reilstad kom

Hvilke kjøpte jeg?

Hvorfor vi avsluttet tanken på å springe foran oksene i Pamplona. Bildet henger ved det bordet i den baren i Calle Estafeta vi satte oss ned for å bestemme oss for å delta eller ei.

“Guernica” Gernikara betyr “Guernica” tilbake til Gernika, hvor bildet er tatt og flisemuralen finnes - mens Picassos “Guernica” finnes på Reina Sofia i Madrid.

Hvilken overraskende bra spansk kunstner står bak denne installasjonen, you think?

Her var jeg sist helg. Sammen med Daniel. Vi spiste bl.a. hos en skravlete TV-kokk på Casa Nicolas. Daniel påstod det var den beste biffen han hadde spist den dagen. Nedeunder ser du Daniel på Restaurante Jokin i Bermeo, hvor vi inntok lunsj dagen etter, og som også viste seg å ha stjerner i alle mulige guider, inkludert Michelin. Stedet lignet på Patrioten interiørmessig, hovmesteren var kledd som kioskvertinna på Essoen på Vikeså, men maten & vinen smakte som Jans Mat & Vinhus på en god dag. Før all etinga hadde vi intervjuet den norske konsulen i Bilbao - vil du finne i neste Rosenkilden - og påtruffet en byutviklingshemmet Sandnes-delegasjon på Hotel Carlton, geleidet av Merce, konsulens søster. Utover det hadde vi på vei opp på Monte Urgull, med den store Jesus-statuen og utsynet over San Sebastian, konstatert at selv sosialistene er fascister for enkelte svært selvstendighetstrengende baskere. Baskerland venter heldigvis på meg igjen i juni. Da tar vi Rioja også. Og så videre… Klikk på oversiktsbildet over byen med den skjellformede stranda midt i sitt urbane hjerte, og ta en DN-guidet tur gjennom San Sebastians molekylære gastronomi. Legg merke til tittelen, som spiller på det resten av verden dessverre assosierer med Baskerland. Eller bare klikk HER

Vi reiser torsdag morgen. For en langhelg. Daniel og jeg. Med innlagt konsulbesøk, Gamleby, Pintxos, Txakoli, Carlton Hotel og leiebil for mulig forflytning til San Sebastians strand, Pamplonas skinker eller Riojas vinsjøer, samt annen Gugge & Puppy som skulle dukke opp. Det er siste oppladning til helvetesmåneden for realisering av Nabolagshemmeligheter. Tegner til oppladning med solenergi.

Det kalles en Encierro, når oksene løper fra rådhuset opp gjennom La Estafeta og til tyrefekterarenaen i Pamplona. San Fermin - en av verdens villeste og galeste fester - varer i ni dager, med okseløp hver morgen. Noen dager er det gale mennesker som fanger oppmerksomheten, andre dager er det gale okser. For oss nordmenn kan det være vanskelig å forstå at tradisjoner som dette kan vare i 500 år, for andre er det selvforklarende. Det er særlig okser som ramler og blir løpende for seg selv som er farlige …

I Baskerland nå, på et strandhotell i Anglet, mellom Biarritz og Bayonne, samme sted som ved bloggoppstart for 365 dager siden. Akkurat fått tiltrengt ryggmassasje med eterisk effekt på et Thalassoterapi-senter, slik jeg for et år siden syklet Baskerland Rundt med en prolaps som skreik mellom hvert tråkk. I løpet av dette bloggåret har jeg bidratt til blogosfæren med 175 innlegg som har fått 50 kommentarer fordelt i 26 kategorier. Med og uten prolaps. Noen av innleggene har jeg sendt videre til norske aviser, som igjen har generert debatt og lederkommentarer. Mange har kommentert bloggene privat, men få har gjort det offentlig på bloggen. Jeg vet at opptil flere mennesker har vært jevnlige lesere, men har ikke giddet å sjekke de eksakte lesertall med min tekniske sjef i bzzt.org, Kevin Foust. Slik sett er det eneste jeg har lært av ett år med blogging at man skriver for seg selv, og at det er det eneste som er viktig å vite for bloggeren. Blogging er ren selvdannelse. Slik livet er på sitt beste. Lest positivt har bloggen vært en ekstra skamrenser, en skriftebenk med en usynlig madonna bak det virtuelle forhenget, som tidvis har gitt meg gode doser livsrus. Som kulturell sjømann og mental landstryker med rene bonde- og industribygener, er det et mer enn godt nok resultat av bloggeåret, som har angitt nye retninger å sykle og andre knagger å henge hodet på.

Arbeidet med research til boka Tour de Basque nærmer seg slutten. Sist søndag landet jeg på Bordeaux flyplass. Det største baskiske riket som noen gang har eksistert, gikk fra Bordeaux til Santander i nord, og fra Zaragosa til Tolouse i sør. I går var jeg i St. Jean de Luz, i Pays Basque, eller det franske Baskerland. Midt på dagen bestilte jeg meg en eller annen brød-med-kjøtt-dings fra en snackbar. Kvinnen i baren sa plutselig "what", og jeg pekte igjen på brøddingsen, men hun bare fortsatte med sine "what", etter hvert ganske oppgitt, når jeg også begynte å lure, og spurte henne tilbake om "what". En engelskkyndig basker steppet heldigvis inn, og spurte om jeg ville ha brøddingsen "warm" eller "hot". "I said Captain, I said What", sa jeg til ham, og smilte slik at kvinnen godtok min vesle språkhjerne og dårlige språkøre. Senere hadde jeg en fabelaktig middag med ferske sardiner til forrett og en Thon Basque til middag, en hel Irouleguy rødvin fulgte med, fra fjelltraktene ved St. Jean Pied de Port, den eneste fransk-baskiske rødvin av klasse, selv om kelneren, som åpenbart var av den fortellende kunnskapstypen, påstod den var spansk. Jeg spurte samme kelner hvor jeg skulle dra om jeg skulle oppdage Pays Basque. Toulouse, sa han, som om han levde for flere tusen år siden. St. Jean de Luz er en av de vakreste byene i verden. Nå sitter jeg i Olite i Navarra, Spania. Bra den og. Det regnet slik i morges at jeg fant ut at andre siden av Pyreneene var tingen. Svetten siler her på miradoren, likevel satser jeg på en tur ut i Europas eneste ørken, Bardenas Reales, før kvelden setter inn med Tinto og Jambon. I love Navarran Country.

Det var i går ingen stor nyhet i norske medier at ETA la ned våpnene. Stort sett NTB-meldingen som gikk rundt omkring. Men i dag har NRK TV allerede før frokost vist levende bilder fra erklæringen fra de tre hettekledde ETA-medlemmene i forrige blogg. Årsak? Ikke uventet, sånn i ettertid: Norge har spilt den vesentligste rolle i samtalene mellom representanter for den spanske regjeringen og ETA. Samtalene har sågar foregått i Norge i fjor høst. Der har vi mediemat for nordmenn. Eins mehr spielen wir eine hauptrolle an Weltfried. Eller hva det nå blir, med tyske preposisjoner i rett kasus und zu weiter. Få sier noe om at samtalene skal ha foregått i svært mange land i Europa det siste halvåret, og at Norge er en mindre interessant brikke i et større og avansert puslespill.

Så har det heldigvis skjedd som jeg har ventet på, etter de siste årene å ha besøkt Baskerland flere ganger i arbeidet med et reiseessay. ETA gir seg. Ber om våpenhvile, fra i morgen. Fra å ha hatt en sann berettigelse som væpnet motstand mot det fascistiske Franco-regimet, med sterk støtte ikke bare fra baskere men også fra mange spanjoler, er støtten i dag på et lavmål både i Baskerland og Spania. Som Bjørn Kumm sier, i sin bok om Terrorismens historie: ETA er et bevis på "terrorens automatikk". Frigjøringskamper blir gjerne vanedannende langt utover frigjøringen og demokratiseringen. Mer enn noe er det likevel islamistenes nye og ekstreme Jihad-terrorisme som tvinger ETA inn. Terrorisme som ikke lenger har aura av frigjøring ved seg, og som handler om noe så lite påtrengende som regional selvstendighet i et passe rikt, demokratisk europeisk land (om enn et "land" med en veldig spesiell og selvstendig historie), hvor virkemidlene er humane sammenlignet med islamistenes illgjerninger, og hvor advarsler gjerne gis før man smeller av en liten bombe - har bare marginalt tekke hos både medier og folk. I tillegg har IRA gått foran med et eksempel. ETAs forventede talevending åpner forhåpentligvis for en ny og mer vellykket omdreining i den politiske kampen for et selvstendig Baskerland. Den autonome regionen i Spania som allerede har størst selvstendighet.