egne bokprosjekt


… er utvilsomt Charles Duffs A Handbook on hanging, første gang utgitt 1928, siste gang oppdatert av forfatteren i 1961, mens 2001-utgaven har et forord av religionshateren og Irakinvasjonselskeren Christopher Hitchens – som kan lastes ned akkurat her (bokas dårligste kapittel). Den detaljerte og historiebevisste beskrivelsen av dødsstraffens mange folkelige gleder og spesielt den offentlige hengingens utvikling og forfall, er intet annet enn en genial satirisk utlegning av mennesket som tvers gjennom feigt, dobbeltmoralskt og blodtørstig – på den gode måten. Forfatteren påpeker innledningsvis at han så vidt berører utkanten av det han kaller «State killing, of which capital punishment is a less important aspect. Yet it must be accorded first place among State killings, because both gas-chamber genocide and the mass-obliteration of up-to-date warfare are the ultimates of its logic.» Som Duff tidlig proklamerer: «Let us begin then by considering hanging as a fine art.» Duff holder det han lover gjennom 195 kullsvart opplysende sider med smilehull og kroppshull. Noe nærmere en tids skrift for 2008 enn dette fra 1928 skal en lete lenge etter. (Takk til Terje Thorsen på Tronsmo som gjorde boka til en del av biblioteket på Kvadrat under Nabolagshemmeligheter.)
094032267601_sx140_sclzzzzzzz_.jpg

Norsk statsborger. Unorsk sjel. Vestlending. Nordeuropeer. Første celler i form av egg og sæd fra Mosjøen i Nordland og Finnøy i Ryfylke. Sameblod? Protestant av kultur, utmeldt av statskirka. Interessert i deler av katolisismen, leser med fryd om og fra østlige religionstekster. Ateist, muligens med agnostiske tendenser når det kommer til siste livsstykket? Liten forståelse for religiøse overbevisninger, i sær når det gjelder monoteistiske religioner eller trossystem hvor guden er historisert og menneskeliggjort. Liker kirkerom og katedraler, selv om de skulle være bygget med slaver. Vár for alle former for undertrykkelse og urett. Vár for alle former for idioti og kunnskapsvegring. Glad i folkeeventyr, visdomslitteratur og vitenskapsfiksjoner. Essayist. Mann. Kjønnsskeptiker. Kjønnsnyter. Krigsmotstander. Nye Nato-motstander. Pasifist med åpning for vold. Fisker og fiskespiser. Kveite, piggvar, torsk, blekksprut og snegler har høy rating. Vindrikker og vinelsker på vei bort fra tunge italienske rødviner mot friske hvitviner fra Rias Baixas eller fyldigere hvitviner fra mer tradisjonelle europeiske distrikt. Nøttetygger. Sjokoladesuger. Tyggigomler. Litteraturviter. Kritiker. Forfatter. Syklist og bokser. Heteroseksuell. Båtfører. Fjellklatrer og kystutforsker. Tror på folk som brenner uten at de brenner opp. Tror på mennesker som ikke er offer for vulgærmaterialismen eller andre imperiale eller siviliserte moter. Filosofisk materialist. Innholdsaktivist. Overflateilluminerer. Kontekstmellomromsarbeider. Skribent. Traventusiast. Kunstomstyrter. Kunstskaper. I krig med de sosiale fiksjoner. I krig med alle som skaper frykt og hat og slike som gjør alt i verden til underholdning. Relasjonsknytter. Nærhetsforkjemper. For differensiering og enda mer for dedifferensiering. For de urene og relasjonelle kunstformene. Studerer renessansen og de gamle grekerne. Idealistisk kritikersjel med (altfor) høye krav til meg selv og mine medmennesker. Utilfreds. Kunnskapsrik. Kunnskapsløs. Alltid opptatt av å definere fiender og motstandsmål. Travelmann. Lesehest. Liker snakk, liker handling. For seksuell frigjøring koblet på og sammen med åndelig frigjøring. Anti porno og alle former for menneskehandel i det overseksualiserte samfunnet. Fiksert på sex – med kjærlighet. Alkoholliker. V75-Spiller, anti-Lotto. For likestilling, altså ikke feminist. Apple og demokratisk Jobs, ikke Microsoft og republikanske Gates. Republikaner på norsk, ikke monarkist. Kulturtenker, ikke kulturkonsument. Erkehumanist. Motkanonér. Periodevis monogam siden seksuell debut i 1977. Nå forelsket – på 15de året? Nysgjerrig på mennesker. Uten sosiale antenner. Kosmopolitt etter grekernes oppfinnelse av begrepet. Politisk interessert etter grekernes oppfinnelse av begrepet, som det motsatte av idiot. Hobby-etymolog. Outsider. Siddis og sandnesgauk. Demokratisk sosialist mer enn sosialdemokrat. Venstreanarkist og moralkommunist. Liberal felleskapstenker mer enn sosialliberalist. Tror både på demokratiet og kunnskapen, kjemper mot forstokkingen av begge deler. Epikureer, ikke hedonist. Kyniker, mer enn stoiker. Tror mer på Sokrates’ metode enn hans innhold. Tror på Sokrates’ selvforståelse: At det som skiller ham ut er at han skjønner at han ikke vet noenting (hvor på Cicero senere tørt kommenterte: man kan ikke vite at man ikke vet). Verdikonservativ. Vokst opp i skam. Revolusjonær revisjonist. Teknologiskeptiker med tro på innovasjon. Anerkjenner Internett som en mulig større revolusjon enn Gutenbergs trykkeri, men minimal i forhold til oppfinnelsen av språk, som er den absolutt største oppfinnelsen – menneskets eneste virkelige forutsetning – og som stadig må finnes opp på ny. Universalist mer enn verdensborger. Antisentimentalist som gråter altfor lett. Kritisk kunnskapsdyrker som går i lære hos Trudi for å bli en mer omsorgsfull vennskapsdyrker. Tror kjærlighet er omtrent det samme som sannhetssøkende vennskap med mye hud – sammen å berøre kropp med sinn og tanke med kropp, ikke bare kropp på kropp og tanke på tanke. Tror kritikk er kjærlig demokrati. Ikke organdonor, men gir sannsynligvis bort organer om relasjonen er personlig. Redd for leger og sprøyter, men glad masochist i tannlegestolen. Frikjenn deg selv, er mye viktigere enn anerkjenn deg selv, men vanskeligere. Google-Earth-turist. På utkikk etter alle mulige målestokker utover penger og eiendom. Bruker ikke naboens eller andres beundring eller avsky som termometer for egen lykke, men trenger anerkjennelse i ny og ne. Ser på mote og «nyheter» som mediekapitalismens fortropp. Multikulturalist med brodd mot idiotkulturer, små som store, private som offentlige, nasjonale som overnasjonale – og særlig norske avarter. Prosessualist. Jordbundet transcendentalist. Transparenssøkende mystiker. Siste selvproduserte ryggdiagnose: Kronisk lumbago og falsk isjias. Naturelsker på den måten at kulturen kommer av naturen og gir ytre og indre næring deretter. Tror primærnæringene må avindustrialiseres og gjenopprettes som familieenheter. Familiemann mot familiarisering av samfunnet. Egenrådig kollektivist. Med blikk for det offentlige rommet, gjerne med et marked på; folk i snakk og bevegelse – mennesker i friksjon med hverandre. Tror det autonome, finansielle, globale markedet er vår tids egentlige gudserstatning, som virker på samme måte – akkurat slik Gud vil, dvs. mot fordeling og utryddelse av fattigdom og strukturelle forskjeller. Tror marked og handel er kjernevirksomheter i et samfunn, som må henge sammen med lokalsamfunn, lokale samtids- og fremtidsbehov samt materielle og økologiske forhold. Antar at «vekst» og «verdiskaping» er de mest metafysiske ordene i vår samfunnsformasjon. Tror at kunsten er en måte å forholde seg til verden på som utfyller vitenskapen, filosofien, religionen, økonomien og politikken. Betaler med glede skatt i et land som Norge, men hadde ugjerne betalt skatt i USA, hvor skatten brukes til krigsindustri og opprustning eller asfaltering av samfunnet – eller bare går til de rike. Bilhater. For rushtidsavgift, bybaner og hurtigtog. Tror på langsomhet, men praktiserer ikke så mye selv – ennå. Skal kjøpe meg scooter. Har bestilt boka om tibetanske riter. Det indre livet utspilles mellom nytelse og sinnsro på den balanserende vekten som Aristoteles, Buddha og alle dannede samfunnstenkere til alle tider har operert med. Antar dødssyndene også er en slags dygder, og at livsdygdene kan være en form for dødssynder – misunnelse kan være bra, måteholdet for sterkt – selv om det norske samfunnet har kollapset helt på dygdesida og står med pendelen lagt inne i rompa på dødssyndene. For å senke den ytre, materielle levestandarden i Norge og Vesten, noe som vil øke den indre, åndelige levestandarden – og samtidig kunne redde kloden. Vil gjerne lære meg spansk – og en dag kunne navngi trærne og plantene som omgir meg. Bruker hard trening og/eller hard drikking som medisin mot stress og verkende arbeidshode. Smågal. Halvvill. Redd – men ikke livredd eller redd for døden. Gode omsorgsevner om de blir slått på. Skulle gjerne gjort flere ting sammen med ungene. Trenger at noen trenger meg. Lojal mot sannheten og gode saker og godt liv mer enn personer og maktinteresser. Skulle gjerne pleiet venner bedre. Livsbejaende, kroppsorientert – med sansen for skikkelig alvor. Har stressymptomer av lek/arbeid med for mange baller i lufta, som gir stadig større søvnproblemer. Klar for psykoterapi. Desillusjonert pensjonsfondssparer. Lei av å le av dritt på teve. Regner den svenske programserien «Planeten» som det viktigste jeg har sett på teve det siste året. Tror det akkumulerte energi- og miljøproblemet vil sprenge den vestlige verdens nåværende sivilisasjon. Ser på atomvåpenbruk som stadig mer sannsynlig i fremtiden. Borgerligvegrende. Borgersøkende. Kaffehusorientert. Skapbasker. Hip-hopper med holdning over underholdning. Visepønker. Eksperimentelt menneske med klassisk orientering. Språklekende. Tankevekkende. Selvopptatt fordomsforsker. Misforstått. Morsbundet. Sollengtende, stadig oftere svært værsyk. Sorgfull. Lattermild humørspreder. Uten hemninger, full av skyld. Ønsker meg en hytte i Spania. Prøver i alle situasjoner å være en «absolute beginner», men med historisk og kulturell ballast under dekk. Bowieoman, Maradonist, Georganer. Leser dikt, sjelden romaner. Leser essay, sjelden fagbøker. Prøver ofte å slutte med aviser. Har Skypenavn og er medlem i enkelte nettsamfunn. Wikipedianer. Avhengig av familien. Elsker Trudi og ungene. Vil være fri til å bruke livet på noe jeg er god på og som verden trenger. Vil gjerne lage mere middag i heimen. Overfølsom. Kommer ikke til å stemme ved årets valg, trur eg… (men står på SVs liste i Sandnes). Spyr av gallupper og politisk reklame. Har stadig større behov for å være et godt menneske og bruke forfallstida til å nå kunnskap, omsorgsevne, påvirkningskraft og sinnsro. Trenger å senke ambisjonene og drite i verden. Må trene på å glemme meg selv. Blind som Ødipus og klartseende som Kassandra. Slike ting. Kommer ikke på mer i farten. En ny dag i morgen. Heldigvis. Selvangivelse er gøy, men dette er for mye. Lover å slutte å blogge nå. FIN.

[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=_Cf7CPGIqnc[/youtube]

Det kalles en Encierro, når oksene løper fra rådhuset opp gjennom La Estafeta og til tyrefekterarenaen i Pamplona. San Fermin – en av verdens villeste og galeste fester – varer i ni dager, med okseløp hver morgen. Noen dager er det gale mennesker som fanger oppmerksomheten, andre dager er det gale okser. For oss nordmenn kan det være vanskelig å forstå at tradisjoner som dette kan vare i 500 år, for andre er det selvforklarende. Det er særlig okser som ramler og blir løpende for seg selv som er farlige … [youtube]http://www.youtube.com/watch?v=gnT-tz6TQk0[/youtube]

[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=3uR71baSDf8[/youtube]

Fiskebollersuppe gekocht mit thai einschlag (bør tilberedes spesielt for estetisk korrekte venner og kolleger). Fiskeboller sind übrigens eine tolle sache. Alle norwegischen kinder werden hauptsächlich damit aufgezogen. Klassisch mit heller sosse und broccoli ist lecker, aber es gibt viele variationsmöglichkeiten: fiskeboller-, caprese, pakoras, fritti, mit kirsch sauce, noodle bowl, fiskeboller Königsberger art und fiskeboller pizza… und zum schluss der bollshot: Fiskebollerwasser mit vodka.
Hval-carpaccio (som bør tilberedes spesielt for politisk korrekte venner og kolleger). Sannheten er at med røkt hvalkjøtt til prisen av en halv okse, og med rørt tyttebær, thailandsk koriander og fersk grønn chilli, hakket og drysset over det papirtynne hvalkjøttet, blir selv greenpeacere myke i spekket og røde i kinnene. Kanskje er det chilien som gir den ekstra fargen i ansiktet? Muligens er det ferten av den postulerte hvalskammen som gir denne viktorianske følelsen av rus og svik? Forslag til drikke er uansett: Fiskebollerwasser mit vodka. Godt futuristisk påskemåltid!
PS! På DDRs plate Norwegische Superknüller (Norsk supertilbud) finner man også sangen
"Regeln für verantwortliches Verhalten im Gebirge", som er Fjellvettreglene omgjort til tysk akkompagnert av Tchaikovsky: "Gehe nicht alleine/Spar deine Kräfte, und gräbe dich in den Schnee ein wenn erforderlich." Det er musikk som passer til disse nasjonalrettene, begge foreslått av en tilbudsbevisst berliner.

Intervjueren er en av de unge fremadstormende formgiverne som har smakt på Eple. I forhold til den kristne gudens eple i Edens Hage, virker Steve Jobs’ Apple motsatt – man forlater det jordiske Microsoft-helvetet til fordel for Mac-paradis straks man har tatt en liten bit. Vi venter vel begge på iPhone, Erik og jeg, hvor vi sikkert laster ned låta "Eple" med Røyksopp som ringelyd og videoen som skjermsparer. I mellomtiden har han intervjuet meg per Mail, som er navnet på epostprogrammet som følger med en Mac. Han er min langhårede nevø. Han ville vite mer om Broken Column; verket, kunstneren og boka. Han skolerer seg for tida i formgivning og medier & kommunikasjon ved Forus VGS. Han spurte:
Hvorfor tror du Antony Gormley valgte Stavanger til sitt Broken Column-proskjekt?

- Det var nok mer Stavanger som valgte Antony Gormley. Det begynte med at galleristen Arve Opdahl fikk Gormley til å sette opp sitt verk Another Place på solastranda i 1997. Dette verket hadde først stått på den langgrunne stranda i Cuxhaven i Tyskland. Gormley er en etterspurt kunstner internasjonalt, og har arbeidet i alle verdensdeler. Slik sett var det et scoop av Opdahl å få Another Place hit. I starten var det mye motstand, men etter hvert ble Another Place en av de største suksesser i norsk kunsthistorie, målt i antall besøkende. Suksessen ansporet ordføreren i Stavanger og andre til å be Gormley komme opp med et forslag til en mer permanent kunstinstallasjon i Stavanger.
Hva tror du kunsteren mener når han velger Broken Column som tittel for proskjektet sitt?
- Broken Column har flere betydningslag. På norsk blir det Brutt Søyle eller Brutt Kolonne. I høyden utgjør skulpturene en brutt søyle på 23 x 1,95 cm. De 23 skulpturene står oppå hverandre fra den første med føttene nede i havnebassenget til den siste alene i utstillingsrommet i Kunstmuseet. Men det er en konseptuell søyle, en tenkt søyle altså, for de står ikke bokstavelig talt oppå hverandre som en søyle, men de står oppå hverandre om man kun leser topografiens høydemeter. Den nederste stikker akkurat så mye opp av havet ved skjæret Natvigs Minde i havnebassenget, at den ville berørt den neste som står og skuer utover Vågen akkurat under tærne, om den fysisk stod under denne. Skulpturen i Vågen angir igjen den retningen alle skulpturene står vendt, 10 grader mot vest, som for Gormley er det historiske blikket som har definert Stavanger, både økonomisk og kulturelt. Blikket mot havet, fisket, olja, verden, utreisen og hjemreisen, angsten og lengelsen. Samtidig er det snakk om en brutt kolonne i den fysiske virkeligheten. Vi oppdager dem bare spredd utover, enslige og jernbrune skikkelser som man ikke vet om er vennlige eller fiendtlige. Slik sett spiller tittelen også på en oppløst militærkolonne, restene av et fellesskap som er splittet opp. Metaforisk talt kan de kanskje best avleses som en slags innvandrere, som heller avleser oss enn byr frem svar på sin egen gåte. Husk også: Søylen er det bærende element i bygningskunsten fra tidlig tid, og det i de fleste sivilisasjoner, ikke minst den europeiske. Skulpturene er vage avstøpninger av kunstneren selv, som ligner de første universelle skulpturene laget for tusener av år siden (Kouros-skulpturer) mer enn moderne statuer som prøver å ligne på et spesielt historisk menneske som har utført bravader det passer makten å hedre.
Har statuene vært bra for Stavangers internasjonale rykte? Og på hvilken måte da?
- Ingen andre byer i verden kan by på akkurat et slikt verk som Broken Column. Det vil derfor alltid være interessant for turistene, i hvert fall de med kulturelle tilbøyeligheter. At en norsk by med så få innbyggere byr på et så spesielt verk, blir garantert lagt merke til også av andre. Juryen i EU som ga Stavanger status som europeisk kulturhovedstad uttalte seg f.eks. positivt om Broken Column. BC vil langsom bli ett av de få kjennetegn som knyttes til Stavanger, slik som: olje, Viking, trebyen, Kielland, naturen og altså; Broken Column.
Kan du forklare forskjellen på forfatterens (deg) og kunstnerens (Gormley) syn på Broken Column?
- Gormley ville helst ha en bok om Broken Column som hyllet ham selv og verket, som beskrev prosessen med å installere verket fra hans og kunstinstitusjonens side. Mer som en bragd. En bok han kunne bruke til å skryte av seg selv, en hagiografi (helgenbeskrivelse) helst med fine bilder i coffeetable-form. Det samme ville antagelig også byens politikere, som nærmest av natur vil se på Broken Column mest som en del av en slags merkevarebygging av byen. Men Broken Column er et meget spesielt kunstverk i det offentlige rom, som mer enn andre slike verk er avhengig av de vanlige menneskene som omgir verket – oss. Jeg laget derfor en bok som beskrev prosessen fra byens side, hvor debatten, protestene og betydningen av verket først og fremst ses med innbyggernes øyne. Jeg la vekt på møtet mellom kunsten og menneskene i byen. Gormley ville kun ha fokus på kunstverket.
Hva syns du om offentlig kunst?
- Offentlig kunst er kanskje et dårlig begrep. Kunst i det offentlige rom er bedre. Kunst i det kollektive rom enda bedre. For mye av det viktigste offentlige rommet er ikke offentlig lengre, det er privat, f.eks. i et kjøpesenter, men det er fortsatt kollektivt, for de fleste av oss, selv om det er vakter der som kan sile oss og overvåke oss. Uansett er denne kunsten den mest interessante og den viktigste kunsten i dag. Det er også den vanskeligste, ikke minst for kunstneren. Som må forholde seg til helt andre kategorier enn i museet eller galleriet, hvor veggene er hvite, publikum det samme og alt er lov. Men i galleriet blir kunsten eksklusiv, for en menighet. I det offentlige rommet blir kunsten kollektiv. Noe vi kan eller må ta stilling til. Det liker jeg. Slik er den for fellesskapet mer enn individet. Demokratisk orientert. Og den skaper debatt og samtale om våre omgivelser, som vi dessverre altfor ofte tar for gitt. Men jeg er ikke for statuen. Statue kommer av et begrep om stat, om makt. Statuen er representasjonen av makten i et samfunn, helt ned på individnivå. Hva var det første amerikanerne gjorde etter invasjonen av Irak? De reiv ned statuene av Saddam Hussein. Hvem har en statue de kaller for Frihetsstatuen, som om de eide friheten? Det er antagelig mulig å si noe svært interessant om et samfunn bare ved å avlese kunsten i det offentlige rommet på stedet.
Hvilket budskap tror du kunstneren vil formidle med disse rustne mennene?
- Gormley er en filosofisk kunstner. Han ville at skulpturene skulle være et slags speil for tilskueren. At vi skulle se oss selv i dem. Tenke litt. Det liker jeg. Det er et godt mål for all kunst. Når Gormley har valgt jern som materiale, sier han at det er fordi at jern ruster, er forgjengelig, slik som det meste på jorda, ikke minst mennesket. ”Rust never sleeps”, som Neil Young sang så fint en gang. Han vil antagelig fortelle oss en historie om at vi mennesker er i samme båt (column), men at tidene er slik at vi blir mer og mer alene (broken) og at vi alle skal dø (jern). For meg er Broken Column mer å betrakte som spørsmål: Skal vi ta i mot disse innvandrerne? Skal vi leve sammen eller mot hverandre? Skal vi ta døden alvorlig slik at vi kan leve bedre nå? Det fine med god kunst er jo at hver enkelt kan finne frem til sine egne mest relevante spørsmål i den. Slike spørsmål man ellers gjerne glemmer i hverdagens arbeidsstress, karrierejag og mediemas. ”Livet er noe som skjer mens du planlegger morgendagen”, som John Lennon sa. Kunsten på sitt beste er derimot som eplet i Edens Hage. Den opplyser verden og deg selv, og gir deg og/eller omgivelsene muligheten for å gjøre mer radikale valg enn å bekjenne deg til Apple.

Arbeidet med research til boka Tour de Basque nærmer seg slutten. Sist søndag landet jeg på Bordeaux flyplass. Det største baskiske riket som noen gang har eksistert, gikk fra Bordeaux til Santander i nord, og fra Zaragosa til Tolouse i sør. I går var jeg i St. Jean de Luz, i Pays Basque, eller det franske Baskerland. Midt på dagen bestilte jeg meg en eller annen brød-med-kjøtt-dings fra en snackbar. Kvinnen i baren sa plutselig "what", og jeg pekte igjen på brøddingsen, men hun bare fortsatte med sine "what", etter hvert ganske oppgitt, når jeg også begynte å lure, og spurte henne tilbake om "what". En engelskkyndig basker steppet heldigvis inn, og spurte om jeg ville ha brøddingsen "warm" eller "hot". "I said Captain, I said What", sa jeg til ham, og smilte slik at kvinnen godtok min vesle språkhjerne og dårlige språkøre. Senere hadde jeg en fabelaktig middag med ferske sardiner til forrett og en Thon Basque til middag, en hel Irouleguy rødvin fulgte med, fra fjelltraktene ved St. Jean Pied de Port, den eneste fransk-baskiske rødvin av klasse, selv om kelneren, som åpenbart var av den fortellende kunnskapstypen, påstod den var spansk. Jeg spurte samme kelner hvor jeg skulle dra om jeg skulle oppdage Pays Basque. Toulouse, sa han, som om han levde for flere tusen år siden. St. Jean de Luz er en av de vakreste byene i verden. Nå sitter jeg i Olite i Navarra, Spania. Bra den og. Det regnet slik i morges at jeg fant ut at andre siden av Pyreneene var tingen. Svetten siler her på miradoren, likevel satser jeg på en tur ut i Europas eneste ørken, Bardenas Reales, før kvelden setter inn med Tinto og Jambon. I love Navarran Country.

« Forrige sideNeste side »