reilstad kom

Arbeidet med research til boka Tour de Basque nærmer seg slutten. Sist søndag landet jeg på Bordeaux flyplass. Det største baskiske riket som noen gang har eksistert, gikk fra Bordeaux til Santander i nord, og fra Zaragosa til Tolouse i sør. I går var jeg i St. Jean de Luz, i Pays Basque, eller det franske Baskerland. Midt på dagen bestilte jeg meg en eller annen brød-med-kjøtt-dings fra en snackbar. Kvinnen i baren sa plutselig "what", og jeg pekte igjen på brøddingsen, men hun bare fortsatte med sine "what", etter hvert ganske oppgitt, når jeg også begynte å lure, og spurte henne tilbake om "what". En engelskkyndig basker steppet heldigvis inn, og spurte om jeg ville ha brøddingsen "warm" eller "hot". "I said Captain, I said What", sa jeg til ham, og smilte slik at kvinnen godtok min vesle språkhjerne og dårlige språkøre. Senere hadde jeg en fabelaktig middag med ferske sardiner til forrett og en Thon Basque til middag, en hel Irouleguy rødvin fulgte med, fra fjelltraktene ved St. Jean Pied de Port, den eneste fransk-baskiske rødvin av klasse, selv om kelneren, som åpenbart var av den fortellende kunnskapstypen, påstod den var spansk. Jeg spurte samme kelner hvor jeg skulle dra om jeg skulle oppdage Pays Basque. Toulouse, sa han, som om han levde for flere tusen år siden. St. Jean de Luz er en av de vakreste byene i verden. Nå sitter jeg i Olite i Navarra, Spania. Bra den og. Det regnet slik i morges at jeg fant ut at andre siden av Pyreneene var tingen. Svetten siler her på miradoren, likevel satser jeg på en tur ut i Europas eneste ørken, Bardenas Reales, før kvelden setter inn med Tinto og Jambon. I love Navarran Country.

Det var i går ingen stor nyhet i norske medier at ETA la ned våpnene. Stort sett NTB-meldingen som gikk rundt omkring. Men i dag har NRK TV allerede før frokost vist levende bilder fra erklæringen fra de tre hettekledde ETA-medlemmene i forrige blogg. Årsak? Ikke uventet, sånn i ettertid: Norge har spilt den vesentligste rolle i samtalene mellom representanter for den spanske regjeringen og ETA. Samtalene har sågar foregått i Norge i fjor høst. Der har vi mediemat for nordmenn. Eins mehr spielen wir eine hauptrolle an Weltfried. Eller hva det nå blir, med tyske preposisjoner i rett kasus und zu weiter. Få sier noe om at samtalene skal ha foregått i svært mange land i Europa det siste halvåret, og at Norge er en mindre interessant brikke i et større og avansert puslespill.

Så har det heldigvis skjedd som jeg har ventet på, etter de siste årene å ha besøkt Baskerland flere ganger i arbeidet med et reiseessay. ETA gir seg. Ber om våpenhvile, fra i morgen. Fra å ha hatt en sann berettigelse som væpnet motstand mot det fascistiske Franco-regimet, med sterk støtte ikke bare fra baskere men også fra mange spanjoler, er støtten i dag på et lavmål både i Baskerland og Spania. Som Bjørn Kumm sier, i sin bok om Terrorismens historie: ETA er et bevis på "terrorens automatikk". Frigjøringskamper blir gjerne vanedannende langt utover frigjøringen og demokratiseringen. Mer enn noe er det likevel islamistenes nye og ekstreme Jihad-terrorisme som tvinger ETA inn. Terrorisme som ikke lenger har aura av frigjøring ved seg, og som handler om noe så lite påtrengende som regional selvstendighet i et passe rikt, demokratisk europeisk land (om enn et "land" med en veldig spesiell og selvstendig historie), hvor virkemidlene er humane sammenlignet med islamistenes illgjerninger, og hvor advarsler gjerne gis før man smeller av en liten bombe - har bare marginalt tekke hos både medier og folk. I tillegg har IRA gått foran med et eksempel. ETAs forventede talevending åpner forhåpentligvis for en ny og mer vellykket omdreining i den politiske kampen for et selvstendig Baskerland. Den autonome regionen i Spania som allerede har størst selvstendighet.

Jeg var i Oslo i helgen, hos gode venner og gjestfri slekt. Holmenkollen på søndag hadde blå himmel og sol, snøkledde tribuner, pølser i termos og god stemning selv med polsk seier i hoppbakken. 35.000 glade og samstemte mennesker blir til varm lyd for kalde ører. Fikk også med meg utstillingen på Nobels fredssenter på gamle Vestbanen, av Robert Capas fotografier fra kriger og konflikter. Ikke minst hans bilder fra den spanske borgerkrigen, 1936-1939. Der forstod jeg plutselig hvorfor så mange mennesker fra hele verden reiste for å kjempe mot Franco. Nordahl Grieg, Ernest Hemingway, Robert Capa, Lise Lindbæk og mange flere - de kjente stanken av Europa. Eimen av fascisme etter mange magre år i kjølvannet av den tids finanskapitalismes fall i 1929, den må ha vært overalt. Den spanske borgerkrigen var større enn den regionale krigen, det var en kamp om fremtiden, hvor mange visste at det ville kunne gå til helvete overalt om de spanske republikanerne tapte krigen. Og til helvete gikk det. Capas "Fallende soldat" over, kan i ettertid ses på som Europas fall. De himmelvendte blikkene på menneskene i Bilbao sentrum er Europas blikk mot fremtiden. Sirenene som ljomet hele dagen, under opp til 20 daglige flyraid, var kalde påminninger om at krigsverden med bombeflyene hadde tatt en ny omdreining i ondskap. Hvert sirenestøt varslet fascisme.

Jeg har tidligere anbefalt Göran Rosenbergs bok Plikten, profitten og kunsten å være menneske. For noen uker siden sendte jeg ham en mail som jeg publiserte anonymt her på bloggen. Han har svart med å sende meg et essay han for tiden arbeider med å integrere i sin kommende essaysamling, basert på ting han har skrevet de siste årene. Med utgangspunkt i Lars Noréns berømte teaterstykke Sju tre - hvor fengslede nynazister spiller rollene som seg selv og hvor det fins en dramaforfatter som har skrevet Noréns stykker - utleverer Rosenberg ikke bare Norén, men vår egen fattige evne til å gjøre våre store og fine ord om til politisk og moralsk handling. Ifølge Rosenberg står vi fortsatt der, også i Skandinavia og Europa, med føttene godt plantet i det han kaller "den varme kretsens" broderskap. Når nynazisten i stykket spør forfatteren om hva som er dårlig med et homogent samfunn, så svarer han: "Ja… hva skulle det være?". Dette leser Rosenberg som vårt reaksjonære svar til verdenssituasjonen i dag.

(Photo from a painting by Andoni Fernández.) My best informant and friend in Bilbao has been Alberto Urkiza. He is most probably the new type of basque. Not the urban warrior nor the traditional animal, as he once described for me the poles of basque personality. He is a nice and friendly person with lots of humour and a selfironic and democratic tone in his love for his own people, landscape and artscape. An example of the best man to mediate the basque problem or possibility. In Bilbao Alberto dragged me friendly around the city to meet the underground artists as well as the socialworkers or graffiti enthusiasts of the neighbourhood assosiations of San Frantzisko. He gave me a ride with his motor up in the mountains to see the iron mines and eat the miners dinner in the villages. We saw the industry fields and walked the beaches below the oil raffinery near Pobena. And he let me in to his studio, where from we saw over to "Noruega", the docks where the norweagian cod once arrived from our side of the world. I want to tell a little bit more about three of his recent artprojects, all of them with this touch that distinguishes his work from so many other artists.

Kunsten står høyt i kurs her nede om dagen. På sitt verste er den instrumentell og tingliggjort til selve redskapet for autoritær byutvikling og tilnærming til en frastøtende merkevarekapitalisme, i hendene på privat kapital og egenrådige krigspolitikere. I Bilbao har sågar det private fått bruke av de offentlige pengene nesten som de vil, dog med et høyst forståelig mål og en, for Bilbao, enorm utfordring: Å transformere en av Europas ”verste” industribyer til en ny by som fortsatt kan by sine innbyggere på arbeid og bærekraftig liv. Hovedgrepet har vært å dele ut byens mange nedslitte industriområder til forskjellige verdenskjente arkitekter, som har fått lov til å utfolde seg fritt, men alltid, synes det dog som, med en forutsetning om at det skal være mulig å avlese det nye med det gamle. Byen har tatt sjanser som antagelig bare et folk som baskerne vil kunne være villige til å ta. Motstanden mot McGuggenheim og pengebruken har vært sterk, fra arbeidere som fra akademikere og ekstreme nasjonalister. Husk på at her nede har fagforeningene lange og gode tradisjoner. Og de konservative kulturkreftene er fortsatt sterkere enn noe annet sted jeg har fordypet meg i.

Miguel de Unamuno er en av de fem store baskiske forfatterne som uansett bør leses, sammen med Ignatius de Loyola, Pio Baroja, Gabriel Aresti og Bernardo Atxaga. Etter Atxaga har det poppet opp en rekke nye og interessante forfattere, men få er oversatt til engelsk og ingen til norsk. Unamuno er født i Bilbao i 1864, og hans filosofiske hovedverk er Om den tragiske livsfølelse, fra 1913. Han er på mange måter den store spanske eksistensialisten, etter Pascal og Kierkegaard og gjengen. En energisk villmann som brøyt med de skriftlærde baskiske jesuittene, var rektor i Salamanca, og som skreiv i alle mulige litterære former. I går kveld leste jeg hans siste lille roman, Martyren, den gode San Manuel, fra 1933, hvor han modererer sin angst for La Nada, intetheten og kjødets manglende oppstandelse, som hans filosofi er bygd opp rundt.