helse


[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=qGd1URORsoE[/youtube]
[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=jwouueYlwGo&NR=1[/youtube]

[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=OKo3NKm0vFk[/youtube]
[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=kp0paLlftnM[/youtube]

Den 8-9. april inviterer KinoKino på Sandnes til seminar om “Intellektuelt arbeid“. Seminaret har deltagere som Franco Berardi (litteratur & media), Torbjørn Færøvik (litteratur & reise), Arnfinn Bø-Rygh (akademia & estetikk), Marta Kuzma (kunst & sånt) og Jostein Soland (næringsliv & regionutvikling), og foregår i tilknytning til den kinesiske kunstneren Yang Fudongs utstilling samme sted. Da bør det først sies: Nesten all kunst er i dag antiintellektuell. Akkurat som “kunnskapssamfunnet” ellers er gjennomgående antiintellektuelt.
Stavangerregionen har gjennom Stavanger2008 avslørt sine antiintellektuelle ambisjoner på vegne av kulturen, ikke minst har den lokale kunst- og kulturverden stått fram i redsel og tystnad. I boka om Nabolagshemmeligheter – kunsten som byprosess
, siterte jeg en av de store 1800-talls intellektuelle, Henry David Thoreau, på hva Kulturhovedstaden kunne ha vært: “Vi er en slekt av laverestående, og hever oss ikke stort høyere i vår intellektuelle flukt enn til dagsavisenes spalter… Det er på tide at byene blir som universiteter, og de voksne innbyggerne som studenter…”. Vi trenger å skape offentlig deltagelse, ikke maktdrevne stammeinstitusjoner.
Når Aftenbladet nå ringer og spør deg: “Hva vil det si å være intellektuell?“, ja, så finnes det derfor to dugelige innganger til svaret. Du kan starte med å si at alle mennesker er mer eller mindre intellektuelle, fordi intellekt er forbundet med vitebegjær og kunnskapsorden, og derfor med lesing; av bøker, sanger, samtaler, mennesker og steder – av alt det som fins innenfor rekkevidde av våre sanser. Med språk er det vanskelig å la være å fortolke verden, unnlater man det melder man seg i realiteten ut av den, noe de færreste ønsker, om det i enkelte stunder kan være aldri så fristende. I Myten om Sisyfos
anslo den franske, eksistensielle forfatteren Albert Camus at det kun fantes ett eneste filosofisk problem – “og det er selvmordet”.
Å være intellektuell er i forlengelsen av dette å lese og fortolke, eller som den norske kulturfilosofen Harry Fett sa det for lenge siden, i boka Paa kulturvernets veier
: “Kunst er kunsten å se, derfor er kunsten så viktig i samfunnet”.
Tradisjonelt er den intellektuelle likevel den frie intellektuelle
, som setter det intellektuelle arbeidet – lesingen, skrivingen og deltagelsen – foran alt annet, inkludert seg selv, og som organiserer kunnskapen på en sann og kritisk måte, uten omtanke for følger for seg selv, arbeidsgiver eller stater.
Det viktigste kjennetegnet på en intellektuell er enkelt og greit at hun er generalist, ikke spesialist.

Det moderne samfunnet som sådan, med sin differensiering og arbeidsdeling, er en utvikling som i seg selv vanskeliggjør det intellektuelle arbeidet. Det finnes i utgangspunktet få frie intellektuelle på et universitet. Jeg vet om en håndfull mennesker ved det lokale UiS som har frie intellektuelle tendenser, men jeg har vanskelig for å se at de vil kunne realisere seg selv som frie intellektuelle i dagens “kunnskapssamfunn”. Kravet om tidsbestemt studentgjennomstrømming og tiltagende spesialisering av studieløpene er i seg selv et hinder for at studentene skal kunne innta intellektuelle posisjoner i samfunnet i etterkant av studier.

Personalkonfliktene, lojalitetskravene og arbeidspresset introdusert ved UiS den seinere tid tyder helt klart på dårlige kår for de med hang til intellektuelt arbeid. LeMonde Diplomatique Norden er en anbefalingsverdig avis for kunnskapssugne, som siterer den tidligere UiS-ansatte biografen Stephen Walton øverst på sine nettsider: “Antiintellektualisme og kunnskapsvegring er no etablerte bærebjelkar i norsk utdanning.” Fjorårets innstilling fra Dannelsesutvalget for høyere utdanning, ”Kunnskap og dannelse foran et nytt århundre”, har enkelte forslag til å bøte på den bedriftsinnrettede masseproduksjonen på universitetene, men siterer selv Oscar Wilde: ”What is worth learning cannot be taught.”

Hvor fri den intellektuelle er, handler mye om hvor hun henter sin inntekt og overlevelsesevne fra. I det norske kunnskapssamfunnet fører som kjent lange humanistiske og tverrfaglige studier til permanent opphold i den økonomsike underklassen: Omfattende kunnskapsinnsamling er i dag en ganske sikker kilde til fattigdom, noe som er svært vanskelig å omsette til personlig inntekt i et samfunn som ikke etterspør annet enn lettjente penger fortest mulig. Ingen er fattigere enn kunstnerne, som for å overleve i Stavanger og Norge er avhengig av alle slags former for bittesmå tilskudd og stipend, som sikrer de få intellektuelt orienterte av dem en aldeles ufri posisjon hvor de jobber dobbelt så mye for ti ganger mindre. Dette er del av en gjennomgående norsk politikk som dessverre støttes av kunstnerne selv (som derigjennom avslører seg som antiintellektuelle).

Norge henger her bare sammen med resten av verdenspolitikken. Nyliberalismen med Margaret Thatchers berømte åpningssalve om at det ikke finnes noe samfunn, bare individer
, har på 30 år gjort det politisk mulig å stemple kunnskap som mer og mer motbydelig elitisme, når alle egentlig vet alt best selv. Med tanke på fjorårets debatter i kultur-Norge, kan det likevel godt være at akkurat denne Høyre-bølgen flater ut, for verre kan det neppe bli å holde seg flytende som en del av “kultureliten”. Og selv om Pierre Bourdieu påviste at kulturell makt finnes og kan misbrukes, er det enkelt å se at den politiske og økonomiske makten liker å være på lag med “folket” når kunnskap ikke teller som grunnlag for kritikk. Her må vi huske på at i Norge kommer dette på toppen av et tradisjonelt egalitært samfunn, hvor kunnskap per definisjon ikke skal gi status – slik det motsatt er med nasjonale sportsprestasjoner, helst med ski på beina, som skaper avguder og gjør folk kåte og glade landet rundt. Rune Slagstad har skrevet ei svær bok om dette, bare kalt (sporten).
Den norske statsversjonen av New Public Management, som på ti år er inkorporert i alle samfunnsfelt av antiintellektuelle politikere, har som sagt tømt universitetene for de siste muligheter for akademiske intellektuelle av Slagstads type. I verdens rikeste land driver man ikke med fremtidsrettet forskning på vegne av verdenssamfunnet – for den intellektuelle er alltid universelt orientert, ikke nasjonalt eller familiært – nei, man diskuterer oljeutvinning i Lofoten samtidig som vi stenger grensene for kvinner med skaut.
Mediekapitalismen har (sammen med teknologisprang, finansutfordringer og utviklingen av den allmenne lesekultur) på sin side på få tiår omskolert de fleste journalister med frie intellektuelle ambisjoner til mulige underskuddsposter på sine respektive avredigerte mediebudsjett.
Så, når Aftenbladet videre spør deg: “Hvilke rogalendinger ser du på som intellektuelle?“, ja, så kan du enten svare at alle rogalendinger er mer eller antagelig stort sett mindre intellektuelle, eller man kan svare som sant er: Kjartan Fløgstad.

For Tom Hetland og Sven Egil Omdal er ikke frie. Heller ikke Bjørn Kvalsvik Nicolaysen, Nils Rune Langeland eller Wenche Mühleisen, dessuten er de siste innvandrere til Rogaland. Alle våre lokale aviskritikere har intellektuelle tendenser, men er også i noen grad helt spesialiserte, og dermed antiintellektuelle.
Stavanger har siden Kiellands småborgerlige variant av smaabyen forandret seg overraskende lite, Stavanger er fortsatt av den konfliktskye og maktnettverksbunde bytypen, om enn på størrelse med en mellomstor europeisk by nå, medregnet Sandnes og omland.
Samtidig finnes det helt klart en rekke intellektuelle mennesker der ute. De treffes på kafé og bar, i hagen og på tur utenfor rekkevidde av den offentlige mening. De har ikke meldt seg ut av verden, de har bare funnet ut at det ikke nytter å delta i det offentlige liv – som er den intellektuelles rette arena. Det er antagelig litt som Jan Erik Vold en gang sa, at det fantes tusenvis av nordkvinner som skriver bedre dikt enn ham selv, de er bare redde for å vise diktene fram. Motet
karakteriserer alle virkelig intellektuelle; de er ikke avhengige av positiv respons verken fra venner eller uvenner, vil automatisk være skeptiske til enhver form for ros.
Men de intellektuelles fravær kan også være en reell og menneskevennlig respons på at samfunnssystemet er for komplekst og makten for dum til at det er noen vits i å delta, når man kanskje bare har 40-50 voksne år til å nyte livet. Det intellektuelle arbeidet er rett og slett ikke lenger verdsatt av samfunnet som en del av det gode liv. Det gjelder i politikken, i byråkratiet, i akademia, i mediene. Dette er det siste viktige kjennetegnet: Den intellektuelle er i stand til å nyte livet som helhet, elsker å forbinde utsikt med innsikt – har ikke (bare) penger eller personlig vinning som målestokk for et verdifullt liv.

Kanskje er det også her rogalandsmentaliteten først og fremst er på kant med det intellektuelle arbeidet, når arbeid her er mest er knyttet til det jærske lynnet som bygde steingarder, til asketisk entrepenørskap og dugnad for fritid. De gamle kineserne sa på sin side at det eneste et menneske trenger, det er et bibliotek og en hage. Både hode og kropp trenger trim. Man må både skape mening og arbeidsplasser.

Den intellektuelle forandrer først seg selv før hun eventuelt forandrer på verden – om det er mulig.

Jeg vil tro det finnes mange moderne varianter av Epikurs hage rundt forbi i Stavanger, Norge og verden.

De intellektuelle fins, selv om selvmordsstatistikken stadig går opp.  

PS! Også verdens intellektuelle fremtid er avhengig av hva nye medier og den nye digitale lesekulturen medfører av deltagelse, offentlighet og deliberasjon i spennet mellom individ og kollektiv. Dagens Thoreau bor i en villnisskog av informasjon, ikke i den oversiktbare og naturskjønne
Walden.

200px-epicurus_bust2.jpg300px-tetrapharmakos_pherc_1005_col_5.png
Epikurs Tetrapharmakos: Don’t fear god, / Don’t worry about death; / What is good is easy to get, and / What is terrible is easy to endure.

”A blessed and indestructible being has no trouble himself and brings no trouble upon any other being; so he is free from anger and partiality, for all such things imply weakness.”
- The First Epicurean Principal Doctrine
”Death is nothing to us; for that which has been dissolved into its elements experiences no sensations, and that which has no sensation is nothing to us.”
– The Second Epicurean Principal Doctrine

”The magnitude of pleasure reaches its limit in the removal of all pain. When such pleasure is present, so long as it is uninterrupted, there is no pain either of body or of mind or of both together.”
- The Third Epicurean Principal Doctrine
(Sjekk også: Has Epicureanism still got something to give?«)

«Det vi har behov for er en provisorisk moral for en desorientert tid. Det dreier seg om å opprettholde en konsistent subjektiv figur, uten å støtte seg til den kommunistiske hypotese som ikke ennå er gjenetablert i stor skala. Det er viktig å finne et virkelig punkt å holde, koste hva det koste vil, et «umulig» punkt som ikke lar seg innskrive i situasjonens lov.«

image0012.png

260px-beaver_pho34.jpg260px-haeckel_acephala.jpgLikhetene og forskjellene mellom folk blir tydelig på ulikt vis alt etter emne – og språk. Ta ordet fitte f.eks. Forskjellene på en amerikaner og en franskmann blir utmerket når cowboyen forestiller seg og snakker om bever når fitte påkalles, mens franskmannen derimot tenker hengivent på musling. Vi nordmenn har på få tiår beveget oss fra å snakke mest om høne til per 2010 å ha mus som veiledende metafor for det kvinnelige kjønnsorgan. Vi har dermed utviklet vår kvinnelige kjønnsforståelse bort fra et eggleggende husdyr til en småvill liten gnager som både overlever i naturen og innomhus, og som oppfattes både som skadedyr og kjæledyr – i tillegg til å være det mest brukte forsøksdyret i legevitenskapen. Amerikaneren er jeger og tenker stor og hårete fangst – beveren kan bli inntil én meter og veie oppimot 40 kg – ganske sikkert med tilbakevirkende forestillingskraft på eget fangstredskap. Franskmannen er en dannet livsnyter som tenker god sjømat han kan stille med litt årgangshvitvin til. Han bryr seg ikke om størrelse, men symboler og estetikk, smakssans og finslipt fingerspitzgefühl. Hva mus gjør oss nordmenn til? Musefeller, rottegift, gammel ost, lekne katter, parringsvillige hanmus… Likhetene synes å være at alle (mann)folk alle steder gjennom språket later til å mene at kvinnens kjønnsorgan er et mer eller mindre vilt dyr med bolig i vår siviliserte kjønnsneste. Hva er det nå min tante pleier å si: Språket lyver aldri!

img_0145.JPGimg_0144.JPG
- Virkelighetsvegrende på lang flytur. Aldri, aldri mer American Airlines, takk!

Antropologen Marc Augé skrev i 1995 en bok om de nye ikke-stedene som dominerer livene våre; motorveiene, supermarkedene, hotellene og flyplassene. Da den indisk-britiske forfatteren Rana Dasgupta med Tokyo Cancelled i 2005 ville lage en moderne Canterbury Tales
etter Geoffrey Chaucers sene 1300-talls historier, byttet han ut England med en hvilken som helst flyplass, Canterbury med Tokyo, pilgrimene med moderne flyreisende, det mangefassetterte portrettet av engelsk samfunn med portrettet av det stadig mer standardiserte verdenssamfunnet. Ikke-stedet er blitt vårt sted. Som reisende underlegger vi oss flyselskapenes profittable moral og myndighetenes egenrådige passkontroll, ikke naturens ro eller kirkens bud om frelse.
Når du reiser er det lettere å kjenne på hvor liten du er. Det er godt for noe, men ikke for alt. Sist tirsdag i ett-tida løftet en enorm metallfugl sine to jetmotoriserte gigantvinger opp i lufta over Frankfurt. Da hadde vi allerede sittet over to timer inneklemt med Norwegian-følelse på rad 52, midtre seksjon, på Lufthansas Boeing 747, visstnok verdens største fly, og hadde fortsatt ni og en halv time igjen før Miami helst skulle dukke opp under oss, in transit
til Bahamas.
Til orientering: Ved avreise veide den tyske metallfuglen ca 400 tonn. For i det hele tatt å kunne lande et slikt monster kunne det ikke veie mer enn 280 tonn. All maten som var medbrakt forsvant inn i de 350 passasjerene, men det som kom ut av menneskene på de illeluktende flytoalettene ble ikke gjødslet ut over landskapet. Det fantes bare én forklaring på at det forsvant 120 tonn i løse lufta over Atlanteren, det var at vi brant opp minst 120.000 liter flybensin på veien. Vi så ikke en eneste isbjørn under oss på alle de flytende isflakene i Nord-Atlanteren, mens vi fikk sittesår og lamme bein med fotbladene utrygt plassert ovenpå et rullende hav av flybensin.
Da landingshjula traff den amerikanske asfalten var det med en ekkel følelse av at vi likevel ikke
hadde brukt opp nok bensin, for knirkelydene og kroppsbevegelsene den korslignende hermetikkdinosauren ga fra seg, lød mer som om en enorm tanks gikk amok på rullebanen. Vi var sjeleglade for at vi ikke skulle videre med akkurat den metallfuglen, for den måtte da trenge mye hvile og omsorg før den kunne lette igjen, tenkte vi. Vi hadde bare en kort propellflytur til Bahamas igjen, før sol og bading og karibiske Mojitos.
Trodde vi. I passkontrollen viser det seg at jeg har et ikke-maskinlesbart pass. Ingen har fortalt meg at jeg trenger slikt for å komme inn i USA. Passet mitt er gyldig til 2012 det. Etter først å ha tatt fingeravtrykk av alle 10 fingre og blitt avfotografert som alle andre reisende, blir jeg ført inn i et bakrom med om lag 70-80 mennesker sittende som sild i tønne. Ved forsøk på å nå min samboer med mobil, som forvirret står igjen på ikke-stedet Miami Airport, blir jeg utskjelt og skarpt irettesatt. Da jeg reiser meg opp med min dårlige rygg, for å stå etter 12 timer i det trange flysetet, blir jeg straks beordret ned i sittestilling. Stadig nye mennesker ankommer bakrommet. Stadig flere enkeltpersoner hentes ut av rommet i håndjern. En svensk Røde Kors-arbeider oppe i årene fråder av sinne, og forteller at det er verre å reise til USA nå, enn det i sin tid var å reise til Sovjetunionen.
Om flyplassen er et ikke-sted, er dette bakrommet kontrollert av US Department of Homeland Security
ikke-eksisterende, og mens du er der inne er du selv ikke-eksisterende overgitt til amerikanske myndigheter. Du er så liten at du knapt finnes. Likevel, tenker jeg, med en overlevelsesstrategi lik en Ingemar i filmen Mitt liv som hund, er jeg mye større enn en hvilken som helst asylsøker.
Etter halvannen time blir jeg forhørt og fortalt at jeg automatisk blir sendt i retur hjem med neste fly. Mitt ESTA-visa (turistreisetillatelse hadde jeg med meg) var ikke godt nok, jeg trengte et C1 Visa, et nødpass kunne kanskje gått an. Jeg vet ikke om det var at jeg var norsk eller bare troverdig, men etter nok en stund sier den ene av dem at han skal snakke med sjefen om jeg heller kan slippe med en bot på 150 dollar. En time etterpå kommer han tilbake og forteller meg at jeg er ”the worlds most lucky man”, ska sei
, jeg skal få reise videre til Bahamas. Men må love å skaffe meg et nytt pass til neste gang jeg skal til USA. Jeg forteller at jeg kommer tilbake allerede på lørdag, in transit på vei hjem. Det stønnes høylydt da, før de forteller meg at jeg må love å skaffe meg et akseptabelt visa fra en ambassade på Bahamas. Når jeg endelig forenes med min samboer har vi misset tre flighter. Vi har tilbragt nærmere 30 sammenhengende timer på verdens ikke-steder. Kroppen er jetlagged og vissen, føles bitteliten.
Det var min samboers arbeidsgiver som betalte for turen, som belønning for at hun sammen med en del andre ansatte verden over hadde gjort en god jobb i 2009. Det var et tilbud jeg ikke kunne si nei til. Neste dag sendte jeg mail til norsk UD før jeg spiste frokost. Etter frokost kontaktet jeg selskapets reiseansvarlige, Justin, med forespørsel om han kunne lokalisere norsk eller amerikansk ambassade på Bahamas. Norsk UD svarte neste dag at den norske ambassaden på Bahamas var i Oslo, men at de hadde en konsul der, Mr John Moyell. Jeg overbrakte informasjonen til Justin og ba ham ringe. Våre mobiltelefoner virket ikke på Bahamas, som utrolig nok har et annet mobilsystem enn resten av verden. Vi var avkoblet fra omverden, som ville vært genialt der og da, om det ikke var for at US Immigrations gjorde at jeg trengte omverden for å komme meg hjem.
Det viste seg dagen etter at John Moyell ikke var konsul på Bahamas, han hadde sluttet for lengst, det var visstnok en Mr. Jansen, men han kunne ikke hjelpe meg. Justin hadde i mellomtiden lokalisert den amerikanske ambassaden inne i hovedstaden Nassau. Han hadde ringt dem to ganger med to vidt forskjellige svar – den ene hadde svart at de nok ikke kunne hjelpe meg, en annen hadde sagt at de kunne ganske sikkert hjelpe meg. Vi tok en taxi innover, fant ambassaden, men kom ikke lenger enn til døra. Der stod to kvinner som sa at de ikke gjorde visa-saker, og at Bahamas ”Foreign dept.” var rette stedet for oss. Det viste seg å være et kontor ingen visste hvor var, som bestod av folk som ikke visste frem eller tilbake. Vi kunne komme tilbake dagen etter å få et stempel i passet, sa de. Det hjalp neppe med stempel, når det var C1 Visa som trengtes. Justin sa at han aldri hadde hørt om at Bahamas hadde et eget utenriksdepartement. Tilbake på hotellet med uforettet sak hadde Justin imidlertid funnet ut at det sikreste kortet mitt var den norske konsulen i Miami, som kanskje kunne møte meg på flyplassen der med korrekte skjema. Vi fikk aldri tak i ham.
Avreisedagen hadde vi bestemt oss for å stå grytidlig opp for å sikre oss best mulig tidrom, slik at jeg kanskje kunne rekke flyet til Europa selv om jeg igjen ble tatt inn på bakrommet i timevis. Vi hadde til slutt funnet ut at US Immigrations hadde egen filial på Nassau Airport, og at det var her jeg eventuelt ville bli stanset. Jeg hadde psyket meg opp med at Bahamas ikke var det verste stedet å bli returnert til – hjemme best, men borte kanskje like bra nå på vinteren. Jeg gled selvsagt rett gjennom denne gang, ”The Bahamian Way”, med pass ”paroled” til 8. Mars 2010. I stedet viste flyet fra American Airlines seg forsinket, så mye, at da vi ankom Miami måtte vi sprinte gjennom hele den forbannet avlange flyplassen, bare for å finne ut at Lufthansa akkurat hadde videresolgt flybillettene våre, selv om vi nådde boarding. De tilbød oss en annen reiserute, ”a really bad connection”, som hun sa, via Düsseldorf og Frankfurt til Stavanger, noe som ville gi oss minst 35 timer på tyske ikke-steder. Vi var i harnisk. Siktet i stedet på American Airlines, for at de skulle kompensere deres egen forsinkelse med nye og bedre billetter til vår hjemreise.
Fyren i innsjekken var utrolig nok imøtekommende. I utgangspunktet var selskapet kun forpliktet til å gi oss en hotellovernatting i påvente av nytt LH-fly, sa han, men han lovet å fikse oss videre enten via Paris eller London, med fly som hadde avgang i løpet av to-tre timer. Vi pustet lettet ut, hadde begge viktige arbeidsoppdrag hjemme på mandag. Stolte blindt på fyren, og hentet etter nok en flyplassprint ut billettstammene fra Lufthansa, med sikte på å omgjøre disse til AA-billetter. Etter en time var Paris ute. Etter to timer kom han med et tilbud til oss om å fly med American Airlines via London for ”only” 1800 euro. Da vi klaget til hans overordnede på høylytt vis, sa hun at vi ikke hadde noen rettigheter, og da vi ba om å få snakke med hennes manager, avstod hun fra å fortelle denne at vi var blitt lovet tur av hennes underordnede. Da vi fortalte manageren dette, hvisket han noe kort til henne, og gikk så bare videre som om ingenting var hendt. Hun smilte bredt til oss.
Enden på den mange timer lange visa var at vi svette og urtrøtte måtte kjøpe nye flybilletter hjem. Da hadde prisene gått ytterligere opp, som om de selv hadde trykket på en knapp med beskjed om at nå, nå kjøper snart noen billetter. Fyren lovet oss oppgradering til ”Business-class”, om det var ledig altså, som en slags kompensasjon, sammen med 20 US-dollar til mat. Det var selvsagt ikke ledig på business, i stedet måtte vi sitte innklemt bakerst med flydassene. Min samboer spurte purseren om vi kunne få flytte fram om det likevel skulle vise seg at noen businessfolk ikke kom, men det ville han ikke ha noe av. Min samboer underholdt flyet i noen sekunder da, med en remse av skjellsord, flesteparten heldigvis på norsk.
Til vår store overraskelse virket den halve sovetabletten. Vi var imidlertid ikke overrasket over at vi foruten kofferter (de kom kun to dager for seint) fant batteriet på bilen flatt da vi ankom Sola, etter nye 26 timer på verdens ikke-steder.
Heller ikke over en gryende forkjølelse i en kropp og en sjel som antagelig ville trenge mange dager på å ese ut til normal størrelse.
Hvem sin skyld er det så at Bahamas-opplevelsen vår ble utkonkurrert av ikke-stedets totalitære aura? USA har selvsagt for mange fiender og bygger for høye murer. Det er et kjent og sikkert forfallstegn. Når de er så redde for terrorister og illegale innvandrere, hvorfor da slippe in transit-passasjerer inn i USA i stedet for å holde dem for seg selv in transit? Selvsagt burde det norske reisebyrået som fikk oppgitt passnummeret mitt ha sagt i fra til oss i god tid. Lufthansa på Sola flyplass, Stavanger skulle aldri sjekket meg inn uten å be meg om å anskaffe et nødpass. Norske myndigheter burde for lengst ha gitt beskjed til alle innehavere av gamle ikke-maskinlesbare pass, om at disse må byttes ut. Norsk UD må kunne gi bedre informasjon til norske statsborgere i utlandet enn regelrett falske opplysninger. Verdens flyselskaper må kunne ha mer omsorg for sine reisende, ta kundene på alvor, i stedet for å opptre som arrogante jævler.
Til slutt er det vel likevel vår egen skyld. Vi tror at verden er vår egen lille lekeplass, mens den i realiteten er i ferd med å bli til et ikke-sted, med en ny mennesketype som fraværende innbyggere, under kontroll av gale myndigheter og menneskefiendtlige selskap. Alt mens vi utarmer naturen og atmosfæren.
For vår del, min samboer og jeg, er det klart at vi i fremtiden helst vil unngå USA, og for alt i verden ikke fly med American Airlines. Og selv om vi som Chaucers 1300-talls pilgrimer ikke vil nøye oss med kun å reise til fots, vil vi i fremtiden prioritere reiser med båt og tog, bare i nødsfall fly utover egne breddegrader. Personlig vil jeg muligens vurdere å skaffe meg et nytt maskinlesbart pass.
Eller for å si det på en annen måte: Takke faen for hytta på Hellvik, med sin blanding av Jær- og Dalanenatur, med strender og svaberg, fersk fisk og krabbetegner, luft og vind – aldri så kald er den bedre enn ikke-stedenes tørre og hesblesende luft av utbrent og retningsløs menneskehet. Og på sitt beste fullt på høyde med Bahamas.
Til sjuende og sist: Verden trenger kosmopolitisk identitet, vi trenger former for positiv rotløshet. Jeg tror på reisen – i virkeligheten som i litteraturen som gjennom Internettet. Vi må bare passe på at vi har steder å reise til, på måter som ikke utsletter oss.

Justin ringer og ringer…
dsc_0390.JPG

Jeg fikk denne beskrivelsen på sms fra min samboer en dag, sakset fra Ulf Schönes beskrivelse av Snusmumrikken (en Tove Jansson-forsker, viste det seg senere). Snusmumrikken er en figur som jeg lenge har følt meg beslektet med. Jeg er bl.a. blitt avhengig av å bruke en kaffikopp med bilde av den gode Snusmumrikken på, som jeg fikk av min samboer til jul. Fiskestang og telt har jeg liggende fra før. Fløyte og pipe har jeg ennå ikke fått meg. Det kan fort skje. Snusmumrikken er som kjent den som lengter både hjem og ut. Selvangivelse:
«- Han var jo et slags ideal i begynnelsen, den frie, som ikke brydde seg om hva andre tenkte. Senere blir han et mindre ideal: han viser at han også føler vrede og sinne som han ikke vet hvordan han skal håndtere.»
Det skal understrekes at hun også spedde på sms-en med Schönes beskrivelse av Mummimamma:
«Hun var jo alltid den store sikkerheten i familien, som stod for varme og ubetinget kjærlighet. Men i Pappaen og havet blir hun melankolsk. Det er tydelig at hun heller ikke bare er en person som bare kan gi og gi; hun er også et menneske som har sine behov og brister.»
Et tips om å reise hjem til Mummidalen igjen…? En påminnelse om Talmuds visdom: En mann uten kvinne er ikke noe menneske. Mer som: En Snusmumrik uten Mummimamma er bare en halv Snusmumrik…

« Forrige sideNeste side »