reilstad kom

Det kalles en Encierro, når oksene løper fra rådhuset opp gjennom La Estafeta og til tyrefekterarenaen i Pamplona. San Fermin - en av verdens villeste og galeste fester - varer i ni dager, med okseløp hver morgen. Noen dager er det gale mennesker som fanger oppmerksomheten, andre dager er det gale okser. For oss nordmenn kan det være vanskelig å forstå at tradisjoner som dette kan vare i 500 år, for andre er det selvforklarende. Det er særlig okser som ramler og blir løpende for seg selv som er farlige …

Intervjueren er en av de unge fremadstormende formgiverne som har smakt på Eple. I forhold til den kristne gudens eple i Edens Hage, virker Steve Jobs’ Apple motsatt - man forlater det jordiske Microsoft-helvetet til fordel for Mac-paradis straks man har tatt en liten bit. Vi venter vel begge på iPhone, Erik og jeg, hvor vi sikkert laster ned låta "Eple" med Røyksopp som ringelyd og videoen som skjermsparer. I mellomtiden har han intervjuet meg per Mail, som er navnet på epostprogrammet som følger med en Mac. Han er min langhårede nevø. Han ville vite mer om Broken Column; verket, kunstneren og boka. Han skolerer seg for tida i formgivning og medier & kommunikasjon ved Forus VGS. Han spurte:
Hvorfor tror du Antony Gormley valgte Stavanger til sitt Broken Column-proskjekt?
- Det var nok mer Stavanger som valgte Antony Gormley. Det begynte med at galleristen Arve Opdahl fikk Gormley til å sette opp sitt verk Another Place på solastranda i 1997. Dette verket hadde først stått på den langgrunne stranda i Cuxhaven i Tyskland. Gormley er en etterspurt kunstner internasjonalt, og har arbeidet i alle verdensdeler. Slik sett var det et scoop av Opdahl å få Another Place hit. I starten var det mye motstand, men etter hvert ble Another Place en av de største suksesser i norsk kunsthistorie, målt i antall besøkende. Suksessen ansporet ordføreren i Stavanger og andre til å be Gormley komme opp med et forslag til en mer permanent kunstinstallasjon i Stavanger.
Hva tror du kunsteren mener når han velger Broken Column som tittel for proskjektet sitt?
- Broken Column har flere betydningslag. På norsk blir det Brutt Søyle eller Brutt Kolonne. I høyden utgjør skulpturene en brutt søyle på 23 x 1,95 cm. De 23 skulpturene står oppå hverandre fra den første med føttene nede i havnebassenget til den siste alene i utstillingsrommet i Kunstmuseet. Men det er en konseptuell søyle, en tenkt søyle altså, for de står ikke bokstavelig talt oppå hverandre som en søyle, men de står oppå hverandre om man kun leser topografiens høydemeter. Den nederste stikker akkurat så mye opp av havet ved skjæret Natvigs Minde i havnebassenget, at den ville berørt den neste som står og skuer utover Vågen akkurat under tærne, om den fysisk stod under denne. Skulpturen i Vågen angir igjen den retningen alle skulpturene står vendt, 10 grader mot vest, som for Gormley er det historiske blikket som har definert Stavanger, både økonomisk og kulturelt. Blikket mot havet, fisket, olja, verden, utreisen og hjemreisen, angsten og lengelsen. Samtidig er det snakk om en brutt kolonne i den fysiske virkeligheten. Vi oppdager dem bare spredd utover, enslige og jernbrune skikkelser som man ikke vet om er vennlige eller fiendtlige. Slik sett spiller tittelen også på en oppløst militærkolonne, restene av et fellesskap som er splittet opp. Metaforisk talt kan de kanskje best avleses som en slags innvandrere, som heller avleser oss enn byr frem svar på sin egen gåte. Husk også: Søylen er det bærende element i bygningskunsten fra tidlig tid, og det i de fleste sivilisasjoner, ikke minst den europeiske. Skulpturene er vage avstøpninger av kunstneren selv, som ligner de første universelle skulpturene laget for tusener av år siden (Kouros-skulpturer) mer enn moderne statuer som prøver å ligne på et spesielt historisk menneske som har utført bravader det passer makten å hedre.
Har statuene vært bra for Stavangers internasjonale rykte? Og på hvilken måte da?
- Ingen andre byer i verden kan by på akkurat et slikt verk som Broken Column. Det vil derfor alltid være interessant for turistene, i hvert fall de med kulturelle tilbøyeligheter. At en norsk by med så få innbyggere byr på et så spesielt verk, blir garantert lagt merke til også av andre. Juryen i EU som ga Stavanger status som europeisk kulturhovedstad uttalte seg f.eks. positivt om Broken Column. BC vil langsom bli ett av de få kjennetegn som knyttes til Stavanger, slik som: olje, Viking, trebyen, Kielland, naturen og altså; Broken Column.
Kan du forklare forskjellen på forfatterens (deg) og kunstnerens (Gormley) syn på Broken Column?
- Gormley ville helst ha en bok om Broken Column som hyllet ham selv og verket, som beskrev prosessen med å installere verket fra hans og kunstinstitusjonens side. Mer som en bragd. En bok han kunne bruke til å skryte av seg selv, en hagiografi (helgenbeskrivelse) helst med fine bilder i coffeetable-form. Det samme ville antagelig også byens politikere, som nærmest av natur vil se på Broken Column mest som en del av en slags merkevarebygging av byen. Men Broken Column er et meget spesielt kunstverk i det offentlige rom, som mer enn andre slike verk er avhengig av de vanlige menneskene som omgir verket – oss. Jeg laget derfor en bok som beskrev prosessen fra byens side, hvor debatten, protestene og betydningen av verket først og fremst ses med innbyggernes øyne. Jeg la vekt på møtet mellom kunsten og menneskene i byen. Gormley ville kun ha fokus på kunstverket.
Hva syns du om offentlig kunst?
- Offentlig kunst er kanskje et dårlig begrep. Kunst i det offentlige rom er bedre. Kunst i det kollektive rom enda bedre. For mye av det viktigste offentlige rommet er ikke offentlig lengre, det er privat, f.eks. i et kjøpesenter, men det er fortsatt kollektivt, for de fleste av oss, selv om det er vakter der som kan sile oss og overvåke oss. Uansett er denne kunsten den mest interessante og den viktigste kunsten i dag. Det er også den vanskeligste, ikke minst for kunstneren. Som må forholde seg til helt andre kategorier enn i museet eller galleriet, hvor veggene er hvite, publikum det samme og alt er lov. Men i galleriet blir kunsten eksklusiv, for en menighet. I det offentlige rommet blir kunsten kollektiv. Noe vi kan eller må ta stilling til. Det liker jeg. Slik er den for fellesskapet mer enn individet. Demokratisk orientert. Og den skaper debatt og samtale om våre omgivelser, som vi dessverre altfor ofte tar for gitt. Men jeg er ikke for statuen. Statue kommer av et begrep om stat, om makt. Statuen er representasjonen av makten i et samfunn, helt ned på individnivå. Hva var det første amerikanerne gjorde etter invasjonen av Irak? De reiv ned statuene av Saddam Hussein. Hvem har en statue de kaller for Frihetsstatuen, som om de eide friheten? Det er antagelig mulig å si noe svært interessant om et samfunn bare ved å avlese kunsten i det offentlige rommet på stedet.
Hvilket budskap tror du kunstneren vil formidle med disse rustne mennene?
- Gormley er en filosofisk kunstner. Han ville at skulpturene skulle være et slags speil for tilskueren. At vi skulle se oss selv i dem. Tenke litt. Det liker jeg. Det er et godt mål for all kunst. Når Gormley har valgt jern som materiale, sier han at det er fordi at jern ruster, er forgjengelig, slik som det meste på jorda, ikke minst mennesket. ”Rust never sleeps”, som Neil Young sang så fint en gang. Han vil antagelig fortelle oss en historie om at vi mennesker er i samme båt (column), men at tidene er slik at vi blir mer og mer alene (broken) og at vi alle skal dø (jern). For meg er Broken Column mer å betrakte som spørsmål: Skal vi ta i mot disse innvandrerne? Skal vi leve sammen eller mot hverandre? Skal vi ta døden alvorlig slik at vi kan leve bedre nå? Det fine med god kunst er jo at hver enkelt kan finne frem til sine egne mest relevante spørsmål i den. Slike spørsmål man ellers gjerne glemmer i hverdagens arbeidsstress, karrierejag og mediemas. ”Livet er noe som skjer mens du planlegger morgendagen”, som John Lennon sa. Kunsten på sitt beste er derimot som eplet i Edens Hage. Den opplyser verden og deg selv, og gir deg og/eller omgivelsene muligheten for å gjøre mer radikale valg enn å bekjenne deg til Apple.

Arbeidet med research til boka Tour de Basque nærmer seg slutten. Sist søndag landet jeg på Bordeaux flyplass. Det største baskiske riket som noen gang har eksistert, gikk fra Bordeaux til Santander i nord, og fra Zaragosa til Tolouse i sør. I går var jeg i St. Jean de Luz, i Pays Basque, eller det franske Baskerland. Midt på dagen bestilte jeg meg en eller annen brød-med-kjøtt-dings fra en snackbar. Kvinnen i baren sa plutselig "what", og jeg pekte igjen på brøddingsen, men hun bare fortsatte med sine "what", etter hvert ganske oppgitt, når jeg også begynte å lure, og spurte henne tilbake om "what". En engelskkyndig basker steppet heldigvis inn, og spurte om jeg ville ha brøddingsen "warm" eller "hot". "I said Captain, I said What", sa jeg til ham, og smilte slik at kvinnen godtok min vesle språkhjerne og dårlige språkøre. Senere hadde jeg en fabelaktig middag med ferske sardiner til forrett og en Thon Basque til middag, en hel Irouleguy rødvin fulgte med, fra fjelltraktene ved St. Jean Pied de Port, den eneste fransk-baskiske rødvin av klasse, selv om kelneren, som åpenbart var av den fortellende kunnskapstypen, påstod den var spansk. Jeg spurte samme kelner hvor jeg skulle dra om jeg skulle oppdage Pays Basque. Toulouse, sa han, som om han levde for flere tusen år siden. St. Jean de Luz er en av de vakreste byene i verden. Nå sitter jeg i Olite i Navarra, Spania. Bra den og. Det regnet slik i morges at jeg fant ut at andre siden av Pyreneene var tingen. Svetten siler her på miradoren, likevel satser jeg på en tur ut i Europas eneste ørken, Bardenas Reales, før kvelden setter inn med Tinto og Jambon. I love Navarran Country.

1. Skriften skal være mest mulig kroppslig og filosofisk - samtidig
2. Jeg skal alltid risikere og investere meg selv i skriften
3. Jeg skal alltid forsøke å skrive meg utover den kunnskapen jeg har ved skrivestart
4. Hver setning skal helst spre seg i alle retninger mot samme mål
5. Hver setning skal vise at alt henger sammen med alt, for ingenting i verden går opp
6. Teksten skal blande det populære med det eksperimentelle
7. Teksten skal alltid ha et dannelsesmål, men helst via en eller annen form for undring
8. Teksten skal bruke historien for fremtidens skyld
9. Teksten skal ha et identitetsmål, men helst via ikke-identitet
10. Kroppen skal merke at det er morsomt å skrive - hodet skal tømmes

Så har det heldigvis skjedd som jeg har ventet på, etter de siste årene å ha besøkt Baskerland flere ganger i arbeidet med et reiseessay. ETA gir seg. Ber om våpenhvile, fra i morgen. Fra å ha hatt en sann berettigelse som væpnet motstand mot det fascistiske Franco-regimet, med sterk støtte ikke bare fra baskere men også fra mange spanjoler, er støtten i dag på et lavmål både i Baskerland og Spania. Som Bjørn Kumm sier, i sin bok om Terrorismens historie: ETA er et bevis på "terrorens automatikk". Frigjøringskamper blir gjerne vanedannende langt utover frigjøringen og demokratiseringen. Mer enn noe er det likevel islamistenes nye og ekstreme Jihad-terrorisme som tvinger ETA inn. Terrorisme som ikke lenger har aura av frigjøring ved seg, og som handler om noe så lite påtrengende som regional selvstendighet i et passe rikt, demokratisk europeisk land (om enn et "land" med en veldig spesiell og selvstendig historie), hvor virkemidlene er humane sammenlignet med islamistenes illgjerninger, og hvor advarsler gjerne gis før man smeller av en liten bombe - har bare marginalt tekke hos både medier og folk. I tillegg har IRA gått foran med et eksempel. ETAs forventede talevending åpner forhåpentligvis for en ny og mer vellykket omdreining i den politiske kampen for et selvstendig Baskerland. Den autonome regionen i Spania som allerede har størst selvstendighet.