Cafe Sting

”Jeg går her og skjelver i buksene i håp om at Café Sting skal ringe.” Det er Lars Saabye Christensen som taler på vegne av norsk forfatterstand.

Litteraturuka på Sting er en egen stat i kafékulturstaten på Valberget i Stavanger. En institusjon i bok-Norge, som rundet 30 år i 2016. Alderen ble oppdaget ganske nylig, fødselsattest var ikke arkivert. Hittil har Litteraturuka stort sett jubilert i feil år. Så seint som i 2005 var kafévert Terje Vallestad ennå usikker på om det var 18. eller 19. året de holdt på. Steinar Sivertsen, som har sittet i programkomiteen siden 1990, skal ha konfrontert Jan Askelund, som var med fra begynnelsen, med at denne i alle år har formidlet til folk, fe og aviser at oppstartsåret var i 1988 mens det i realiteten var i 1987 litteraturuka tok sats. Café Sting startet opp i 1982. Askelund repliserte da kort at ”den gangen drakk eg”. Det gjorde antagelig kaféverten, Terje Vallestad og Odd Kvaal Pedersen også, som var gründerne av den sagnsomsuste litteraturuka på Sting.

Hva er det som får norske forfattere til å slåss om å lese på kafé i Stavanger? Det enkleste svaret: På litteraturuka er alt akademisk snikksnakk og kulturelitistisk fjas fjernet. Det er ikke et bransjetreff. Mange forfattere liker ikke å lese opp på bransjetreff, for der er det paradoksalt nok ingen som egentlig er interessert. Forlagsfolk kommer også til Litteraturuka, men i forkledning, de tør ikke vifte med status her. Ingen litteraturvitere breier seg med knivskarpt hjelpeløs sjargong. Her snakkes det ikke svevende eller teoritungt om bøker, det leses intenst fra årets bøker. Ingen forvirrende tema å ramme litteraturen inn med – eller å hule den ut med. Det er forfatteren og den nye boka hans. Det er forfatteren og hans egen litterære stemme in persona. Ordet i sentrum. Avsenderen aldeles alene på en barkrakk. Et usedvanlig oppmerksomt publikum vaglende tett rundt ham. Det skal manns og kvinnes mot til å være forfatter her. Du må kunne lese høyt. Likevel slåss de om å få lese, forfatterne, pisseredde mange, dét er et problem i et fullstappet lokale, tidligere med verdens minste kafédass i andre etasje (og speil i urinalen). Noen så nervøse at de etterpå knapt vet hva de har gjort eller lest, eller om de overhodet har lest. Ja, de første årene besvimte enkelte.

Det er mange norske forfattere som er berømte for sin nervøse legning og sosiale angst. Min gamle litteraturlærer i Bergen pleide å si at en god forfatter gjerne var en mann som knapt kunne gå i butikken og handle brød og melk, for han var så nervøs og ville ha store problemer med å føre en vettug samtale med ekspeditøren. Å sitte alene og skrive fantastiske setninger på norsk var imidlertid den letteste ting. En typisk romantisk forfattermyte, men når det er slik at selv normalt næringsinntak er et mulig kommunikasjonsproblem, hvorfor da stige inn i noe som ligner løvens hule, helt overlatt til sin egen spake stemme overfor Norges mest ordhungrige publikum? Svaret på hvorfor høysensitive forfattere trenger seg frem gjennom publikumshavet til scenen på Café Sting under Litteraturuka er kanskje ethvert forfatterverks innerste kjerne, og litteraturens aller enkleste forklaring.

Graden av omsorg og nytelse Litteraturuka leverer sine gjester spiller nok også en positiv rolle for forfatternes reiselyst til Stavanger. De over 30 forfatterne som hvert år får lov til å komme hentes alle som en i egen nær-luksusbil med særlig hyggelig sjåfør, alt iscenesatt av kaféverten, som gjerne misbruker vennenettverket sitt på denne måten. På huset er all mat og drikke gratis, noe som vekker mang en forfatters interesse. De sover eventuelt på et godt hotell borti gata, om de gode samtalene slutter før morgengry. De får gjerne følge hjem, om de trenger det. Om opplesinga kan være utrygg er resten av oppholdet slik at selv den mest urtypiske forfatterklisjé – distré, asosial og drikkeglad – kan føle seg passe trygg og ivaretatt.

Det mer prosaiske svaret er at forfatterne stille. For forlaget forlanger. Selv Carl Frode Tiller, allerede berømt for sin sosiale angst, på Jon Fosse-nivå, må delta på litteraturuka. Da Astrid Todnem ringte ham første gang for noen år siden, svarte han ja og la på før spørsmålet om deltagelse var endelig formulert. Han hørte Café Sting, sa ja og la på. For det hadde Aschehoug sagt, at Café Sting var den eneste plassen han måtte lese opp, om de ringte. I motsetning til Lars Saabye Christensen gikk han antagelig rundt og skalv i buksene av frykt for at Sting skulle ringe. Satt kanskje å grudde seg i mange måneder, Carl Frode Tiller, som visstnok også er black metal-musiker, noe det er vanskelig å forbinde med sky og sjenerte mennesker av aleneforfattertypen, men leste som en strålende gud da han endelig skred frem over kafégolvet med en halvliter å holde seg fast i – og måtte lese. Han husker kanskje ikke noe selv, men de som var tilstede husker en presis opplesning av en sterk tekst. Siden har han vært verre å få fatt i. Telefoner avslører i dag ringelydenes avsendere.

Det er Helge Torvund som har lest opp flest ganger. Han er mesternes naturlige opplesningsmester, ifølge mange Sting-veteraner. I 1991 leste han den beinharde og mørke Annika Idstrøm så myk at den Nordisk Råds-nominerte finlandssvenske forfatteren tårevått tilbød finsk statsborgerskap til Torvund på vegne av hele det finske folket. Det var Olof Lagerkrantz som etter lesning av Dantes Den guddommelige komedien, sa at litteraturens viktigste bidrag til samfunnet, var at den kunne immatrikulere leseren på ”følelsenes universitet”.

Nummer to på lista er Kjartan Fløgstad. Han er stjerneeksempelet på utviklingen av den norske forfatteropplesinga. En gang for lenge siden var Jan Erik Vold nærmest alene i performanceavdelingen for norsk samtidslitteratur. Han stod der framme og gynga og sang, snakket litt med avdøde Obstfelder mens hans gestiske fremtreden truet med å sprenge forsamlingens kroppsforståelse, tok så lange kunstpauser at mellomrommene ble like betydningsfulle som ordene selv, eller som Volds gode venn Georg Johannesen sa det, det også, at hvert mellomrom i teksten skulle være som et løvebrøl. I dag leverer like gjerne Kjartan Fløgstad performance som aspirerer til spellemannsprisen, heller enn å stå for en kantete og knusktørr opplesning med stiv ansiktsmaske med bart i midten. Avsenderen har kan hende gått fra å være en politisk forfatter med overintellektuelle språkambisjoner til å bli en rytmisk og leken ordsmed, men fortsatt med like stor politisk vilje. De siste årene har han frigjort rappet avgårde med groove og flow i kjølvannet etter Gatas Parlament, og på stående fot sunget hele ”Sixteen Tons”, gruvearbeidersangen som Merle Travis først spilte inn i 1946.

Jeg tror det er grunn til å si at Café Sting har gitt store bidrag til Kjartan Fløgstad og andre norske forfatteres utvikling som gode og selvbevisste opplesere og scenekunstnere med forståelse for opplesingas sjanger. Ja, kafeen, kaféverten og Sting-publikummet har antagelig bidratt med mer enn det, med kaféaura og folkehelse til en bråte ordflinke folk med sterke tilløp til livsangst. Forfatterne har når det kommer til stykket fått like mye av publikum som omvendt, og de vet det vel. Dét er i grunnen den usynlige kontrakten for Litteraturuka på Sting.

Hva er det så som får publikum til å komme kl fire, for sikkerhets skyld å sikre seg et godt bord, når opplesningen starter kl åtte og varer til nærmere tolv? Og da er det gjerne for seint å gå hjem likevel. For de ansatte sliter med å rydde bordene for glass og hender etterpå. Kanskje er det så enkelt at publikum slipper å velge på Litteraturuka, det er én forfatter og én stemme om gangen. Nothing else. De få gangene det er prøvd med samtidig program oppe og nede, har publikum beklaget den voldsomme valgtvangen de er blitt utsatt for. Men kanskje er det til slutt bare dette, som jeg nevnte tidligere, at det fins en slags samfunnskontrakt for Litteraturuka, hvor publikum mot å være musestille og dedikert til forfatteren, kan se hvordan de selv bidrar til forfatterens liv og kunst. Om åndfullheten er ekte eller påtatt betyr intet. En vibrerende nærhet hersker, full av knappenåler som ikke faller mellom ansikter så tett i tett at den enkeltes komfortsone viskes ut og fellesskapet begynner. Beføling og lydtette kyss går, ingenting annet.

Det er gjort noen forsøk med temakvelder. Litteraturuka på Sting er kanskje den eneste plassen i Norge hvor en Profil-kveld har floppet. Det er neppe på grunn av kondomassosiasjoner, men rett og slett fordi at en slik kveld ikke ligger innbakt i Litteraturukas samfunnskontrakt. Tradisjonell litteraturfestivaltenking hører ikke hjemme her. Heller ikke musikalske innslag har vist seg å appellere, selv om ”Ord i musikken”, med opplesning av sangtekster gikk ganske bra på Sting Nere (nå KÅKÅ kverulantkatedralen) to år på rad, med visekjendiser og rockepoeter.

Litteraturuka på Sting er en barselstue. Her finnes kun den nybakte bokskaper med velvillige kafélyttere rundt det nyfødte ordet.

Det nesten uhørte som har fungert, er opplesning av hele bøker. En aldeles uforståelig sjanger, mer beslektet med idrettens triathlon enn med diktets naturlige opplesingstid, som Edgar Allen Poe i sin tid fant ut var på rundt 100 vers, og tilsvarte ”one sitting”, en naturlig lyttesekvens. Derfor skrev han ”The Raven” ut med 108 vers. Det tar kanskje 10 minutt ett kvarter å lese, om man legger inn noen talende kunstpauser. Selv det mest øldrikkende publikum tåler et kvarter. Erlend Loe startet sin høytopplesning av L kl 17.00 en søndag, og avsluttet akkurat 13 timer seinere, kl 06.00 mandag morgen. L er på 467 tettskrevne sider. Steinar Sivertsen hadde skremt ut en halv Kongsgård-klasse for sikkerhets skyld, som slapp skolen på mandagen, som premie for det nattlige fordypningsemnet. Seinere kom Loe tilbake og leste hele Doppler, på skarve 158 sider, og var ferdig allerede før midnatt. Sist leste han hele Slutten på verden slik vi kjenner den (eller Doppler 2) i 2015. Det er en viss Titanic-følelse knyttet til disse maratonopplesningene, det spørs om det er et seilbart skip på Litteraturukas åndfulle hav, selv om det allerede har generert lydbøker og idrettsprestasjoner det står respekt av. Poe var antagelig inne på noe med sin ”one sitting”-teori. Ari Behn har riktig nok sagt at bokmaratonene er kulturskatter som må bevares for ettertiden, men jeg tror i så fall det er mest fordi de er eksempler på noe nesten uhørt som ikke skal kunne gå an.

Lokalkvelder har vært et omdiskutert fenomen. Kritikken satt løst fra enkelte lokale forfattere som plutselig følte seg plassert på B-laget, mens de nasjonale størrelsene tronet øverst på plakaten de andre dagene. Mens Kjartan Fløgstad, Saudabu med Osloadresse og Osloprosessen på samvittigheten, syntes det var mest stas å lese på lokalkveldene, mente enkelte andre at det var en devaluering av lokale forfattere som foregikk. Ingenting er som kjent mer universelt enn det provinisielle, særlig i byer som vil være større enn de er. Litteraturbyen Stavangers voksesmerter har slik blitt synlig gjennom Litteraturuka på Sting, fra 1987 med en tilsynelatende nulltoleranse for litteratur i det offentlige rom, til 2017 med en utbredt avhengighet av det samme. Café Stings bidrag til å lindre og til slutt fjerne disse voksesmertene kan ikke overvurderes.

Tor Obrestad stilte i sin tid spørsmål ved om Café Sting var en egnet og stor nok arena, og om det ikke var for mange dager dette arrangementet pågikk, med for mange forfattere. Programrådets sjeldne tilsvar i Stavanger Aftenblad er verdt opplesning under hver eneste Litteraturuke, med unntak av ett argument: ”Er det rimelig å kreve nytt og større konserthus hver gang man registrerer fullt hus i Bjergsted?” Programrådets redaksjonelle autoritet skal virkelig ikke underslås. Jeg tror suksessen med Litteraturuka på Sting med letthet kan tilskrives den lærde og bestemte redaksjonen, som har måttet tåle sine mafiabeskyldninger underveis. Like greit. Mafia betyr familie. Litteraturuka på Sting er litt familiefølelse, men det er storfamiliefølelse. Sting er selve kaféstua for den norske litteraturfamilien.

Den mest vettuge kritikken har Finn Øglænd stått for, da han i et leserinnlegg parodierte en Litteraturuke-oppskrift: ”Få hit nokre kjende navn, pop- og Bokklubb-forfattarar som har vore her X gonger før og sagt om lag det same kvar gong. For å vege opp desse: Få hit nokre gamle raddisar som også har vore her X gonger før og sagt om lag det same kvar gong.” Etterlysninga gjaldt spennende problemstillinger som kunne få folk og fe ut av sine vante tankebaner. Det er alltid en viktig etterlysning, spør du meg, og en sentral oppgave for litteraturen. Men den kan ikke henges opp, den plakaten, på Litteraturuka på Café Sting, som alltid har hatt en annen samfunnskontrakt. Her er det bare forfatteren og den nye boka hans med egen stemme som gjelder. Samtalen om ordet og boka, og om litteraturen og samfunnets ustadige forhold, det foregår etterpå, mellom de ansiktene og over de bordene som ikke tømmes når opplesningen er slutt, og de er mange, mange flere på Café Sting enn de fleste andre steder.

Litteraturuka på Sting er på 31 år selvsagt også blitt et litteraturslott av de underligste anekdoter. Ernst Brunner som var mest opptatt med å bryte armbakk. Den kreftsyke Harald Sverdrup som måtte låne briller av publikum i en lang brilleprøveseanse, og som under brannalarm på hotellrommet seinere på kvelden bare besvarte vaktenes utrop om at ”det brenner” med: ”bare la det brenne”. Jon Fosse som resolutt snur i døra når han ser hvor mye folk som fins på litteraturfesten hos kaféverten. Georg Johannesen som deler ut gratis bøker til publikum, og ber dem følge med under opplesningen. Den herostratisk berømte homseraddisen og Beat-guden Allen Ginsberg som leverte lang helserider til programrådet. Levi Henriksen som skal fly til Stavanger, finner en steingod artikkel om Johnny Cash å lese på flyplassen, reiser, men ser ikke hentebilen på flyplassen når han lander, ringer Astrid Todnem for å fortelle at han er ankommet, får beskjed om å forklare hvordan det ser ut rundt ham, før Todnem bare hører ”Å, faen!” gjennom røret. Levi Henriksen bekreftet den distré forfattertypen ved å reise til Trondheim i stedet for Stavanger. Levi Henriksen skal ha fullbyrdet besøket, da han endelig kom, så og leste, med til slutt å rose det fantastiske Bergens-publikummet for deres fenomenale lytteevne.

Det er mange som har talt Litteraturukas sak til stat og kommune, ikke minst et stort antall forfattere, forlagsfolk og forfatterforeningsledere. Det fins ikke noe økonomisk gevinstmotiv for arrangementet, for å si det mildt. Så seint som på 2000-tallet har det vært samtaler med Sølvberget om å slå sammen Sølvbergets Kapittel og Valbergets Litteraturuke. Anders Heger mente dét måtte være klokt, når publikum vaglet så velvillig på Vallestads Valberget mens det offentlig understøttede Sølvberget hadde gullpengene. Det gikk heldigvis ikke i boks. Fortsatt gjør rådsmedlemmene programjobben for en dose mat og vin og et symbolsk honorar, samt gratisbøkene de får tilsendt fra forlagene. Det er synd, men sant, på ekte litteraturvis. Forlagene bidrar med max noen tusenlapper for sine forfattere, til reise, opphold og honorar. Norsk forfattersentrum bidrar med sine satser til forfatterne. Kommunal støtte har det lenge vært, men den er knapt synlig på kommunebudsjettet, før den i 2017 ble helt usynlig. Jevne kulturmesener som Stein Jåtten og Kristoffer & Signe Anne Stensrud har bidratt underveis. Bokhandel, bilforhandler og hotell har levert tjenester etter fag og forstand. Resten har gått på kafébudsjettet, som suppleres med lave nok inngangspenger til at folk uansett møter opp. Ingen forfatter får spesialbehandling, selv om enkelte gjerne vil, visstnok særlig gamle AKP-raddiser. Alle fikk inntil 2012 kun 1350 norske kroner i honorar for deltagelse. Risikoen har vært såpass stor at en mislykket kveld har gitt kaféverten synlige kvaler de sjeldne årene det har skjedd.

For de som av en eller annen grunn ikke vet det: Det var kulturkaféen som utover 1700-tallet skapte demokratiet og den borgerlige offentligheten slik vi kjenner den, med klasseløst snakk rundt kaffe og øl. Herfra utviklet aviser, tidsskrift og den fjerde statsmakt seg. Veien mot demokrati, ytringsfrihet, parlamentarisme og kapitalisme er brolagt med produkter fra europeiske kaffehus. Kulturkaféen er fortsatt et høydepunkt av sivilisasjon og fysisk offentlighet.

Allerede i 2002 søkte programrådet om innpass på statsbudsjettet for litteraturuka, med den enkle begrunnelse at det var blitt en institusjon for norske forfattere, forlagsbransje og lokalt litteraturpublikum. De søkte om altfor lite, synes jeg, 50.000 norske kroner, men fikk avslag. De søkte med ujevne mellomrom utover 2000-tallet, siste gang i 2009, uten respons fra kulturstaten. Før halvannet år etterpå. Søknaden hadde på merkverdig vis slept seg med til behandlingen av statsbudsjettet for 2010, med positivt resultat. Statens veier er uransakelige. Litteraturuka på Sting var funnet verdig plass på statsbudsjettet. Det tok 24 år. Og varte i to.

De skal ha takk, de ildsjelene, som er så jævla seige og danna folk. For selv om litteraturuka løssluppent avsluttes med Stavangers viktigste kulturelitistiske institusjon, nemlig den nattlige lørdagsfesten hos kaféverten selv, hvor forfattere, utvalgte publikummere, halv- og helkjendiser, Skagenmeglere og politiske spindoctors, halvkongelige og divapotensielle, kommer sammen til uhemmet mat og drikke med tildels svært utagerende tromming utpå morgenkvisten, så er det reinspikka litteraturinteresse og sunneste vestlandsidealisme som driver Norges beste og viktigste litteraturuke.

Da er det fortjent å kunne gå hjem lenge etter at de staeste vinterfuglene har begynt å synge en novembermorgen, for eksempel i 2010, mens Bjørn Sundquist står midt på snødekte Madlaveien og pisser med begge hender, mens han brøler utover Stavanger-morgenen at han er verdens desidert kåteste mann. Han reiste rundt med Liv Ullmann og Riksteaterets Lang dags ferd mot natt det året, åpenbart godt inne i rollen, samt med mannen som noen uker seinere skrev tre lange reisebrev i Dag og Tid fra den famøse Eugene O’Neill-oppsetningen, Morten Strøksnes, som stod like i bakgrunnen på Madlaveien denne søndagsmorningen og smilte og skrev vage notater bak øret.

Jeg tror i grunnen Bjørn Sundquist, aldeles ubevisst, var inne på noe der. Litteraturuka er noe man blir glad og yr av. Litteraturen, med all sin problemorientering og dødsbevissthet, kommer ikke nærmere livslyst enn her, hvor kafeens aura så vinstille opphøyer den, hvor den ensomme litteraturen igjen kan bli opphøyd til fellesskapets vibrerende kaféaura. Nesten som i de litterære salongene på 1700-tallet, forestiller jeg meg, bare ikke så stivt og føydalt, men antagelig med en nesten like stor andel kvinner i rommet. De, som Thomas Espedal – den norske forfatteren med Norgeshistoriens mest synlige morsbinding, dikterhjemmet lyssatt med et arsenal av morens mange gamle lamper, som gjør ham trygg og skriveklar – for noen år siden gjerne ville få i tale med yppende å kalle dem «kulturkjerringer». Selv om de tabloide mediene syntes det var stas titulering, ble han møtt med den aller største tystnad fra det første litteraturkjønn.

Anne Holt skal ha avsluttet slik fra scenen under Litteraturuka i 2006: ”Café Sting er ikke litteratur for meg, det er kjærlighet. For åtte år siden møtte jeg ei som var altfor blond og altfor pen for meg her. Nå er vi gift, og har villa, vov-vov og Volvo.” Ingenting kan vel bedre bekrefte Litteraturuka på Sting som både-og, ikke enten-eller. Både hardcore og feelgood. Det har i 31 år gitt Sting brakke. Det bør ikke være slutt selv om Stavanger kommune ikke lenger vil gi tilskudd til Litteraturuka, som hadde et nytt spennende programråd på gang når kaféverten og de gamle kanonene i styret nå gir seg! De burde i stedet selvsagt hylles. Kommunen burde stå på pinne med ferske overgangsmidler. Ildsjeler burde starte crowdfunding.

Da Frode Grytten forleden fikk nyss om kulturstyrets avslag i 2017 til videre støtte av Litteraturuka, fikk de gamle traverne i programrådet denne poetiske eposten:

det er trist lesnad, sørgelige saker

eg får vondt i magen

eg vil bare takke for den

rause haldninga de har hatt

engasjementet og vilja til å løfte

forfattarar og forfattarskap og bøker

og dikt og noveller og romanar

og alt saman, det er ein slik stor

innsats, at eg ville gitt dykk alle

stavangers kulturprisar og eit

par millionar på kjøpet

om eg hadde hatt makta til det

eg vonar at det ikkje er over

og gi eit ord om det er noko

eg og andre kan gjøre

 

Teksten er en forkortet og lett omskrevet utgave av et kapittel til en kommende bok om Café Sting.
Teksten er tidligere publisert i Aftenbladets Magasin 24. juni 2017.