reilstad kom

Men det e alligavel lov å ver forbanna på di helvetes folkå så får di i udgangsponktet goe folkå te å prostituera seg merr enn nødvendigt. For sjøl om alt arbeid e ein form for prostitusjon, så e dorr kvalitetsforskjellar så handle om det så e det viktigaste - sånn så moral & sjøldannelse for et fritt, levande & menneskeligt samfunn uden di verste pengehallikane med handlings- og definisjonsmaktå. Det e i gronnen ikkje løye atte kjerkå & kunsten bler viktige igjen, sjøl for filosofiske materialistar så oss, i det vulgærmaterialistiska penge- og pornosamfunnet me har gåande her for tidå, kor sjøl din egen død e et fantastisk investeringsobjekt. (Kor står du då og ser fra? Rett øve Gud?) Sånt kalle på satire og parodi. Kristoffer Joner seie det sånn, siden an e filmfreak & skuespelar:

43,9 - ikke verken 36,9 eller for den saks skyld 37,2 om morgenen. 43,9 er det. Jeg er 44,2. Jeg stiger mot lyset igjen, har forlatt det punktet i midtlivet hvor solen aldri skinner. 43,9 er gjennomsnittstallet på livets mest deprimerte øyeblikk på norsk, både for menn og kvinner. “Midtlivskrisen rammer blindt” er navnet på artikkelen på forskning.no som forteller oss at midtlivskrisa er universell og rammer alle mennesker i alle land, uansett stand og land, rikdom eller fattigdom, etnisitet eller religion, kjønn eller bønn. Undersøkelsen er publisert i det anerkjente tidsskriftet Social Science & Medicine. 43,9 er vi på livets bånn, dypest nede i Platons hule, har skjønt døden, sett livet i det meningsløse hvitøyet, følt forhold rakne, gitt opp venner, misforstått våre barn, forrådt våre foreldre, vært seksuelt frustrerte, gitt verdiene våre på båten for makt og penger, blitt arbeidshorer for ryggesløse arbeidsgivere, lepjet falsk smiger, ros og selvros, dobbeltkommunisert til omgivelsene og hatt føling med oss selv som fremmede og psykotiske, glidd inn i den vulgærmaterielle folden, erkjent vår avmakt og gitt etter for hat og mismot, lagt oss flate for finansielle trikseprodukt og snytt på skatten, latt oss frelse av hva som helst som forteller oss at vi er pene og gode, eller bedre - stått og sett ut av vinduet lik maleren i Becketts Sluttspill, som når han speidet ned mot den livlige havna ikke fikk øye på annet enn aske. Jeg for min del kan så vidt skimte båtene igjen, og hører noen unger gaule i det fjerne. Angen av fisk er kanskje en drøm, men den er der, mens jeg fantaserer om en bestemt hvitvin. Dagbladet har regnet ut at det er generasjonen av 1963 som akkurat nå er “så gamle at de er på bånn“, og nevner misfostre som Johnny Depp og Brad Pitt, foruten nordmenn som Christopher Nielsen, Vidar Kleppe, Elin Brodin, Geir Karlstad, Madeleine Cederström, Kari Slaatsveen og Vegard Ulvang. Men herregud, er jeg virkelig ikke eldre? Det minner meg på han afrikaneren som Susanne C. snakket om, fra sin Afrika-reise i ungdommen, som gikk livredd til legen og fikk beskjed om at han bare hadde fem år igjen å leve, og som holdt på å le seg ihjel av pur glede etterpå, før han tok en durabelig fest.

Livet e ein ronddans der alt henge samen på det underligsta vis - men ingenting går opp. Me takke Altet og adle di andre for det totusenogsjuande (2007) året itte Kristus og det tosusenfemhondreogsyttiande (2570) året itte Buddha og sånn cirka hondra månar før miljøkatastrofen e et irreversibelt faktum, seie di… Me håbe på ei fredelige jul med godslige julanisse så lukte goe vin og kysse mamma eller pappa, og me satse på ei levelige romjul med ski og afterski og beforesøvn og søvn og mange gode drømmar, tankar og handlingar så gjørr livet verdt å leva. Og me ønske dokker et godt & spinnvilt år i 2008 med møje goe helsa langt fra helsefanatismen, men gjerna med tibetanske riter om morningen og sekulære riter om kvelden. Måtte det bli det besta og sannaste året i livet ditt og i heile verdenshistorien. Kors på halsen og ti knivar i hjerta. Goe Jul & Godt Nytt År!

“Fi…”! Det va det eg hørrte her om dagen. Fra ein ventilasjonsarbeidar så stod kringlevridde opp onna taget på Tou Scene, rett øve der meg og Kristel sadd og jobba. Eg såg på Kristel, men enten så hørrte hu det ikkje eller så gjorde hu bare så hu ikkje hørrte det. Eg konne hørra på han så sa det at an blei heilt stive der an stod, og snuste ud i veret itte om me hadde hørrt det an nesten sa. Eg og gjorde så ingenting. Ikkje vits i å gjørr an forlegen, sjøl om eg hadde lyst te å å spørr an om an ville ha fiken. Litt seinare kom det et “faen”, uden at an brydde seg om det - det va liksom ikkje så farligt konne eg hørra. Så fekk eg plutselig to lappar av Ellinor ein dag, med ein masse ord så hu hadde skreve ner mens eg sadd og jobba foran skjermen ein ittemiddag. Det va bare snakk om ein ti minutters tid hu hadde stått og lurehørrt. Hu e åtta år. Hu lo seg nesten ihjel nå eg fekk lappane, kor dorr stod alt det så eg hadde sagt te iMac-en min (eg tror bare hu skreiv ner det så hu trodde va stygt av det eg sa):