kulturpolitikk


c4289f801d20c3fcfb4dc1dd791637ea--la-rose-famous-women Hvordan skal jeg styrke uenighetsfellesskapet? Det er det demokratiske spørsmålet vi alltid må befatte oss med. ”Det er den beste utstillingen jeg har sett av Holocaust og andre verdenskrig”. Det var kona som sa dette etter at vi våren 2018 hadde beveget oss ettertenksomt gjennom fjerde etasje av Imperial War Museum i London, som er viet nazismens vekst og fall og jødeutryddelsene under Hitler. Hun har vært i Auschwitz-Birkenau og på diverse Holocaust-museer, det betyr noe at hun sier det. Selv så jeg bare for meg en eneste ting etterpå: Skarene av mennesker på de utallige bildene med ekstreme voldshandlinger, overgrep og massedrap – som bare stod og så på. Med hendene i lomma. Hva tenkte de egentlig inni seg? Det er en gåte vi aldri må slutte å fundere over; hvordan det tyske folket stilte seg bak Hitler og nazismen, bak den sosialdarwinistiske tidsånden og etnisk rensing, bak valget av jødene som verdens problem. Hva tenkte de på?

jir-poster-phd_korrektur.jpg

skjermbilde-2010-11-01-kl-123858.jpgDet hendte i de tider en ansiktløfting av hele samfunnet. Den bestod ikke av avrynkede kinnfolder og tuber med botox men av nuller og ettall, og ble defor bare kalt digital. Tallene for rundt jorda på ett sekund i et interåndelig nettverk og ble til bilder, lyd og tekst som var du sammen i gråt og latter med hvem du ville alle steder samtidig. Der den fysiske ansiktløfting gjorde menneskene vakre og ensomme, skapte den digitale rufsete samtaler og sosialt liv. Denne tidens helligste skrift ble bare kalt Ansiktboka, eller Facebook på engelsk. (Kronikkform i Aftenposten HER.) Litt gammeltestamentlig språk og Facebook som metafor for den nye medieformasjonen gir mulighet for å reflektere noen større spørsmål relatert til minst to oppslag i avisene de siste ukene.

digilitsoutline_3feb10.gif
To add some more context to my Lancaster ale life, here is a short outtake from the description of the Peter Lang bookseries on «New Literacies and Digital Epistemologies»: «New literacies are being invented ‘on the streets’ – as people from all walks of life, in diverse sites located within ‘meat space’ and ‘cyber space’, wrestle with new technologies, shifting values, changing institutional forms and processes, and emerging structures of temperament’ characteristic of postmodernity/New Times/the Global Informational Age. These new literacies are all but absent from our educational institutions. Education administrators, teachers, teacher educators and, sadly, academic scholars and researchers, remain largely unaware of their existence. Yet, these new literacies [will] increasingly define the literacy engagements of the young people they teach and the world these young people inherit. ‘New Literacies – The Series’ aims to explore this domain, and to help broker awareness of some of its key trends and features into educational consciousness and practice. It will build upon some key orienting questions: To what extent are the ongoing communications and information revolution and its associated social, economic, cultural, and political changes generating and demanding new literacies – new ways of encoding and decoding everyday lives – on the part of people at large?; What ARE these new literacies, and what distinguishes them from literacies we have known?; How well are our educational institutions getting to grips with new literacies?; What pressing issues and challenges accompany these literacy inventions from the streets, and how are these to be addressed? How do new literacies impact on life in schools, homes, communities, workplaces, sites of leisure, and other key settings of human cultural engagement? For all the TALK about new literacies, we are often hard-pressed to find clear responses to these and similar questions -particularly, within education. Moreover, amidst all this change it is common to find educators and educational administrators and policy makers retreating to familiar territory in formal approaches to literacy education and curriculum at large. Witness here the current revisiting of old debates such as ‘phonics or whole language?'; the retreat to reasserting basic code breaking as the ‘stuff’ of literacy; the retreat to foisting on teachers strategies for emergent readers and writers grounded in traditional print media; the retreat to imposing tightly surveilled regimes of standardized testing, diagnosis and remediation/intervention. This series will explore in depth and from a range of perspectives the extent, nature, and implications of new literacies in global context. It will challenge familiar ways of framing literacy, and ask what it means for literacies to be powerful, effective, and enabling under current and foreseeable conditions. Collectively, the works in this series will help to reorient literacy debates and literacy education agendas.«

hceukcover.jpgdiymedia_cover.jpgJeg beskrev forleden (først her på bloggen, så en kortere redigert versjon i Aftenbladet) to tendenser i samfunnet ved hjelp av et gammelmodig begrep om “den intellektuelle”. Det utidsmessige har ofte den kvaliteten at forandring blir synlig. I det førdigitale samfunnet var forestillingen om den intellektuelle tett knyttet opp til “den frie og radikale stemmen”, lik en Sartre, eller for den saks skyld Georg Johannesen, som med ujevne mellomrom lød ut fra de bokdrevne åndsklekkeriene; universitetet, kunsten, media, og en sjelden gang politikken – med kritiske verdensbilder, alternative utviklingssammenhenger og moralorientert menneskesyn.
De strukturelle årsakene til at denne kunnskapstypen blir vanskeligere å produsere ligger ikke bare i digitaliseringen av verdenssamfunnet, men også i at “staten ble gal og ond” etter tusenårsskiftet, slik Morten Strøksnes har formulert det i Aftenbladet nylig, i to meget gode kommentarer om innføringen av New Public Management i staten Norge. Kritisk intellektuelt arbeid med en fri og radikal signatur á la den tradisjonelle forestillingen om den intellektuelle, er uomtvistelig vanskeliggjort den senere tid.
På den annen side, og sikkert langt viktigere, er det at muligheten til å bedrive intellektuelt arbeid for oss adle samen er betydelig forbedret i og med digitaliseringen av samfunnet. Internet er verdens største bibliotek noensinne, som gir deg informasjon og litteratur på sekunder, der det før kunne gå år før de rette opplysningene ble funnet av en nerd. De sosiale mediene utvider samtalekretsene våre, utvider demokratiet og deliberasjonen i samfunnet. Aktivister og sosiale bevegelser har fått tilgang til et gedigent formidlingsverktøy. Vi leser og skriver mye mer enn noen gang, adle samen, selv om vi knapt tenker over det. Tittelen ovenfor er en norsk dialektversjon av en bok av den amerikanske medietenkeren Clay ShirkyHere comes everybody – om de store sosiale og økonomiske ringvirkningene av den nye digitale teknologien, når vi alle blir stadig mer interaktive og kollektive.
Pessimistene, for de finnes selvsagt, ser i stedet fragmentering og nedbygging av offentligheten som resultat av det digitaliserte samfunnet; hvor det refleksive kollektivet forsvinner, og hvor demokratiet og mennesket derfor blir mer utsatt. Silvio Berlusconi blir for disse et forvarsel på hva vi alle skal få av ledere i stadig mer autoritære samfunn verden over, også i de vestlige demokratier, slik f.eks. Nina Witozsek har spådd. For Internett gjør kanskje bare alle til spesialister på det vi allerede er interessert i, f.eks. fotball eller porno, aksjer eller origami. Informasjonsbomben eksploderer, fellesskapet imploderer. Alle lærer vi stadig mer fra datamaskiner og stadig mindre av våre mødre, vi realiseres på nettet. Here comes no body.
Her forleden ble jeg fortalt at svenske bønder på 1800-tallet prøvde å unngå at deres barn kom i kontakt med bøker, som på den tiden virkelig begynte sin utbredelse. Det var en reell frykt for bøkene, som hensatte leseren alene, med muligheten for at nye ideer usynlig ble plantet i dennes hode, og som ikke minst hadde den bakdel at lesingen kunne gå ut over det aller viktigste: den økonomiske verdiskapingen i samfunnet, gjennom redusert gårdsarbeid.
I dagens audiovisuelle mediesamfunn er kanskje foreldre mer redde for at deres barn skal spille inn en pornosnutt med seg selv i hovedrollen, og legge ut på Internett. Den italienske mediefilosofen Franco Berardi, som nylig besøkte Sandnes, mente at produksjon av selvlagde pornosnutter, og deretter kulturkonsumet av disse, var et særlig interessant og presist uttrykk for vår tid. På den annen side, kunne vi innvende, synes det å være mye penger i pornobransjen, aktiviteten er dermed godt tilpasset den kommersielle forbrukskulturen vi hele tiden velger å reprodusere anno 2010. Som svenske bønder på 1800-tallet har vel også vi hovedfokus på økonomisk verdiskaping. Eller som Anne Kalvig beklaget seg i et innlegg her om dagen, at til og med mange feminister går i dag inn for frigjøring gjennom porno og prostitusjon. Hamlet sa: “Time is out of joint.” Det har den vel alltid vært, kunne vi innvende.
Det er tid og fart som konstituerer individ og samfunn i dag. Hva vi burde ta vare på fra den tradisjonelle intellektuelle tradisjonen, er da kanskje ikke så mye den radikale posisjonen de gjerne er forbundet med, men den intellektuelles evne til sammenheng og livsnytelse. Fra Epikur til i dag har de intellektuelle vært spesielt flinke livsnytere. Dagens aller viktigste gode er ikke penger, alle har penger i Norge. Det er tid. (Bare kjenn etter der du sitter!) Og følelser. Og kropp. Og meningsfull framtid, som er viktigere enn økonomisk vekst for enhver menneskelig pris. Den intellektuelles viktigste oppgave i dag er kanskje å introdusere og utbre en annen måte å være lykkelig på, enn den kommersielle i markedsstaten. Dermed bør man kanskje nettopp gjøre som den sudanesiske dikterkollegaen til Odveig Klyve, som hun siterte i et leserinnlegg nylig: “Eg måtte læra korleis eg kunne stå i mot presset frå notida.” Joda, her komme me, adle samen! DIY!

[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=qGd1URORsoE[/youtube]
[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=jwouueYlwGo&NR=1[/youtube]

[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=8QocWsWd7fc[/youtube]
Klikk her for mer info: dfkitext.png

4340469044_dd5fae9ea4.jpg1266905520000_20100223-070928-pi_3076926298×1000r.jpgArve Opdahl er på gang igjen, om ikke med heavy metal-kunst så med tung, tung steinkunst. Den sveitsiske kunstneren Not Vital har med Opdahl som medium inn til den lokale kunstmakta foreslått en skulptur midt i Mosvatnet: House to watch the Sunset. I tradisjonell modernistisk stil, med sedvanlig byutviklingsretorikk og nese for merkevarebygging og turistbrosjyrer, skal Stavanger være Europeisk markør i dette langtfra vitale prosjektet, hvor Mosvatnet skal få en liten øy midt uti seg selv, hvor vi skal ane at vi kunne sett på solnedgangen i stedet for folke- eller fuglelivet. Som vanlig er maleren og anti-kunst-i-offentlig-rom-talerøret Arne Sørlie raskt og ubeskjedent på avispletten, med fordømmelse på vegne av alle regionens innbyggere. Sørlie ser det glade vanvidd heller enn kunst og solnedganger, men det er vanskelig å forstå verken hva slags gleder eller vanvidd den monumentale husskulpturen skulle kunne gi oss. Samtidig reiser en av våre aller beste lokale samtidskunstnere, med stor internasjonal rekkevidde og relevans, Agnes Tiffon, rundt for andre året med sin fabelaktige performance kalt: ÅÅÅ A dive in the Universe. Her inviterer hun mennesker på utvalgte steder verden rundt til å delta i et opptog hvor den enkelte skal balansere en skulptur på hodet akkurat mens horisonten stiger opp over sola. Hun har bl.a. vært i Bilbao, Jarnac og Trondheim, de fleste steder har folketogene gått over brospenn akkurat når horisonten stiger opp over sola, men på Rørosmartnan i februar var det markedsgata som gjaldt. Det burde være liten tvil om at det å ta A dive in the Universe, sammen med Agnes Tiffon, med mye større sannsynlighet vil kunne gi oss både solnedganger og det glade vanvidd. Det er i tillegg et mye mer interessant kunstprosjekt, og det er utvilsomt et mye mer interessant byutviklingsprosjekt, for en by som snart er overinstitusjonalisert på kunst- og kultursida, med sterk slagside mot modernistisk heavy metal-kunst i uterommet og med en passiv konsumentrolle til kunstpublikum. Det ville antagelig også være mye billigere å betale Agnes Tiffon for at hun skulle la Stavangers innbyggere gjennomføre sin egen kunstneriske balanseakt med blikk for jordrotasjon og tanke på universdykking, enn å bygge et stort steinhus midt i Mosvatnet. Hva med å sette av et helt år til et slikt innbyggerprosjekt? Finnes det overhodet noen bedre måte å hedre en av våre største kunstnere? Jeg foreslår: Gi A Btffn, som hun kaller seg, et toårig kunstnerstipend og materielle ressurser, og la henne initiere samarbeid med kulturskole og andre om hodeskulpturverksted. Det kunne vitalisert hennes kunst, det kunne vitalisert oss. Og ingen ville i fremtiden måtte leve med synet av et hus vi ikke kan se solnedgangen på eller ut av, bare et spesielt sveiset minne om egen og andres eksistens og sammenheng i lys og mørke. Jeg skal i så fall personlig lage boka om prosjektet.

Neste side »