9788202188429jan-inge-r
Teksten er tidligere framført under Georg Johannesen-seminaret høsten 2014, endelig publisert i anledning arrangementet «På sporet av Georg Johannesen – litt om essayet, diktet, døden og eksilet» på KÅKÅ kverulantkatedralen sept. 2016. Innledningsvis får leseren og lytteren noen knagger å henge budskapet på, i form av noen forslag eller påstander som fremføres åpent eller skjult i teksten, og som kan være verdt tankevirksomhet i andre enden…  

  • Ars vivendi er ikke først og fremst læredikt, mer væredikt, eller egentlig «være eller ikke være-dikt»
  • Jon Fosse har rett: Georg Johannesen er her mye mer Beckett enn Brecht (Jon Fosse sa en gang: «Kvifor seie Beckett når ein meiner Georg Johannesen»)
  • Språkfilosofen Georg Johannesen levner språket lite ære i forhold til kunsten å leve – mens det er godt for en del annet, som å lære å dø, bli mindre, komme utover jeget henimot «Ingen», som i Ars vivendi fortsatt er den største helten
  • Kulturfilosofen Georg Johannesen er en så sterk kulturpessimist at han blir sivilisasjonspessimist, av og til også naturpessimist og universpessimist – som jeg har sagt før: en av de mest velvillig tapende åndssoldatene i Norge gjennom tidene, en av de mest religiøse ateistene i kongeriket noen gang
  • Ja, ateisten Georg Johannesen er besatt av gud og i permanent gladkamp med gudene, lik Jakob i 1. Mosebok (hvor Gud til slutt gir opp brytekampen)
  • Materialisten Georg Johannesen står nærmere hippiekulturens ånd enn han og vi trodde
  • Ars moriendi og Ars vivendi er bittelitt forskjellige og veldig like, som en egen nordisk diktform, en kald nordisk sentenshaiku

 

  1. Vi begynner med begynnelsen. «Ars Dictaminis» er mandagsdiktet i første uke (en stund påtenkt verktittel fra GJ selv) under den kristne dygden TRO

 

Min stemme er en blind sang, mitt passfoto tier

Brev foutsetter fravær, at lyd og lys er skilt

Til høyre stum sang, til venstre snø i øynene

 

Hieroglyfene tok bort sanger og bilder

Jødene leste konsonantene som forbudte navn

Grekerne levde og døde for sine vokaler

 

Sagnet sa: Min sommermorgen om ni tusen år

En dobbelvinget sølvfugl borer seg dypt

sårende inn i gudsolens våkne gullansikt

 

Mange av diktene de tre første ukene, knyttet til de kristne dygdene tro, håp & kjærlighet (og de tre yngste tiårene i menneskelivet, ifølge forfatteren), kan synes vakrere enn de senere i samlingen. Første verset her redigerte Georg Johannesen for seg selv i ettertid. Hans etterpåklokskap om verselinja, forteller oss at «diktet fortsetter (å slutte)», som hans eget dikt trykket i Basar i 1977 hadde som tittel, det forteller oss at dikteren fortsetter, at verket fortsetter utover sine rammer, for Georg Johannesen, slik hans malerier også gjerne gjorde. Boka er bare ett punkt i den store tanke-, skrive- og levebevegelsen forut for og etter materialiseringen på det forlagsutgitte papiret. Det selv om Georg Johannesen i forordet snobber seg til med at boka ble skrevet i løpet av noen halvtimer noen dager i rekonvalesens-ukene etter hans egen hofteoperasjon. (Til det må sies at jeg til min store redsel ble forelagt manuskriptsider allerede i 1997, under et besøk hjemme hos GJ lå de liksom henslengt på bordet, som en invitasjon til å lese og gi råd, men det ble i meste laget for meg å ta på sparket, husker jeg…) Hans egen etterredaksjon av første vers er uansett forbilledlig, dere hørte hvor mye bedre det faktisk ble.

Strofene i diktet fremmer «Min stemme», i første strofe, «Skriftpråket», i andre, og «Sagnet / visjonen», i tredje. Andre strofe er en fortetting av side 92 i etterordet til Ars moriendi (utgivelsen fra 1996, som godt kan ha vært startskuddet for Ars vivendi). Det er selvsagt også en fortetting av svært mye han har skrevet og tenkt. Georg Johannesen sa for øvrig til meg en gang, på sin totalretoriske måte, at lyrikk og dikt godt kan tenkes som en roman / langtekst hvor uendelig mange ord bevisst er fjernet, slik at relasjonene mellom ordene som er igjen, mellomrommene og tomrommene, får desto større betydning. Mer blir igjen til leseren å lese inn, det blir mer hjernetrim, rett og slett, kraftigere tankeregn – «Poetisk tankeregn fra Bergen», var for øvrig tittelen på min anmeldelse av Ars vivendi, i Vinduet og Klassekampen i 1999.

Men mange mener jo at det blir vel mye igjen til leseren i Ars vivendi, slik at hjernen bare står og spinner. (Kona er ukjent med GJ, men språkviter, likevel var alle diktene jeg skal ta for meg her i dag hermetisk lukket for henne, da jeg ba om respons på høytlesing.) På side 92 i etterordet til Ars moriendi står det at «skrivemåten er polyteistisk. Hvert ord er en mulig gud». Da er det jo ikke så lett heller! Jeg tror for øvrig at dette er progressive glass til alle lesebriller for Ars vivendi.

Jeg har gjenlest noen av anmeldelsene fra 1999, og mener at Ingunn Økland i Aftenposten må få rett i at hovedpersonen i Ars vivendi er…: språket. Ingen oddsbombe akkurat! Allerede i andre strofe i første dikt får språket passet påskrevet, som var Georg Johannesen Platon selv, som legger ord i munnen på Sokrates om hvordan skriftspråket vil undergrave hukommelsen og sansingen av livet (Faidros). Språket avsanser livet for språkbrukerne, noe stort og essensielt tas bort fra dem – dette er jo utvilsomt et tilbakevendende motiv i hele GJ-verket og i mange store forfatteres verk, med kroppslig rette, selvsagt; om det ikke er bedre livskunst å skrive med kroppen i virkeligheten enn å fylle papirsider med fiktivt liv.

Allerede i neste dikts første strofe («Til bokstavene») vris perspektivet mer innenfra språket, når det antydes en språkforståelse hvor skriftspråket er sterkere enn skriveren, som bare skriver språkets egne ord: «Bokstav og bokstav, hvorfor ser du oppover / på øynene mine mens jeg skriver dine ord? / Tror du jeg ser ned på alfabetet?» Før den neste verselinja går: «Vask ikke øynene, slikk heller en tom bok». Mange kulturer sier jo om å reise, at det er å vaske øynene, «Den korteste veien mellom to land er å bli hjemme», heter det også i en verslinje, i «Gresk bønn», lenger ute i samlingen. En holdning som forsterkes ytterligere i Georg Johannesens siste bok, Eksil (2005), hvor dannelse plutselig har blitt til å forbli i det lokale, helst i (indre) eksil, som noe helt motsatt av den unge Johannesens ord om «dannelse som en form for fremmedgjøring» gjennom kunst, litteratur og reise.

Men få – trolig ingen – har før Georg Johannesen sagt at man bør slikke en tom bok. Et ekko i hans eget verk er her hans utsagn (fra «Om den norske lesemåten», tror jeg, hans egen private resepsjonshistorie, i Moralske tekster), om at «det som bør leses er det som bør skrives», at målet med språket må være å bli skapende, ta steget fra mimesis til poiesis, skrive selv, skrive sitt eget selv, forme sitt eget liv, sin egen verden – «jeg ser på verdens plakat, den holder, jeg spikret den opp selv», som det står i Ars moriendi – selvomsorg og selvdannelse er begrep han blir særlig glad i de siste tiårene (som han vel har fra Foucault i nyere tid, og særlig enkelte postsokratikere i eldre tid).

Men her er faktisk et konkret råd om kunsten å leve, kunsten å leve med språk: slikk en tom bok.

Allerede i det tredje diktet i samlingen, «Tre gravskrifter» støter vi så i midtstrofen på språkets evne til sannhet: «På lærerens dør: Mitt århundre falt midt i ferien / Skolen var stengt, naturen var åpen / Døde kolleger talte sant på døde språk». Det er vanskelig å være en god lærer i et livsløpsgjennomorganisert språksamfunn som det norske mediekapitalistiske sosialdemokratiet. Georg Johannesen pleide vel å si at han hadde nådd frem til seks elever, og at det holdt. Begrepet skole kommer av greske schola, som egentlig betyr fritid, fri fra det dyriske naturjaget – til skolerende sansing av verden og selverkjennelse, eller selvfrikjennelse som Georg Johannesen mente det burde være i vår tid. Kultur- og sivilisasjonspessimisten Johannesen antyder at sannheten en gang fantes, eller var sannere, hos døde kolleger på døde språk.

Men så – i dette første diktet – kommer noe annet, en strofe som i seg selv skiller Ars vivendi fra resten av verket. Det er en fantastisk strofe, synes jeg, hinsides nydelig. Verdt hele boka, som vel sikkert va 2-300 kr allerede i 1999. Med en tone, klang og følelse som skiller det ut fra det meste annet Georg Johannesen har skrevet, det er akkurat som Georg Johannesen berører noe i seg selv og sitt forhold til verden med en ømmere og vakrere tone, selv i det apokalyptiske bildet her, som han ellers ikke har tillat seg annet enn i privatlivet, og som tangeres flere steder i den hermetiske Ars vivendi.

Siste strofe er også en poetisk fortetting av noe han bruker mye tid på i etterordet til nyutgivelsen av Ars moriendi i 1996 – som jeg altså tror er en satsplanke til Ars vivendi. «Old Solar», eller solspråk, som Georg Johannesen selv har oversatt C.H. Lewis, som bruker begrepet i vitenkapsfiksjonen Peleandra, lar en ny Adam og Eva bli skapt på Venus, og Old Solar er det språket de skapes med. Her er for øvrig satan en besatt vitenskapsmann fra planeten Tellus – det likte nok Georg Johannesen godt. Johannesen skriver på s 65 i etterordet: «Religioner er kunstverk: solspråk. Vitenskapsspråk er månespråk». Denne strofen er en poetisk portal inn til sentrale motiv i Ars vivendi, strofen setter anslaget for lesing av Ars vivendi. Det viser oss forfatteren i apokalyptisk gladkamp med gudene fra første dikt. Det er kunstspråk som vil være gudespråk, som er solspråk hos en ateist. Ars vivendi er mye solspråk, lite månespråk, samt bittesmå drypp med bergensk gatespråk.

 

  1. Jeg skal gjøre noen spredte nedslag i Ars vivendi før jeg ser nærmere på fire av de andre diktene i samlingen

Erik Skjeveland gjorde da Ars vivendi kom en sam-lesing av boka med Arne Næss’ Livsfilosofi. Jeg husker at han påpekte at det ikke fantes et eneste punktum i Ars vivendi, den er ånd og materie i bevegelse, slik den jo har minst to referanser til Heraklits berømte elvesentens: «Ingen hingst rir to ganger samme hoppe» (s. 54) og «Ingen kan ta samme heis to ganger» (s. 14), som fortsetter «Det nytter ikke i lengden heller / Likevel gir mange aldri opp å prøve». Min favorittvri av Georg Johannesen på Heraklit er for øvrig: «Du kan ikke gå ned i samme elv én gang». Da har du en radikal men nødvendigvis sann materieforståelse, mest synlig fra vannets perspektiv her, aldri synlig fra guds perspektiv, mennesket står midt mellom – allerede 1. Mosebok forteller, at mennesket fikk en trollsplint av gud med seg, da han skapte menneskene i sitt bilde til å råde over fiskene, fuglene og dyrene.

Skjeveland bet seg for øvrig merke i fredagsdiktet i første uke, «Sommerfugler», med første strofe slik: «Minimale guder flyr fra vokal til vokal / fra grønt til rødt i den hvite og svarte våren / Meningen med en sommerfugl er knappenålen». Han noterte et slags punktum likevel, med knappenålen.

Jeg noterer meg en ekstrem antroposentrisk humanisme i siste vers, hvor naturens mening er menneskets utnyttelse og estetiske erkjennelse av den, hvor mennesket er gud. Men allerede når en blar om ei side i Ars vivendi dukker diktet «Om en kokeplate» opp, som går slik: «Kokeplaten husker en foss i sommerfjellet / Lave fugleknepp, en sauebjølle, lyng som ler: / Hvor bredt er ikke den døde pikens kne?», hvor naturen reflekterer over sin overlegne metamorfosiske kraft, selv i en naturomformende menneskekultur. Antropomorfisering og en natursentrisk holdning i denne strofen, som i neste strofe, med verset «Galakser er dammer fulle av froskeegg» domineres av animalisering og universsentrisme, før diktet avsluttes i en strofe som ikke minst alluderer til Ars moriendi; «Sykdom kan bli helse og snø kan bli regn», slik i grunnen ganske mange av diktene i Ars vivendi gjør – snakker med Ars moriendi.

«Tirsdagsdiktet i 5 uke, «Tirs dag», har for øvrig et av de vakreste partiene i samlingen om materieflyten mellom natur og menneskenatur

 

Barnehender var åpne den korte vinterdagen

Tirsdagskvelden knytter de seg til knyttnever

Natt til onsdag er de furukongler i vinterdvale

 

Furuskogene stivnet til parkett i stuen

Granskogen pyntet til groteske juletrær

fortalte alt i et krigersk sannhetspapir

 

Sisteverset her står nærmere Ars moriendi og Georg Johannesens tidligere verk, med en mer presis moral og en klarere anskueliggjøring av det menneskelige og evnt. politiske problem. Ars vivendi er væredikt på denne måten også, som transformasjon mellom væren og ikke-væren – og nye væremåter.

Hva slags diktsjanger / kunstspråk er dette? Jeg har selv alltid likt den enkle sjangerdistinksjonen mellom lyddikt, bildedikt og tankedikt, lett stjålet fra Northrop Frye via f.eks. Erling Aadland, som jeg i en bok har videreutviklet for bruk i kunstverden, der utvida med aksjonskunst og relasjonskunst i tillegg til lydkunst, bildekunst og tankekunst. Georg Johannesen bedriver utvilsomt mest tankekunst, han har selv sagt at kunsten å dø er kunsten å tenke, at Ars moriendi er (sitat) «et gestisk læredikt om det mulige dødsøyeblikk som det ubevegelige i livet i hvert eneste levd sekund».

Ars vivendi er lik Ars moriendi i det meste, iallefall dette, selv om det også fins bildedikt her, f.eks. første strofe i «Odins dag», er sjeldent billedlig og rett fram forståelig: «Ni tusen års natt sover i det blå istjernet / når indre del av den gule breen glir / med samme hastighet som dansende steiner». Istid og tidsrom på ni eller 10.000 år dukker ofte opp i Ars vivendi, og antyder strekk hvor livsformer og sivilisasjoner kan oppstå og gå under, slik Brecht vel var den som mente at poeten måtte kunne se med et blikk som rommet minst 10.000 år (antroposofen Rudolf Steiner sa noe lignende, men nøyde seg vel med 3000 år…). Ateisten Georg Johannesen ser i grunnen ennå oftere med eller mot gudenes tidløse perspektiv.

Noen eksempler bare. I diktet «Herodes» på s. 34 finnes følgende betryggende vers: «Ingen gud kan se oss hele døgnet / Skipet er for stort for stjernenes små øyne». Rett ved siden, i diktet «Indisk krigsbrev», står det, også i siste strofe: «Jeg har vært født mange ganger, Arjuna / Jeg husker alle gangene og i andre galakser / Du husker ikke en gang da din far laget deg». (Arjuna er en ung fyrste i Bhagavadghita som tiltales av den høyeste guden.) Ett av bokens oppslag gir oss altså to helt forskjellige guder; små guder som ikke kan se så mye, store guder som kan se og huske alt.

Når jeg her velger å lese på denne klipp&lim-måten, så kan det forresten være at jeg bekrefter hovedtesen i en av de bedre anmeldelsene da Ars vivendi kom, nemlig Preben Jordals i Morgenbladet, som mente at Georg Johannesen hadde gått over til å bli en setningsdikter som diktet med desinteressert klokskap sammenlignet med Ars moriendi, som han mente var mer preget av tenksom begeistring – hvor Georg Johannesen da formodentlig fremstod som mer av en normal «diktdikter». Jeg tror vel det er gyldig å se litt av en slik bevegelse, selv om jeg tror Georg Johannesen alltid har vært mye av en sentensdikter. Og 34 år betyr jo noe i et liv! Samtidig er det slik at det fins nettopp fullendte dikt i Ars vivendi. Vi ser på noen av dem.

 

  1. Som «Ars Poetica», første dikt i andre uke, HÅP

 

Idioten kan virke full av håp

men han studerer bare sine tomme hender

Hans øyeblikk ser bunnen av Mimes brønn

 

En japansk haiku er tom som hele verden

Greske epigrammer er røksignaler bak lave fjell

Nyere vers er værmeldinger mellom to istider

 

Gutten med hjertefeil sang så vakkert

med de blå leppene: Sangene ble synlige

i gylne drypp fra en lekk takrenne

 

Georg Johannesen har gitt ut fire diktsamlinger, to av dem altså, med denne strukturen og etter dette mønsteret, som jeg bevisst har valgt ikke å reflektere over. Tallet 49, antallet dikt / dager både i moriendi og vivendi, har han et sted antydet har med at visse buddhister regnet med at det var 49 dager mellom døden og reinkarnasjonen. Bare for å hanke selv det strukturelle inn til min intuitive hovedhypotese etter gjenlesing, at Ars vivendi er «være eller ikke være-dikt» som kan bli tankedikt, mer enn det er læredikt.

Vassenden & Sejersted har i Lyrikkhåndboken motsatt lest nettopp dette diktet med Horats «Ars Poetica», som en strofisk gjengivelse av Horats’ poetikk; et læredikt om at poeten skal behage, belære og berøre, hvor de konkluderer fint: «Diktet demonsterer også en bevegelse i Johannesens forfatterskap: Fortsatt er behaget dypt problematisk og forbeholdt de poetiske idioter, og den historiske belæringen helt sentral. Men rørelsen har fått en annen vekt enn tidligere: Lekkasjen – gråten – lar seg ikke stoppe.»

«Ars Poetica» er kanskje så nær lærediktet Ars vivendi kommer, men det er langt fra et didaktisk leilighetsdikt som lære leseren om hans egen sosiale eller politiske situasjon. Da mer et læredikt om hvordan ikke skrive læredikt.

Første strofe angir åpenbart en forfeilet skrivemåte. Strofen utsier at de som skriver som om de øyeblikksvis hadde en guds blikk og forstår alt, som om verden går opp eller kan gå opp, de er eller bør fremstilles som håpløse diktere fulle av håp. Vi kan spørre: Mimetiske lærediktere…?

Andre strofe velger jeg å lese som hva han selv i 1999 anser er de viktigste ingrediensene til hans egen skrivemåte i Ars vivendi (selv om både kinesiske og arabiske angivelser ikke er angitt her, så fins tre gjendiktninger av kinesiske dikt i siste uke, KLOKSKAP). Epigrammet skal være den eldste kjente skriftformen, med satirisk dreis, ofte brukt i gravskrifter, som jo Ars vivendi inneholder noen av.

For meg er Ars vivendi og Ars moriendi kjølig nordisk sentenshaiku, med tankesprang heller enn lyd- eller bildesprang, som det av og til lekkes ørlite bergensk-epigrammatisk varme inn i, vers som lik japanske haiku ofte er tomme som hele verden – bare i dette diktet forekommer ordet tom to ganger.

Siste strofe antyder at det er i imperfeksjonen, i krakeleringen, i sykdom, det som ikke går opp og som ikke kan forstås, og i vissheten om dette, at poeten bør oppholde seg, hvor diktningen – og solspråket – kan oppstå, med en egen og annerledes oppgave enn vitenskapens månespråk. Diktets viktigste belæring er vel fort her, gjennom berøringen, tenker jeg. «Ars Poetica» for Georg Johannesen – som Ars vivendi – er en form for pønka sorg. Gladkamp med gudene.

 

  1. «Li Ho» er avslutningsdiktet i Ars vivendi, det modne sluttpunktet på den poetiske livsreisen, under dygden KLOKSKAP

 

Li Ho klaget til sin keiser: Lange dikt

slet ut mine klær, korte dikt ga meg grå hår

Hoff og regjering planla en åttende ukedag

 

Mammuten på en hulevegg knuste glasselefanten

Å holde en så stor stein mellom hendene

er å holde det ufødte kraniet til en stutekalv

 

Jeg skrev for lange dikt med for korte ord

om luftens halve rike og ringene i en tom brønn

Diktet er ferdig, mitt hår har skiftet farge

 

Diktet handler om dikterens liv, og som alle diktene kan også dette leses rett fram og temmelig bokstavelig, men likevel lett uforståelig. Dett var dett, fattig liv og seriøs diktning i ett, mens makt og myndighet stadig planlegger flere arbeidsdager for dikteren å slite seg ut på. Dikteren skrev på seg dårlige klær og grått hår, «om luftens halve rike og ringene i en tom brønn», står det i nestsiste vers. Ringen er jo et bilde som går igjen på mange vis i Georg Johannesens diktning, både som en ring av mennesker som stadig peker på han og gjør ham usikker (jeg velger her å se bort fra de mange psykologiske og relasjonelle og mer politiske aspekt ved GJs diktning i Ars vivendi), men også, som han selv skriver i etterordet til Ars moriendi, som ringene i Dantes helvete, ikke minst den ringen av feige som går rundt og rundt i helvetes forgård, de som ikke en gang får lov til å dø skikkelig, men må forbli in limbo: (sitat) «De følger en valgt pave, som feigt sa nei til å bli guds vikar». Dikteren har altså skrevet om den halvdårlige innsikt som luftlivet på jordoverflaten har gitt og om ringene i en tom brønn, eller sagt på annen måte: ringene i det helvete eller etterlivet som ikke fins.

I sin siste melding til leseren, om hva han er blitt ferdig med og hvordan han er forandret, velger Georg Johannesen altså på dette viset å understreke verket som «være eller ikke være-diktning». Som Li Ho og Tu Fu (diktet «Krigshjulene» i GJs Nye dikt) har Georg Johannesens hår skifta farge, for jeg tror vi sier at dette er et dikt dikteren ønsker at vi skal se handler om dikteren selv, i tillegg til å peke mot kinesiske dikt og diktere.

Midtstrofen forteller enkelt og greit om hvorfor det har vært verdt det, for i stedet for glasselefanter på salongbordet har dikteren kunnet ta for seg og se nærmere på utdødde mammuter, han har kunnet forestille seg livet og døden i alle lag og ringer, forintelsen og skapelsen – i alle fasonger. Et verdig avslutningsdikt, lite desillusjonert, men fylt med avstand til livet som bare en fullstendig hjelpeløs gud kan ha. Så – til diktet som ble min favoritt etter gjenlesing av Ars vivendi.

 

  1. «Kepler» er onsdagsdiktet i uke 5, MÅTEHOLD

 

Kepler beregnet banen til planeten Mars

Steingolvet bevegde seg under bispestolen

Prestestudenten sa: Descartes er best baklengs

 

Altså: jeg fins derfor tenker jeg

Prestelæreren med sitt leseglass sa surt

på latin: Ikke baklengs, men omvendt

 

Altså: Jeg fins ikke derfor tenker jeg

Alltid og aldri er to halve tomrom

gjennom et utskåret hjerte i mitt utedo

 

Descartes baklengs og omvendt i fjerde og sjuende vers blir til sammen til Hamlets spørsmål: Å være eller ikke være. (AV har forresten dikt titulert både «Horatio» og «Yorrick».) Det sjuende verset er forståelig som en enkel angivelse av at mennesket ved hjelp av språkets utvikling har kommet frem til en eksistens hvor det kan fundere over skapelsen og tilintetgjørelsen, det at vi alle målt mot tiden i mye større grad ikke fins enn fins, og at nettopp dette er den aller største generatoren til tankevirksomhet, iallefall for dette diktjeget. Uansett er det ikke slik at tanken kommer før væren.

Samtidig er det for alle dere her inne vel kjent at «Ingen» er en helt hos Johannesen, gjerne i form av Odyssevs, som kalte seg «Ingen» i Polyfemos’ hule (Polyfemos får og et eget dikt her i AV), Odyssevs, som Georg Johannesen i etterordet til Ars moriendi beskriver som «Guds egentlige motstander», slik Georg Johannesen i sitt diktverk selv fører den mytologiske Odyssevs videre.

To vers: «Altså: jeg fins derfor tenker jeg… Altså: jeg fins ikke derfor tenker jeg.» Det fins flere lignende. F.eks. til slutt i «Husfluene» heter det: «Du vil / heller være til enn død, jeg vil begge deler». Mens første verset i «Indisk krigsbrev» går: «Jeg har levd, jeg lever og jeg lever ikke». Diktjeget i Ars vivendi er på gudenivå. Slikt solspråk er vanskelig å forstå med månespråk, selv litteraturvitenskap, som er altfor menneskelig, ofte også uttrykk for en redusert virkelighet, bare noe rent intellektuelt, som hos Descartes, som tenker at han finnes fordi at han tenker. Det er ofte et lite, forsvinnende eller forsvunnet jeg, leseren møter på. Som han selv sier i etterordet til Ars moriendi, om diktjeget / helten der; (sitat) «a spendable person, som det heter om bipersoner som kan bli drept i en aksjonsfilm.»

Men, vi er kommet så langt nå, at jeg bør si mindre og mindre om diktene. I stedet skal jeg la ferielektyren min tale her, i form av det jeg tror er noen overraskende passasjer på et Georg Johannesen-seminar; nemlig Fernando Pessoa om jeget i Uroens bok (1934) og Miguel de Unamuno om forståelsen av Descartes i Om den tragiske livsfølelse (1913). Det hadde seg nemlig slik i sommer, at jeg tok med meg Ars vivendi til Andalucia, sammen med et knippe passe tilfeldige bøker av den typen jeg liker å kose meg med på strandferie, ikke minst iberisk lektyre, som viste seg å inneholde særlig gode og presise kommentarer til Ars vivendi. Hør bare:

PESSOA om «ingen» – «I går ble jeg grepet av en like absurd som presis fornemmelse. I et indre lysglimt så jeg dette: jeg er ingen. Ingen, absolutt ingen. I det sprakende lyset så jeg at det jeg trodde var en by, i stedet var en ørken, og det uhyggelige lyset blottet ingen himmel over den. Jeg er blitt frarøvet muligheten til å eksistere før verden ble til. Hvis jeg skulle tvinges til å bli gjenfødt, ville jeg reinkarneres uten meg, uten at jeg selv ble født på ny… Og jeg, det som virkelig er meg, er det manglende sentrum i denne avgrunnens geometri; jeg er intetheten som den roterende bevegelsen dreier rundt uten annen grunn enn bevegelsen selv, og den eneste årsaken til at det finnes et sentrum, er at sirkelen er full. Jeg, det som virkelig er meg, er en brønn uten vegger, men fortsatt fuktig, fortsatt klebrig, alle tings sentrum som ingenting kretser rundt. Og det er som om helvete selv skulle le i meg, men uten at menneskehetens djevler ler med – det døde universets hylende galskap, det fysiske rommets rullende kadaver, alle verdeners ende som blafrer svart og formløst i vinden, utenfor tiden, uten Gud som kunne ha skapt det, uten seg selv, drivende omkring i mørkets mørke; umulig, unikt, altomfattende… Ofte vet jeg ikke hvem jeg er, slik det gjerne er for den som kjenner seg selv … Jeg betrakter meg selv i de forskjellige forkledningene som utgjør mitt liv. Av det som forandres eier jeg det som alltid er det samme, og av det som alt er laget av, det som intet er… Jeg har alltid ment at dyden ligger i oppnåelsen av det man ikke kan nå, i å leve der man ikke er, i å være mer levende etter døden enn når man lever, i å oppnå det som er umulig og absurd å beseire – som når man forserer et hinder – selve virkeligheten.»

UNAMUNO om Descartes – «Og han (Descartes) kommer til det cogito ergo sum, som Augustin allerede hadde innledet til; men det ego som ligger implisitt i dette enthymemet, ego cogito, ergo ego sum, er et ego, et uvirkelig jeg, eller idealt jeg, og hans sum, dets eksistens, er også noe uvirkelig… Det opprinnelige er ikke at jeg tenker, men at jeg lever, for også de som ikke tenker, lever… Sannheten er sum, ergo cogito, jeg er, derfor tenker jeg, selv om ikke alt som er, tenker. Bevisstheten om å tenke, er ikke den først og fremst bevisstheten om væren? Er kanskje ren tenkning mulig, tenkning uten bevissthet om seg selv, uten personlighet?… Kunne ikke kakkelovnsmennesket (Descartes) ha sagt: ”Jeg føler, altså er jeg”; eller ”jeg vil, altså er jeg”? Og å føle, er ikke det å føle seg uforgjengelig? Å ville seg selv, er ikke det å ville seg evig, det vil si å ikke ville dø?… den innsatsen som den legger i å forbli i sin væren i det uendelige, egenkjærligheten, lengselen etter udødelighet, er kanskje ikke dette den opprinnelige og grunnleggende betingelse for all refleksiv eller menneskelig erkjennelse? Og ville det ikke derfor være det samme grunnlaget, det samme utgangspunktet for all filosofi, selv om filosofene, fordervet av intellektualismen, ikke anerkjenner det?… Den konkrete og virkelige sannhet, ikke den metodiske og ideelle, er: homo sum, ergo cogito. Å føle seg som menneske er mer umiddelbart enn å tenke. Men på den annen side finner Historien, den kulturelle utvikling, sin fullstendige perfeksjon og effektivitet kun i individet; Historiens og menneskehetens mål er alle vi mennesker, hvert menneske, hvert individ. Homo sum, ergo cogito; cogito ut sim Georg Johannesen. Individet er universets mål.»

Vel, jeg bytta ut Unamunos eget navn med Georg Johannesens der, i sitatet til slutt. Unamuno sa for øvrig at vitenskapen rett og slett måtte tenkes som en del av økonomien, ikke av tenkningen. «Jeg fins ikke derfor tenker jeg», som et av Ars vivendis viktigste vers, har jeg dermed utlagt med to skrivekyndige tenkere som jeg ikke har sett at Georg Johannesen noen gang har nevnt, men som han ganske sikkert har lest. Dermed har jeg brukt Ars vivendi som læredikt til å si noe om Ars vivendi som væredikt. Lærediktet er i følge Georg Johannesen ord rettet mot viktigere ord, så for all del, Ars vivendi er også læredikt på denne måten.

De to siste versene i dette diktet er for øvrig aldeles lysende i mine øyne: «Alltid og aldri er to halve tomrom / gjennom et utskåret hjerte i mitt utedo». Det er hinsides vakker fortetting. Første verset er en gjentagelse og billedlig utlegning av «være eller ikke være». Før kjærligheten blir plassert i bildet, som dette doble, hjerteformede tomrommet av å være eller ikke være, med utsikt ikke fra noen hule á la Platon, men fra en utedo, hvor den menneskelige aktiviteten produserer gjødsel, det som skal til for at naturen, kulturlandskapet og evolusjonen kan fortsette. Det er snakk om en presisjon og en type humor som kun finnes hos Georg Johannesen.

Vi skal avslutte med et sprettent dikt hvor Georg Johannesens mer poetiske evolusjonsforståelse fremtrer.

 

  1. «Harerådet» er tirsdagsdiktet i uke 2, HÅP

 

Den tiden jeg satt i harerådet

gikk jeg også inn for hvit pels

om vinteren og lengre bakbein året rundt

 

Harer er klokere enn gudene

som er i kronisk rus og ikke våkner av å se

harejakt i stadig fjernere fjernsyn

 

Heller haren med to tenner på tørk

og kløyvd overleppe: Den gir seg ikke

Vips, er jeg borte i et skjevt sprang

 

Dette er den tragiske livsfølelse med aristofanisk livsgledevri á la Johannesen. Evolusjonen fins og det er vanskelig å la være å være med på den leken. Han har til og med vært medlem i harerådet, dette diktjeget her, som jeg føler står nær dikteren selv. En som har sett at de hallusinerende gudene er svake og hjelpeløse overfor hvilket som helst folkemord – eller harejakt: «Harer er klokere enn gudene / som er i kronisk rus og ikke våkner av å se / harejakt i stadig fjernere fjernsyn». Og som lett som bare det kan finne på å gjemme seg vekk, blend in, leve hemmelig, epikureisk – fordype seg i seg selv, eller rett og slett bare vips, forsvinne ut av tida i et skjevt sprang om han finner det for godt.

            Ars moriendi skulle, ifølge Georg Johannesen i 1996, lære leseren (sitat) «en utrygg, aristokratisk livsform, ikke et trygt demokratisk livsinnhold», altså en form for væren det er lite av i et land som Norge i dag. Værediktet kan vi angi som væren rettet mot viktigere væren, som innebærer refleksjon over og forståelse av ikke-væren, av værens tilblivelse og evolusjon, og muligheten for å sprette ut av hard hareværen og leve usynlig, eller som Johannesen har formulert det om Buddha, som ”reduserte væren til tomhet, tomhet til erkjennelse og erkjennelse til konkrete spørsmål om adferd”. Fra væren til å være. Kunsten å leve er å leve med spørsmålet «å være eller ikke være», å leve med Shakespeare altså, eller som Albert Camus innledet Myten om Sisyfos: «Å ta en avgjørelse om hvorvidt livet er verdt å leve eller ikke, er ensbetydende med å besvare filosofiens fundamentale spørsmål.»

Georg Johannesen har sagt at VELLYST er sentrum i Ars moriendi, og antydet at HOVMOD er den fineste dødssynden. Min lesning avkrefter ikke dette, hovmodet er godt representert i Ars vivendi, som alltid i en Georg Johannesen-tekst. Samtidig er det vanskelig å angi hvilken dygd som er sentrum i Ars vivendi, eller hvilken som er den fineste livsdygden, men holder tross alt en knapp på MÅTEHOLD som sentrum og MOT som den fineste livsdygden. Det er altså 34 år mellom de to samlingene, som likevel mer er ett: Samme tankeregnet. Samme guderegnet. Ars vivendi litt mindre læredikt / avlæringsdikt og litt mer «være eller ikke være-dikt» med samme heltene: Språket og Ingen.

Ars vivendi er full av gåter, som krever eller gir merkelige tankesprang mer enn skaper gjenkjennelse; dikteren tar leseren med på tankebevegelser mer som Tarkovskijs Stalker, i et fremmed og dystopisk landskap, med lurende guder og usikker væren.

 

EPILOG – TO KORTE OG ODDE FJERNLESNINGER TIL SLUTT  

1 – OM TILKNYTNING: «Jeg klager ikke, ikke engang til gudene / som jeg selv har skapt i mine / foreldres avbilder fra et familiealbum», står det i sistestrofen til «Matfatet», onsdagsdiktet i første uke, om TRO. Det fins en rekke utrygge referanser til mor, far, søsken og familie i Ars vivendi. Jeg skulle gjerne ha lest Ars vivendi og Georg Johannesens mange utlegninger av dannelses- og selvomsorgsproblematikk, med ulike former for relasjonell teori fra mange fagfelt, f.eks. om tilknytningsmønster og måten slike overføres og videreutvikles mellom generasjonene. Det aner meg – antagelig intuitivt, ved første gangs lesning av Georg Johannesen – at forfattervulkanen Johannesen bar på mye følelsesmessig sprengstoff, hvor bare toppen av isfjellet er synlig gjennom verket. I relasjonell tilknytningsteori om betydningen av tillært tilknytningsmønster, forstår man ca 90% av kritikk og frustrasjon i et forhold som uttrykk for gamle erfaringer hos den som kritiserer eller er frustrert, 10% tillegges reelle forhold hos den andre.

Vel, det er forskjell på parforhold og samfunnsforhold, privat dagbok og litterært essay. Men forfatteren av Ars vivendi, Høst i mars, Kassandra, Moralske tekster og Eksil har ganske sikkert gjort tidlige erfaringer som har gjort det nødvendig å søke kunnskap og selvkommunikasjon for å romme hele seg, hvor målet er å oppdage seg selv, danne seg selv, og til slutt snu prosentforholdet til 10% indre og 90% ytre drivkrefter for sin kritiske omgang med mennesker og verden. Jeg tenkte tidlig at det er denne selvomformingen og tempereringen av aggresjon og uttrykkskraft som er selve dragsuget i Georg Johannesens skrift på meg selv: «Bjelken i eget øye / den bruker jeg til å se med», som han sier et sted. Jeg kjenner meg igjen i det, ennå.

2 – OM HIPPIEFØLELSE: Etter i sommer å ha lest den spanske barokkbyråkraten Baltasar Grazians bok om livskunst som aktsomhet (1647) den ene sommerdagen og den østlige hippieguruen Krishnamurtis bok om livskunst som Freedom from the known (1969) den neste (som åpenbart er en bok en bør lese for å forstå Lennon & co, de store anførerne av popkulturen), om kroppslig tilstedeværelse og avlært hode som høyeste livskunst, er jeg ikke i tvil: Georg Johannesens forslag til livskunst står mye nærmere den frihetslengtende hippien enn den dannede, tilpasningsdyktige maktstrategen. Krishnamurtis samfunnsforståelse er i grunnen lik Johannesens, f.eks. slik han i Eksil ser på Brecht & Benjamin – og Kloster-Lasse og seg selv – som allierte i «den tapende kampen mot en seirende fascisme»,  når (sitat) «verden er blitt en butikk med seks milliarder kunder. Kunder er ikke mennesker, men kunder. Vennskap er blitt selvomsorg i et blendende og uopplyst enevelde.» Krishnamurti ser også på verden med et gedigent forfallssyn, hvor det beste undergraves og det verste videreføres, og han spør innledningsvis om dette brutale og fryktbaserte konkurransesamfunnet kan ta slutt? I virkeligheten bare, sier han, om hver enkelt av oss tar totalt ansvar for hele verden.

Det er ikke minst her at de skiller lag, tenker jeg – med Georg Johannesens begrep om selvfrikjennelse in mente, hans bevegelse fra anbefalingen på baksiden av Om den norske skrivemåten, som 50-åring, om å vende blikket mer mot retorikk og språk enn mot politikk og samfunn, til 25 år senere, i Eksil fra 2005, å betrakte seg selv som en antipolitisk pessimist som fornekter samfunnsbegrepet, og som heller anbefaler jesuittgründeren Loyolas Pilegrimens beretning (1555) som lesefrukt, hvor «selvfordypelse er det viktigste arbeidet et menneske kan gjøre» (for øvrig en strålende bok). Eller kanskje ikke, for det er neppe aksjonspolitisk ment fra Krishnamurti å ta ansvar for hele verden, mer som et forelegg om nettopp selvomsorg og som eksempel i det nære, og som vi har sett, Georg Johannesen tar ikke bare ansvar for hele den menneskelige verden, som Krishnamurti anbefaler for å kunne leve et godt liv med hode og kropp på sensibel plass i verden, han tar i Ars vivendi – kunsten å leve – ansvar til og med for gudene som har skapt, skaper, eller ikke skaper verden.

Georg Johannesens prosjekt er absolutt et overmenneskelig prosjekt.

Georg Johannesen får siste ordet, siden dette er en tekst til hans seminar, med hans svar i 1991 i et radioprogram på P2, da han ble spurt om sitt forhold til Bibelens religiøse innhold:

«- Jeg er ateist. Jeg ble det da jeg var gutt og har vært det siden. Jeg har liksom aldri kunnet forstå at noen kan tro på Gud. Det er i det hele tatt vanskelig for meg å forstå de store monoteistiske religionene, islam og kristendommen. Men derimot kan jeg føle varme og interesse for østasiatiske religioner som buddhismen… Fordi de er gudløse. De har ikke en personlig Gud, men mange guder eller ingen guder eller bare prinsipper. De er tommere for kosmologi. De har ikke meninger om hvordan verden er laget. De tilfredsstiller min tomhetsfølelse… som jeg er stolt av… (intervjueren, Kristin Aalen, spør: Hvorfor er det godt å ha en tomhetsfølelse?) «- Fordi det er så mye personlighet i vår tid. Man er så voldsomt interessert i å være noe. Jeg har alltid vært interessert i å ikke være noe

FIN