reilstad kom

Walter Benjamin – Kritikerens teknikk i 13 teser (i lett utbedret versjon for samtidskunsten):
I.    Kritikeren er strateg i kunstkampen.
II.    Den som ikke kan ta parti, skal ikke ytre seg.
III.    Kritikeren har ingenting å gjøre med fortolkeren av forgangne kunstepoker.
IV.    Kritikken må snakke i kunstnernes språk. For cénaclens (nattverdsalens innvidde) begreper er paroler. Og bare i parolene lyder stridsropet.
V.    ”Saklighet” må alltid ofres for partiånden, når den saken kampen står om er verdt det.
VI.    Kritikk er et moralsk anliggende. Når Goethe miskjente Hölderlin og Kleist, Beethoven og Jean Paul, skyldes ikke det hans kunstforståelse, men hans moral.
VII.    For kritikeren er kollegene en høyere instans. Ikke publikum. Aller minst ettertiden.
VIII.    Ettertiden glemmer eller roser. Bare kritikeren dømmer i kunstnerens åsyn.
IX.    Polemikk er å ødelegge et verk ved hjelp av dets bestanddeler. Jo mindre man studerer verket, desto bedre. Bare den som kan ødelegge, kan kritisere.
X.    Ekte polemikk tar et verk like kjærlig for seg som en kannibal tilbereder et spedbarn.
XI.    Kunstbegeistring står kritikeren fjernt. Kunstverket er i hans hånd det blanke våpenet i åndenes kamp.
XII.    Kritikerens kunst i et nøtteskall: Skape slagord uten å forråde ideene. En utilstrekkelig kritikks slagord fallbyr tanken til moten.
XIII.    Publikum må stadig ha urett og likevel alltid føle at kritikeren representerer dem.
@@@@@@@@
Det er bare den sjuende, niende og trettende av Walter Benjamins teser fra Enveiskjøring (1928) som trenger korreksjon i dag, om de skal anvendes på den sosiale kunsten i det offentlige rommet anno 2009. Ellers står de seg godt. Disse tre tesene kunne i dag med fordel omskrives til følgende:
VII. For kritikeren er verken kollegene eller publikum en høyere instans. Aller minst ettertiden.
IX. Polemikk er å ødelegge et verk ved hjelp av dets bestanddeler. Jo mer man studerer den kunstneriske og kulturelle prosessen, desto bedre. Bare den som kan ødelegge, kan kritisere.
XIII. Publikum kan stadig ha rett og likevel alltid alltid føle at kritikeren ikke representerer dem.

Jeg svarte slik da Uke-Adressa sist helg spurte om følgende i forbindelse med Åge Aleksandersens 60-års dag:
1. Hvilke av Åges tekster liker du best/har du sterkest forhold til?
Det må bli “Æ e trønder æ”, som han vel gjorde med Prudence allerede i 1975 på Takk te dokk-plata. Som de fikk fortjent spellemann for. Og som jeg tok med i samtidslyrikkEN i 2004.
2. Hvorfor?
En av de første store tekstene på dialekt fra den norske rockescenen på 1970-tallet. Bereder grunnen for rockens geografiske og språklige utbredelse i landet, som han til og med ironiserer over på forhånd. Her er innhold og form ett. Seig trøndersk Jethro Tull. Sangkraft som beviste at engelsk var fremmedspråk for norske rockere. Gjorde trøndere til skremmende verdensherskere for en 12-åring i Stavanger i 1975.
- Leserne stemte selvsagt fram “Lys og varme“, som var den andre jeg tok med i antologien, mens Idar Lind holdt en knapp på “Levva livet“.

Baktruppen rører på seg. 20. frebruar anmeldte Tommy Olsson en samleboks med lyden av Baktruppen fra de siste 22 årene, i Morgenbladet: “Tverrfaglig var liksom aldri en term å ta alvorlig her, håpløst utilstrekkelig fra det øyeblikk disse folkene rotet seg sammen. Og nå om dagen, når nær sagt alt man for lengst hadde fortrengt før eller siden blir skrapet sammen og solgt videre i bokser (apokalypsekapitalistiske likkister for de aller siste kulturkonsumentene, i dette krisens øyeblikk da noen av oss må begynne å odle poteter for å klare neste vinter), lanserer de altså +3db, denne usannsynlige samlingen med munter støy fra de siste 22 årene. Lyden av landets merkeligste outfit. 105 spor fordelt på tre cd-er, med godt over tre timers spilletid. Easy listening er det ikke. Morsomt er det ofte. Titler som «Gay Pig Sperm Test» og «Boing Boing» ved siden av titler som «Europavariasjoner» og «Holmenkollmarsjen» sier i grunnen ganske mye om hva slags forvirring som nødvendigvis vil oppstå i en uforberedt lytter. Og det er viktig å huske på hva dette er: dette er lyden av Baktruppen. Alle visuelle komponenter mangler, bortsett fra noen fotografier.” Samtidig er de selv på vei til Svalbard, med dette farvelbrevet lagt ut på Facebook: “Dear Friends. Sunday 1st. of March Baktruppen leaves for Svalbard and Barentsburg to develop their new product Crème Universelle with Polar Bear Fat. Crème Universelle removes wrinkles, revitalizes your sexlife, smoothes all engines and is a must for modern human beings. Crème Universelle will be developed in cooperation with local tradition bearers, circumpolar knowledge and global science. Product presentation at the Cultural House in Barentsburg, Svalbard, 6th. of March. Welcome.” Den norske kunstverden er endelig satt i bevegelse igjen. Da Bo Krister Wallström i et intervju i 2001 ble spurt hvordan truppen øver, svarte han: “Vi har ikke prøver. Vi prøver på scenen, foran publikum. Kunsten handler jo om kommunikasjon, det er kommunikasjonen med publikum som er viktig - hvem skal du snakke til i et prøverom?” Om Baktruppens metode forteller han videre: “Forankring er viktig, vi kommuniserer alltid utifra hvem vi er og hvor vi kommer fra. Global kunst er noe tull, det eksisterer ikke. Da vi spilte Germania Tod in Berlin (en bearbeidelse av den kjente tyske dramatikeren Heiner Müllers drama fra 1956 - 71) i Amsterdam 1990, vant vi pris for årets beste forestilling. Samme år viste vi forestillingen i Frankfurt og ble buet ut mens folk forlot salen. Det handler om politisk kontekst når det samme materialet kommuniserer så forskjellig.” Om Norge og norsk kunst er meldingen ganske likefram: “Når man jobber på den måten vi gjør merker man folks konvensjoner og hvor dypt de sitter. Baktruppen ville aldri ha overlevd i norsk kulturpolitikk! Som gruppe tjener vi ikke penger i Norge, for i Norge stilles kun spørsmålet: Er dette kunst? Dessuten har alenekunstnere status i Norge.” Når Tommy anmelder cd-boksen av dette året ender han med: “Hører du konsentrert gjennom hele greia, er du sannsynligvis ikke lenger helt den samme etterpå. Jeg anbefaler moderat lytting i porsjonerte doser. Jeg blir kåt av å høre på disse platene.” Hvor man faktisk får kjøpt +3db-lyden av Baktruppen, det tar jeg gjerne imot tips på…

Det eneste man kan lære av Hijab-saken, er at den norske politikken er en bitteliten råtten sei (som så ofte før gjennom at medietrålerne overfisker den politiske andedammen). Med finanskrisen stort sett avskrevet på journalistenes lønningslister, stod de en dag i samlet flokk overfor en sak av samme dimensjon. Kunne én eller flere islamske kvinner få innpass i politiets rekker om de bar skaut? Ja, sa et utvalg. Ja, sa en statssekretær og en politisk rådgiver. Ja, sa en justisminister og en statsminister. Endelig en godsak etter den helvetes blasfemiflausa, tenkte de vel. Det er noe rotnorsk med skaut og sydvest og stilongs. Vel, ikke når skautet kalles hijab og bæres av muslimske kvinner. Da er det symbol på kjønnslemlestelse, kvinneundertrykking og hellig krig. Dette fra potensielt statsrådsnivå i Norge. Det samlede norske mørkeblå politikorps tok seg fri fra sitt daglige pyramidespill og den hellige alminnelige nøytrale sutring, for nok en gang å bruke offentligheten til å underminere det flerkulturelle samfunnet. Alle mediekommentatorene snudde som alltid kappen etter vinden, som nå kom fra nord. Lik en hvilken som helst hobbypsykopat glemte de alle gårsdagens kommentatorholdning med et kjapt knips med fingrene, ikke ulikt gale Burt i den der komisåpa på 1980-tallet, som trodde han kunne gjøre seg usynlig: Now I am here, (knips) now I am not. Bør ikke justisministerens retrett medføre hans avgang? Altså ikke på grunn av saken, men retretten? Bør ikke retretten få feltoverskridende virkning nå i ettertid, slik at skaut nå også blir forbudt i forsvaret og tollvesenet og alle andre steder det hittil har vært lov uten at verken politiet, mediekommentatorer, Frp, AP eller andre har brydd seg filla? I går skreiv Aftenposten at det var grasrota i Arbeiderpartiet og folket i nasjonen som ikke ville at én kvinne fra Sandnes skulle få lov til å søke politiskolen, og at det var derfor justisministeren måtte gjøre retrett. Frank Aarebrot antyder ubevisst rasistiske motiver hos mediene, når Hadia Tajik (som klarte seg meget bra i Nytt på Nytt i går), justisministerens politiske rådgiver, får gjennomgå i mediene i stedet for statssekretæren. Men hva med statsministeren, spør jeg? Hvorfor kan vi ikke ta ham, for faen? Eller hva med den kristne guden, som vel har en finger med i spillet, og kanskje har innsatt junior direkte? Hvem er på toppen her, av denne pyramiden? Hva med de frivillige idiotene i mediene, spør jeg også, som på få dager klarte å underutvikle landet på en slik lønnsom måte for seg selv? Selv har jeg en muslimsk kjortel i heimen, som jeg bruker til ledig kveldsplagg. Et fantastisk tøystykke, som ikke minst lufter understellet godt - og gjør det lett tilgjengelig for meg selv og fruen. Det er noe annet enn dyre og giftige Bjørn Borg-truser og trange designerjeans som viser rompesprekk (selv om akkurat det kan være flotte syn på traurige dager). I dag har jeg tenkt å kjøpe meg en hijab også, bare for å holde hodet godt på plass nå. Noen burde sende hijaber til Norges medieredaktører, våre partiformenn og -kvinner, til grasrota i AP, samt det norske folk også. Hva med å få designet en hijab med “nisselue” påskrevet i en nøktern font og med moderate farger? Og tenk at så mange nordmenn sammen har reddet det norske demokratiet fra religionshelvete på bare en uke? Jeg tror mange nordmenn tar seg en ekstra drink denne helgen på vegne av sin første politiske deltagelse på mange år, før de denger kona i IKEA-sofaen - eller var det omvendt? Jeg lover likevel å le med dere når det snart helt garantert blir in igjen med skaut i landet. Snarlig avisoverskfit i VG: “Hijab skaut fart med norsk nisselue”. Jeg må i hvert fall ha drukket for mye i går, siden jeg bruker lørdag formiddag på dette her. I kveld skal jeg drikke mer, det er bedre enn å være edru i Norge denne helga. Bruker man forresten susb i politiet? Kanskje tar jeg meg en tur på byen…

Jeg kom akkurat over talen til den gode Trond Hugo Haugen, som han holdt under åpningen av Ittepåland sist helg. Jeg klipper ut siste delen av talen, som en slags bekymringsgest. Talen viser vel at hans opprinnelige initiativ, den kunstneriske aktivismen som lå til grunn for “Ka då ittepå” har endret betydelig karakter, og vel nå fremstår som noe som ligner mer på representasjon av makten i Stavanger-regionen. Vekkelsespredikanten er retorisk intakt, som du vil se, men det virker mest som om THH nå vil vekke kunstnere og kulturarbeidere - “absintdrikkende skattesnyltere”, som han lystig nok kalte oss - til forståelse for maktens personlighet og disposisjoner. Tanken bak er kanskje vettug. Bygg ned terskler, eller noe slikt. Skap en fellesarena. Men det spørs om ikke THH, med opsjon på ittepå-logoen, og dermed antagelig også med talerett i forhold til forvaltning av “Ittepåfond” og lignende, med “Ittepåblogg” i Aftenbladet, og med utvidet tilgang til maktens kulturpolitiske samtalestoler, er i ferd med å blande kortene litt for mye. At Ittepålandet blir for grenseløst, og dermed konturløst. At han ikke ser at han fort som f og kanskje allerede, suges opp, og gjøres til marionette for, dem som han i første omgang gjerne ville regissere? Det spørs om ikke - Gud forby! - THH med denne talen er i ferd med å melde seg inn i den borgerlige småbykonsensus heller enn å bidra til utvikling av en sak- og kamporientert offentlighet? Med relasjonelle øyne: At han bekrefter det bestående heller enn å tilføre alternative modeller? Når alle skal spille på lag med alle, ja så vinner som kjent alltid makten alle sakene. Talen går slik:
“Vi må ha andre der, andre borgere av ittepåland. Og det er nettopp det som skal skje nå, vi skal invitere andre inn hit, inn til oss, som borgere av ittepåland. Det blir den politiske gesten i kveld. Vi må ha med oss de folkevalgte, næringslivet, alt publikum, kulturbyråkratiet, hele Rogaland og den frie presse. Derfor roper jeg opp følgende representanter, med begrunnelse, opp hit for å motta et synlig bevis på at de er ønsket inn til oss: Som representant for DE FOLKEVALGTE er ordfører i Stavanger kommune - Leif Johan Sevland - den 31. januar 2009 tatt opp som en sunn visjonær, fornuftig kritisk og ivrig lyttende politikerborger av ittepåland. Må alle ittepådager forbli gode dager. Som representant for NÆRINGSLIVET er adm. dir. i Næringsforeningen i Stavanger-regionen - Jostein Soland - den 31. januar 2009 tatt opp som en konstant samarbeidssøkende, forståelig profesjonell og spenstig risikovillig næringsborger av ittepåland. Må alle ittepådager forbli gode dager. Som representant for ALT PUBLIKUM er helt vanlige - Britt-Helen Lindal - den 31. januar 2009 tatt opp som en spent nysgjerrig, rimelig utholdende og stolt overbærende publikumsborger av ittepåland. Må alle ittepådager forbli gode dager. Som representant for KULTURBYRÅKRATIET er kultursjef i Stavanger kommune - Siri Aavitsland - den 31. januar 2009 tatt opp som en glad hardtarbeidende, alltid positiv og balansert kravstreng byråkratborger av ittepåland. Må alle ittepådager forbli gode dager. Som representant for HELE ROGALAND er leder av Regional- og kulturutvalget i Rogaland fylkeskommune - Jarle Braut - den 31. januar 2009 tatt opp som en raus støttende, heftig nytenkende og kjært tilstedeværende borgernabo av ittepåland. Må alle ittepådager forbli gode dager. Som representant for DEN FRIE PRESSE er redaktør i Stavanger Aftenblad - Sven Egil Omdal - den 31. januar 2009 tatt opp som en lett tilgjengelig, nyansert fulldekkende og engasjert voktende presseborger av ittepåland. Må alle ittepådager forbli gode dager.” MINE SPØRSMÅL BLIR: Hva skal Ittepåland være for noe, for hvem? Hva er det kulturpolitiske målet? Hva slags kunstforståelse forvaltes her? Hva er de viktigste konkrete sakene? Hva slags offentlighet skal skapes, hvordan? Hva ønsker THH å oppnå på landets og egne vegne? Hva og hvem er han dannelsesagent for nå, etter 2008, og etter “Ka då ittepå?”?

Hadia Tajik bler 26 år i sommar. Te høsten e hu kanskje på Stortinget for AP i Oslo. Hu har allerede vært politiske rådgivar både i arbeids- og inkluderingsdept. og på statsministerens kontor. Nå e hu politiske rådgivar for justisministeren. Eg traff na ein gang i Oslo, på et skriveseminar i regi av Samlaget, så hadde invitert ein haug med wanna-be skrivarar. Det må ha vært i 1999. Hu må ha vært 16. Eg må ha vært 35. Nå ska hu vinna valget med digitale historiefortelling på video, så du kan finna på Facebook og YouTube og sånne plasser - eller f.eks. hos Dagbladet. Tøffe i trynet, den damå. Hu ska laga videofortellingar så mixe politiske sager med personlige historiar. Hu tar ein Obama altså. Bare initiativet e verdt ein femmer på terningen. E innholdet bra, e det ikkje bare ein sekser - det e klart at hu bør rett inn på Tinget. Då tippe eg atte om 12 eller 16 år e hu statsministerkandidat - kanskje den fysste kvinnelige og farga statsledaren i den vestlige verden. Pluss den yngste. Det e ikkje så jævla høge odds på den altså!

Ukens oppsummering: Snåsamannens krefter dokumenteres og understøttes av to helseministere og flere helsepolitikere i Norge, som ikke kjenner til begrepet “placebo” eller fagfeltet psykologi, foruten at de underkjenner kraften i mest mulig dokumentert vitenskap, til fordel for skrift stjernebiografisert fram av selveste Mr. Ingar Sletten Kolloen. En annen av Norges kjæreste forfattere, Tore Renberg, som fortsatt tror at Internett er noe tull og bør avvikles, hyller Ari Behns gjenkomst til den kulturelle offentligheten som en etterlengtet redning for Norge som kulturnasjon. Sjefredaktør Bjørgulv Braanen i Klassekampen, selve dödaren av “postmodernismen” i Norge, mener at kunstens produksjonsforhold ikke har noen betydning for kunstens kvalitet, som kun handler om virkning og effekt. Snakk om arbeider- og klassekamp! Terje Vareberg, styreleder i den norske sparebankforeningen, tok endelig sats for en viktig sak i den norske offentligheten, nemlig at det i disse tider er viktig å sørge for best mulig utviklingsmuligheter for finansnæringens lederlønninger. Senterpartiets partileder, Liv Signe Navarsete, hele utkant-Norges og bedehuskulturens politiske fortropp, fikk lett med seg - eller var det tvang i kne? - Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen på at den norske Regjeringen skal utvide rasismeparagrafen til å “omfatte sterkt hånende ytringer mot religioner eller livssyn”, hvilket betyr at Regjeringen vil innføre et “strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på religion eller livssyn”. Hvorfor ikke la den nye loven få tilbakevirkende kraft, så har mediene noe enda mindre fornuftig å gjøre på de neste tiårene? Holocaust-senterets leder, historikerkjempen Odd-Bjørn Fure, og andre med ham stod fram og sa at det ikke var snakk om noe folkemord i Gaza, hvilket vel må bety at “folkemord” enten er avviklet som begrep eller nå betraktes som “religionskritikk”. På det nye Aftenbladet TV så jeg i går en reportasje der en eller annen ekspert sa at de som spiser og trener sunt lever 10 minutter lengre for hver eneste time de lever, og at det ikke er noe problem å leve til man blir 130 år med slik livsførsel. Reporteren glemte helt å spørre etter det empiriske materialet for hans undersøkelse, i sin logrende iver etter å kunne formidle slike fantastiske nyheter til alle abonnentene i Stavanger-regionen. Dette er bare det jeg kommer på i farten. KONKLUSJON: Norge er hjernedødt. Den politiske, kulturelle og mediale makten består tilsynelatende av ravende gale eller komplette idioter. Spørsmålet er nå bare hvilken by i hvilket land i hvilken verdensdel man skal flytte til? Vi kan ikke melde oss ut av verden, men vi kan melde oss ut av Norge.