bloggekultur


Jeg skal aldri mer forlate denne underlige bloggen. Her må jeg holde meg fast, for bare her kan jeg det, vel… Jeg skulle gjerne forklare den lykkefølelsen jeg har i meg fra tid til annen, også nettopp nå. Det er virkelig noe musserende som helt og holdent oppfyller meg med lette, behagelige rykninger og som får meg til å tro at jeg har evner, hvis ikke-eksistens jeg med absolutt sikkerhet kan overbevise meg om hvert øyeblikk, også nå. Til minne om K.

Steve Jobs åpenbarer seg på MacWorld 2008 i kveld kl 18.00. I «kjent stil, med svart turtleneck og trange olabukser, lanserer Steve Jobs nye produkter for en voksende skáre av Apple-disipler. En perfekt blanding av Jesus og TV-shop. Kan også nytes som et sosiologisk fenomén», slik den fornektende disippelen Pepe skriver på det frelste Underskog.no.

Det kan du nå finne ut på nettsida til Political Base, hvor en «Who should I vote for for president in 2008?»-quiz nylig er lagt ut. Trykk deg gjennom og sjekk hvilken presidentkandidat du egentlig vil ha? Med på kjøpet vil du finne ut om du er republikaner eller demokrat – om du mot formodning ikke visste det på forhånd. Også Polling Point har en spørreundersøkelse: «Who would get your vote in the upcoming 2008 presidential election?«. Hos Polling Point finnes også en liste over de forskjellige amerikanske medienes tips for resultatet i Iowa. Jeg la merke til at CNN hadde de absolutt dårligste tipsene… Jeg endte opp med Bill Richardson som min presidentkandidat – 79% av mine meninger stemte overens med hans, mente quiz-generatoren. Han er faktisk en mer moderat demokrat står det, men med massiv politisk erfaring. Mitt andrevalg ble Dennis Kuinich – 78%, visstnok den mest venstrevridde liberale demokraten; og tredjevalget var Chris Dodd – 77%, også en aktet liberal demokrat. Barack Obama kom altså lenger ned på lista, sikkert før Hillary Clinton, muligens etter John Edwards. Mine hovedmotstandere var de mest ekstreme & konservative republikanerne: Duncan Hunter – 15%; Tom Tancredo – 18%; Sam Brownback – 27%. Selv Giuliani, Cain & Irak-gjengen går jeg altså bedre sammen med enn disse kristenkrigsgutta ekstremprofittboys. Daily Kos er visstnok en av de viktigste demokratiske bloggene, og de heier på Edwards og Obama, ikke på Hillary. Mens Hot Air, en av de mer konservative bloggene, er Romney-fans med Huckabee på andre. George Gooding, som tipset om disse sidene til lørdagsformiddagsyssel, endte selv opp med følgende liste (han stemte for øvrig Al Gore i 2000, og Ralph Nader i 2004): Bill Richardson (61%), Barack Obama (60%), og Chris Dodd (60%) – bare demokrater der i gården også altså, og nesten like mine. Vi må alle ta ansvar for verden. Vi burde antagelig kreve stemmerett i USA, alle som en, i og med at USA så ofte oppfører seg som verdensherskere som undergraver FN – og med en nasjonalistisk politikk som gir konsekvenser over hele verden, oftere på vondt enn på godt om dagen. Heia Bill Richardson, Dennis Kuinich og Chris Dodd (og Obama, Edwards og kanskje Hillary)! Kanskje jeg skulle spørre Bill… som i hvert fall har de popkulturelle preferansene i orden.
banner_askbill.png

ukjent1.jpg

Norsk statsborger. Unorsk sjel. Vestlending. Nordeuropeer. Første celler i form av egg og sæd fra Mosjøen i Nordland og Finnøy i Ryfylke. Sameblod? Protestant av kultur, utmeldt av statskirka. Interessert i deler av katolisismen, leser med fryd om og fra østlige religionstekster. Ateist, muligens med agnostiske tendenser når det kommer til siste livsstykket? Liten forståelse for religiøse overbevisninger, i sær når det gjelder monoteistiske religioner eller trossystem hvor guden er historisert og menneskeliggjort. Liker kirkerom og katedraler, selv om de skulle være bygget med slaver. Vár for alle former for undertrykkelse og urett. Vár for alle former for idioti og kunnskapsvegring. Glad i folkeeventyr, visdomslitteratur og vitenskapsfiksjoner. Essayist. Mann. Kjønnsskeptiker. Kjønnsnyter. Krigsmotstander. Nye Nato-motstander. Pasifist med åpning for vold. Fisker og fiskespiser. Kveite, piggvar, torsk, blekksprut og snegler har høy rating. Vindrikker og vinelsker på vei bort fra tunge italienske rødviner mot friske hvitviner fra Rias Baixas eller fyldigere hvitviner fra mer tradisjonelle europeiske distrikt. Nøttetygger. Sjokoladesuger. Tyggigomler. Litteraturviter. Kritiker. Forfatter. Syklist og bokser. Heteroseksuell. Båtfører. Fjellklatrer og kystutforsker. Tror på folk som brenner uten at de brenner opp. Tror på mennesker som ikke er offer for vulgærmaterialismen eller andre imperiale eller siviliserte moter. Filosofisk materialist. Innholdsaktivist. Overflateilluminerer. Kontekstmellomromsarbeider. Skribent. Traventusiast. Kunstomstyrter. Kunstskaper. I krig med de sosiale fiksjoner. I krig med alle som skaper frykt og hat og slike som gjør alt i verden til underholdning. Relasjonsknytter. Nærhetsforkjemper. For differensiering og enda mer for dedifferensiering. For de urene og relasjonelle kunstformene. Studerer renessansen og de gamle grekerne. Idealistisk kritikersjel med (altfor) høye krav til meg selv og mine medmennesker. Utilfreds. Kunnskapsrik. Kunnskapsløs. Alltid opptatt av å definere fiender og motstandsmål. Travelmann. Lesehest. Liker snakk, liker handling. For seksuell frigjøring koblet på og sammen med åndelig frigjøring. Anti porno og alle former for menneskehandel i det overseksualiserte samfunnet. Fiksert på sex – med kjærlighet. Alkoholliker. V75-Spiller, anti-Lotto. For likestilling, altså ikke feminist. Apple og demokratisk Jobs, ikke Microsoft og republikanske Gates. Republikaner på norsk, ikke monarkist. Kulturtenker, ikke kulturkonsument. Erkehumanist. Motkanonér. Periodevis monogam siden seksuell debut i 1977. Nå forelsket – på 15de året? Nysgjerrig på mennesker. Uten sosiale antenner. Kosmopolitt etter grekernes oppfinnelse av begrepet. Politisk interessert etter grekernes oppfinnelse av begrepet, som det motsatte av idiot. Hobby-etymolog. Outsider. Siddis og sandnesgauk. Demokratisk sosialist mer enn sosialdemokrat. Venstreanarkist og moralkommunist. Liberal felleskapstenker mer enn sosialliberalist. Tror både på demokratiet og kunnskapen, kjemper mot forstokkingen av begge deler. Epikureer, ikke hedonist. Kyniker, mer enn stoiker. Tror mer på Sokrates’ metode enn hans innhold. Tror på Sokrates’ selvforståelse: At det som skiller ham ut er at han skjønner at han ikke vet noenting (hvor på Cicero senere tørt kommenterte: man kan ikke vite at man ikke vet). Verdikonservativ. Vokst opp i skam. Revolusjonær revisjonist. Teknologiskeptiker med tro på innovasjon. Anerkjenner Internett som en mulig større revolusjon enn Gutenbergs trykkeri, men minimal i forhold til oppfinnelsen av språk, som er den absolutt største oppfinnelsen – menneskets eneste virkelige forutsetning – og som stadig må finnes opp på ny. Universalist mer enn verdensborger. Antisentimentalist som gråter altfor lett. Kritisk kunnskapsdyrker som går i lære hos Trudi for å bli en mer omsorgsfull vennskapsdyrker. Tror kjærlighet er omtrent det samme som sannhetssøkende vennskap med mye hud – sammen å berøre kropp med sinn og tanke med kropp, ikke bare kropp på kropp og tanke på tanke. Tror kritikk er kjærlig demokrati. Ikke organdonor, men gir sannsynligvis bort organer om relasjonen er personlig. Redd for leger og sprøyter, men glad masochist i tannlegestolen. Frikjenn deg selv, er mye viktigere enn anerkjenn deg selv, men vanskeligere. Google-Earth-turist. På utkikk etter alle mulige målestokker utover penger og eiendom. Bruker ikke naboens eller andres beundring eller avsky som termometer for egen lykke, men trenger anerkjennelse i ny og ne. Ser på mote og «nyheter» som mediekapitalismens fortropp. Multikulturalist med brodd mot idiotkulturer, små som store, private som offentlige, nasjonale som overnasjonale – og særlig norske avarter. Prosessualist. Jordbundet transcendentalist. Transparenssøkende mystiker. Siste selvproduserte ryggdiagnose: Kronisk lumbago og falsk isjias. Naturelsker på den måten at kulturen kommer av naturen og gir ytre og indre næring deretter. Tror primærnæringene må avindustrialiseres og gjenopprettes som familieenheter. Familiemann mot familiarisering av samfunnet. Egenrådig kollektivist. Med blikk for det offentlige rommet, gjerne med et marked på; folk i snakk og bevegelse – mennesker i friksjon med hverandre. Tror det autonome, finansielle, globale markedet er vår tids egentlige gudserstatning, som virker på samme måte – akkurat slik Gud vil, dvs. mot fordeling og utryddelse av fattigdom og strukturelle forskjeller. Tror marked og handel er kjernevirksomheter i et samfunn, som må henge sammen med lokalsamfunn, lokale samtids- og fremtidsbehov samt materielle og økologiske forhold. Antar at «vekst» og «verdiskaping» er de mest metafysiske ordene i vår samfunnsformasjon. Tror at kunsten er en måte å forholde seg til verden på som utfyller vitenskapen, filosofien, religionen, økonomien og politikken. Betaler med glede skatt i et land som Norge, men hadde ugjerne betalt skatt i USA, hvor skatten brukes til krigsindustri og opprustning eller asfaltering av samfunnet – eller bare går til de rike. Bilhater. For rushtidsavgift, bybaner og hurtigtog. Tror på langsomhet, men praktiserer ikke så mye selv – ennå. Skal kjøpe meg scooter. Har bestilt boka om tibetanske riter. Det indre livet utspilles mellom nytelse og sinnsro på den balanserende vekten som Aristoteles, Buddha og alle dannede samfunnstenkere til alle tider har operert med. Antar dødssyndene også er en slags dygder, og at livsdygdene kan være en form for dødssynder – misunnelse kan være bra, måteholdet for sterkt – selv om det norske samfunnet har kollapset helt på dygdesida og står med pendelen lagt inne i rompa på dødssyndene. For å senke den ytre, materielle levestandarden i Norge og Vesten, noe som vil øke den indre, åndelige levestandarden – og samtidig kunne redde kloden. Vil gjerne lære meg spansk – og en dag kunne navngi trærne og plantene som omgir meg. Bruker hard trening og/eller hard drikking som medisin mot stress og verkende arbeidshode. Smågal. Halvvill. Redd – men ikke livredd eller redd for døden. Gode omsorgsevner om de blir slått på. Skulle gjerne gjort flere ting sammen med ungene. Trenger at noen trenger meg. Lojal mot sannheten og gode saker og godt liv mer enn personer og maktinteresser. Skulle gjerne pleiet venner bedre. Livsbejaende, kroppsorientert – med sansen for skikkelig alvor. Har stressymptomer av lek/arbeid med for mange baller i lufta, som gir stadig større søvnproblemer. Klar for psykoterapi. Desillusjonert pensjonsfondssparer. Lei av å le av dritt på teve. Regner den svenske programserien «Planeten» som det viktigste jeg har sett på teve det siste året. Tror det akkumulerte energi- og miljøproblemet vil sprenge den vestlige verdens nåværende sivilisasjon. Ser på atomvåpenbruk som stadig mer sannsynlig i fremtiden. Borgerligvegrende. Borgersøkende. Kaffehusorientert. Skapbasker. Hip-hopper med holdning over underholdning. Visepønker. Eksperimentelt menneske med klassisk orientering. Språklekende. Tankevekkende. Selvopptatt fordomsforsker. Misforstått. Morsbundet. Sollengtende, stadig oftere svært værsyk. Sorgfull. Lattermild humørspreder. Uten hemninger, full av skyld. Ønsker meg en hytte i Spania. Prøver i alle situasjoner å være en «absolute beginner», men med historisk og kulturell ballast under dekk. Bowieoman, Maradonist, Georganer. Leser dikt, sjelden romaner. Leser essay, sjelden fagbøker. Prøver ofte å slutte med aviser. Har Skypenavn og er medlem i enkelte nettsamfunn. Wikipedianer. Avhengig av familien. Elsker Trudi og ungene. Vil være fri til å bruke livet på noe jeg er god på og som verden trenger. Vil gjerne lage mere middag i heimen. Overfølsom. Kommer ikke til å stemme ved årets valg, trur eg… (men står på SVs liste i Sandnes). Spyr av gallupper og politisk reklame. Har stadig større behov for å være et godt menneske og bruke forfallstida til å nå kunnskap, omsorgsevne, påvirkningskraft og sinnsro. Trenger å senke ambisjonene og drite i verden. Må trene på å glemme meg selv. Blind som Ødipus og klartseende som Kassandra. Slike ting. Kommer ikke på mer i farten. En ny dag i morgen. Heldigvis. Selvangivelse er gøy, men dette er for mye. Lover å slutte å blogge nå. FIN.

24.06.2005
Bigamy is having one husband too many. Monogamy is the same.
– Erica Jong

27.06.2005
Everything that is and everything that we are, ultimately, is of words.
– Victor Garcia de la Concha

28.06.2005
The great nations have always acted like gangsters, and the small nations like prostitutes.
– Stanley Kubrick

29.06.2005
What has always made the State a hell on earth has been precisely mankind’s attempt to turn it into a paradise.
– Friedrich Hölderlin

01.07.2005
Ninety percent of the politicians give the other ten percent a bad name.
– Henry Kissinger

Det gjenger dei fleste Folk som meg, at dei slita burt sin beste Ungdomsmerg med at vera Hestar og det endaa tidt på Ting, som jamvel Hesten er for god til.

På Lillehammer stod nylig Vagant-redaktør Audun Lindholm fram som talsmann for en nyoppusset norsk litteraturkanon i 25 verk, i regi av en stadig mer festivalaktig «Norsk litteraturfestival» og et stadig helsedalende Dagbladet. Med på kanonlaget hadde Lindholm bl.a. min gode & gamle Bergen-kompis Eirik Vassenden, nå med postdok som fornavn, foruten kule skrivefolk som Ragnar Hovland og Jan Kjærstad samt noen litteraturvitenskapere med professortittel og noen innbitte kritikere. Men de gode herrer & damer skyter dessverre stort sett bare borgerlig tilpassede bokklubbspurver opp på tabloidscenen. Selv om begrunnelsene er ok lesbare i seg selv, finnes ingen direkte utlegning av juryens kanonforståelse og litteraturbegrep, annet enn mellom linjene og bokstavene i begrunnelsene eller i holdningen på bildene i Dagbladet. Max 5-10 av disse verkene hører hjemme i en ikke-tabloid kanon. I 2004 skrev jeg følgende, da jeg arbeidet med en folkelig motkanon, en popkanon: «Hvor boklitteraturens borgerlige kanon med sine lange tradisjoner hele tiden står i fare for å mumifisere litteraturen, og derfor hele tiden trenger å bli nedkjempet – få reell generasjonsmotstand, aktuell både etisk og estetisk kritikk, en sosialt tidsmessig og samfunnsmessig kamp – der trenger litteraturen i populærmusikken å etablere en kanon, bare for å gjøre seg selv synlig, for å bli tatt på kritikkverdig alvor, for å synliggjøre at nettopp denne litteraturen har historisk lange livslinjer som ble kuttet av tidlig i forrige århundre. Popkanon trengs ikke minst for å kunne aktualisere hele offentligheten med den litteraturen som først og fremst tematiserer og problematiserer samfunnet i sine tekster. Det ville være rettferdig i og med at denne litteraturen lenge har vært den mest utbredte, men også den mest underbevisste, i samfunnet i dag. […] En historisk popkanon finnes forsåvidt allerede. Den finnes gjennom folkediktningen verden over. Den finnes også som en strømning innenfor den borgerlige og akademiske kanon i Vesten, som en egen til dels anerkjent linje gjennom litteraturhistorien. Denne er best utledet av den russiske litteraturfilosofen Mikhail Bakhtin, i hans bok om Rabelais og latterens historie. Bakhtin bruker her Rabelais slik Harold Bloom bruker Shakespeare i sin bok om Vestens litterære kanon, som det prismet hvor litteraturen kan belyses og forklares frem og tilbake i historien. Jeg har, uten å teoretisere særlig over dette, brukt Alf Prøysen på samme måte i denne antologien [les: samtidslyrikkEN], som et prisme som tar opp i seg lyset fra litteraturhistorien; sjangrene, temaene og skrivemåtene, og stråler det videre ut i populærkulturen som sanglyrikk; viser, sangtekster, stubber – og rockepoesi. Den bloomske kanontenkningen bunner dypest sett i en form for universell estetisme, hvor den bakhtinske omvendt fremmer en samfunnsorientert, historisert og dialogisk estetikk. Det vil si en estetikk som også tar opp i seg sosiale og moral-politiske spørsmål av historisk karakter. De er på ingen måter adskilt, disse to måtene å kanonisere på, mange av de viktigste navnene innenfor hver kanon er like sentrale begge steder. Det er klart at ikke minst Shakespeare er viktig også hos Bakhtin, om enn ikke med de guddommelige dimensjoner som Bloom tillegger ham. Omvendt anerkjenner derimot ikke Bloom Rabelais mer enn som en av de ”morsomste” forfattere, men uten å gå nærmere inn på hans verk. Det er klart at Prøysen og det meste av sanglyrikken har størst sjanse til å tillegges kanonisk verdi ved en bakhtinsk kanontenkning.» Norsk kanon nå er mediemoteriktig å legge seg flat for den ganske ekle norske tidsånden, som jeg vil tro står i motsetning til hva de fleste av de kanoniserte unntatt muligens Knut Hamsun ønsket å fremme av kulturforståelse. Både Alf Prøysen og Georg Johannesen manglet for øvrig i Lindholm & co sin mediebevisste idiotbragd, selv om Petter Dass, Holberg, Vinje og folkeeventyrene fikk plass selv i denne svært så pene borgerlige bokklubbkanonen. Som sier mest om nålevende litterater, og at selv de beste av dem gjerne arbeider gratis for Dagbladet og NRK, med Bjørgulv Braanen som sjefsideolog.

« Forrige sideNeste side »