reilstad kom

En god venn har ønsket meg god tur i morgen, med følgende beskjed: “Siden jeg er en av de få du kjenner som disponerer værstasjon, så skylder jeg deg å varsle om helgeværet langs kysten av Sør Rogaland, spesielt da lørdag: Stiv kuling, 13,9-17,1 m/s, 28-33. Hele trær rører på seg. Det er tungt å gå mot vinden. Som du ser, så er vindpilen ganske parallell med ruta de første 7 mila. Så da ser det bra ut for innspurten (som går mot vest, og er på 500 meter). Nederst i Tinghaug (den bratteste bakken, på 500 meter) skulle det også være ganske vindstille, så dette ser bra ut.” Hva har man gode venner til. 14 sekundemeter motvind over Jæren 2/3-dels inn i løpet, antyder fascinerende opplevelse, kanskje til og med følelsen av at verden står stille. I tillegg sendte han disse små symbolene:
Jeg har forresten fått startnummer. Det er 2440 du skal se opp for, om du går tur langs det nedlagte jernbanesporet mellom Egersund og Hellvik, på Vestlandske hovedvei eller Kongeveien eller langs Frøylandsvatnet i morgen mellom ti og tre. Jeg starter kl 10.10 med tre drikkeflasker på sykkelen. To med sukkerbensin til de første mila, og ei utblanda med litt calvados til de siste. Jeg tenker hybrid, tynne dekk med mye rulle og lite veigrep. Litt risiko skjerper sansene. Strategien er å tråkke som faen og tenke negativt de første tre mila, at dette kan aldri gå, og så, når det likevel går, lysne opp og gi faen, drite i rittet og fokusere på at det bare er seks mil igjen til naprapat og pils - og kanskje til og med muligheten for interessant og vedvarende sex til kvelden, etter å ha humpet av gårde oppå ballene i fire-fem timer. Og så er det jo sommer!

Jeg har brukt helga bl.a. til å følge opp med en kronikk om sist ukes vedtak i Stavanger kommune om ikke å satse på realisering av Alfredo Jaars Requiem. Harald Flor skrev en kommentar i Dagbladet på lørdag: “Poet, ikke pr-agent”. Yr.no hadde laget eget oppslag på sine sider om saken: “Nei til negativ klimakunst“. Ja, selv NRK har brukt ressurser på avslaget, siden det luktet kontrovers. Kronikken nedenunder oppsummerer og reflekterer, før den kommer med et forslag, i tråd med kunstnerens oppdaterte intensjoner (flammebildet er lenke til prosjektsiden, lokaliseringsbildet er lenke til kunstnerens egen side om prosjektet):

Sist tirsdag sa politikerne i Stavanger nei til realisering av ”Requiem”, av Alfredo Jaar, etter innstilling fra kultursjefen. Det var for dyrt og mørkt for en by som ønsket seg noe mer ”positivt”. Underforstått er kunstens rolle å reklamere for byen, og ”Requiem” ga ikke god nok reklame. Det kan se ut som om kultursjefen og kulturpolitikerne har hatt et vel magert faglig utbytte av kulturhovedstaden, mens det i resten av Norge samtidig har forekommet flere etterlysninger av kunstneriske ytringer med klimatrusselen som forståelseshorisont.

Á la påske og lidelsen på korset: Kunsthistoriker Gunnar Danbolt kalte i sin tid bildet blasfemisk. Det viser Jesus på korset. Men i stedet for det tradisjonelle kledet som vanligvis skjuler kjønnsorganet til Guds sønn, hadde Georg Johannesen malt Maria Magdalena som dekker kjønnsorganet med sin munn. – Georg Johannesen sa at dette må være den beste kjærlighetserklæring noen kan gjøre mot en korsfestet, sa Danbolt. – Georg malte ikke religiøse bilder, men han brukte religiøse motiver på sin måte. Man må gjerne si at her henger Jesus på korset og foran ham er Maria Magdalena, men det går også an å lese bildet på en annen måte, sier Laila Aase (se bildet), Johannesens samboer i 30 år. – Da kan man si at dette bildet handler om religiøse motiv, eller man kan si at det handler om forholdet mellom mann og kvinne. (sakset fra BT 25.06.2007)

“Gir vår tid muligheten for å formulere et nytt innhold til begrepet kommunisme? Dette var temaet for en av de største politisk-filosofiske begivenheter de siste årene, da vår tids toneangivende filosofer samlet seg i London i mars. Men hva vinner vi med å trekke fram begrepet kommunisme igjen.” Det undrer Alexander Carnera i sin ingress til følgende artikkel i siste Le Monde Diplomatique Norden (vedlegg til Klassekampen og Morgenbladet og muligens flere gode aviser):
*****
De kom langvejs fra, de kom fra hele verden. Mænd med baretkasketter, kunstnere, fri-tænkerne, gadefilosoffer, akademikere, estimerede professorer, fagforeningsfolk og godtfolk fra såvel høje som lave lag. Det var som om hele verden var repræsenteret i Birkbeck Colleges store amfiteater af et auditorium til en to og halv dags konference om kommunisme, om «ideen om kommunisme». Luften osede af den slags forventningsfuldhed hvor man ved at noget stort er under opsejling. En konfererence om kommunisme? Kunne det virkelig lade sig gøre? Har vi ikke for længst forladt denne romantik og nostalgi, det, som af nogen er blevet kaldt det tyvende århundredes islamisme? Hvad kunne have fået ledende forskere i England til at samle stort set samtlige de største navne indenfor den internationale filosofiske scene på ét sted, til ét og samme seminar? Og blev den slags seminarer i sin tid ikke snarere holdt på gaden, på fabrikkerne, i de indelukkede kælderrum? Mange af de store navne var der, Toni Negri, Michael Hardt, Slavoj Žižek, Alain Badiou, Jacques Rancière, Gianni Vattimo, Terry Eagleton, Jean-Luc Nancy, Bruno Bosteels og Alberto Toscano. De to koryfæer Žižek og Badiou indledte med en slags programerklæring, som et udgangspunkt fælles for samtlige talere, uanset deres politiske ståsted. Deres budskab var klart: Den tid vi nu lever i med finanskrise og afpolitisering i verden, fortæller os, at det er tid til at tænke. Žižek gjorde da også opmærksom på at det var fredag den 13!
«Det er ikke først og fremmest kommunismen som praktisk organisering vi skal bruge tiden på nu, men at vi sætter os ned og tænker. Tankens anstrengelse skal tilbage. Der er alt for megen handling. Vi har brug for at trække os tilbage for at tænke,» sagde Žižek. «At være kommunist er vort egentlige moralske stigma. Det er nemt nok at være konservativ eller liberalist. At være kommunist er svært. Lad os ikke fortsætte med at være gidsler af den politiske orden. Don’t be afraid. For det vi deler, er, at en bestemt periode er forbi: Perioden med partipolitikken. Vi står overfor en ny presserende situation: At tænke og forstå kommunismen på ny, tænke og forstå dens mulige betydninger. Den franske filosof Alain Badiou gjorde på sin side opmærksom på at vi ønsker at finde «en ny positiv anvendelse af ordet.»

OK. Her kommer invitasjonen: Hvem vil flytte inn sammen med oss i en ny bygning på Hinna med fire til åtte boenheter og et felleshus i form av et 62 m2 glasshus (hothouse), som blir vårt fellesrom med grønn karakter - en slags overdekket hage i bygningen? Boligene strekker seg over ett, to eller tre plan og varierer størrelsesmessig mellom 47 - 126 m2 BRA. We are talking kollektiv altså. To minutt fra stadion. Ett minutt fra bybanen. Midt mellom Stavanger og Sandnes. B8 Jåttå som dette Norwegian Wood-prosjektet nå heter har visstnok akkurat fått godkjent bebyggelsesplanen. Hos April Arkitekter ligger mer informasjon om utbyggingsprosjektet, som er basert på vinnerprosjektet «Hothouse» fra EUROPAN 7, en europeisk arkitektkonkurranse arrangert allerede i 2003. Utsalgsprisene er foreløpig ukjent, men det har tidligere vært på tale at Stavanger Boligbyggelag skulle være utbygger. Jeg har personlig ganske lang ansiennitet…

Kommunalstyret for kultur får den 10. mars følgende forslag til vedtak på bordet, som bystyret antagelig endelig vedtar den 23. mars (hele saken kan lastes ned HER). Det er bare å legge hodene i bløt folkens…:
1. Kommunalstyret for kultur godkjenner at bevilgningen til langtidseffekter av kulturhovedstadsåret, det såkalte ”etterbruksfondet”; gis navnet Kulturbyfondet
2. Kommunalstyret for kultur vedtar at det skal opprettes et faglig råd til å vurdere og anbefale disponering av midler fra Kulturbyfondet. Rådet skal bestå av 5 nasjonale medlemmer som på en best mulig måte ivaretar fagfeltene litteratur, visuell kunst, musikk, scenekunst, kulturvern/-arv, film og nye medier, samt barne- og ungdomskultur. Ingen av rådets medlemmer skal ha bosted eller annen direkte tilknytning til Stavanger-regionen. Det faglige rådet opprettes av rådmannen.
3. Kommunalstyret anbefaler bystyret å godkjenne følgende prinsipper for Kulturbyfondet:
•    Søknader må være forankret i gjeldende kommunale planer for kulturfeltet.
•    Prosjektforslag må ha en gjennomarbeidet forretningsplan som beskriver mål, finansiering, fremdrift, samarbeidsrelasjoner med mer.
•    Midler kan søkes av privatpersoner, organisasjoner, ulike institusjoner eller lignende.
•    Prosjekter som bidrar til nyskaping, utvikling og kompetansebygging, og som har et høyt kvalitetsnivå, vil bli prioritert.
•    Tilskudd skal ikke benyttes til dekning av ordinære driftsutgifter.
•    Tilskudd kan gis til prosjekter som strekker seg over flere år.
•    Tilskudd bør kunne stimulere til regionale og tverrsektorielle prosjekter.
•    Tilskudd kan gis til prosjekter som utvikler kulturnæringer.
•    Prosjekter som styrker det internasjonale kultursamarbeidet skal prioriteres.

Multimedieredaktør og mediekommentator Sven Egil Omdal skrev en besynderlig kulturkommentar i avisa si her om dagen, hvor han tok til orde for at Mary Miller måtte bli “superdirector” av Stavangerregionens kulturliv. Én god grunn skulle være at “hun var kontroversiell”. Til det er å si: det finnes to måter å være kontroversiell på, alt etter hvem som føler seg provosert. Mary Miller er kontroversiell hos kunstnerne og kulturarbeiderne, som hun var ment å serve (for nå å ta det på hennes eget morsmål), mens hun er husvarm i alle maktens korridorer - også hos Aftenbladet. Omdal’en har vært kulturredaktør i Aftenbladet en gang, bare så det er sagt. På den tiden sablet han bl.a. ned Arild Reins roman Kaninbyen, i en anmeldelse som bar tydelig vitne om at han ikke ville ha noe av bøker som antydet at Stavanger ikke var verdens smukkeste navle. Samme år - 2004 - uttalte han at det beste med Broken Column var merkevarebyggingen av byen. Det er altså ikke noe overraskende ved at Omdal nå vil ha Mary Miller som en permanent ordning for regionens kulturliv, da hennes Kulturhovedstad så overtydelig var i lomma til den politiske makta og deres merkevarebyggende agenda for kulturlivet i byen. Sven Egil Omdals kulturforståelse kan synes begrenset til det perspektivet som dårlige lesere av Richard Florida får ut av hans bøker om betydningen av byers kulturliv, f.eks. i The Rise of the Creative Class eller i fjorårets Who’s your City (med den talende undertittelen: “How the creative economy is making where to live the most important decision of your life”)? Mary Miller har kanskje ikke noe kulturbegrep i det hele tatt. Hennes kunstbegrep er meget begrenset, feltmessig til musikk og scene, men all in all mest kun som spektakkel, for å si det med en dialektisk vri på Guy Debord. Det er interessant, som Liv Runesdatter poengterer i en kronikk i SA dag, at da avisa sist uke selv skulle sjekke ut oppslutningen om Omdals generalidé, så intervjuer de bare de store musikk- og sceneinstitusjonenes oppmenn eller de normalt servile, som allerede slurper vin i byens kulturmaktnettverk (som ligner på det politiske maktnettverket), og som er de samme som under Kulturhovedstaden fikk lov til å ha hendene nedi fru Millers pengefylte lommer. Apropos: En kompis sa forleden at Omdals innlegg må bety at det er mer enn hendene han har nedi Marys underlivsgevanter. Fraværet av debattinnlegg etter Omdals utspill tyder enten på at Stavanger er blitt en “Closed Port” eller at folk flest i kulturlivet synes forslaget er så meningsløst at det ikke er replikkverdig. At det var Gunnar Roalkvam - arbeidssom forfatter, kristensosialist og gammel 68-er med kulturell ballast fra mange versjoner av kulturbyen - som først stod frem, i et intervju, er vel også betegnende. Han ble provosert, sa han. Og den fyren, kan jeg love dere, har en meget lang vei til slike følelser, og ennå mye lengre til å ytre dette offentlig. Fra Ittepålandet kom det et dobbeltkommuniserende innlegg, hvor det skinner gjennom at Trond Hugo ikke feirer forslaget med sjampis, men han skriver likevel alarmerende nok: “Gi henne gjerne en superkulturministerjobb på tvers av kommunegrensene.” Det må selvsagt aldri, aldri skje. Hun kan jobbe i turistinformasjonen, spør du meg, eller direkte i symfoniorkesterstaben, det er greit. Spørrende konklusjon: Sven Egil Omdal i rollen som Mary Millers spøkelse over ittepålandet… eller spøker Sven Egil Omdal med Mary Miller - og oss?