1. Språkets lenge gryende tilblivelse ga for 50.000 år siden den seige overgangen fra hårete dyr til hudløst menneske; fra ren overlevelseskamp til mulig samfunnsdannelse.
2. Det greske αlfa βeta ga for 2700 år siden den raskere overgangen fra mytologi og naturfilosofi til vitenskap og metafysikk. (PS! Tidligere skriftsystem nedtegnet kun konsonanter. Nedtegnelsen av vokaler i et skriftsystem demokratiserte skriften, som nå ble forståelig også for andre enn de få skriftlærde.)
3. Skriften ga oss på 800 år (400 f.Kr - 400 e.Kr) Bøkenes Bok med Jesus som det levende og guddommelige ordet av inkarnert verdensfornuft plassert i midten av det nye religiøse verdensbildet.
4. Trykkpressens første bevegelser i 1455 ga oss bokens gryende utbredelse og Europas første mediekjendis, Martin Luther, med eget massemedialt moderniseringsprogram: reformasjonen. Grekernes polis og kosmopolis fikk en renessanse. (Ja, og så ble språkforskjellene en grensedrager for fellesskapene, til nasjoner.)
5. Avisene og bladene som så dagens lys på 1600-tallet piplet først ut av kafeene på 17-1800 tallet med en fart og en rekkevidde som beredte grunnen for borgerlig revolusjon, nasjonale samfunn med demokratisk konstitusjon og representasjon, foruten gryende samtaleoffentligheter av stadig mer egalitær art.
6. De analoge mediene - fotografi, film, grammofon - gjengir fra slutten av 1800-tallet virkeligheten direkte (om en maskin/duppeditt) uten at det er behov for menneskets fysiske mediering. Mennesket er ute av den aktive signalloopen - en lyttende og tittende konsument. Litteraturen møter seg selv i døra for første gang på et par tusen år, ikke minst takket være Thomas Alva Edisons innovasjonsevne. Verden ommøbleres på kort tid, når 45-avspilling av 33-plater gjør menneskestemmen til noe utvendig og manipulerbart.
7. Fjernsynet er fra 1960-tallet spikeren i kista for ordet på den måten at bokordets lille visuelle dragning fullendes i den totalt visuelle tidsalder, hvor skjermen blir alter og sofaen torg. Demokratiet starter vandringen mot Facebook. Kroppens sansing av verden finnes mest som sentimentalt minne. Porno fins.
8. Datamaskinen og de digitale mediene innfører fra 1980-1990-tallet det allment usynlige og universelle 0-1-alfabetet som muliggjør en lagringsteknologi hvor alle medier kan inngå og hvor menneskets interesser underlegges mediets evner. For første gang er ikke mediene en forlengelse av mennesket (McLuhan om de analoge), men mennesket er omvendt i ferd med bli en forlengelse av mediet. Verden fins snart i iPhone-størrelse.
9. Bredbåndet vil per 2010 snart bli så bredt at det lille som er igjen av alle verdens 6,5 milliarder mennesker kan sendes frem og tilbake mellom maskinene alt etter som maskinenes forgodtbefinnende. Menneskets død er allerede inntruffet som kulturteknikk, vi har bare å vente på den fysiske effekten av det som teknologien allerede har uttalt. Alt mens vi leker oss og koser oss glugg i hel med ordets totale audiovisuelle flyktighet. Back to Nature.
   

Altså, hvilken betydning har slike arenaer som Bokelskere.no, blogger og lesesirkler for litteratur/lesing?
- Bokelskere.no er et åpent nettsamfunn, mens bokblogger er institusjonelle eller personlige “magasin” om litteratur. Det er grunn til å tro at et vellykket nettsamfunn kan ha stor betydning, om det innbyr til sosial eller faglig utveksling. Tida man bruker der bør føles verdifull på et eller annet vis, interaksjons- og samtalemulighetene bør være mange og interessante for “innbyggeren”. Bokelskere er fortsatt relativt ungt, det er vel uvisst om det har de kvalitetene som skal til for å bli et brukssamfunn. Når alle snart har egne nettsider og blogger vil disse på sin side automatisk kunne få mindre offentlig betydning. De fysiske lesesirklenes nye popularitet kan ha to motsatte årsaker. På den ene siden er det antagelig en motkulturell respons på digitaliseringen og det virtuelle livet på nettet. På den annen side er det muligens også et resultat av de sosiale mediene, hvor nye konstellasjoner av mennesker kan oppstå i den fysiske verden. Ingen steder er jo dette mer synlig enn i nettsamfunn som Match.com, hvor det faktisk er hele poenget etter hvert å skulle møtes i virkeligheten.
Bokundersøkelsen fra 2008 viser at 7 av 10 leser en dag i uken eller mer. Tror du boksirkler, blogger og bokelskere.no kan øke leselysten blant folk?
- Ja, i noen grad tror jeg det, selv om vi her snakker om lesing som en nisjeinteresse som naturlig tiltrekker seg mennesker som allerede er stabile lesere. Lesing bør uansett være et brennhett tema i en digitalisert hverdag hvor the digital natives snart vil måtte overta faglige og politiske posisjoner.
Er det bra/dårlig at folk bruker forskjellige arenaer?
- Nei. Kvaliteten på lesesirkelen eller nettsamfunnet er avgjørende for verdien og nytten. Fortsatt er det slik at litteraturkritikk er en relativt stabil del av de største regionale og nasjonale avisenes repertoar, og derfor fortsatt den viktigste kollektive offentligheten for spredning av det litterære ordet. Man kan argumentere at dess flere arenaer dess større sjanse for at flere kommer i berøring med litteratur og lesing. Dette er jo også sant med reklamebriller på, at dess mer visualisering og spots, dess mer “salg” og bruk.
Er det nytt at bokfolk sosialiserer seg mer? Ny trend? Eller helt naturlig og i takt med utviklingen?
- Bokfolk har tildels alltid funnet sammen. Tenk på aristokratiets og borgerskapets litterære salonger. Kafeenes litterære rolle opp gjennom historien er ikke ubetydelig, ja avisene stammer jo nærmest herfra. Lesesirkler har vært mer eller mindre trendy opp gjennom tidene, etter hvert i alle samfunnslag. Det nye er selvsagt måten litteraturinteressen kan organiseres i og med det digitale samfunnet. Det bør utnyttes, for det er fra de samme digitaliserte og oftest audiovisuelle mediene at det gamle bokmediet, og dermed lesing slik vi har kjent til det tidligere, som sammenhengende og reflektert, er utsatt for et enormt press for tida. Jeg er spent på fremtidens leseplater, for å si det slik.

Slik lyder utlysningen for en meget viktig stilling for Stavangerregionens utvikling av en litterær og kritisk offentlighet: “100 % prosjektstilling er ledig med tiltredelse snarest. Bystyret har bevilget midler til en treårig ”tidligfase” i arbeidet med å etablere et litteraturhus/Kielland-senter i Stavanger. Prosjektleder skal sammenfatte alle sider ved prosjektet og tilrettelegge et beslutningsgrunnlag mht innhold, samarbeidspartnere, lokalisering og finansiering. I tillegg er det ønskelig at noen aktiviteter kan starte allerede i 2010. Prosjektansvar er lagt til Sølvberget, Stavanger bibliotek og kulturhus.” Hvilke egenskaper du skal ha: “ - relevant høyere utdanning; - engasjement for og erfaring med litteraturformidling; - kreativitet og evne til å være nytenkende; - erfaring som prosjektleder, herunder innhenting av prosjektmidler og økonomistyring; - gode samarbeidsevner og lederegenskaper”. Hva du får: “Lønn etter avtale. Gode pensjons- og forsikringsordninger. Et inspirerende og utfordrende arbeidsmiljø i en pulserende kulturby med ambisjoner”. Du bes rette spørsmål til bibliotek- og kulturhussjef Marit Egaas, (+47) 51 50 74 64 / (+47) 908 53 123 / marit.egaas@stavanger-kulturhus.no. Søknadsfrist er 27. januar 2010. Søknaden sendes til: Sølvberget KF, postboks 310, 4002 Stavanger, eller til post@stavanger-kulturhus.no” Så vet du det. Her finner du FORPROSJEKTET ledet av Jostein Solland. Jeg satt selv i referansegruppa, og var langt fra enig i alt.Her finner du SAKSFREMLEGGET i fra kommunens behandling 17.09.2009.

La oss flytte litteraturdebatten ut av Knausgård og bort fra alterringen. Vi kan heller bruke anledningen til å stille noen større spørsmål: Forvalter litteraturen egne sannhetskrav? Hvilke sjangere har den største virkelighetsevne? Hva slags litteratursyn og jeg-forståelse er det som lurer bak Knausgård og realitysuget?
Aller først noterer jeg imidlertid at det ikke minst er forfatterne som diskuterer mottagelsen av Karl Ove Knausgårds romanprosjekt Min kamp, og tilsynelatende er det også forfatterne selv som er mest enige med Jan Kjærstad når han beskrev kritikken som øvelser ”knelende ved en alterring”. Jeg tror Kjærstad har mye rett i én ting: 90% av norsk kritikk tenderer naturlig mot saueflokkmentalitet, nemlig den som kommer fra noen få kvadratmeter i Oslo. Kjærstad har nemlig feil om han tar i betraktning f.eks. omtalen i Stavanger, hvor Steinar Sivertsen, fjorårets norske litteraturkritiker, omtalte litteraturåret som et offer for ”motelitteratur”: ”Den tydelegaste tendensen når det gjeld norsk samtidslitteratur, er den klassiske, Kristiania-bohemske viljen til å skriva sitt liv utan å skjule det private utgangspunktet for teksten.” Kritiker og forfatter Sigmund Jensen fulgte opp med å bruke dusjen som metafor for litteratur-Norge anno 2009. Mange forfattere løfter blikket fra navle og kjønnshår, mente han, mens noen har blikket tidsmessig rettet mot hår i dusjen og eget speilbilde. Burde det sårbare oppvekststoffet Knausgård skriver ut av seg selv nettopp frigjøres fra det private opphavet, både for hans del, for opphavets del og for den lesende offentligehetens del? Hva slags krav skal man stille til en selvbiografi i form av en realityroman?

Guy Debords Society of the spectacle (1967) har endelig fått norsk språkdrakt og blitt til Skuespillsamfunnet. Lansering foregikk på Botsen Pub og Vinhus (Oslo) den 28.11. Boka er utgitt av Gasspedal og News From NowHere, og oversatt kollektivt av News From NowHere. Med etterord av Jonas Bals. “Skuespillsamfunnet beskriver et samfunn der vareformen kolonialiserer stadig større områder av livet, og der varene fremstår som alt annet enn det de egentlig er: resultater av menneskelig arbeid. Boka ble et manifest for det franske mai-opprøret og raskt den mest stjålne i Paris’ bokhandler. Den avdekker det reklamebransjen og kommunikasjonsrådgiverne tar seg betalt for å dekke over, og leverer en totalkritikk av ulike økonomiske, politiske og kulturelle prosesser som har blitt kraftig forsterket siden Skuespillsamfunnet først kom ut.” Med Charles de Gaulles ord om situasjonistene, fra en TV-tale 7. juni 1968: “Denne eksplosjonen var fremprovosert av noen få grupper i revolt mot det moderne samfunn, mot forbrukersamfunnet, mot det teknologiske samfunnet, hva enten det er kommunismen i øst eller kapitalismen i vest – grupper som ikke vet hva de ville satt i deres sted, men som fryder seg ved negasjon, destruksjon, vold, anarki og veiving med det svarte flagget.” Kjøp hos Audiatur. Her finner du også Mikkel Bolts siste bok, om Avantgardens selvmord, som diskuterer avantgardens selvforståelse og dens mulige aktualitet.

Boka ble publisert 29. oktober på Litteraturhuset i Oslo, og 30. oktober på Sting Nere i Stavanger.  Finnes både på norsk og engelsk. FRA KLAFFETEKSTENE:
“Denne boken forteller historien om et egenartet kunstprosjekt, som ville virke i hjertet og hjernen på en europeisk oljehovedstad med ambisjon om å være europeisk kulturhovedstad. Vi ville at kunsten skulle behandle livet i akkurat denne byen. Vi ville at kunsten skulle være viktig fordi livet i akkurat denne kulturbyen var viktig. Vi kalte prosjektet for Nabolagshemmeligheter. Kunstverkene i Nabolagshemmeligheter er først og fremst prosesser, ikke bilder eller objekt. Nabolagshemmeligheter har de menneskelige relasjonene og kulturbyens sosiale og politiske kontekst som sitt utgangspunkt. Dette er kunst som finner sted utenfor kunstrommet. Dette er kunsten som byprosess.”

“Våren 2006 ble de 180.000 innbyggerne i Stavanger og Sandnes invitert til å stemme frem det viktigste stedet i byen for dem personlig. Totalt ble det avgitt 27.000 stemmer. Som et resultat av prosessen endte man opp med følgende utvalg steder: Café Sting (Stavanger), Norsk Oljemuseum (Stavanger), Stavanger Domkirke, Stavanger universitetssjukehus, Sølvberget kulturhus (Stavanger), Kvadrat kjøpesenter (Sandnes), Rutebilstasjonen i Sandnes, Rådhusteateret i Sandnes. I prosjektet Nabolagshemmeligheter ble åtte kunstnere fra fire forskjellige verdensdeler invitert til å være i dialog med Stavanger, Sandnes og disse utvalgte stedene over en periode på 20 måneder. Boken dokumenterer dette unike prosjektet, men bringer samtidig et knippe teoretiske tekster som reflekterer over prosessuelle kunstformer mer allment, bl.a. et nyskrevet programmatisk essay av Nicolas Bourriaud, mannen bak begrepet «relasjonell estetikk».”

Hovedspørsmålet: Hva er den norske suksessens grunn? Hun har kommet til Norge to ganger. 1980: Skammen over å være rik. 1990: Greit å være rik. Studerer Norges kulturelle kilder: symboler, historier, tegn, relasjoner, myter. Men også økonomiske og politiske. Arbeidstittel: “Norske tabber”. Tar Venstre-arven i boka, burde også tatt Høyre-arven. Ny bok om det. Språklig kamikazeprosjekt. Nyter motstand. Oppgjør med eget kulturelt DNA. Mikhail Bakhtin - dialogisk fantasi. Renessansetider. Omredigering. Hun har selv blitt mer disiplinert og mindre overdrivende, mindre elitistisk, mindre katolsk – av Norge. Hatt Jens Bjørneboe og Georg Johannesen som prototyper for egen essayistikk. Frigjørende å skrive norsk. Toxisk virilitet i mottagelsen. Kulturelle spenninger synlige. Akp-ml hersker i media og kultur, om ikke i politikk og økonomi. Venstresidens skyggesider. Historieløshet. Ytringsfrihetens styrke er stor i Norge. Kunsten å være uenig. Venstresida trenger viagra. Også Høyresida trenger viagra. De beste ideene fra Venstrefolket vant, men de er blitt impotente. Forført verden og seg selv. 3 sentrale norske myter: best - godhetsregimet - edel outsider. Godhetseksport. Nasjonal branding de luxe. “Tapere” er tabu i Norge. Politisk uvirkelighet råder. Filantropisk narsissisme er navnet på vår sjel. Skjuler vår egoisme. Den norske drømmen ligner den amerikanske, men er også motsatt. “Heftig og begeistret” som erketypisk bilde. Egalitet. Natur. Bliss. Alle kan søke lykke, alle har sjansen, drømmen skaper virkelighet fordi den er mobiliserende, den skaper troende. Skjuler økonomisk og politisk virkelighet. Troen på sin egen flaks. Eventyret om Askeladden er Norges masterfortelling, som Obama tilfredsstiller. Performer vs processual type økonom = USA vs Norge. Freds- og naturstamme. Koselig dydighet er vårt mekka. Første kulturkamp: Intelligenspartiet vs patriotene med bonden som protagonist = Welhaven vs Wergeland. På 1800-tallet er alt åpent. Wergeland som avvik, stod egentlig alene. Norge: Anti-Westside-story, anti-pygmalion. Norske prester har spilt en stor rolle. Pastoral natur. Patriotisme. Reform. Opplysningsgud. Dydig fremskritt. Misjon. Ut av Europa. Norge er kristelig-sosialistisk. Sosialdemokratiet er synonymt med utvannet kristendom. Norge mest idealtypisk her. Ingen borgerlig motstand mot denne utviklingen. Venstreelitens aktivisme er bra. Natur, likestilling osv. Dårlig er: Jantelovens gullalder. Forflatning i media. Talent i kunnskap er suspekt i Norge. Forkalket verdensbilde, hvor Norge er homogent. Mangler intellektuell fantasi. Troen på kommunismen lever. Skjult drøm om et perfekt samfunn, egentlig like dårlig som turbokapitalismen. Kykloper/troll: barnerumper (nyttige idioter) Johan Galtung - tvisynsvenstre (relativister) Jostein Gaarder / Thomas Hylland Eriksen / Nina Witoszek selv - horevenstre (egentlig kapitalister / to tunger) Dag Solstad. Hvorfor ta dem alvorlig? De styrer kulturen og mediene, de styrer kommunikasjonen i landet. Som avler den teknokratiske Pampers-generasjonen, hvor Lenin like kul som Mikke Mus. The selfpoisoning of the open society. Ødelegger Norge. Morgenbladet og Klassekampen som ganske like soft venstre aviser. Viderefører det kulturelle hegemoni. Aftenposten ligner i dag mer en AP-avis. Dagsavisen er et mulig unntak. Norge vil virkelig bli rammet av den kommende verdenskrise av eksitstensiell art: økonomi, natur, klima. Trenger beredskap, det er en stor utfordring ingen tar alvorlig. Foregår en ideologisk parasittisme i partipolitikken. Europas stater på sin side: går enten mot kristensosialdemokratisk sentrum eller blir mykautoritære á la Berlusconis Italia. Takk for i dag. PS! Etterpå signerte hun boka mi med: “Til Ganinge med sympati og håp om at vi treffes snart!” Jeg ville ha henne til å love retur til et debattforum som er på gang. Hennes “polske” signering minnet meg på Olav H. Hauge, som på Hå Gamle Prestegård en gang signerte boka mi med “Til Jan Ringe”, men han hørte veldig dårlig på slutten. (BLISS)

Urban Artforms - Nordic Solutions

�