egne bokprosjekt


 bob-dylan-bob-dylan-i-consider-myself-a-poet-first-and-a-musician-second-i-live-like3ea2d830-cb82-4f38-ab0e-5bd8f03b5152

I 2004 samlet samtidslyrikkEN sammen 14 x 14 sangtekster fra Prøysen til Gatas Parlament. Det var den første kronologiske og representative rockepoesisamlingen på norsk, utgitt i 2004 påCappelenDamm. Antologien var tenkt som et første utkast til en kritikkverdig popkanon for sanglyrikken. Målet var å gjøre den viktigste samtidslyrikken fra 1970 og frem til i dag tilgjengelig: visekunst og raptekster, poplyrikk og rockepoesi – populærmusikkens tekster. I forordet stod det: ”Litteraturen i populærmusikken er en uvurderlig kilde til å lære norsk, altså til å lære seg å tenke, når den har slik enorm betydning for språk og gehør, for vår menneskeforståelse og vår verdensanskuelse.” Alt står ved lag selv om mye har skjedd. Det ble anbefalt å lese boka som et utvalg moderne folkediktning.

digilitsoutline_3feb10.gif
To add some more context to my Lancaster ale life, here is a short outtake from the description of the Peter Lang bookseries on «New Literacies and Digital Epistemologies»: «New literacies are being invented ‘on the streets’ – as people from all walks of life, in diverse sites located within ‘meat space’ and ‘cyber space’, wrestle with new technologies, shifting values, changing institutional forms and processes, and emerging structures of temperament’ characteristic of postmodernity/New Times/the Global Informational Age. These new literacies are all but absent from our educational institutions. Education administrators, teachers, teacher educators and, sadly, academic scholars and researchers, remain largely unaware of their existence. Yet, these new literacies [will] increasingly define the literacy engagements of the young people they teach and the world these young people inherit. ‘New Literacies – The Series’ aims to explore this domain, and to help broker awareness of some of its key trends and features into educational consciousness and practice. It will build upon some key orienting questions: To what extent are the ongoing communications and information revolution and its associated social, economic, cultural, and political changes generating and demanding new literacies – new ways of encoding and decoding everyday lives – on the part of people at large?; What ARE these new literacies, and what distinguishes them from literacies we have known?; How well are our educational institutions getting to grips with new literacies?; What pressing issues and challenges accompany these literacy inventions from the streets, and how are these to be addressed? How do new literacies impact on life in schools, homes, communities, workplaces, sites of leisure, and other key settings of human cultural engagement? For all the TALK about new literacies, we are often hard-pressed to find clear responses to these and similar questions -particularly, within education. Moreover, amidst all this change it is common to find educators and educational administrators and policy makers retreating to familiar territory in formal approaches to literacy education and curriculum at large. Witness here the current revisiting of old debates such as ‘phonics or whole language?'; the retreat to reasserting basic code breaking as the ‘stuff’ of literacy; the retreat to foisting on teachers strategies for emergent readers and writers grounded in traditional print media; the retreat to imposing tightly surveilled regimes of standardized testing, diagnosis and remediation/intervention. This series will explore in depth and from a range of perspectives the extent, nature, and implications of new literacies in global context. It will challenge familiar ways of framing literacy, and ask what it means for literacies to be powerful, effective, and enabling under current and foreseeable conditions. Collectively, the works in this series will help to reorient literacy debates and literacy education agendas.«

Anmeldelsen stod i Stavanger Aftenblad den 24. november, og er skrevet av Sigrun Hodne. Teksten fant jeg på kritikerens egen oppslagstavle på Bokelskere.no, som jeg kan anbefale i samme slengen: «Godt tenkt, godt skrevet. Som noen av avisens lesere allerede vet, så synes jeg at Mary Millers selvrettferdige bok om Stavanger2008 var en heller begredelig sak – men hva gjør vel det når Jan Inge Reilstad gir oss en bok som dette? Redaktør og kurator Reilstad har sammen med en håndfull medskribenter skapt en lettlest og faglig sterk bok om Nabolagshemmeligheter (Stavanger 2008s største satsning innenfor visuell kunst). Foruten en svært grundig gjennomgang av de åtte Nabolagsprosjektene fra begynnelse til slutt, inneholder boka også teoretiske refleksjoner og analyser. Og til tross for at kunst er en grenseløs ting, er det utrolig fint at redaktøren har valgt å publisere boka på norsk. Hadde boka vært på engelsk kunne den nådd lengre og til og med blitt lagt merke til av kunstfiffen i utlandet, men – som den er nå, holdt i et godt og lettfattelig norsk, innskriver den seg på en helt annen måte i sin egen tid, situasjon og lokalmiljø, til glede for oss som bor her, for nabolaghemmelighetenes nabolag. Bokas første halvdel går gjennom de ulike kunstprosjektene enkeltvis. Her får vi innsyn i hele skapelsesprosessen fra begynnelse til slutt, fra kunstnernes første ideer til publikums reaksjoner. Vi får også høre om ideer som falt i fisk, om planer som sviktet og om uforutsette hendelser under veis. Dvs. alt det som det er vanskelig å lese ut av de endelige prosjektene, men som ofte har vært helt sentrale for deres tilblivelse. Bokas andre del består av en serie kritiske kommentarer, analyser og teoretiske refleksjoner over begreper som relasjonell estetikk, kunst, etikk og samfunn. Bokas mest komplekse bidrag kommer fra den relasjonelle estetikkens far, Nicolas Bourriaud. I en tekst kalt «Ustabile forbindelser» skriver han om den relasjonelle estetikkens genealogi, det vil si om begrepets opphav og utvikling. I artikkelen sin sier han ting som: Kunsten kan beskrives som et alternativt klippebord for det sosiale narrativet og Kunsten reiser seg mot den allmenne passiviteteten – den som nagler oss fast til en verden av varer og konsumenter. Å være kunstner dreier seg ikke ene og alene om å produsere former, men om å gå inn i en aktivitet som får formene til å bli bærer av et prosjekt som kan deles. Tatt ut av sin sammenheng kan sitatene være vanskelige å forstå, men sett i lys av prosjektet Nabolagshemmeligheter gir de mening. Bourriauds teori har vært viktig for Nabolagshemmeligheter som prosjekt, og det oppleves derfor som riktig at hans tanker er viet stor plass i boka. Slik jeg ser det hadde kuratorene Reilstad og Svensson et normativt utgangspunkt. I den første planleggingsfasen ble Nabolagshemmeligheter beskrevet som et prosjekt som skulle vitalisere både den enkelte innbyger og det offentlige rommet. Dette positive synet på kunstens rolle i samfunnet har mye til felles med Bourriauds ide om at kunst er en meningsskapende aktivitet som kan deles. Langt fra alle forstår kunstens rolle og funksjon på denne måten, men gjennom et klart språk og tydelige formulerte tanker inviterer boka både motstandere og tilhengere til diskusjon. «Nabolagshemmeligheter. Kunsten som byprosess» henvender seg både til et generelt publikum og til mennesker som har et faglig forhold til kunst, den didaktiske måten stoffet presenteres på gjør boka til ypperlig pensumlitteratur for kommende kunst- og kuratorstudenter. Og her er massevis av erfaring å bygge videre på for dem som selv har lyst til å ta opp hansken og sette i gang nye relasjonelle prosesser i offentlige rom.»

nabolagsbok.jpg
Boka ble publisert 29. oktober på Litteraturhuset i Oslo, og 30. oktober på Sting Nere i Stavanger.  Finnes både på norsk og engelsk. FRA KLAFFETEKSTENE:
«Denne boken forteller historien om et egenartet kunstprosjekt, som ville virke i hjertet og hjernen på en europeisk oljehovedstad med ambisjon om å være europeisk kulturhovedstad. Vi ville at kunsten skulle behandle livet i akkurat denne byen. Vi ville at kunsten skulle være viktig fordi livet i akkurat denne kulturbyen var viktig. Vi kalte prosjektet for Nabolagshemmeligheter. Kunstverkene i Nabolagshemmeligheter er først og fremst prosesser, ikke bilder eller objekt. Nabolagshemmeligheter har de menneskelige relasjonene og kulturbyens sosiale og politiske kontekst som sitt utgangspunkt. Dette er kunst som finner sted utenfor kunstrommet. Dette er kunsten som byprosess.»

«Våren 2006 ble de 180.000 innbyggerne i Stavanger og Sandnes invitert til å stemme frem det viktigste stedet i byen for dem personlig. Totalt ble det avgitt 27.000 stemmer. Som et resultat av prosessen endte man opp med følgende utvalg steder: Café Sting (Stavanger), Norsk Oljemuseum (Stavanger), Stavanger Domkirke, Stavanger universitetssjukehus, Sølvberget kulturhus (Stavanger), Kvadrat kjøpesenter (Sandnes), Rutebilstasjonen i Sandnes, Rådhusteateret i Sandnes. I prosjektet Nabolagshemmeligheter ble åtte kunstnere fra fire forskjellige verdensdeler invitert til å være i dialog med Stavanger, Sandnes og disse utvalgte stedene over en periode på 20 måneder. Boken dokumenterer dette unike prosjektet, men bringer samtidig et knippe teoretiske tekster som reflekterer over prosessuelle kunstformer mer allment, bl.a. et nyskrevet programmatisk essay av Nicolas Bourriaud, mannen bak begrepet «relasjonell estetikk».»

omslag-1.jpg

Urban Artforms – Nordic Solutions

logo.gif

bokbilde.jpg

wordle-media-literacy.jpg

cafe-sting.jpg

 tou_267096m1.jpg

BildetittelBildetittel

BildetittelBildetittel

neighbourhood_vapen.jpgnabolagshemmeligmail_1.jpg

 

broken-bak.jpgbroken-column__200px.jpg

 

samtidslyr-cover.jpgkiellandbok.jpg

 

detgodeliv.jpgsant.jpg

 

kulturskrift.jpglocalplakat.jpg

 

hovedoppgave.jpglittplan.jpg

«Lasting between one and four days, involvement with unfinished business or perhaps with things that are happening behind the scenes is prominent now. This is a time to do things by yourself and to learn from your mistakes. You are more psychic and intuitive now. Today could either be approximately eight weeks before, or after your birthday. If eight weeks before, then this is a time to recount and review this past year’s achievements and then prepare yourself for the next birthday year ahead. Eight weeks after your birthday you will again have the chance to reassess and, if necessary, readjust certain decisions, goals and ambitions to ensure that you are moving in the right direction.» Joda. Bursdagen min er akkurat om to måneder på dagen, og de neste åtte ukene skal jeg akkurat revidere årets begivenheter når jeg skal lage bok om Nabolagshemmeligheter. De åtte ukene deretter skal jeg til Andalucia, nærmere bestemt Arcos de la Frontera, nettopp for å ta opp igjen og justere arbeidet med en ny bok, om Café Sting. Frøken astrologigenerator, for jeg ser for meg en passe moden og ugift kvinne, har forresten gitt meg en meget god idé for de neste fire dagene. At Ingemar er 12 år i dag fikk hun derimot ikke med seg (for det er ikke registrert). En steintøff gutt som lever opp til alle sine svenske navnefedre. Ingemar Stenmark, Ingmar Bergman. Men først og fremst Ingemar i Mitt liv som hund (av Lasse Hallström, på topp 10 av oppvekstfilmer sammen med bl.a. Jim & piratene, en annen svensk, av Hasse Alfredsson, som jeg nettopp fikk kopi av fra Eia’en etter hans mors begravelse – jeg har sett begge ca 5-6 ganger) og filmens bakgrunnsfigur, den eneste svenske bokseverdensmester i tungvekt, nemlig Ingemar Johansson. Foruten spurttrøya i Tour de France, som ingen Ingemar ennå har vunnet, tenkte jeg å spandere ei plate med Ingemars på ham + filmen han har fått navn fra. Foruten en grytidlig julepresang av større format, jf. katolsk feiring á la spansk/maurisk tradisjon i den andalusiske byen Arcos de la Frontera! Med Jámon Ibérico de Jabugo Cinco Jotas i stedet for fenalår, og Jerez i stedet for akevitt – hvilket betyr mindre for Ingemar.
dsc_0762.JPG

… er utvilsomt Charles Duffs A Handbook on hanging, første gang utgitt 1928, siste gang oppdatert av forfatteren i 1961, mens 2001-utgaven har et forord av religionshateren og Irakinvasjonselskeren Christopher Hitchens – som kan lastes ned akkurat her (bokas dårligste kapittel). Den detaljerte og historiebevisste beskrivelsen av dødsstraffens mange folkelige gleder og spesielt den offentlige hengingens utvikling og forfall, er intet annet enn en genial satirisk utlegning av mennesket som tvers gjennom feigt, dobbeltmoralskt og blodtørstig – på den gode måten. Forfatteren påpeker innledningsvis at han så vidt berører utkanten av det han kaller «State killing, of which capital punishment is a less important aspect. Yet it must be accorded first place among State killings, because both gas-chamber genocide and the mass-obliteration of up-to-date warfare are the ultimates of its logic.» Som Duff tidlig proklamerer: «Let us begin then by considering hanging as a fine art.» Duff holder det han lover gjennom 195 kullsvart opplysende sider med smilehull og kroppshull. Noe nærmere en tids skrift for 2008 enn dette fra 1928 skal en lete lenge etter. (Takk til Terje Thorsen på Tronsmo som gjorde boka til en del av biblioteket på Kvadrat under Nabolagshemmeligheter.)
094032267601_sx140_sclzzzzzzz_.jpg

Neste side »