2db8caa9d77490602219e37a9d11ccc5 bowie-stjernetegn

Allerede i 2000 kåret NME David Bowie til den mest innflytelsesrike artisten gjennom alle tider. Han er en av de mest kulturomveltende kunstnere verden noen gang har sett. Biografen David Buckley skrev at hans «innflytelse har vært unik i populærkulturen – han har gjennomsyret og endret flere liv enn noen sammenlignbar figur». David Bowie nekta to ganger å bli slått til ridder av dronning Elisabeth, han sa: «Jeg skjønner ikke hva som er hensikten.»

Kort discografi ispedd virkningshistorie: Med sine første plater på slutten av 1960-tallet tok Bowie livet av den naive hippietida. Med Ziggy Stardust ga han oss verdens første stasminister, glamrockeren han tok livet av etter 18 måneder. Da døde også «popstjernen» som en ledestjerne å ta på alvor for oppegående folk. Hele hans verk handler om det nødvendige idiotiet som kalles «fame», kult og idolisering, om det er i musikken eller politikken. Med seg selv som vågal rollemodell gjorde han mer for vår aksept av homofili enn knapt noe annet menneske. Ingen mannlig rockeartist har på slikt vis satt kjønn, seksualitet og likestilling på verdens originale plakat. Han ga oss Plastic Soul og mange musikalske personae, ingen musiker er i nærheten av å gjennomlyse identitet og personlighet som David Bowie. Han er dermed rockens svar på Fernando Pessoa. Han har i hele verket vært en frontkjemper mot autentisitet som merkevare og kvalitetsstempel i musikken. Fra Berlin gjorde han rocken til kunstverk med intellekt i tillegg til følelser, etter å ha tatt livet av seg selv som junkie – som hadde levd på melk, paprika og kokain under et par år i USA, og som ikke kunne huske å ha laget Station to Station (1976), et av verdens mest presise album gjennom tidene. Han var romkappløpets popkronikør som fikk oss til å se universet, stjernene og meningsløsheten der ute i kosmos – og der inne i mikrokosmos, knapt noen ateist har vært mer åndelig søkende. Ingen artist har gjort mer for outsideren og dem som ikke passer inn i den trange tidsånden, ingen har tematisert universell ensomhet, galskap og fremmedgjøring så storslagent som DB. Han forandret på så mange spilleregler som mulig. Hvert album er en framvisning av hvordan han formet seg selv, og hvordan vi kan forme oss selv – til noe bedre. Han tok livet av sine nykker, sin selvopptatthet, til og med sin vurdering av kunsten som viktigere enn livet. Til slutt tok han kanskje likevel livet av seg selv – David Jones – for den skjønne kunstens skyld, og for at vi alle skal lære å dø.

Plata Blackstar var en storhendelse i musikkverden da den kom ut på David Bowie’s fødselsdag, fredag 8. januar 2016. Noe helt nytt og skremmende bra, igjen! En følelse av 1970-tallets magiske storhet. Ingen musiker vil noen gang kopiere den gullrekka Bowie leverte mellom Space Oddity i 1969 og Scary Monsters i 1980, da han ga ut 13 album som stort sett alle kvalifiserer til klassikerstatus. I tillegg til to konsertalbum produserte han også Lou Reeds Transformer og The Stooges Raw Power, foruten å lage The Idiot og Lust for Life sammen med Iggy Pop. For ordens skyld, alle disse er definitive rockeklassikere. Det var bare 1980-tallet som ga oss middelmådige album fra Bowie. De siste 25 åra – etter å ha gifta seg med Iman i 1992 – har han gitt ut sterke album, fra The Buddha of Suburbia og Black Tie, White Noise i 1993 til The Next Day i 2013 og Blackstar i 2016. Lytt til Earthling (1997), Reality (2003), Heathen (2002) eller hours (1999), det er plater som bare blir bedre og bedre for hvert år og hver gjennomspilling.

To dager etter utgivelsen av Blackstar – søndag kveld 10. januar 2016 – er David Bowie død, og mange får kaffen i vrangstrupen mandag morgen, mens sangen «Girl loves me» spiller gjennom hodet, hvor Bowie i refrenget messende gjentar «Where the fuck did monday go?». Albumet er gåtefullt, kryptisk, skremmende, hardt og rørende, fullt av humor og knapt så trist som det umiddelbart ble tatt for å være.

Elleve måneder etterpå må vi spørre om ikke dette albumet blir stående som et av de viktigste i rockehistorien, kanskje i hele musikkhistorien. For:

* Blackstar er rockens første virkelige rekviem, en dødsmesse med betydning for populærmusikken på linje med Mozarts Requiem for den klassiske musikken.

* Blackstar er rockens første plate som vil lære oss å dø, og gjør det ved en dødsmesse som settes ut i livet – like inn i døden, rett foran øynene våre. Plata og regien av egen død blir en 2016-popversjon av Den tibetanske dødeboken. Men Bowie overgår alle slike dødebøker, når han lik en performancekunstner til og med byr på sin egen livløse kropp. Som han fikk kremert svært raskt etter den 10. januar.

* Blackstar er det første fullendte albumet fra en døende rockegud. Det er et album som innlemmer rocken i den klassiske musikken, som noe mer enn ungdomsmusikk. Jeg har alltid sagt at rockens historiske valør vil avgjøres av hva de beste skaper av tekst og musikk i alderdommen. Bowie er vår tids Bach for de som lever om 250 år.

* Blackstar er et album som (igjen) utvider rocken, som eksellent viser at rocken kan ta opp i seg alle andre uttrykk (jazz, rap, gregoriansk sang, m.m.) og vri på dem slik at sjangeren får nytt sentrum i et større univers. Rocken stadfestes med Blackstar som musikkens tøyelige romanform eller som den populærsjangeren som eventuelt ligner mest på det personlige essayet, med mest å spille på, strekker både på fiksjon og virkelighet! Bowie er død, rocken overlever (også i postrockens tid)!

* Blackstar byr også på et høydepunkt av hermetisk modernisme i rockepoesien, samtidig altså, som det er personlig virkelighetslitteratur med døden som bevis. Bowie er en usannsynlig interessant rockepoet med sin særegne utvikling av cut up-teknikk og følgemotiv i et karakteristisk tekstunivers, en veritabel gåtekunstner. Han er ikke en «litterær» rockepoet som den fortellende Dylan. Han kunne ikke fått nobelprisen i litteratur, som Dylan nå har fått, men han kunne ha fått nobelprisen i musikk, om den fantes.

Brian Eno jobba med Bowie på fire av hans viktigste album (Berlin-trilogien Low, ‘Heroes’, Lodger samt seinere også på 1. Outside), og ble på BBC i våres spurt om Bowie var et geni (genius)? Han svarte at Bowie var et «sceni» (scenius). Han mente Bowie først og fremst utpekte seg ved den sjeldne gaven å kunne suge opp i seg hele den kollektive tidsånd i tillegg til kunnskap over hele fjøla, ikke bare om musikk og musikksjangre, og at han kunne kna og tygge på dette og spytte det ut igjen med ny og rocka form til noe som både individet og massene forstod. Et sceni er et geni gitt av kollektivet. Men i tillegg hadde David Bowie sin personlige oppvekst og livshistorie med schizofreni på morssida, og en bror som tok sitt eget liv ved å hoppe foran et tog i moden alder. Mange mener at Bowies eventuelle geni var å utspille sitt eget subliminale psykodrama og sine egne indre karakterer – ikke minst redselen for å være gal – i full og dekadent offentlighet, på linje med Oscar Wilde. Bowie fant en måte å leve på kanten av sin egen galskap, i balanse med sine egne indre demoner, gjorde redselen om til kunstnerisk skapende aktivitet – og livslyst. Et geni er gitt av sin mangel på kollektiv normalitet. Kanskje var han begge deler, DB, både sceni og geni. Og om Bowie var vår samtids postmoderne Oscar Wilde, så hadde han utvilsomt også mye Samuel Beckett i seg.

«‘Tis a Pity she was a Whore» heter sang nr to, etter tittelsangen, den er absolutt en favoritt og den første han fikk oversendt, har bandleder Donny McCaslin senere fortalt meg i et intervju. Teksten åpner slik: «Man, she punched me like a dude / Hold your mad hands, I cried / ‘Tis a pity she was a whore / ‘Tis my curse, I suppose / That was patrol / That was patrol / This is the war». Det er liten tvil om at det er livet som er hora. Låta åpner med en Bowie som puster tungt, trekker etter luft. Den har røff hjertebeat og intense blåsere i konstant søken etter livets crescendo, videoen til låta er bilder fra droner som sender et bomberegn over et krigslandskap, antagelig Irak eller Afghanistan. Et av refrengene starter med et nys. Det er dette som skiller Bowie fra flokken. Han er ikke en tekstdrevet viserocker á la Dylan eller Cohen, musikk og tekst er ett, ikke minst er det rocka og kroppslig som ingen annen rockeartist har klart å gjøre til allemannseie. Nesten hver eneste Bowie-sang er en slags dramatisering, et lite teaterstykke, hvor Bowie ikke minst bruker stemmen til å forme sangkarakterene. Gitaristen Robert Fripp har fortalt om hvordan han en gang så hvordan Bowie satt for seg selv og prøvde seg fram til de stemmene som de forskjellige sangene trengte. Mindblowing, sa han.

Den fabelaktige sangen «Blackstar» (også videoen) er forsøk på oppsummering, og er et så originalt musikalsk verk som kan komme ut av popkulturen. På tekstsida bruker Bowie her bl.a. norrøn mytologi for å tilkjennegi mennesket på dødens terskel: «In the villa of Ormen, in the villa of Ormen / Stands a solitary candle, ah-ah, ah-ah / In the centre of it all, in the centre of it all / Your eyes». «In the villa of Ormen» er Midgardsormens midte, vår verden altså, hvor menneskene står som ensomme lys og brenner, og helt innerst inne i denne eneste verden som vi kjenner til, der fins du og det som både suger inn og lager denne verden; dine øyne. I midten av alt er den periferien du selv er. Don’t you wonder sometimes, about sound and vision. Bowie-fans vet at verket hans henger sammen som ingen annens.

«Lazarus», med den videoen hvor Bowie ligger med knapper som øyne (tenk på Ibsens Knappestøperen) og svever over sykesenga, før han skriver sitt testamente på stumfilmmanér og langsomt går baklengs inn i skapet, smilende, er som videoen egentlig antyder et morsomt og selvreferende lite åndsverk. Å dø er å være fri som en blåfugl, akkurat som han alltid har måttet leve sitt liv egentlig, synger han, på jakt etter rompa di, og nå med mobilen gjenglemt «down below». På den avsluttende sangen «I can’t give everything away» tilbyr han enkel moral om eget skaperverk: «Seeing more and feeling less / Saying no but meaning yes / This is all I ever meant / That’s the message that I sent». David Bowie var en sjømann som reiste i bøkene og i den fysiske verden, på jakt etter mer forståelse og buddhistens «fullkomne opplysning». Å si nei, være kritisk, ironisk eller uenig, er drivstoff til fordomsfri utforskning, som egentlig er å si ja til livet og verden.

Låta «Girl loves me» er den med refrenget «Where the fuck did monday go?». Det verset alle fans spilte flest ganger mandag 11. januar 2016, og som gir opphav til tanken om at Bowie kanskje syntes det passet godt å slå av livsstrømmen søndag 10. januar, to dager etter Blackstar. Vel, døende var han jo utvilsomt, uansett, men kan han til og med ha funnet på, for å fullende verket, å skru av livet en tanke før han egentlig trengte? Det svaret får vi aldri, det er sikkert. Vi vet bare at det verset er sydd fast i enhver Bowie-fan. Og at han hadde format til å gjøre det.

Jeg er uansett tilbøyelig til å mene at ingen som Bowie med Blackstar i nyere tid så presist har påminnet oss om ikke å være redde for døden. Slik blir han en popkulturell Epikur for vår tid, den postsokratiske moralfilosofen som 300 år f.Kr. ga athenerne dette botemiddelet: «Ikke frykt Gud / Ikke vær redd for døden / Hva som er godt er lett å få / Hva som er vondt er lett å utstå». Det samme kan sies om Leonard Cohen som nylig gikk bort etter å ha gitt ut noe som også ligner på en dødsmesse: You want it darker (2016). Også Cohen var influert av buddhismen og Den tibetanske dødeboken (som handler om de 49 dagene i mellomtilstanden mellom døden og gjenfødelsen), men han var med sin jødiske bakgrunn også mer bundet til den monoteistiske religionsarven og et slikt gudsbegrep, understreket av tittelsangens refreng: «Hineni, hineni / I’m ready, my lord». Hineni skal ha vært Abrahams siste ord henvendt til Gud før han dør, og skal bety «her er jeg». Uansett, de beste i populærmusikken ser ut til å legge igjen musikalske og poetiske storverk på sine siste dager, selv om Cohens nestsiste album, Popular problems, vel overgår hans siste.

I tillegg til Blackstar ga for øvrig David Bowie verden enda en avskjedsgave, musikalen Lazarus, som han skrev sammen med Enda Walsh, løselig over The Man who Fell to Earth (opprinnelig en Sci-fi-roman av Walter Tevis), med et utvalg av Bowie’s egne sanger inkorporert i fortellingen. Stykket nyåpnet i London i slutten av oktober, jeg var der. Den holder, om ikke vann så i allefall hvitt engleblod. Kort fortalt: Hva skjer når Thomas Jerome Newton (karakteren i The Man who Fell to Earth, spilt av Bowie selv i Nicolas Roegs 1976-film) synger David Bowie’s sanger? Det er noe Bowie må ha tenkt på ganske raskt etter å ha fått beskjed om en temmelig uhelbredelig leverkreft (At han er helt uhelbredelig får Bowie ikke vite fra legene før han sovner inn tre måneder før den 10. januar 2016, men som Tony Visconti sier om innspillingen av Blackstar: «I think he thought if he was going to die, this would be a great way to go, this would be a great statement to make»). Bowie brukte i allefall det siste halvannet året av sitt liv på å realisere musikalen Lazarus, hvor akkurat det skjer. Vi snakker om dobbel fremmedgjøring, minst, når romvesenet Newton ser opp mot rommet og lengter hjem, til familien, kona og barna. Som han forlot på leting etter vann til en uttørket hjemplanet, men endte opp på jorda som en altfor menneskeliggjort, ulykkelig og gindrikkende fyr med liten evne til ch-ch-ch-changes. En som i fortvilelse spiller inn ei plate han kaller The Visitor, med håp om at de der hjemme ute i rommet kan høre den og bære over med ham. Slik David Bowie sendte ut Blackstar? For de som måtte finnes der ute er vi jordboere romvesen. Den befriende jenteengelen i stykket er for øvrig like gammel som Bowies datter Alexandria på skrivetidspunktet, 13 år, og indikerer som vanlig er for Bowies verk, en biografisk lesemåte. Her kanskje mest om betydningen av familien og spesielt datteren for at han det siste tiåret av sitt liv fant fram til David Robert Jones igjen, selv om en kreativ bølge atter tok Bowie de siste fem åra. «I can’t stop it, It’s coming full force and I’m just creating and creating and creating», sa han til Floria Sigismondi i 2013 under innspilling av videoer til The Next Day-albumet.

Vi er alle «absolute beginners», vi er alle i samme båt og av samme stjernestøva kraft, på jord som i himmel. Det virker å være det enkle budskapet. Litt slik filosofen Simon Critchley har sagt det, at Bowie’s fremmedgjorte verk fra Major Tom til Thomas Jerome Newton ikke bare bærer frem en majestetisk og eksistensiell latter (det er mer humor og undring enn sorg og tragedie som driver også Bowies siste to verk). Men også en sterk lengsel etter tilkobling og kjærlighet, et håp om forbedring til et mer intenst, sannere og vakrere liv. Like fremtredende på det varmeste og mest snakkesalige av hans album, Hunky Dory (1972), som på den beste og mest korthogde plata av de kalde, Low. Presise titler skal han ha for. (Samme året han ga ut Low, i 1977, laget han for øvrig også Lust for Life for Iggy Pop.)

Lazarus gikk på Broadway da Bowie døde, ensemblet spilte inn et musikalalbum dagen etter Bowie’s død – igjen, hvilken regi! Skuespillerne, inkludert Michael C. Hall (snakk om presist valg av main character, med Dexter og Six Feet Under på CV-en), fikk beskjeden da de ankom studio. Det ble en følelsesladd innspilling. Plata er nylig utgitt nå i høst i forbindelse med London-åpning for Lazarus, også med tre nye sanger av Bowie selv fra Blackstar-innspillingen med Donny McCaslin, deriblant «No Plan», med følgende åpningslinje: «Here, there’s no music here / I’m lost in streams of sound.»

Jo, David Bowie, du rematerialiseres som digital strøm på Spotify og Tidal, men ender også i den klassiske musikkhistorien. Og ja, mange vil nok sverge til skikkelige lydanlegg for å kunne nyte den komplekse rockemusikken din fullt ut, som du gjerne anbefalte «to be played on maximum volume».

76069-1479526407501-gildan-hoo-black-_w91_-front