, og deretter kulturkonsumet av disse, var et særlig interessant og presist uttrykk for vår tid. På den annen side, kunne vi innvende, synes det å være mye penger i pornobransjen, aktiviteten er dermed godt tilpasset den kommersielle forbrukskulturen vi hele tiden velger å reprodusere anno 2010. Som svenske bønder på 1800-tallet har vel også vi hovedfokus på økonomisk verdiskaping. Eller som Anne Kalvig beklaget seg i et innlegg her om dagen, at til og med mange feminister går i dag inn for frigjøring gjennom porno og prostitusjon. Hamlet sa: “Time is out of joint.” Det har den vel alltid vært, kunne vi innvende.
Det er tid og fart som konstituerer individ og samfunn i dag. Hva vi burde ta vare på fra den tradisjonelle intellektuelle tradisjonen, er da kanskje ikke så mye den radikale posisjonen de gjerne er forbundet med, men den intellektuelles evne til sammenheng og livsnytelse. Fra Epikur til i dag har de intellektuelle vært spesielt flinke livsnytere. Dagens aller viktigste gode er ikke penger, alle har penger i Norge. Det er tid. (Bare kjenn etter der du sitter!) Og følelser. Og kropp. Og meningsfull framtid, som er viktigere enn økonomisk vekst for enhver menneskelig pris. Den intellektuelles viktigste oppgave i dag er kanskje å introdusere og utbre en annen måte å være lykkelig på, enn den kommersielle i markedsstaten. Dermed bør man kanskje nettopp gjøre som den sudanesiske dikterkollegaen til Odveig Klyve, som hun siterte i et leserinnlegg nylig: “Eg måtte læra korleis eg kunne stå i mot presset frå notida.” Joda, her komme me, adle samen! DIY!

Neste side »