helse


Bilde til filmsnutt

Leiligheten ligger midt i det historiske sentrum i Malaga (trykk på bildet over for en kort filmintro til byen). Hundrevis av tapasbarer og restauranter ligger 50-500 meter fra leiligheten, pluss alt annet en levende og kompakt storby kan by på, herunder byens fantastiske matmarked, som er et must. Det er 100 m til renommerte Tapeo Cervantes, kortere til Vino Mio og Asako, nærmeste burgerbar er på Plaza Montano rett utenfor døra, til nærmeste pizzabar og nærmeste kebabsjappe (Madre de Dios) er det 50 meter. Shoppingmulighetene er store, både i hovedgata Calle Larios og i alle de trange smugene rundt i gamlebyen, foruten på Larios Centro eller Corte Ingles, begge i gå- og sykkelavstand, om du er av sentertypen. Malaga har flere anerkjente museum, mest kjent er Picasso-museet etter byens store maler. Samtidskunstmuseet CAC er ofte svært besøkverdig. Teatro Cervantes ligger like nedenfor leiligheten.

aec0de754b88ae64bb8a9ed93ba32e84aa738b6fc690424eb435dbfd.jpg300px-hms_beagle_by_conrad_martens.jpg Det er allerede lenge siden. Det var en trøtt tirsdag uten arbeidslyst, nærmere bestemt den 25. April 2006, at jeg for første gang hamret mine egne skriveregler ut på bloggen. De lyder vanskelige og fremmede nå i ettertid:

  1. Skriften skal være mest mulig kroppslig og filosofisk – samtidig
  2. Jeg skal alltid risikere og investere meg selv i skriften
  3. Jeg skal alltid forsøke å skrive meg utover den kunnskapen jeg har ved skrivestart
  4. Hver setning skal helst spre seg i alle retninger mot samme mål
  5. Hver setning skal vise at alt henger sammen med alt, for ingenting i verden går opp

[youtube]http://youtu.be/HfOUhwhdUV0[/youtube]

dsc_0117.JPG

bilde2.jpgbilde.jpgJeg har vært her før. Mange har det. På besøk til min mor. Fire ganger på 30 år. Først som liten og redd gutt, etter en vellykket ryggoperasjon. Senere besøkte jeg henne etter en mislykket operasjon, som fortsatt merker et liv med kroniske ryggsmerter. Hennes rekonvalesens etter et stygt ankelbrudd, med beinpiper stikkende ut av den hvite huden, medførte gjensyn med Sandnes sykehus en gang sist på 1990-tallet. Siste gang bygget faretruende åpnet seg opp med sine morbide hemmeligheter, var etter at min mor fikk skiftet ut det ene kneet for en del år siden.
Likevel hadde jeg glemt skiltet nede i gangen: Ortopedisk verksted.
Ortopedien er den delen av legevitenskapen som behandler misdannelser og skeivheter i kroppens holdnings- og bevegelsesorganer. Begrepet ortopedi kommer av orthos, som betyr «rett, korrekt», og paideia, som betyr «oppdragelse» eller «dannelse». Skiltet formidler altså hvor du en gang fant verkstedet for den rette dannelse for de kroppslig deformerte. Det er et praktfullt skilt, synes jeg, når det oser av tillit til menneskers kapasitet og yteevne i møte med den ville naturen og tidens glefsende tann. Den nødvendinge humanistiske utopien lever fortsatt der, gjennom skiltets harde budskap. Smerte, død og naturens misforming – alt tar vi fatt på, med stort mot. Guder og gener har ingen adgang til et slikt verksted.
Men tid og rom finnes på like uforklarelig vis som før og antagelig til all tid, med eller uten mennesker. Sandnes sykehus skal nå selv inn på verksted, etter å ha fungert som lokalt sykehus siden første verdenskrigs utbrudd i 1914. Det har i sitt allerede lange liv tatt i mot epidemisk syke, fødende, trafikkskadde, brannskadde – ja, alle typer rehabiliteringstrengende, men de siste årene særlig proteseopererte og amputerte mennesker, foruten levert røntgentjenester til mange av oss. I 2008 overtok kommunen bygget. Snart tar sykehuset ny form med nytt innhold, som et bo- og aktivitetssenter for eldre. Lokasjon og utsikt vil kunne levere livsbekreftende rammer for gammelt og nesten utlevd liv.
Det var i desember i fjor at Cathrine Gilje kom på at noen burde tre inn i og ta i bruk byggets overgangsalder, gjøre den synlig. Søknad til Sandnes Eiendom ga positivt svar, oppstart januar 2010. Med sykehusveggene som tegneark var det vanskelig å gå tom for papir (visstnok akkurat 3156 km). Den helt fysiske forutsetningen for det store antallet verk som nå finnes på stedet, er den kaldeste vinteren i Sandnes på 40 år. Arbeidstemperaturen har i snitt vært nede på 2-3 grader celcius. Det var arbeid og bevegelse som gjaldt. Hjalp også mot det forlatte Rigets påtrengende mystikk, vil jeg tro.
Cathrine Gilje har gått inn i en fysisk og konkret dialog med stedet, et bygg som fortsatt er ladet med fortid, om enn bare gjennom få rekvisitter; skilt, ikke senger; rominndeling, ikke pasienter; enkelte skap og hyller, lyskupler, kleshengere på et rom, noen permer på et annet, litt søppel her og der, støvlag, lekkasjer og forfall, lys og skygge. De få originale sykehusrekvisittene har til gjengjeld reminisenskraft så det holder.
Kunstneren bestemte seg tidlig for å anvende tegneformer, nettopp fordi tegningen kunne ta i bruk og foredle denne reminisenskraften som lader sykehusets egen overgangsalder. Veggene ble papiret, papiret har en gang hatt fluer på veggen med utsikt til prøvd liv og temporær lidelse. Tegningene fortsetter stedet, først og fremst bakover i tid, mot det som har vært, men også mot byggets framtid. Kunstneren har uansett gått i en svært direkte dialog med sitt eget materiale.
Utstillingen byr på to hovedtyper av stedsspesifikke verk. I en tidlig fase av arbeidet valgte kunstneren å bruke tegninger og fotografiske plansjer fra noen utvalgte, eldre medisinske oppslagsverk, som hun følte bar på den minnekraft og atmosfære som stedet selv byr på. Ved hjelp av en overhead ble bildene projisert opp på veggene, til hun var fornøyd med forholdet mellom rom og motiv. Siden var det bare snakk om kaldt og følsomt tegnearbeid. Disse verkene tegner opp et innhold til stedet, de er i dialog med mennesket som pasient og pasienten som menneskekropp i endring og overgang, beskjært og podet sammen, etter alle legekunstens regler.
Den andre hovedtypen av kunstneriske bearbeidelser av stedet, tar i større grad fatt i stedets egen kropp, og tegner videre på denne, i forfall og delvis amputert som den per mai 2010 er. Slik som i et av rommene, hvor hun tegner videre med andre farger på det hvite og gråe golvmønsteret som allerede finnes, etter det som ser ut som en serie av vannlekkasjer. Disse verkene tegner heller opp stedets egen tanke og bevegelse, som riktig nok ligger i forlengelsen av dets forhistorie som sykehus og ortopedisk verksted. Det er verk som er i dialog med stedets form og bygningskroppens egen endring og overgang.
Ikke alle verk passer udelt inn i disse to kategoriene. Noen av veggtegningene ivaretar i større grad den surrealistiske følelsen som mange pasienter utvilsomt må ha hatt – og som publikum vil kjenne på – når de har oppholdt sine liv her i dager eller uker. Naturen dukker opp i mange former, ikke bare i menneskeham og med menneskeledd. Mennesket er også et dyr, det eneste selvrefleksive dyret, med et så avansert språk at det kan forme seg selv og verden, f.eks. ved å skape «ortopediske verksted». Noen enkeltverk i utstillingen tilbyr de drømmebildene og naturassosiasjonene som må ha florert i det mentale drømmerommet som også fantes her, helt fram til 2007. Et mentalt rom som sikkert ble fulgt like nøye opp som den fysiske smertebehandlingen, av et dedikert og skiftende personale gjennom nesten 100 år.
Enkelte verk kombinerer på elegant vis de kunstneriske hovedgrepene som Cathrine Gilje har gjort bruk av. Eksempelvis har den suverene framstillingen av nervebaner og blodårer i et menneskehode med lukkede øyne, slik vi møter det i ett av rommene, fått sin egen hvite pust, som trekker ut av rommets to lufteventiler. Det gir et enkelt og kraftfullt uttrykk, hvor menneske og bygning blir ett, ja, hvor ånd og materie møtes på forunderlig vis.
Det er når det kommer til stykket et slags pictopedisk verk sted Cathrine Gilje har skapt i Sandnes sykehus i løpet av våren 2010, der det før fantes et ortopedisk verksted. Pictogrammet er et symbol eller et illustrert diagram, en framstilling i bildeform av statistikk og utvalgte hendelser. Cathrine Giljes tegninger og installasjoner i Sandnes sykehus denne våren tilbyr en liten dannelsesreise i forholdet mellom bilde og materie, bygg og kropp, om våre helt naturlige og menneskegitte møter med våre fysiske og mentale grenser og omgivelser. Hvor Sandnes sykehus fortsatt er et verk sted. Som tilskueren vil bekrefte denne gang, ikke pasienten.
Utstillingen gir slik den besøkende et pictopedisk verk sted å vandre rundt i, men den gir også en mulighet til å kjenne på det ortopediske verkstedet som var, når sykehuset ennå har attributter som signaliserer sin fortid, med stor reminisenskraft, langt utover den individuelle erfaringen av livet.
For mange besøkende vil nok likevel konkrete og personlige livshendelser materialisere seg i møte med bygget og utstillingen. Den gir anledning til å møte oss selv i emning og overgang, som skjøre og formbare vesen, hensatt til livet og virkeligheten gjennom øyets og kroppens stadig utsatte sanseapparat.
Medisinen og kunsten er både verktøy og verksted, menneskeskapte, med forskjellige formål og ulik nytte, med ulik verdi og betydning, men fokuserte på det virkelige livet i all sin enorme og magiske velde – før det tar slutt. Og noe nytt tar fatt, uten oss.

att103472.jpg

hceukcover.jpgdiymedia_cover.jpgJeg beskrev forleden (først her på bloggen, så en kortere redigert versjon i Aftenbladet) to tendenser i samfunnet ved hjelp av et gammelmodig begrep om “den intellektuelle”. Det utidsmessige har ofte den kvaliteten at forandring blir synlig. I det førdigitale samfunnet var forestillingen om den intellektuelle tett knyttet opp til “den frie og radikale stemmen”, lik en Sartre, eller for den saks skyld Georg Johannesen, som med ujevne mellomrom lød ut fra de bokdrevne åndsklekkeriene; universitetet, kunsten, media, og en sjelden gang politikken – med kritiske verdensbilder, alternative utviklingssammenhenger og moralorientert menneskesyn.
De strukturelle årsakene til at denne kunnskapstypen blir vanskeligere å produsere ligger ikke bare i digitaliseringen av verdenssamfunnet, men også i at “staten ble gal og ond” etter tusenårsskiftet, slik Morten Strøksnes har formulert det i Aftenbladet nylig, i to meget gode kommentarer om innføringen av New Public Management i staten Norge. Kritisk intellektuelt arbeid med en fri og radikal signatur á la den tradisjonelle forestillingen om den intellektuelle, er uomtvistelig vanskeliggjort den senere tid.
På den annen side, og sikkert langt viktigere, er det at muligheten til å bedrive intellektuelt arbeid for oss adle samen er betydelig forbedret i og med digitaliseringen av samfunnet. Internet er verdens største bibliotek noensinne, som gir deg informasjon og litteratur på sekunder, der det før kunne gå år før de rette opplysningene ble funnet av en nerd. De sosiale mediene utvider samtalekretsene våre, utvider demokratiet og deliberasjonen i samfunnet. Aktivister og sosiale bevegelser har fått tilgang til et gedigent formidlingsverktøy. Vi leser og skriver mye mer enn noen gang, adle samen, selv om vi knapt tenker over det. Tittelen ovenfor er en norsk dialektversjon av en bok av den amerikanske medietenkeren Clay ShirkyHere comes everybody – om de store sosiale og økonomiske ringvirkningene av den nye digitale teknologien, når vi alle blir stadig mer interaktive og kollektive.
Pessimistene, for de finnes selvsagt, ser i stedet fragmentering og nedbygging av offentligheten som resultat av det digitaliserte samfunnet; hvor det refleksive kollektivet forsvinner, og hvor demokratiet og mennesket derfor blir mer utsatt. Silvio Berlusconi blir for disse et forvarsel på hva vi alle skal få av ledere i stadig mer autoritære samfunn verden over, også i de vestlige demokratier, slik f.eks. Nina Witozsek har spådd. For Internett gjør kanskje bare alle til spesialister på det vi allerede er interessert i, f.eks. fotball eller porno, aksjer eller origami. Informasjonsbomben eksploderer, fellesskapet imploderer. Alle lærer vi stadig mer fra datamaskiner og stadig mindre av våre mødre, vi realiseres på nettet. Here comes no body.
Her forleden ble jeg fortalt at svenske bønder på 1800-tallet prøvde å unngå at deres barn kom i kontakt med bøker, som på den tiden virkelig begynte sin utbredelse. Det var en reell frykt for bøkene, som hensatte leseren alene, med muligheten for at nye ideer usynlig ble plantet i dennes hode, og som ikke minst hadde den bakdel at lesingen kunne gå ut over det aller viktigste: den økonomiske verdiskapingen i samfunnet, gjennom redusert gårdsarbeid.
I dagens audiovisuelle mediesamfunn er kanskje foreldre mer redde for at deres barn skal spille inn en pornosnutt med seg selv i hovedrollen, og legge ut på Internett. Den italienske mediefilosofen Franco Berardi, som nylig besøkte Sandnes, mente at produksjon av selvlagde pornosnutter, og deretter kulturkonsumet av disse, var et særlig interessant og presist uttrykk for vår tid. På den annen side, kunne vi innvende, synes det å være mye penger i pornobransjen, aktiviteten er dermed godt tilpasset den kommersielle forbrukskulturen vi hele tiden velger å reprodusere anno 2010. Som svenske bønder på 1800-tallet har vel også vi hovedfokus på økonomisk verdiskaping. Eller som Anne Kalvig beklaget seg i et innlegg her om dagen, at til og med mange feminister går i dag inn for frigjøring gjennom porno og prostitusjon. Hamlet sa: “Time is out of joint.” Det har den vel alltid vært, kunne vi innvende.
Det er tid og fart som konstituerer individ og samfunn i dag. Hva vi burde ta vare på fra den tradisjonelle intellektuelle tradisjonen, er da kanskje ikke så mye den radikale posisjonen de gjerne er forbundet med, men den intellektuelles evne til sammenheng og livsnytelse. Fra Epikur til i dag har de intellektuelle vært spesielt flinke livsnytere. Dagens aller viktigste gode er ikke penger, alle har penger i Norge. Det er tid. (Bare kjenn etter der du sitter!) Og følelser. Og kropp. Og meningsfull framtid, som er viktigere enn økonomisk vekst for enhver menneskelig pris. Den intellektuelles viktigste oppgave i dag er kanskje å introdusere og utbre en annen måte å være lykkelig på, enn den kommersielle i markedsstaten. Dermed bør man kanskje nettopp gjøre som den sudanesiske dikterkollegaen til Odveig Klyve, som hun siterte i et leserinnlegg nylig: “Eg måtte læra korleis eg kunne stå i mot presset frå notida.” Joda, her komme me, adle samen! DIY!

[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=qGd1URORsoE[/youtube]
[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=jwouueYlwGo&NR=1[/youtube]

Neste side »