reilstad kom

I midten av september kom Alfredo Jaar til byen med en fem minutter lang animasjon. Vi satt spente i møterommet på Oljemuseet. Filmen viste oss et verdenskart på 10 x 15 meter som kom stigende opp av havet utenfor Oljemuseet. Five minutes to midnight, sa Alfredo. Og så tok hele verden fyr, og stod i flammer i ett minutt, før verden sank ned i mørket igjen. Det var i grunnen ganske stilt en stund, før vi fikk summet oss fra tanken på utfordringene med å bygge, finansiere og få tillatelser til et slikt verk på et slikt sted, med avduking - eller påtenning - 01. mai 2008. Men så stod potensialet langsomt fram, slik det også er skissert i Aftenbladet, som slapp den ildfulle katta ut av Nabolagssekken sist lørdag i artikkelen “Brennende verden opp av sjøen“:

Friday, september 14th

Saturday, september 15th

Site & Art Symposium i Stavanger sist uke ga tilgang til noe vin på kveldstid, men var intet drikkegilde i sokratisk forstand á la Platons dialogiske formidling. Det vil si: Kjærlighet var også et tema. En uuttalt kjærlighet, stort sett, til kunstpraksis og samarbeidsformer som ønsker å bidra til en fysisk og kulturell offentlighet hvor fornuft og følelser, undring og gjenkjennelse, lokalpolitikk og kosmopolitikk kan ha sin estetiske og etiske plass. Men også helt direkte ble kjærlighet et tema, slik som da en moden kvinne kom bort til meg den siste dagen og spurte om vi trengte assistanse til Alfredo Jaars prosjekt i Nabolagshemmeligheter (jeg er kurator for dette prosjektet sammen med den svenske kunstneren Jörgen Svensson). Hun ville gjerne hjelpe, om hun kunne, en kunstner som arbeidet så dedikert, med hjertet som basis og pulserende måleenhet. Hun følte Alfredo Jaar var en slags kunstens healer, hans arbeider og prosjekt, som han hadde vist oss noen eksempler på under symposiet, var slike som gjorde mennesker hele, mente hun.

Dette "Brevet til kulturen" stod i gårsdagens Stavanger Aftenblad, sammen med et intervju med Jörgen og meg selv, som prosjektledere for Nabolagshemmeligheter. Det kommer mer. Hiv dere på, dere som har opplevd den gamle kinoen i Sandnes: "En storkino er selve minnegeneratoren i en by. Den strømmen som produseres i storkinoen lyser opp nervesystemet hos alle byens borgere. Kinoen slår oss på; den befolker våre drømmer. Minnefnuggene danser i hukommelsens lysstråler som en gang ble slynget fra filmfremviseren og ut i kinomørket – summingen og klapringen fra filmen som spoler seg av filmhjulene, hviskingen fra et publikum som venter i begeistring, den varme følelsen av det myke stolstoffet mot huden, lysbuen fra kinovaktens lommelykt, den halve sigaretten inhalert i lobbyen rett før visning. Impulser til fremkallingen av spesielle livsopplevelser og et historisk byliv. Gjenopplivet av tanken på byens eget Cinema Paradiso. Rådhusteateret Kino i Sandnes er i dag et forlatt Cinema Paradiso. Det rommer likevel sju tiår med filmopplevelser, med minnetråder til et flertall av byens befolkning. Den første filmen du så, den filmen du aldri fikk sett, filmen som alltid ble satt opp igjen, pausen som ga deg en het kjærlighetshistorie, nattkinoen som skremte vettet av deg, formiddagskinoen som startet en tankerekke som ennå pågår! Ja, hvem vet hva du bærer på fra Sandnes’ egen Cinema Paradiso? Replikkene fra din favorittscene på film, åpningsversene fra en halvglemt tittelmelodi, en unik filmhistorie, en latterlig nestenulykke, et utrolig sammentreff, en merkelig anekdote, et verdifullt skriv, et dagboksnotat, et trist minne, et falmet fotografi, en stjålet poster, filmen som forandret livet ditt, et høyt skattet filmprogram, en rynkete kvittering med et telefonnummer nedskriblet, eller bare to spesielle billetter til rad 14… som fortsatt fremkaller minner om et par levende filmtimer, med glede for sjelen og arbeid til fantasien! Vi vil gjerne invitere alle Sandnes’ borgere til å bidra med personlige minner fra denne kinoen som så mange fortsatt setter så høyt. Det har byens befolkning senest vist ved å stemme frem Rådhusteateret som et av de tre viktigste stedene i Sandnes, under 2008-prosjektet Nabolagshemmeligheter. Send din historie, et minne eller din fysiske relikvie til: NABOLAGSHEMMELIGHETER, Sandnes kulturkontor, PB 583, 4005 Sandnes. Send oss alt som du tror kan være av interesse. Eller lever direkte i egen postkasse på kulturkontoret. Rådhusteateret Kino – som i dag står tomt, og som i fremtiden skal bli et Kunstens Hus i Sandnes – vil finne en måte å respondere på de beste bidragene ved å åpne dørene for en hærskare av nye opplevelser i kinolokalet. Følg med i fortsettelsen, når disse kommer til den kinoen som står deg aller nærmest. Beste hilsen fra Raqs Media Collective / Nabolagshemmeligheter / Stavanger2008". (Skrevet av Raqs Media Collective, oversatt av Jan Inge Reilstad).

Om en måned, den 24. juni 2006 har reilstad kom levd i ett år. Det holder. Det blir sommerpause fra samme dag, før bloggen fra og med høsten starter opp som In the Neighbourhood, en blogg som skal følge Savanger2008-prosjektet Neighbourhood Secrets i to år fremover. Bloggen blir en del av prosjektformidlingen underveis, og vil sammen med mange andre innsatspunkt danne arbeidsgrunnlaget for en dokumentasjon om prosjektet. Viktigere er det at jeg og min gode partner Jörgen Svensson har planer om å lage et eller flere pedagogiske verk om "bruken av kunst og kultur i dagens verden", med Neighbourhood Secrets og Stavanger2008 som prosessuelt eksempelgrunnlag. Bokverk og filmdokument er planlagt, som kan belyse verdien og skadevirkningene, motivet og etterbruken, i en pedagogisk form som skal nå lenger enn den kunstinterne diskursen og den akademiske kategoriseringen. Vi arbeider fortsatt med finansieringen av dette :-), og ønsker gode innspill til realisering velkommen. Når jeg om en måned sitter i Biarritz på vei hjem fra en rundreise i Pays Basque, er det passende nok på samme sted som bloggingen startet opp i fjor. Da skulle jeg tråkke Baskerland rundt med sykkelvenner, med okseløp i Pamplona som turens høyst bevegelige endestasjon. In the Neighbourhood skal på sin Internett-side kun være en reflekterende dagbok for Nabolagshemmeligheter, og ingenting annet. Med Stavanger-regionen som eneste fysiske arena. Med samtidskunst og kultur- og byutvikling som mental arena.

Vi besøkte Aetat i uka, Jörgen og jeg, på jakt etter arbeidskraft til kunstprosjektet Neighbourhood Secrets. Det var et godt møte. Ett av seks den dagen. I veska på vei ut av kontoret, som ligger like ved Hertervig-huset, kandidat nr. 13 til statusen som et av byens viktigste steder, hadde vi både flerspråklig skrytefilm om Stavanger-regionen og masse info om jobblivet i Europa. Men også lyden av begrepet curlingforeldre. For det første spørsmålet vi fikk i møtet, fra to årvåkne aetatere på vår egen alder, var: Vet dere hva vår generasjon foreldre kalles? Ingen aning, sa vi. Jo, curlingforeldre, smilte de opp. Vi springer foran ungene våre og koster den veien de skal gå helt gullende ren, for at de ikke skal ha noen som helst friksjon med verden som kan skade deres fasade, følelsesliv eller psyke. Jeg tenkte, faen mann, det stemmer jo på en prikk. Tidligere på dagen hadde Jörgen fortalt meg om siste trenden i Sverige. Scheduler med masse pusterom. 7. sans med store hull i stedet for møter. Stress var ut. Jobbslaveri var ut. Møte veggen var ut. For å få enda mer tid til kosting foran ungene, lurte jeg? Akkurat da ringte Ellinor. Hun var alene hjemme for første gang etter skolen. Det var snakk om noen timer. Hun er sju. Hun strigråt, hadde fått en stein i ryggen, sa hun. Shit, tenkte jeg. Enten er det alvorlig eller så er det at hun ikke kan få øye på sine curlingforeldre i kosteaksjon, og blir redd for verden. Jeg spurte derfor: Kan du ikke bare gå i hjørneskapet og ta deg noen kjeks? Jo, sa hun da, og la på.

Det er ikke tanken som teller, slik kristendommen og andre virkelighetsfjerne ideologier vil ha oss til å tro. Det er snakket som teller. Snakk er handling, talehandlinger. Snakket bekrefter deg selv underveis til du ikke har mer pust igjen, og gir innhold til din persona for andre som er innenfor hørevidde. Ingenting teller mer for identiteten til noe menneske enn det snakket det presterer mens det langsomt blir til noen eller ingen. I møter, jobbintervju, sladder, utskjelling, bekjennelser, smalltalk, jabbelodding, agitering, fortelling, rapping, taler, samtaler - eller bare når du snakker med deg selv. Her om dagen kom jeg dessverre over russekortet mitt fra 1982. Det var åpenbart at jeg ikke hadde funnet på russehumoren selv, men kopiert det fra forslagsoversikter som sikkert gikk rundt i de giddalause skoletimene på Hetland videregående. Det stod: Det er bedre å holde kjeft og bli mistenkt for å være idiot, enn å åpne kjeften og fjerne enhver tvil. Jeg tok grundig feil. Bare idioter holder kjeft og tror de er noe uten å delta i snakket. Eller?

Rett før jul i fjor avsluttet Localmotives sin 1:1 aktivitet med å innta kultursjefen i Stavanger sitt kontor. Vi sleit imidlertid med å bestemme oss for om vi befant oss på et kontor eller ikke. Noe som preger resultatet av vårt forsøk på å gjøre kultursjefens arbeids- og møterom om til noe som er i 1:1 for såvel kultursjefen selv, hennes medarbeidere og rådmenn samt alle de sultne kunstnerne som hele tiden har som mål å få et møte med kultursjefen om sine kunstneriske planer og økonomiske behov.