Les Kjartan Fløgstads ettermelding av GJs artikkelsamling fra 1975, redigert av Rønning og Haavardsholm, nylig kåret i Dagbladet til den viktigste boka utgitt i Norge etter krigen. Det er langt fra min favorittbok av GJ, men fenomenal lesning for forståelse av enten GJs selvdannelse eller de norske 50-60-årene. “Fins det ytringsfrihet i Norge?” (s. 346 i den siste utgaven, fra 2004) er en tale holdt til Den norske PEN-klubb i 1969, som formidler den tidlige GJ i hans “politiske” periode, som han senere nærmest fornektet - allerede på baksida av Om den norske skrivemåten (1980) skriver han: “Mine lesere lider av to alvorlige feil. De to feilene er: De har god greie på samfunnsvitenskapene og stor interesse for politikk, i stedet for å ha stor interesse for retorikk og god greie på språkvitenskapene” - og som han altså så på som en slags ungdomssynd, på linje med hans avståelse og fornærmelse av lyrikken som form (romanen avskrev han allerede i Tenkemåten, les bl.a. “Norge har ikke i dag bruk for stort mer fiksjoner” og andre intervjuer). Kjartan Fløgstad har likevel rett i sin avslutning av ettermeldinga si i Dagbladet: “Gjennom sitt ville retoriske register sprenger mediespråket sakprosaomgrepet. Alle forstår at Georg Johannesens artikkeldikting sprengde den lyriske diktinga. Dei som derfor trur at han skreiv sakprosa, bør lesa han om igjen.”. GJ skrev kunstprosa som var essayistiske øvelser i selvdannelse, dikt forkledd som sakprosa, den mest sjangerundergravende skrift noen gang skrevet på norsk, et av verdens beste forsøk på å skøyte sammen språket og virkeligheten, litteraturen og samfunnet - eller motsatt å holde opp den aller viktigste motsetningen i verden, den mellom ordene og tingene, tenkt bekjennelse og aktiv handling, med full bevissthet om at det er motsatt, særlig i og under mediekapitalismen - GJ er den norske mediekapitalismens store litterære skikkelse - at ingenting skaper så mye virkelighet som språket, i særdeleshet dårlig språk. Fløgstad tar feil når han overreduserer GJs virkningshistorie. GJ pleide rett nok å si at han visste om seks personer han trodde han hadde endret gjennom sin livslange lærerinnsats - og var såre fornøyd med det, men GJ antok også at det var max 49 intellektuelle mennesker i Norge, så da rakk han i egne øyne 12,25% av den intellektuelle befolkningen. Virkning er så mangt. Hans kunstprosa har utvilsomt endret litteraturen og forståelsen av den og påvirket et vell av forfattere på begge sider av kunst og sak. Hans sakprosa har belyst sakene fra så uventede sider at ingen kan si noe om hvor forståelsen hadde vært uten, verken den allmenne eller de enkelte antagonistenes, som vant frem med sine saker - for ikke å glemme alle de perifere offentligheter og fora han fylte med sin makeløse persona og moralske tunge. Hans evne til humørfylt politisering og poetisering, samtidig, av alt han tok i med tanke, penn og munn, er den viktigste politiske bedriften - ikke hans påvirkning på enkeltstående politiske saksbeslutninger (unntatt da han satt i Oslo bystyre). Det er for øvrig ikke bare GJ som har tapt kampen for et mer sosialistisk samfunn eller en moralsk kommunisme. Hans “sakprosa” overlever fordi den er språkstyrt, for å si det med Fløgstad, men også fordi den er større enn én enkelt sak, alltid mange saker eller alle saker - samtidig. Min favoritt fra GJs lyriske artikkeldikting er for tiden Moralske tekster (essay og innlegg fra 1978-1994). På baksida står det bl.a.: “1. Det fins ikke politisk retorikk, bare retorikk. 2. En lærer er sin egen lærer, ingen andres før han er det. 3. Den som ikke er for eller mot en tekst eller tale, er en døvstum hurtigsanger og en nymalt gullfisk.” I Moralske tekster, som adopterer tittelen fra Holbergs Moralske tanker, finnes også det personlige essayet “Om den norske lesemåten”, hvor det fremgår at GJ lærte å lese av et reklameskilt for “Tobakk” og at han som 17-årig gymnasiast fikk Shakespeares Collected Works av den Goethe-lesende faren: “I et helt kalenderår prøvde jeg å gjennomføre at jeg holdt meg for god til å bære skolebøker eller å lese lekser. I vesken lå Shakespeare - og aldri noe annet.” I talen om ytringsfrihet i 1969 analyserte GJ seg frem til PEN-klubbens fem forutsetninger for møtet: “at vi ikke vet hvor vi er, at vi ikke kan tenke, at vi gir avkall på menneskelige følelser, at vi kom sammen for 85 år siden og taler samme språk”, før han fortsatte med “før vi kan diskutere “ytringsfrihet” i Norge, må vi finne ut om det fins noen tankevirksomhet i Norge”. Han fastslår at det er NATO som per 1969 tar vare på akkurat denne formen for ytringsfrihet som kapitalismen har skapt i Norge, og ender med følgende forslag: “Innføring av parlamentarismen i norsk presse. Målsetning: Full ytringsfrihet for alle medarbeidere i NRK, norske massemedier og reklamebyråer”. Her kan man spore til dagens debatt om ytringsfrihet, f.eks. i Aftenposten, etter Dag Solstads berømte Samtiden-essay (2/2008) om dagens ytringskultur, som fikk mediemakta i marsjtakt umiddelbart - hvor han også avfeier enhver blogg som totalt forglemmelig både på kort og lang sikt ;-), eller siste ledd i Mohammad Usman Ranas omdiskuterte vinnerkronikk i Aftenposten tidligere i år, “Den sekulære ekstremismen“, som jo er enda lettere å være på kritisk kant med, siste Solstad-leflende del bare kalt “Ytringsfriheten som gissel“. Les for øvrig om alle de 25 utvalgte bøkene på Dagblad-lista HER (jeg hadde lest åtte av disse), foruten påkrevde motinnlegg i kjølvannet fra høyresiden (Torbjørn Røe Isaksen), om mangelen på liberalistisk og konservativ sakprosa på lista, og fra akademikerne / teknokratene (Einar Lie) om mangelen på byråkratisk, institusjonsakademisk og sakspolitisk sakprosa som “bygget” Norge - som vitterlig er det de fleste 25 på Dagblad-lista har skrevet og tenkt antagonistisk om; altså om de som gjorde leksene sine i stedet for å lese Shakespeare i ungdommen. (I morgen kommer også Peder Anker med en forsterket kritikk á la Lie, hvor han kommer med noen eksempler som understreker at vekten hos disse kritikerne er på sak og samfunn knapt på prosa og litteratur, og hvor forståelsen av hva som er viktig handler om posisjon og ikke opposisjon. Til helga skriver både Trygve Riiser-Gundersen og Kjetil Rolness om kåringen, foruten sakprosaprofessor Johan Tønnesson som antyder at fremtidens innkjøpsordning for essay & sakprosa vris bort fra “litterær verdi” mot “offentlighetsverdi”, som høres mer ullent ut med større rom for personlige idiosynkrasier hos juryen, foruten tap av den språkdybden som ofte gjør at litteratur varer utover det historiske øyeblikket.) Dagbladlista er god nok den, om man er på jakt etter lesetips for den norske høsten (bokstavelig, metaforisk, eksistensielt og apokalytisk), og forteller samtidig viktigere om etterkrigs-Norge enn til og med den AP-kanoniserte Seierherrene (1991), av Roy Jacobsen, som jeg leste i sommer - og som er en god bok, til romanfiksjon å være (med en mor som rømte Helgelandskysten i tenårene har den også andre grunner for å være viktig for meg). For å si det slik: Med dette som nytt pensum i norske hjem ville den norske verden sett ganske annerledes ut, trur eg… i hvert fall den norske tankeverden. Det mangler en 15-16 navn her for min påvirknings del, men de kan vi ta en annen blogg. Det var Historien om-bøkene som satte meg personlig i gang utover 1970-tallet. Jeg begynte å lese denne herosierende men allikevel opplysende (barne)sakprosaen når jeg lå alene hjemme og var febersyk fra skolen, bare med en liten halvråtten klase druer til SFO. Det fortsatte på gymnaset, der jeg alltid satt bakerst på kateterrekka, for der kunne jeg lese bøker og aviser i fred, eller jeg leste Garps bok eller John le Carré om nettene og sov om dagene til foreldrene mine kom hjem og trodde jeg hadde vært flittig på skolen. Det var sjølmelding i mi tid, jeg kom ikke over den friheten. Det har aldri vanket epler fra meg til tidligere lærere eller seinere arbeidskjøpere. Leser fortsatt heller gode bøker til avmakt enn dårlige til makt. Kritikk er viktigere enn byggevirksomhet bare fordi det er så få som orker å kritisere (gir i utgangspunktet verken status, venner, ro eller rikdom), mens alle vil bygge whatever for enhver pris. Kritikk er viktigere også fordi det er den innerste eller ytterste oppbyggelighet i et godt samfunn - for offentlighetene og demokratiet og den store humanistiske samtalen som både byggmesterne og innbyggerne er avhengige av; for å kunne bygge noe som både er økonomisk, menneskelig og økologisk forsvarlig (denne distinksjonen mellom kritiker og byggmester minner mindre om Snows akademiske To Kulturer, og mer om f.eks. disputten mellom Hernes og Østerberg for et tiår siden om Gro, hvor Hernes avfeide Østerbergs “thinker”-posisjon til fordel for Gros “doer”). Som 40-åring skreiv jeg på en av bæreveggene inne i huset mitt følgende med store sjablonger: å ta alt bokstavelig er ingen kunst. Her er lista:
1. Georg Johannesen, Om den norske tenkemåten (1975)
2. Jens Arup Seip, Fra embedsmannsstat… (1963)
3. Hans Skjervheim, Deltakar og tilskodar… (1976)
4. Ottar Brox, Hva skjer i Nord-Norge? (1966)
5. Arne Næss, Filosofiens historie (1953)
6. Åse Gruda Skard, Ungene våre (1948)
7. Kjartan Fløgstad, Loven vest for Pecos (1981)
8. Jens Bjørneboe, Vi som elsket Amerika (1968)
9. Berit Ås, Kvinner i alle land… (1981)
10. Thor Heyerdahl, Kon-Tiki (1948)
11. A. Skouen, Rettferd for de handicappede (1966)
12. M. Gullestad, Det norske sett med… (2002)
13. Hanna Kvanmo, Dommen (1990)
14. Ingrid Espelid, Ber til bords (1967)
15. Erik Dammann, Fremtiden i våre hender (1972)
16. Åsne Seierstad, Bokhandleren i Kabul (2002)
17. Karin Sveen, Klassereise (2000)
18. Tove Stang Dahl (red.), Kvinnerett I-II (1998)
19. Gunnar Skirbekk, Nihilisme? (1958)
20. Rune Slagstad, De nasjonale strateger (1998)
21. Nils Christie, Hvis skolen ikke fantes (1971)
22. Carl Fredrik Wisløff, Jeg vet på hvem… (1946)
23. Knut Hamsun, På gjengrodde stier (1949)
24. Haakon Lie, Slik jeg ser det (1975)
25. Dagfinn Grønoset, Anna i ødemarka (1972)
