Slik lyder utlysningen for en meget viktig stilling for Stavangerregionens utvikling av en litterær og kritisk offentlighet: “100 % prosjektstilling er ledig med tiltredelse snarest. Bystyret har bevilget midler til en treårig ”tidligfase” i arbeidet med å etablere et litteraturhus/Kielland-senter i Stavanger. Prosjektleder skal sammenfatte alle sider ved prosjektet og tilrettelegge et beslutningsgrunnlag mht innhold, samarbeidspartnere, lokalisering og finansiering. I tillegg er det ønskelig at noen aktiviteter kan starte allerede i 2010. Prosjektansvar er lagt til Sølvberget, Stavanger bibliotek og kulturhus.” Hvilke egenskaper du skal ha: “ - relevant høyere utdanning; - engasjement for og erfaring med litteraturformidling; - kreativitet og evne til å være nytenkende; - erfaring som prosjektleder, herunder innhenting av prosjektmidler og økonomistyring; - gode samarbeidsevner og lederegenskaper”. Hva du får: “Lønn etter avtale. Gode pensjons- og forsikringsordninger. Et inspirerende og utfordrende arbeidsmiljø i en pulserende kulturby med ambisjoner”. Du bes rette spørsmål til bibliotek- og kulturhussjef Marit Egaas, (+47) 51 50 74 64 / (+47) 908 53 123 / marit.egaas@stavanger-kulturhus.no. Søknadsfrist er 27. januar 2010. Søknaden sendes til: Sølvberget KF, postboks 310, 4002 Stavanger, eller til post@stavanger-kulturhus.no” Så vet du det. Her finner du FORPROSJEKTET ledet av Jostein Solland. Jeg satt selv i referansegruppa, og var langt fra enig i alt.Her finner du SAKSFREMLEGGET i fra kommunens behandling 17.09.2009.

La oss flytte litteraturdebatten ut av Knausgård og bort fra alterringen. Vi kan heller bruke anledningen til å stille noen større spørsmål: Forvalter litteraturen egne sannhetskrav? Hvilke sjangere har den største virkelighetsevne? Hva slags litteratursyn og jeg-forståelse er det som lurer bak Knausgård og realitysuget?
Aller først noterer jeg imidlertid at det ikke minst er forfatterne som diskuterer mottagelsen av Karl Ove Knausgårds romanprosjekt Min kamp, og tilsynelatende er det også forfatterne selv som er mest enige med Jan Kjærstad når han beskrev kritikken som øvelser ”knelende ved en alterring”. Jeg tror Kjærstad har mye rett i én ting: 90% av norsk kritikk tenderer naturlig mot saueflokkmentalitet, nemlig den som kommer fra noen få kvadratmeter i Oslo. Kjærstad har nemlig feil om han tar i betraktning f.eks. omtalen i Stavanger, hvor Steinar Sivertsen, fjorårets norske litteraturkritiker, omtalte litteraturåret som et offer for ”motelitteratur”: ”Den tydelegaste tendensen når det gjeld norsk samtidslitteratur, er den klassiske, Kristiania-bohemske viljen til å skriva sitt liv utan å skjule det private utgangspunktet for teksten.” Kritiker og forfatter Sigmund Jensen fulgte opp med å bruke dusjen som metafor for litteratur-Norge anno 2009. Mange forfattere løfter blikket fra navle og kjønnshår, mente han, mens noen har blikket tidsmessig rettet mot hår i dusjen og eget speilbilde. Burde det sårbare oppvekststoffet Knausgård skriver ut av seg selv nettopp frigjøres fra det private opphavet, både for hans del, for opphavets del og for den lesende offentligehetens del? Hva slags krav skal man stille til en selvbiografi i form av en realityroman?

Guy Debords Society of the spectacle (1967) har endelig fått norsk språkdrakt og blitt til Skuespillsamfunnet. Lansering foregikk på Botsen Pub og Vinhus (Oslo) den 28.11. Boka er utgitt av Gasspedal og News From NowHere, og oversatt kollektivt av News From NowHere. Med etterord av Jonas Bals. “Skuespillsamfunnet beskriver et samfunn der vareformen kolonialiserer stadig større områder av livet, og der varene fremstår som alt annet enn det de egentlig er: resultater av menneskelig arbeid. Boka ble et manifest for det franske mai-opprøret og raskt den mest stjålne i Paris’ bokhandler. Den avdekker det reklamebransjen og kommunikasjonsrådgiverne tar seg betalt for å dekke over, og leverer en totalkritikk av ulike økonomiske, politiske og kulturelle prosesser som har blitt kraftig forsterket siden Skuespillsamfunnet først kom ut.” Med Charles de Gaulles ord om situasjonistene, fra en TV-tale 7. juni 1968: “Denne eksplosjonen var fremprovosert av noen få grupper i revolt mot det moderne samfunn, mot forbrukersamfunnet, mot det teknologiske samfunnet, hva enten det er kommunismen i øst eller kapitalismen i vest – grupper som ikke vet hva de ville satt i deres sted, men som fryder seg ved negasjon, destruksjon, vold, anarki og veiving med det svarte flagget.” Kjøp hos Audiatur. Her finner du også Mikkel Bolts siste bok, om Avantgardens selvmord, som diskuterer avantgardens selvforståelse og dens mulige aktualitet.

Boka ble publisert 29. oktober på Litteraturhuset i Oslo, og 30. oktober på Sting Nere i Stavanger.  Finnes både på norsk og engelsk. FRA KLAFFETEKSTENE:
“Denne boken forteller historien om et egenartet kunstprosjekt, som ville virke i hjertet og hjernen på en europeisk oljehovedstad med ambisjon om å være europeisk kulturhovedstad. Vi ville at kunsten skulle behandle livet i akkurat denne byen. Vi ville at kunsten skulle være viktig fordi livet i akkurat denne kulturbyen var viktig. Vi kalte prosjektet for Nabolagshemmeligheter. Kunstverkene i Nabolagshemmeligheter er først og fremst prosesser, ikke bilder eller objekt. Nabolagshemmeligheter har de menneskelige relasjonene og kulturbyens sosiale og politiske kontekst som sitt utgangspunkt. Dette er kunst som finner sted utenfor kunstrommet. Dette er kunsten som byprosess.”

“Våren 2006 ble de 180.000 innbyggerne i Stavanger og Sandnes invitert til å stemme frem det viktigste stedet i byen for dem personlig. Totalt ble det avgitt 27.000 stemmer. Som et resultat av prosessen endte man opp med følgende utvalg steder: Café Sting (Stavanger), Norsk Oljemuseum (Stavanger), Stavanger Domkirke, Stavanger universitetssjukehus, Sølvberget kulturhus (Stavanger), Kvadrat kjøpesenter (Sandnes), Rutebilstasjonen i Sandnes, Rådhusteateret i Sandnes. I prosjektet Nabolagshemmeligheter ble åtte kunstnere fra fire forskjellige verdensdeler invitert til å være i dialog med Stavanger, Sandnes og disse utvalgte stedene over en periode på 20 måneder. Boken dokumenterer dette unike prosjektet, men bringer samtidig et knippe teoretiske tekster som reflekterer over prosessuelle kunstformer mer allment, bl.a. et nyskrevet programmatisk essay av Nicolas Bourriaud, mannen bak begrepet «relasjonell estetikk».”

Hovedspørsmålet: Hva er den norske suksessens grunn? Hun har kommet til Norge to ganger. 1980: Skammen over å være rik. 1990: Greit å være rik. Studerer Norges kulturelle kilder: symboler, historier, tegn, relasjoner, myter. Men også økonomiske og politiske. Arbeidstittel: “Norske tabber”. Tar Venstre-arven i boka, burde også tatt Høyre-arven. Ny bok om det. Språklig kamikazeprosjekt. Nyter motstand. Oppgjør med eget kulturelt DNA. Mikhail Bakhtin - dialogisk fantasi. Renessansetider. Omredigering. Hun har selv blitt mer disiplinert og mindre overdrivende, mindre elitistisk, mindre katolsk – av Norge. Hatt Jens Bjørneboe og Georg Johannesen som prototyper for egen essayistikk. Frigjørende å skrive norsk. Toxisk virilitet i mottagelsen. Kulturelle spenninger synlige. Akp-ml hersker i media og kultur, om ikke i politikk og økonomi. Venstresidens skyggesider. Historieløshet. Ytringsfrihetens styrke er stor i Norge. Kunsten å være uenig. Venstresida trenger viagra. Også Høyresida trenger viagra. De beste ideene fra Venstrefolket vant, men de er blitt impotente. Forført verden og seg selv. 3 sentrale norske myter: best - godhetsregimet - edel outsider. Godhetseksport. Nasjonal branding de luxe. “Tapere” er tabu i Norge. Politisk uvirkelighet råder. Filantropisk narsissisme er navnet på vår sjel. Skjuler vår egoisme. Den norske drømmen ligner den amerikanske, men er også motsatt. “Heftig og begeistret” som erketypisk bilde. Egalitet. Natur. Bliss. Alle kan søke lykke, alle har sjansen, drømmen skaper virkelighet fordi den er mobiliserende, den skaper troende. Skjuler økonomisk og politisk virkelighet. Troen på sin egen flaks. Eventyret om Askeladden er Norges masterfortelling, som Obama tilfredsstiller. Performer vs processual type økonom = USA vs Norge. Freds- og naturstamme. Koselig dydighet er vårt mekka. Første kulturkamp: Intelligenspartiet vs patriotene med bonden som protagonist = Welhaven vs Wergeland. På 1800-tallet er alt åpent. Wergeland som avvik, stod egentlig alene. Norge: Anti-Westside-story, anti-pygmalion. Norske prester har spilt en stor rolle. Pastoral natur. Patriotisme. Reform. Opplysningsgud. Dydig fremskritt. Misjon. Ut av Europa. Norge er kristelig-sosialistisk. Sosialdemokratiet er synonymt med utvannet kristendom. Norge mest idealtypisk her. Ingen borgerlig motstand mot denne utviklingen. Venstreelitens aktivisme er bra. Natur, likestilling osv. Dårlig er: Jantelovens gullalder. Forflatning i media. Talent i kunnskap er suspekt i Norge. Forkalket verdensbilde, hvor Norge er homogent. Mangler intellektuell fantasi. Troen på kommunismen lever. Skjult drøm om et perfekt samfunn, egentlig like dårlig som turbokapitalismen. Kykloper/troll: barnerumper (nyttige idioter) Johan Galtung - tvisynsvenstre (relativister) Jostein Gaarder / Thomas Hylland Eriksen / Nina Witoszek selv - horevenstre (egentlig kapitalister / to tunger) Dag Solstad. Hvorfor ta dem alvorlig? De styrer kulturen og mediene, de styrer kommunikasjonen i landet. Som avler den teknokratiske Pampers-generasjonen, hvor Lenin like kul som Mikke Mus. The selfpoisoning of the open society. Ødelegger Norge. Morgenbladet og Klassekampen som ganske like soft venstre aviser. Viderefører det kulturelle hegemoni. Aftenposten ligner i dag mer en AP-avis. Dagsavisen er et mulig unntak. Norge vil virkelig bli rammet av den kommende verdenskrise av eksitstensiell art: økonomi, natur, klima. Trenger beredskap, det er en stor utfordring ingen tar alvorlig. Foregår en ideologisk parasittisme i partipolitikken. Europas stater på sin side: går enten mot kristensosialdemokratisk sentrum eller blir mykautoritære á la Berlusconis Italia. Takk for i dag. PS! Etterpå signerte hun boka mi med: “Til Ganinge med sympati og håp om at vi treffes snart!” Jeg ville ha henne til å love retur til et debattforum som er på gang. Hennes “polske” signering minnet meg på Olav H. Hauge, som på Hå Gamle Prestegård en gang signerte boka mi med “Til Jan Ringe”, men han hørte veldig dårlig på slutten. (BLISS)

Urban Artforms - Nordic Solutions

�

Av alle naturlige ting er nå Dantes Inferno blitt til et TV spill. Tidligere kjenner vi til den fantastisk gode A TV Dante, av Peter Greenaway, fra 1983 (1989). Klikk deg inn på bildene for mer - gir 2 minutter spillreklame og 90 minutter med årgangs Greenaway fra UBUweb. Men hva med å lese Den guddommelige komedien av Dante selv heller?