anmeldelser


Anmeldelsen stod i Stavanger Aftenblad den 24. november, og er skrevet av Sigrun Hodne. Teksten fant jeg på kritikerens egen oppslagstavle på Bokelskere.no, som jeg kan anbefale i samme slengen: «Godt tenkt, godt skrevet. Som noen av avisens lesere allerede vet, så synes jeg at Mary Millers selvrettferdige bok om Stavanger2008 var en heller begredelig sak – men hva gjør vel det når Jan Inge Reilstad gir oss en bok som dette? Redaktør og kurator Reilstad har sammen med en håndfull medskribenter skapt en lettlest og faglig sterk bok om Nabolagshemmeligheter (Stavanger 2008s største satsning innenfor visuell kunst). Foruten en svært grundig gjennomgang av de åtte Nabolagsprosjektene fra begynnelse til slutt, inneholder boka også teoretiske refleksjoner og analyser. Og til tross for at kunst er en grenseløs ting, er det utrolig fint at redaktøren har valgt å publisere boka på norsk. Hadde boka vært på engelsk kunne den nådd lengre og til og med blitt lagt merke til av kunstfiffen i utlandet, men – som den er nå, holdt i et godt og lettfattelig norsk, innskriver den seg på en helt annen måte i sin egen tid, situasjon og lokalmiljø, til glede for oss som bor her, for nabolaghemmelighetenes nabolag. Bokas første halvdel går gjennom de ulike kunstprosjektene enkeltvis. Her får vi innsyn i hele skapelsesprosessen fra begynnelse til slutt, fra kunstnernes første ideer til publikums reaksjoner. Vi får også høre om ideer som falt i fisk, om planer som sviktet og om uforutsette hendelser under veis. Dvs. alt det som det er vanskelig å lese ut av de endelige prosjektene, men som ofte har vært helt sentrale for deres tilblivelse. Bokas andre del består av en serie kritiske kommentarer, analyser og teoretiske refleksjoner over begreper som relasjonell estetikk, kunst, etikk og samfunn. Bokas mest komplekse bidrag kommer fra den relasjonelle estetikkens far, Nicolas Bourriaud. I en tekst kalt «Ustabile forbindelser» skriver han om den relasjonelle estetikkens genealogi, det vil si om begrepets opphav og utvikling. I artikkelen sin sier han ting som: Kunsten kan beskrives som et alternativt klippebord for det sosiale narrativet og Kunsten reiser seg mot den allmenne passiviteteten – den som nagler oss fast til en verden av varer og konsumenter. Å være kunstner dreier seg ikke ene og alene om å produsere former, men om å gå inn i en aktivitet som får formene til å bli bærer av et prosjekt som kan deles. Tatt ut av sin sammenheng kan sitatene være vanskelige å forstå, men sett i lys av prosjektet Nabolagshemmeligheter gir de mening. Bourriauds teori har vært viktig for Nabolagshemmeligheter som prosjekt, og det oppleves derfor som riktig at hans tanker er viet stor plass i boka. Slik jeg ser det hadde kuratorene Reilstad og Svensson et normativt utgangspunkt. I den første planleggingsfasen ble Nabolagshemmeligheter beskrevet som et prosjekt som skulle vitalisere både den enkelte innbyger og det offentlige rommet. Dette positive synet på kunstens rolle i samfunnet har mye til felles med Bourriauds ide om at kunst er en meningsskapende aktivitet som kan deles. Langt fra alle forstår kunstens rolle og funksjon på denne måten, men gjennom et klart språk og tydelige formulerte tanker inviterer boka både motstandere og tilhengere til diskusjon. «Nabolagshemmeligheter. Kunsten som byprosess» henvender seg både til et generelt publikum og til mennesker som har et faglig forhold til kunst, den didaktiske måten stoffet presenteres på gjør boka til ypperlig pensumlitteratur for kommende kunst- og kuratorstudenter. Og her er massevis av erfaring å bygge videre på for dem som selv har lyst til å ta opp hansken og sette i gang nye relasjonelle prosesser i offentlige rom.»

Av alle naturlige ting er nå Dantes Inferno blitt til et TV spill. Tidligere kjenner vi til den fantastisk gode A TV Dante, av Peter Greenaway, fra 1983 (1989). Klikk deg inn på bildene for mer – gir 2 minutter spillreklame og 90 minutter med årgangs Greenaway fra UBUweb. Men hva med å lese Den guddommelige komedien av Dante selv heller?
dantetvspill.png
tvdante.png

Walter Benjamin – Kritikerens teknikk i 13 teser (i lett utbedret versjon for samtidskunsten):
I.    Kritikeren er strateg i kunstkampen.
II.    Den som ikke kan ta parti, skal ikke ytre seg.
III.    Kritikeren har ingenting å gjøre med fortolkeren av forgangne kunstepoker.
IV.    Kritikken må snakke i kunstnernes språk. For cénaclens (nattverdsalens innvidde) begreper er paroler. Og bare i parolene lyder stridsropet.
V.    ”Saklighet” må alltid ofres for partiånden, når den saken kampen står om er verdt det.
VI.    Kritikk er et moralsk anliggende. Når Goethe miskjente Hölderlin og Kleist, Beethoven og Jean Paul, skyldes ikke det hans kunstforståelse, men hans moral.
VII.    For kritikeren er kollegene en høyere instans. Ikke publikum. Aller minst ettertiden.
VIII.    Ettertiden glemmer eller roser. Bare kritikeren dømmer i kunstnerens åsyn.
IX.    Polemikk er å ødelegge et verk ved hjelp av dets bestanddeler. Jo mindre man studerer verket, desto bedre. Bare den som kan ødelegge, kan kritisere.
X.    Ekte polemikk tar et verk like kjærlig for seg som en kannibal tilbereder et spedbarn.
XI.    Kunstbegeistring står kritikeren fjernt. Kunstverket er i hans hånd det blanke våpenet i åndenes kamp.
XII.    Kritikerens kunst i et nøtteskall: Skape slagord uten å forråde ideene. En utilstrekkelig kritikks slagord fallbyr tanken til moten.
XIII.    Publikum må stadig ha urett og likevel alltid føle at kritikeren representerer dem.
@@@@@@@@
Det er bare den sjuende, niende og trettende av Walter Benjamins teser fra Enveiskjøring (1928) som trenger korreksjon i dag, om de skal anvendes på den sosiale kunsten i det offentlige rommet anno 2009. Ellers står de seg godt. Disse tre tesene kunne i dag med fordel omskrives til følgende:
VII. For kritikeren er verken kollegene eller publikum en høyere instans. Aller minst ettertiden.
IX. Polemikk er å ødelegge et verk ved hjelp av dets bestanddeler. Jo mer man studerer den kunstneriske og kulturelle prosessen, desto bedre. Bare den som kan ødelegge, kan kritisere.
XIII. Publikum kan stadig ha rett og likevel alltid alltid føle at kritikeren ikke representerer dem.

_ge_aleksandersen-_1129605c.jpg
Jeg svarte slik da Uke-Adressa sist helg spurte om følgende i forbindelse med Åge Aleksandersens 60-års dag:
1. Hvilke av Åges tekster liker du best/har du sterkest forhold til?
Det må bli “Æ e trønder æ”, som han vel gjorde med Prudence allerede i 1975 på Takk te dokk-plata. Som de fikk fortjent spellemann for. Og som jeg tok med i samtidslyrikkEN i 2004.
2. Hvorfor?
En av de første store tekstene på dialekt fra den norske rockescenen på 1970-tallet. Bereder grunnen for rockens geografiske og språklige utbredelse i landet, som han til og med ironiserer over på forhånd. Her er innhold og form ett. Seig trøndersk Jethro Tull. Sangkraft som beviste at engelsk var fremmedspråk for norske rockere. Gjorde trøndere til skremmende verdensherskere for en 12-åring i Stavanger i 1975.
- Leserne stemte selvsagt fram «Lys og varme«, som var den andre jeg tok med i antologien, mens Idar Lind holdt en knapp på «Levva livet«.

icebear.jpgBaktruppen rører på seg. 20. frebruar anmeldte Tommy Olsson en samleboks med lyden av Baktruppen fra de siste 22 årene, i Morgenbladet: «Tverrfaglig var liksom aldri en term å ta alvorlig her, håpløst utilstrekkelig fra det øyeblikk disse folkene rotet seg sammen. Og nå om dagen, når nær sagt alt man for lengst hadde fortrengt før eller siden blir skrapet sammen og solgt videre i bokser (apokalypsekapitalistiske likkister for de aller siste kulturkonsumentene, i dette krisens øyeblikk da noen av oss må begynne å odle poteter for å klare neste vinter), lanserer de altså +3db, denne usannsynlige samlingen med munter støy fra de siste 22 årene. Lyden av landets merkeligste outfit. 105 spor fordelt på tre cd-er, med godt over tre timers spilletid. Easy listening er det ikke. Morsomt er det ofte. Titler som «Gay Pig Sperm Test» og «Boing Boing» ved siden av titler som «Europavariasjoner» og «Holmenkollmarsjen» sier i grunnen ganske mye om hva slags forvirring som nødvendigvis vil oppstå i en uforberedt lytter. Og det er viktig å huske på hva dette er: dette er lyden av Baktruppen. Alle visuelle komponenter mangler, bortsett fra noen fotografier.» Samtidig er de selv på vei til Svalbard, med dette farvelbrevet lagt ut på Facebook: «Dear Friends. Sunday 1st. of March Baktruppen leaves for Svalbard and Barentsburg to develop their new product Crème Universelle with Polar Bear Fat. Crème Universelle removes wrinkles, revitalizes your sexlife, smoothes all engines and is a must for modern human beings. Crème Universelle will be developed in cooperation with local tradition bearers, circumpolar knowledge and global science. Product presentation at the Cultural House in Barentsburg, Svalbard, 6th. of March. Welcome.» Den norske kunstverden er endelig satt i bevegelse igjen. Da Bo Krister Wallström i et intervju i 2001 ble spurt hvordan truppen øver, svarte han: «Vi har ikke prøver. Vi prøver på scenen, foran publikum. Kunsten handler jo om kommunikasjon, det er kommunikasjonen med publikum som er viktig – hvem skal du snakke til i et prøverom?» Om Baktruppens metode forteller han videre: «Forankring er viktig, vi kommuniserer alltid utifra hvem vi er og hvor vi kommer fra. Global kunst er noe tull, det eksisterer ikke. Da vi spilte Germania Tod in Berlin (en bearbeidelse av den kjente tyske dramatikeren Heiner Müllers drama fra 1956 – 71) i Amsterdam 1990, vant vi pris for årets beste forestilling. Samme år viste vi forestillingen i Frankfurt og ble buet ut mens folk forlot salen. Det handler om politisk kontekst når det samme materialet kommuniserer så forskjellig.» Om Norge og norsk kunst er meldingen ganske likefram: «Når man jobber på den måten vi gjør merker man folks konvensjoner og hvor dypt de sitter. Baktruppen ville aldri ha overlevd i norsk kulturpolitikk! Som gruppe tjener vi ikke penger i Norge, for i Norge stilles kun spørsmålet: Er dette kunst? Dessuten har alenekunstnere status i Norge.» Når Tommy anmelder cd-boksen av dette året ender han med: «Hører du konsentrert gjennom hele greia, er du sannsynligvis ikke lenger helt den samme etterpå. Jeg anbefaler moderat lytting i porsjonerte doser. Jeg blir kåt av å høre på disse platene.» Hvor man faktisk får kjøpt +3db-lyden av Baktruppen, det tar jeg gjerne imot tips på…

Det eneste man kan lære av Hijab-saken, er at den norske politikken er en bitteliten råtten sei (som så ofte før gjennom at medietrålerne overfisker den politiske andedammen). Med finanskrisen stort sett avskrevet på journalistenes lønningslister, stod de en dag i samlet flokk overfor en sak av samme dimensjon. Kunne én eller flere islamske kvinner få innpass i politiets rekker om de bar skaut? Ja, sa et utvalg. Ja, sa en statssekretær og en politisk rådgiver. Ja, sa en justisminister og en statsminister. Endelig en godsak etter den helvetes blasfemiflausa, tenkte de vel. Det er noe rotnorsk med skaut og sydvest og stilongs. Vel, ikke når skautet kalles hijab og bæres av muslimske kvinner. Da er det symbol på kjønnslemlestelse, kvinneundertrykking og hellig krig. Dette fra potensielt statsrådsnivå i Norge. Det samlede norske mørkeblå politikorps tok seg fri fra sitt daglige pyramidespill og den hellige alminnelige nøytrale sutring, for nok en gang å bruke offentligheten til å underminere det flerkulturelle samfunnet. Alle mediekommentatorene snudde som alltid kappen etter vinden, som nå kom fra nord. Lik en hvilken som helst hobbypsykopat glemte de alle gårsdagens kommentatorholdning med et kjapt knips med fingrene, ikke ulikt gale Burt i den der komisåpa på 1980-tallet, som trodde han kunne gjøre seg usynlig: Now I am here, (knips) now I am not. Bør ikke justisministerens retrett medføre hans avgang? Altså ikke på grunn av saken, men retretten? Bør ikke retretten få feltoverskridende virkning nå i ettertid, slik at skaut nå også blir forbudt i forsvaret og tollvesenet og alle andre steder det hittil har vært lov uten at verken politiet, mediekommentatorer, Frp, AP eller andre har brydd seg filla? I går skreiv Aftenposten at det var grasrota i Arbeiderpartiet og folket i nasjonen som ikke ville at én kvinne fra Sandnes skulle få lov til å søke politiskolen, og at det var derfor justisministeren måtte gjøre retrett. Frank Aarebrot antyder ubevisst rasistiske motiver hos mediene, når Hadia Tajik (som klarte seg meget bra i Nytt på Nytt i går), justisministerens politiske rådgiver, får gjennomgå i mediene i stedet for statssekretæren. Men hva med statsministeren, spør jeg? Hvorfor kan vi ikke ta ham, for faen? Eller hva med den kristne guden, som vel har en finger med i spillet, og kanskje har innsatt junior direkte? Hvem er på toppen her, av denne pyramiden? Hva med de frivillige idiotene i mediene, spør jeg også, som på få dager klarte å underutvikle landet på en slik lønnsom måte for seg selv? Selv har jeg en muslimsk kjortel i heimen, som jeg bruker til ledig kveldsplagg. Et fantastisk tøystykke, som ikke minst lufter understellet godt – og gjør det lett tilgjengelig for meg selv og fruen. Det er noe annet enn dyre og giftige Bjørn Borg-truser og trange designerjeans som viser rompesprekk (selv om akkurat det kan være flotte syn på traurige dager). I dag har jeg tenkt å kjøpe meg en hijab også, bare for å holde hodet godt på plass nå. Noen burde sende hijaber til Norges medieredaktører, våre partiformenn og -kvinner, til grasrota i AP, samt det norske folk også. Hva med å få designet en hijab med «nisselue» påskrevet i en nøktern font og med moderate farger? Og tenk at så mange nordmenn sammen har reddet det norske demokratiet fra religionshelvete på bare en uke? Jeg tror mange nordmenn tar seg en ekstra drink denne helgen på vegne av sin første politiske deltagelse på mange år, før de denger kona i IKEA-sofaen – eller var det omvendt? Jeg lover likevel å le med dere når det snart helt garantert blir in igjen med skaut i landet. Snarlig avisoverskfit i VG: «Hijab skaut fart med norsk nisselue». Jeg må i hvert fall ha drukket for mye i går, siden jeg bruker lørdag formiddag på dette her. I kveld skal jeg drikke mer, det er bedre enn å være edru i Norge denne helga. Bruker man forresten susb i politiet? Kanskje tar jeg meg en tur på byen…

Jeg kom akkurat over talen til den gode Trond Hugo Haugen, som han holdt under åpningen av Ittepåland sist helg. Jeg klipper ut siste delen av talen, som en slags bekymringsgest. Talen viser vel at hans opprinnelige initiativ, den kunstneriske aktivismen som lå til grunn for «Ka då ittepå» har endret betydelig karakter, og vel nå fremstår som noe som ligner mer på representasjon av makten i Stavanger-regionen. Vekkelsespredikanten er retorisk intakt, som du vil se, men det virker mest som om THH nå vil vekke kunstnere og kulturarbeidere – «absintdrikkende skattesnyltere», som han lystig nok kalte oss – til forståelse for maktens personlighet og disposisjoner. Tanken bak er kanskje vettug. Bygg ned terskler, eller noe slikt. Skap en fellesarena. Men det spørs om ikke THH, med opsjon på ittepå-logoen, og dermed antagelig også med talerett i forhold til forvaltning av «Ittepåfond» og lignende, med «Ittepåblogg» i Aftenbladet, og med utvidet tilgang til maktens kulturpolitiske samtalestoler, er i ferd med å blande kortene litt for mye. At Ittepålandet blir for grenseløst, og dermed konturløst. At han ikke ser at han fort som f og kanskje allerede, suges opp, og gjøres til marionette for, dem som han i første omgang gjerne ville regissere? Det spørs om ikke – Gud forby! – THH med denne talen er i ferd med å melde seg inn i den borgerlige småbykonsensus heller enn å bidra til utvikling av en sak- og kamporientert offentlighet? Med relasjonelle øyne: At han bekrefter det bestående heller enn å tilføre alternative modeller? Når alle skal spille på lag med alle, ja så vinner som kjent alltid makten alle sakene. Talen går slik:
«Vi må ha andre der, andre borgere av ittepåland.
Og det er nettopp det som skal skje nå, vi skal invitere andre inn hit, inn til oss, som borgere av ittepåland. Det blir den politiske gesten i kveld. Vi må ha med oss de folkevalgte, næringslivet, alt publikum, kulturbyråkratiet, hele Rogaland og den frie presse. Derfor roper jeg opp følgende representanter, med begrunnelse, opp hit for å motta et synlig bevis på at de er ønsket inn til oss: Som representant for DE FOLKEVALGTE er ordfører i Stavanger kommune – Leif Johan Sevland – den 31. januar 2009 tatt opp som en sunn visjonær, fornuftig kritisk og ivrig lyttende politikerborger av ittepåland. Må alle ittepådager forbli gode dager. Som representant for NÆRINGSLIVET er adm. dir. i Næringsforeningen i Stavanger-regionen – Jostein Soland – den 31. januar 2009 tatt opp som en konstant samarbeidssøkende, forståelig profesjonell og spenstig risikovillig næringsborger av ittepåland. Må alle ittepådager forbli gode dager. Som representant for ALT PUBLIKUM er helt vanlige – Britt-Helen Lindal – den 31. januar 2009 tatt opp som en spent nysgjerrig, rimelig utholdende og stolt overbærende publikumsborger av ittepåland. Må alle ittepådager forbli gode dager. Som representant for KULTURBYRÅKRATIET er kultursjef i Stavanger kommune – Siri Aavitsland – den 31. januar 2009 tatt opp som en glad hardtarbeidende, alltid positiv og balansert kravstreng byråkratborger av ittepåland. Må alle ittepådager forbli gode dager. Som representant for HELE ROGALAND er leder av Regional- og kulturutvalget i Rogaland fylkeskommune – Jarle Braut – den 31. januar 2009 tatt opp som en raus støttende, heftig nytenkende og kjært tilstedeværende borgernabo av ittepåland. Må alle ittepådager forbli gode dager. Som representant for DEN FRIE PRESSE er redaktør i Stavanger Aftenblad – Sven Egil Omdal – den 31. januar 2009 tatt opp som en lett tilgjengelig, nyansert fulldekkende og engasjert voktende presseborger av ittepåland. Må alle ittepådager forbli gode dager.» MINE SPØRSMÅL BLIR: Hva skal Ittepåland være for noe, for hvem? Hva er det kulturpolitiske målet? Hva slags kunstforståelse forvaltes her? Hva er de viktigste konkrete sakene? Hva slags offentlighet skal skapes, hvordan? Hva ønsker THH å oppnå på landets og egne vegne? Hva og hvem er han dannelsesagent for nå, etter 2008, og etter «Ka då ittepå?»?

[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=C5Dw9QAYR2o[/youtube]

« Forrige sideNeste side »