anmeldelser


2db8caa9d77490602219e37a9d11ccc5 bowie-stjernetegn

Allerede i 2000 kåret NME David Bowie til den mest innflytelsesrike artisten gjennom alle tider. Han er en av de mest kulturomveltende kunstnere verden noen gang har sett. Biografen David Buckley skrev at hans «innflytelse har vært unik i populærkulturen – han har gjennomsyret og endret flere liv enn noen sammenlignbar figur». David Bowie nekta to ganger å bli slått til ridder av dronning Elisabeth, han sa: «Jeg skjønner ikke hva som er hensikten.»

sammen-hver-dag

Jeg skjønte straks jeg åpnet denne boka og bladde gjennom første gang at jeg skulle lese Kaja Schjerven Mollerins Sammen, hver dag – Om fellesskap i litteraturen under en reise til Piemonte i september i år, for å feire en god venns 50-års dag midt blant de vinrankene som så ofte ligger innbundet i tåke at druene har fått navnet Nebbiolo, av nebbia = tåke. Under innhøstingen ligger Piemonte gjerne innhyllet i tykkeste tåke. På veiene som leder opp til kjernen av det store drueområdet, med alle sine gamle tradisjoner og fornybare naturressrurser, står skiltene som signaliserer 50 km/t in caso nebbia derfor tett.

4340469044_dd5fae9ea4.jpg1266905520000_20100223-070928-pi_3076926298×1000r.jpgArve Opdahl er på gang igjen, om ikke med heavy metal-kunst så med tung, tung steinkunst. Den sveitsiske kunstneren Not Vital har med Opdahl som medium inn til den lokale kunstmakta foreslått en skulptur midt i Mosvatnet: House to watch the Sunset. I tradisjonell modernistisk stil, med sedvanlig byutviklingsretorikk og nese for merkevarebygging og turistbrosjyrer, skal Stavanger være Europeisk markør i dette langtfra vitale prosjektet, hvor Mosvatnet skal få en liten øy midt uti seg selv, hvor vi skal ane at vi kunne sett på solnedgangen i stedet for folke- eller fuglelivet. Som vanlig er maleren og anti-kunst-i-offentlig-rom-talerøret Arne Sørlie raskt og ubeskjedent på avispletten, med fordømmelse på vegne av alle regionens innbyggere. Sørlie ser det glade vanvidd heller enn kunst og solnedganger, men det er vanskelig å forstå verken hva slags gleder eller vanvidd den monumentale husskulpturen skulle kunne gi oss. Samtidig reiser en av våre aller beste lokale samtidskunstnere, med stor internasjonal rekkevidde og relevans, Agnes Tiffon, rundt for andre året med sin fabelaktige performance kalt: ÅÅÅ A dive in the Universe. Her inviterer hun mennesker på utvalgte steder verden rundt til å delta i et opptog hvor den enkelte skal balansere en skulptur på hodet akkurat mens horisonten stiger opp over sola. Hun har bl.a. vært i Bilbao, Jarnac og Trondheim, de fleste steder har folketogene gått over brospenn akkurat når horisonten stiger opp over sola, men på Rørosmartnan i februar var det markedsgata som gjaldt. Det burde være liten tvil om at det å ta A dive in the Universe, sammen med Agnes Tiffon, med mye større sannsynlighet vil kunne gi oss både solnedganger og det glade vanvidd. Det er i tillegg et mye mer interessant kunstprosjekt, og det er utvilsomt et mye mer interessant byutviklingsprosjekt, for en by som snart er overinstitusjonalisert på kunst- og kultursida, med sterk slagside mot modernistisk heavy metal-kunst i uterommet og med en passiv konsumentrolle til kunstpublikum. Det ville antagelig også være mye billigere å betale Agnes Tiffon for at hun skulle la Stavangers innbyggere gjennomføre sin egen kunstneriske balanseakt med blikk for jordrotasjon og tanke på universdykking, enn å bygge et stort steinhus midt i Mosvatnet. Hva med å sette av et helt år til et slikt innbyggerprosjekt? Finnes det overhodet noen bedre måte å hedre en av våre største kunstnere? Jeg foreslår: Gi A Btffn, som hun kaller seg, et toårig kunstnerstipend og materielle ressurser, og la henne initiere samarbeid med kulturskole og andre om hodeskulpturverksted. Det kunne vitalisert hennes kunst, det kunne vitalisert oss. Og ingen ville i fremtiden måtte leve med synet av et hus vi ikke kan se solnedgangen på eller ut av, bare et spesielt sveiset minne om egen og andres eksistens og sammenheng i lys og mørke. Jeg skal i så fall personlig lage boka om prosjektet.

Såå enormt dårlige som dette, faktisk, og tydelig en aldeles uoppnåelig pris for alle unntatt de som bruker livet sitt på å portrettere Oslo-Norge – som også dette bildet, når det kommer til stykket, er et passe skjult portrett av. Spør du meg, altså.
wfyfwc7qvbqdoctrgfbmmwos_z86et-qmcahxyfwvcra.jpg

img_0145.JPGimg_0144.JPG
- Virkelighetsvegrende på lang flytur. Aldri, aldri mer American Airlines, takk!

Antropologen Marc Augé skrev i 1995 en bok om de nye ikke-stedene som dominerer livene våre; motorveiene, supermarkedene, hotellene og flyplassene. Da den indisk-britiske forfatteren Rana Dasgupta med Tokyo Cancelled i 2005 ville lage en moderne Canterbury Tales
etter Geoffrey Chaucers sene 1300-talls historier, byttet han ut England med en hvilken som helst flyplass, Canterbury med Tokyo, pilgrimene med moderne flyreisende, det mangefassetterte portrettet av engelsk samfunn med portrettet av det stadig mer standardiserte verdenssamfunnet. Ikke-stedet er blitt vårt sted. Som reisende underlegger vi oss flyselskapenes profittable moral og myndighetenes egenrådige passkontroll, ikke naturens ro eller kirkens bud om frelse.
Når du reiser er det lettere å kjenne på hvor liten du er. Det er godt for noe, men ikke for alt. Sist tirsdag i ett-tida løftet en enorm metallfugl sine to jetmotoriserte gigantvinger opp i lufta over Frankfurt. Da hadde vi allerede sittet over to timer inneklemt med Norwegian-følelse på rad 52, midtre seksjon, på Lufthansas Boeing 747, visstnok verdens største fly, og hadde fortsatt ni og en halv time igjen før Miami helst skulle dukke opp under oss, in transit
til Bahamas.
Til orientering: Ved avreise veide den tyske metallfuglen ca 400 tonn. For i det hele tatt å kunne lande et slikt monster kunne det ikke veie mer enn 280 tonn. All maten som var medbrakt forsvant inn i de 350 passasjerene, men det som kom ut av menneskene på de illeluktende flytoalettene ble ikke gjødslet ut over landskapet. Det fantes bare én forklaring på at det forsvant 120 tonn i løse lufta over Atlanteren, det var at vi brant opp minst 120.000 liter flybensin på veien. Vi så ikke en eneste isbjørn under oss på alle de flytende isflakene i Nord-Atlanteren, mens vi fikk sittesår og lamme bein med fotbladene utrygt plassert ovenpå et rullende hav av flybensin.
Da landingshjula traff den amerikanske asfalten var det med en ekkel følelse av at vi likevel ikke
hadde brukt opp nok bensin, for knirkelydene og kroppsbevegelsene den korslignende hermetikkdinosauren ga fra seg, lød mer som om en enorm tanks gikk amok på rullebanen. Vi var sjeleglade for at vi ikke skulle videre med akkurat den metallfuglen, for den måtte da trenge mye hvile og omsorg før den kunne lette igjen, tenkte vi. Vi hadde bare en kort propellflytur til Bahamas igjen, før sol og bading og karibiske Mojitos.
Trodde vi. I passkontrollen viser det seg at jeg har et ikke-maskinlesbart pass. Ingen har fortalt meg at jeg trenger slikt for å komme inn i USA. Passet mitt er gyldig til 2012 det. Etter først å ha tatt fingeravtrykk av alle 10 fingre og blitt avfotografert som alle andre reisende, blir jeg ført inn i et bakrom med om lag 70-80 mennesker sittende som sild i tønne. Ved forsøk på å nå min samboer med mobil, som forvirret står igjen på ikke-stedet Miami Airport, blir jeg utskjelt og skarpt irettesatt. Da jeg reiser meg opp med min dårlige rygg, for å stå etter 12 timer i det trange flysetet, blir jeg straks beordret ned i sittestilling. Stadig nye mennesker ankommer bakrommet. Stadig flere enkeltpersoner hentes ut av rommet i håndjern. En svensk Røde Kors-arbeider oppe i årene fråder av sinne, og forteller at det er verre å reise til USA nå, enn det i sin tid var å reise til Sovjetunionen.
Om flyplassen er et ikke-sted, er dette bakrommet kontrollert av US Department of Homeland Security
ikke-eksisterende, og mens du er der inne er du selv ikke-eksisterende overgitt til amerikanske myndigheter. Du er så liten at du knapt finnes. Likevel, tenker jeg, med en overlevelsesstrategi lik en Ingemar i filmen Mitt liv som hund, er jeg mye større enn en hvilken som helst asylsøker.
Etter halvannen time blir jeg forhørt og fortalt at jeg automatisk blir sendt i retur hjem med neste fly. Mitt ESTA-visa (turistreisetillatelse hadde jeg med meg) var ikke godt nok, jeg trengte et C1 Visa, et nødpass kunne kanskje gått an. Jeg vet ikke om det var at jeg var norsk eller bare troverdig, men etter nok en stund sier den ene av dem at han skal snakke med sjefen om jeg heller kan slippe med en bot på 150 dollar. En time etterpå kommer han tilbake og forteller meg at jeg er ”the worlds most lucky man”, ska sei
, jeg skal få reise videre til Bahamas. Men må love å skaffe meg et nytt pass til neste gang jeg skal til USA. Jeg forteller at jeg kommer tilbake allerede på lørdag, in transit på vei hjem. Det stønnes høylydt da, før de forteller meg at jeg må love å skaffe meg et akseptabelt visa fra en ambassade på Bahamas. Når jeg endelig forenes med min samboer har vi misset tre flighter. Vi har tilbragt nærmere 30 sammenhengende timer på verdens ikke-steder. Kroppen er jetlagged og vissen, føles bitteliten.
Det var min samboers arbeidsgiver som betalte for turen, som belønning for at hun sammen med en del andre ansatte verden over hadde gjort en god jobb i 2009. Det var et tilbud jeg ikke kunne si nei til. Neste dag sendte jeg mail til norsk UD før jeg spiste frokost. Etter frokost kontaktet jeg selskapets reiseansvarlige, Justin, med forespørsel om han kunne lokalisere norsk eller amerikansk ambassade på Bahamas. Norsk UD svarte neste dag at den norske ambassaden på Bahamas var i Oslo, men at de hadde en konsul der, Mr John Moyell. Jeg overbrakte informasjonen til Justin og ba ham ringe. Våre mobiltelefoner virket ikke på Bahamas, som utrolig nok har et annet mobilsystem enn resten av verden. Vi var avkoblet fra omverden, som ville vært genialt der og da, om det ikke var for at US Immigrations gjorde at jeg trengte omverden for å komme meg hjem.
Det viste seg dagen etter at John Moyell ikke var konsul på Bahamas, han hadde sluttet for lengst, det var visstnok en Mr. Jansen, men han kunne ikke hjelpe meg. Justin hadde i mellomtiden lokalisert den amerikanske ambassaden inne i hovedstaden Nassau. Han hadde ringt dem to ganger med to vidt forskjellige svar – den ene hadde svart at de nok ikke kunne hjelpe meg, en annen hadde sagt at de kunne ganske sikkert hjelpe meg. Vi tok en taxi innover, fant ambassaden, men kom ikke lenger enn til døra. Der stod to kvinner som sa at de ikke gjorde visa-saker, og at Bahamas ”Foreign dept.” var rette stedet for oss. Det viste seg å være et kontor ingen visste hvor var, som bestod av folk som ikke visste frem eller tilbake. Vi kunne komme tilbake dagen etter å få et stempel i passet, sa de. Det hjalp neppe med stempel, når det var C1 Visa som trengtes. Justin sa at han aldri hadde hørt om at Bahamas hadde et eget utenriksdepartement. Tilbake på hotellet med uforettet sak hadde Justin imidlertid funnet ut at det sikreste kortet mitt var den norske konsulen i Miami, som kanskje kunne møte meg på flyplassen der med korrekte skjema. Vi fikk aldri tak i ham.
Avreisedagen hadde vi bestemt oss for å stå grytidlig opp for å sikre oss best mulig tidrom, slik at jeg kanskje kunne rekke flyet til Europa selv om jeg igjen ble tatt inn på bakrommet i timevis. Vi hadde til slutt funnet ut at US Immigrations hadde egen filial på Nassau Airport, og at det var her jeg eventuelt ville bli stanset. Jeg hadde psyket meg opp med at Bahamas ikke var det verste stedet å bli returnert til – hjemme best, men borte kanskje like bra nå på vinteren. Jeg gled selvsagt rett gjennom denne gang, ”The Bahamian Way”, med pass ”paroled” til 8. Mars 2010. I stedet viste flyet fra American Airlines seg forsinket, så mye, at da vi ankom Miami måtte vi sprinte gjennom hele den forbannet avlange flyplassen, bare for å finne ut at Lufthansa akkurat hadde videresolgt flybillettene våre, selv om vi nådde boarding. De tilbød oss en annen reiserute, ”a really bad connection”, som hun sa, via Düsseldorf og Frankfurt til Stavanger, noe som ville gi oss minst 35 timer på tyske ikke-steder. Vi var i harnisk. Siktet i stedet på American Airlines, for at de skulle kompensere deres egen forsinkelse med nye og bedre billetter til vår hjemreise.
Fyren i innsjekken var utrolig nok imøtekommende. I utgangspunktet var selskapet kun forpliktet til å gi oss en hotellovernatting i påvente av nytt LH-fly, sa han, men han lovet å fikse oss videre enten via Paris eller London, med fly som hadde avgang i løpet av to-tre timer. Vi pustet lettet ut, hadde begge viktige arbeidsoppdrag hjemme på mandag. Stolte blindt på fyren, og hentet etter nok en flyplassprint ut billettstammene fra Lufthansa, med sikte på å omgjøre disse til AA-billetter. Etter en time var Paris ute. Etter to timer kom han med et tilbud til oss om å fly med American Airlines via London for ”only” 1800 euro. Da vi klaget til hans overordnede på høylytt vis, sa hun at vi ikke hadde noen rettigheter, og da vi ba om å få snakke med hennes manager, avstod hun fra å fortelle denne at vi var blitt lovet tur av hennes underordnede. Da vi fortalte manageren dette, hvisket han noe kort til henne, og gikk så bare videre som om ingenting var hendt. Hun smilte bredt til oss.
Enden på den mange timer lange visa var at vi svette og urtrøtte måtte kjøpe nye flybilletter hjem. Da hadde prisene gått ytterligere opp, som om de selv hadde trykket på en knapp med beskjed om at nå, nå kjøper snart noen billetter. Fyren lovet oss oppgradering til ”Business-class”, om det var ledig altså, som en slags kompensasjon, sammen med 20 US-dollar til mat. Det var selvsagt ikke ledig på business, i stedet måtte vi sitte innklemt bakerst med flydassene. Min samboer spurte purseren om vi kunne få flytte fram om det likevel skulle vise seg at noen businessfolk ikke kom, men det ville han ikke ha noe av. Min samboer underholdt flyet i noen sekunder da, med en remse av skjellsord, flesteparten heldigvis på norsk.
Til vår store overraskelse virket den halve sovetabletten. Vi var imidlertid ikke overrasket over at vi foruten kofferter (de kom kun to dager for seint) fant batteriet på bilen flatt da vi ankom Sola, etter nye 26 timer på verdens ikke-steder.
Heller ikke over en gryende forkjølelse i en kropp og en sjel som antagelig ville trenge mange dager på å ese ut til normal størrelse.
Hvem sin skyld er det så at Bahamas-opplevelsen vår ble utkonkurrert av ikke-stedets totalitære aura? USA har selvsagt for mange fiender og bygger for høye murer. Det er et kjent og sikkert forfallstegn. Når de er så redde for terrorister og illegale innvandrere, hvorfor da slippe in transit-passasjerer inn i USA i stedet for å holde dem for seg selv in transit? Selvsagt burde det norske reisebyrået som fikk oppgitt passnummeret mitt ha sagt i fra til oss i god tid. Lufthansa på Sola flyplass, Stavanger skulle aldri sjekket meg inn uten å be meg om å anskaffe et nødpass. Norske myndigheter burde for lengst ha gitt beskjed til alle innehavere av gamle ikke-maskinlesbare pass, om at disse må byttes ut. Norsk UD må kunne gi bedre informasjon til norske statsborgere i utlandet enn regelrett falske opplysninger. Verdens flyselskaper må kunne ha mer omsorg for sine reisende, ta kundene på alvor, i stedet for å opptre som arrogante jævler.
Til slutt er det vel likevel vår egen skyld. Vi tror at verden er vår egen lille lekeplass, mens den i realiteten er i ferd med å bli til et ikke-sted, med en ny mennesketype som fraværende innbyggere, under kontroll av gale myndigheter og menneskefiendtlige selskap. Alt mens vi utarmer naturen og atmosfæren.
For vår del, min samboer og jeg, er det klart at vi i fremtiden helst vil unngå USA, og for alt i verden ikke fly med American Airlines. Og selv om vi som Chaucers 1300-talls pilgrimer ikke vil nøye oss med kun å reise til fots, vil vi i fremtiden prioritere reiser med båt og tog, bare i nødsfall fly utover egne breddegrader. Personlig vil jeg muligens vurdere å skaffe meg et nytt maskinlesbart pass.
Eller for å si det på en annen måte: Takke faen for hytta på Hellvik, med sin blanding av Jær- og Dalanenatur, med strender og svaberg, fersk fisk og krabbetegner, luft og vind – aldri så kald er den bedre enn ikke-stedenes tørre og hesblesende luft av utbrent og retningsløs menneskehet. Og på sitt beste fullt på høyde med Bahamas.
Til sjuende og sist: Verden trenger kosmopolitisk identitet, vi trenger former for positiv rotløshet. Jeg tror på reisen – i virkeligheten som i litteraturen som gjennom Internettet. Vi må bare passe på at vi har steder å reise til, på måter som ikke utsletter oss.

Justin ringer og ringer…
dsc_0390.JPG

[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=lQnT0zp8Ya4[/youtube]
[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=YFNQE_TzQNI[/youtube]

innbundet.jpg9788205393981-300dpi.jpg
La oss flytte litteraturdebatten ut av Knausgård og bort fra alterringen. Vi kan heller bruke anledningen til å stille noen større spørsmål: Forvalter litteraturen egne sannhetskrav? Hvilke sjangere har den største virkelighetsevne? Hva slags litteratursyn og jeg-forståelse er det som lurer bak Knausgård og realitysuget?

Aller først noterer jeg imidlertid at det ikke minst er forfatterne som diskuterer mottagelsen av Karl Ove Knausgårds romanprosjekt Min kamp
, og tilsynelatende er det også forfatterne selv som er mest enige med Jan Kjærstad når han beskrev kritikken som øvelser ”knelende ved en alterring”. Jeg tror Kjærstad har mye rett i én ting: 90% av norsk kritikk tenderer naturlig mot saueflokkmentalitet, nemlig den som kommer fra noen få kvadratmeter i Oslo. Kjærstad har nemlig feil om han tar i betraktning f.eks. omtalen i Stavanger, hvor Steinar Sivertsen, fjorårets norske litteraturkritiker, omtalte litteraturåret som et offer for ”motelitteratur”: ”Den tydelegaste tendensen når det gjeld norsk samtidslitteratur, er den klassiske, Kristiania-bohemske viljen til å skriva sitt liv utan å skjule det private utgangspunktet for teksten.” Kritiker og forfatter Sigmund Jensen fulgte opp med å bruke dusjen som metafor for litteratur-Norge anno 2009. Mange forfattere løfter blikket fra navle og kjønnshår, mente han, mens noen har blikket tidsmessig rettet mot hår i dusjen og eget speilbilde. Burde det sårbare oppvekststoffet Knausgård skriver ut av seg selv nettopp frigjøres fra det private opphavet, både for hans del, for opphavets del og for den lesende offentligehetens del? Hva slags krav skal man stille til en selvbiografi i form av en realityroman?

Leserinnlegget i Aftenbladet i dag – «Politikerstyrte 2008″ – som respons på 2008-filmen til Hanse, var noe redigert. Her er originalen: Det heter kultur og samfunn, kunst og kapital. Det heter ikke kultur eller samfunn, kunst eller kapital. I etterkant av visning av Hans Eirik Voktors 2008-film ”Åpen Port”, etterlyser kulturjournalist Jan Zahl større fokus på ”bindingane mellom offentleg kapital og kultur”, ikke bare på de private sponsorenes føringer på kulturprosjekt eller på næringslivets instrumentelle kulturforståelse. Enig.

            Politikerne i Stavangerregionen var modige og gjorde en god jobb gjennom idé- og søknadsfasen til EU. De skulle stagget seg der. Allerede i 2003 advarte jeg mot et politikerstyrt 2008-styre. Det hjalp ikke. Stavanger2008 fikk et styre dominert av politikere, og bar preg av det, også på programsida. Trykket på det instrumentelle og merkevarebyggende kommer like mye herfra, som fra sponsorene. Avstanden mellom bystyre- og bedriftsstyrerepresentanter er som kjent liten i Stavanger. Da styret ansatte en direktør som viste seg å bekle denne agendaen som hånd i hanske, var det duket for et 2008 som satset på det spektakulære og overfladiske, heller enn på innhold og utvikling.

Neste side »