paa-sporet-av-georg-johannesen_articlemain

Publisert i anledning arrangementet «På sporet av Georg Johannesen – litt om essayet, diktet, døden og eksilet» på KÅKÅ kverulantkatedralen sept. 2016.

1 – Den tapende åndssoldat

Det er gått to år siden Georg Johannesens forrige bok, Nytt om Ibsen og andre essays. Som med de fleste av hans foregående bøker, var det hans verste og beste hittil. Stort sett en usammenhengende opplevelse ved første gangs lesning, men med den intuitive følelsen av at man leser noe som er viktigere enn det meste som er lesbart på norsk språk. Andre gangs lesning avsporer deg til mye annen litteratur, de månene som Johannesens skrift lyser på som unnskyldning for å snakke om den norske verdens åndelige tilstand, med ham selv som dirrende termometer. (Tredje gangs lesning er gjerne frastøtende, for du klarer ikke å oppholde deg i hans verden så lenge om gangen, uten at den kolliderer med deg selv.)

Alle Johannesens bøker er mest av alt en shakespearsk utforskning av ham selv, altså verden, muligens gjennom seinlesning av hans egen forrige bok. (Litteraturvitenskapens nærlesning utlegges som samme metode, men nærlesningen er ”ahistorisk uten sorg”.) Derfor sporer enhver bok av Georg Johannesen deg også bakover i hans eget forfatterskap, bok for bok, som i en trapp ned til ungdommens Inferno, helt tilbake til, som han skriver i årets Eksil, romanen Høst i mars, hans første bok: ”I 1957 aborterte jeg som halvstudert røver med en roman om eksil og terror”. Men så gjerne ennå videre bakover, da via f.eks. Dag Østerbergs artikkel i Johannesens bok (1996), den tredje av fire antologier om Georg Johannesens liv og virke, her om hans politiske virksomhet, hvor det fremgår at han var ”Høyremann i gymnasietiden”, altså rett etter den krigen som rammet Bergen og merket Johannesen så hardt.

Under slik parallellesning spør man seg også: Hva hadde skjedd med Georg Johannesens tenkning og diktning og den norske verdens politiske fremdrift om han ved Stortingsvalget i 1969 hadde blitt valgt inn på Stortinget fra felleslista mellom SF og NKP? Kunne det forhindret oppstanden av AKP m-l? ”Pakket”, som Johannesen kalte dem fra starten av. De som var nådestøtet innenfra for Johannesens politiske fremtidstro? Var maoist-leninistene den opprinnelige utløseren for det som fikk Johannesen til å skrive, i sin forrige essaysamling: ”Jeg er en antipolitisk pensjonist som engang var en engasjert og derfor livsfjern lyriker. Jeg er interessert i verdens litteratur, ikke verden”? Eller for de mange bastante utsagn samme sted om at det ikke finnes noe samfunn? Gir et slikt spørsmål svar på hvorfor det er så forbannet viktig ikke å delta, men heller leve hemmelig med få venner etter epikureisk oppskrift?

Johannesens metode er som vanlig fragmentarisk og anekdotisk, også i Eksil. Evnen til å sette sammen litteratur og samfunn i tidsspenn og tankesprang til essayistiske collager som ånder av eksistensiell virkelighet og en moralens historieforståelse er uovertruffen, i hvert fall på norsk. Gud, døden og verdens tomhet er alltid usynlig tilstede i hans litterære vurderinger og moralpolitiske refleksjoner. Som Jon Fosse skal ha sagt om brechtianeren Johannesen: ”Kvifor seie Beckett når ein meiner Georg Johannesen”. Ateisten og marxisten Johannesen byr som regel på mer ånd enn alle Norges politiske prester tilsammen. Men i motsetning til Beckett (forestiller jeg meg) byr Johannesen også på sin egen tomhets moral- og erkjennelsesteori, først og fremst via retorikkens språkvisdom og dannelsens personlige eksempler, eller med Buddha som, ”reduserte væren til tomhet, tomhet til erkjennelse og erkjennelse til konkrete spørsmål om adferd”.

Denne gang er dannelsens eksempler få. Eksil er en tynn liten bok. Boka åpner med et dikt av Tu Fu, 700-talls kineseren av dannet familie som valgte eksilet i form av å være en fattig men diktende omstreifer under Tang-dynastiets nedgang. Noe som minner oss på at Georg Johannesen alltid har diktet eller skrevet tapernes og avmaktens historie, at hans tema er det som er glemt eller gjemt, avlært eller utkjempet av det som har vært sterkest. Diktet minner meg på egen lesning av Johannesens Tu Fu-bok (1968), en poetisk påle i den norske bokheimen, i den frieste gjendiktning noen gang gjort til norsk, sies det, hvor Johannesen vel gjendikter Tu Fu til seg selv eller Brecht eller begge. Det er en av tre diktsamlinger i verden som stadig kan gjøre øynene mine uklare av sorg og glede når jeg blar i den. Og den finnes ikke sentimental.

”Nippur” er en kort tekst i 22 punkter beslektet med formen i hans egne visdomsbøker, bare mer uforståelig. Her er Johannesen ingenting annet enn en samtidig norsk Nostradamus. Det er ikke bare denne lille teksten, men hele boka synes gjennomlyst av forfatterens alder. Georg Johannesen er snart 75 år gammel, og på mange vis synes det som han allerede har skilt lag med verden. Som om han snakker fra den andre siden, fra det mørket som finnes på begge sider av livet og i all evighet. Når det er sagt: Han skrev jo allerede i 1965 en diktsamling med tittelen: Kunsten å dø. (For ikke å glemme at fortellerposisjonen selvsagt også er, uavhengig av alder, en som er beslektet med alle de store forfatterne i den klassiske dannelse fra Homer til Tolstoj, hvis tema alltid er liv og død, krig og fred, utreise og hjemreise.)

Likevel avsluttes boka i denne verden, med et håp om at våre statsrådspolitikere snart tar til vettet og tar et lynkurs fra Johannesen i den romerske retorikeren Quintilian, også kalt Europas lærer (virkelighetens Kongen av Europa, som visste hva han skulle bruke all sin kunnskap til), hvis Institutio oratorio i tolv bokruller i lange perioder mellom år 100 og 1800-tallet var viktigste kilde til allmenndannelse. Fra 2004 fins de tre første av de tolv bøkene oversatt til norsk for første gang, av Hermund Slaattelid.

De to lengste og viktigste tekstene i boka er ”Om Klosterlasse” og ”Walter Benjamin versus Bertolt Brecht”. Bokas undertittel er: Om Klosterlasse og andre eksempler. Klosterlasse, eller Laurentius Nicolai Norvegus (1538-1622), er ifølge Johannesen Norges første og siste internasjonale ideolog, som tapte en av de viktigste kampene som noen gang har vært utkjempet i Norge og Norden: Kampen om religionen. Med reformasjonen forsvant Kirken og gjerningskristendommen i katolisismen, som tross alt hadde ånd og forvaltet fellesskap, og det på en slik måte at ”det nesten ikke ble plass til Gud”, som Johannesen skriver. Til og med Nietzsche og Lenin skal ha beundret jesuittene, stiftet av Ignatius av Loyola med Klosterlasse

som nordisk etterfølger i andre generasjon, med motreformasjon som arbeidsmotto.

Klosterlasse skriver rundt 1580 Satans brev til svenske lutheranere, hvor Luther fremstilles som Satans tro tjener. Klosterlasse var overalt i denne tiden, men tapte til slutt alle kampene, selv om det folkelige grunnlaget for rekatoliseringen var godt. Reformasjonskreftene besatt militærmakten. Og den katolske kirken hadde selv forberedt fallet gjennom sin egen grådighet på kirkens eget gods og gull. For Johannesen nå, som for Erasmus da, er det her snakk om en historisk dannelseskatastrofe, hvor ”lærdom forsvant der Luthers lære dukket opp”, til fordel for troen og individet. Slik blir reformasjonen selvrealiseringens startskudd, for Johannesen, hvor Kirken forsvant og (den hellige) ånden lakk ut av religionen.

Georg Johannesen utga rundt 1970 tre bøker av Brecht: 100 dikt, Kalenderhistorier og Unntak og regel. Det var Johannesen som gjorde Brecht på norsk. Johannesens utgangspunkt for essayet er at forskjellen mellom Benjamin og Brecht kan øke vår forståelse av dem begge. I 1938 satt de sammen i eksil i Danmark. Benjamin utga posthumt sine Versuche über Brecht og Brecht skrev tre gravskrifter til Benjamin, som tok selvmord på flukt fra nazistene i 1940. For Johannesen er Brecht og Benjamin allierte i ”den tapende kampen mot en seirende fascisme”. Og det synes tross alt viktigere for Johannesen enn å øke vår forståelse for dem, selv om han utvilsomt gjør det også.

Johannesen fastslår at Brecht påvirket Benjamin, men ikke omvendt. Hva Benjamin skal ha vært mest imponert over ved Brecht, var hans evne til å tenke i tidsperspektiv og med en historisk dybde som kunne utsi fascismens krefter og virkning. Deres samtaler varsler ikke bare de kommende folkemord og byene som bombemål, de varsler intet mindre enn ”fascismens evne til varig herredømme”, vennskapets ånd som tapsprosjekt og de rituelle vennskapsstatenes avskaffelse, ifølge Johannesen.

Det skulle etter dette være greit å forstå at Johannesen opplever seg selv som en tapende åndssoldat for kommunismen, i rett linje etter Brecht og Benjamin, slik Klosterlasse var en tapende åndssoldat for katolisismen (og Jesuittene). To systemer det, for formasjon av verden som setter fellesskapet i sentrum. Motreformasjonens rekatolisering viste seg umulig i Norden, slik kommunismen ikke vil kunne få politisk feste her i dag. Etter 1989 er Johannesen en mye mer tapende åndssoldat enn Brecht og Benjamin noen gang var. For Johannesen er fascismen ikke utryddet, den finnes som virksom ånd inne i kapitalismen og dens særegne form for individualisme hvor ”verden er en butikk med seks milliarder kunder”. Kapitalismen har igjen nasjonalstaten som forutsetning, og den ”har Martin Luther som en av sine grunnleggere”, som Johannesen sier. En åndelig skapelseshistorie for vår tid det, som Max Weber har utlagt på andre men lignende måter, i sin Protestantismens etikk og kapitalismens ånd.

Dermed finner vi også svaret på mitt innledende spørsmål om hvorfor Johannesen i forrige bok skrev at det ikke fantes noe samfunn lengre. Thatchers berømte utsagn på 1980-tallet, om at det ikke finnes noe samfunn, kun individer, ble for Johannesen sant så fort som det var sagt. Det er han selv som har skrevet at ”retorikkens etikk er verken mer eller mindre enn en erkjent og bedømt språksituasjon”. (Selv om Epikur allerede for 2300 år siden sa at samfunn ikke finnes, dog i en helt annen situasjon.) Georg Johannesen den eldre er en antipolitisk pessimist, som antar motkreftene så store at det eneste fornuftige er å skrive for sine få venner i Retorisk forum, mens han nyter mest mulig av livet i ro og fred. Det er fortjent for ham, men gavner neppe mange av oss andre, som bare er halvveis til målet (om vi er heldige), og som ennå tror at forandring er mulig.

I alle Johannesens bøker vil man finne forslag til innhold i et aktuelt dannelsesbegrep. Det skiller ham fra alle andre skrivere på en positiv måte. Årets utgave av dannelsesbegrepet er en videreføring av 2003-varianten. I 1975, i Om Norges litteraturhistorie, het det: ”Dannelse er en form for fremmedgjøring.” I 2003 er verden åpenbart forandret, slik at det motsatte synes å fylle begrepet: ”Dannelse er å bli lokalpatriot og forutsetter indre eksil.” I 2005 forsterkes det siste, når Johannesen hevder at dannelse oppstår alltid og bare i eksil. I Norge betyr det evne til Oslo-distanse, mener han. Og: ”Dannelse er det motsatte av turisme”. I 1975 var Johannesen fortsatt på kunstens offensive side. I dag handler det defensivt om å unngå tidsånden, som ikke minst finnes i kunsten, og som turisten sikkert får daglige injeksjoner av hvor enn han reiser. Sjømannen Johannesen reiser selv bare med hodet, som likevel oftest bare gjør ham sorgtung som en bonde med dårlig avling.

Jeg har i grunnen alt mulig å utsette på Eksil. Den er for tynn. For springende. For vanskelig. For pessimistisk. For nostalgisk. For apolitisk. For kommunistisk. For utopisk. Johannesens kildebruk er av det mer uvitenskapelige slaget, og topper seg i en nydelig henvisning til CD-coveret til Elias Akselsens Hjemlandsklokker, som han rett nok medgir er en usikker kilde. Men deri ligger også en styrke, når han lar seg selv slippe unna den akademiske og grammatiske korrekthet til fordel for hva han selv ønsker å si.

Alle vet at alt ikke henger sammen med alt for Gro Harlem Brundtland, selv om hun sa det. Men det gjør det for Georg Johannesen, selv om han ikke sier det til noen. Politikk er filosofi er religion er selvomsorg. Han viser dette i en stil som en gang rystet en svensk professor til å spørre: ”Kan ni skriva på det här sättet i Norge?” Til det er å svare: Nei, vi kan ikke det. Bare Georg Johannesen kan det.

Fra han som 40-åring begynte studiene i retorikk for å fri seg fra politikk og samfunn, har hans fokus mer og mer vært på litteraturens historiefortelling kontra samfunnsforskernes, ikke på de nasjonale strategene men på deres tapende motstandere. Johannesen kan med sitt ekstraterritorielle blikk og sin overhistoriske hørsel sanse og forstå at de som vant de strategiske kampene neppe var de som burde vunnet dem. Slik er hans senere bøker, også Eksil, først og fremst tilskudd til en historieforståelse og en måte å tenke historisk på om vår samtid.

For Georg Johannesen er antagelig Tormod Hermansen og Rune Slagstad en og samme mann, som Einar Gerhardsen utpekes som den vellykte Vidkun Quisling ad internasjonal idealisme, som Luther påstås å ligne Göring, som ”krigsfilmen og Dagsrevyen er samme installasjon på et samtidsmuseum”, som ”jesuittparagrafen varte til den etter 350 år ble avløst av kommunistparagrafen” eller bare som at det ”å sammenligne Nazi-Tyskland og Velferds-Norge 1938 – 1998 er lærerikt”. Ingen andre levende nordmenn kunne sagt det siste og kommet fra det med æren i behold. Kanskje heller ikke Johannesen? Johannesens mot og hans komparative evner er uansett uforlignelige i all sin råskap mot vår egen selvforståelse og identitet.

Selv er han nok i egne øyne Tu Fu og Klosterlasse, tross alt mer en kravstor og manisk Brecht enn en melankolsk og selvmyrdende Benjamin. Hans bøker kan likevel stadig mer leses som moderne varianter av Ignatius av Loyolas Åndelige øvelser, stifteren av Jesuittordenens egenkomponerte praksis for å kunne leve med verden. (Selv om Johannesens hule i Bergen lik en Epikurs hage antagelig er en retrettmulighet verken Loyola eller Klosterlasse hadde eller tillot seg.) Historien om den våpenkyndige baskeren Loyolas liv og åndelige omvendelse finnes ellers nedskrevet i Pilegrimens beretning (1555), en bok Johannesen ofte har kommet tilbake til, ikke minst i forbindelse med det han kaller for en motstandens retorikk, hvor selvfordypelse er det viktigste arbeidet et menneske har å gjøre, for å kunne leve rettferdig og lykkelig uten å bli en tidsåndens barbar og moteslave.

Men Johannesens eksil blir et for renslig oppholdssted for meg. Jeg må for min del tørre å bli uren i samtidens elv, men kan selvsagt også like den lille bakhagen min med vin og venner og en god Johannesen-bok. Bjelken i Johannesens øye er like formidabel som de store klassikerne fra Homer til Lenin. Men som han sier det med Skjervheim: ”Bjelken i øyet bruker jeg til å se med”.

På overflaten handler årets lille Johannesen-bok om Klosterlasse, Brecht, Benjamin og Quintillian. Her finnes interessant kunnskap, særlig om forholdet mellom Brecht og Benjamin, som uansett hvordan du snur på det er kanoniske eksempler i og med sin litteratur, men også i og med sin forståelse av samfunnets plass i mennesket og litteraturens rolle i offentligheten. Og Johannesen er en mer kompetent leser av de to enn du vil kunne finne hvor som helst i akademia. Ja, det er et kjennetegn ved Johannesen, at han bruker sin eksilposisjon til å tenke nettopp det som de institusjonelle ikke tør ta fatt på. Georg Johannesen er slik sett en isbre i det varme, norske samfunnsfjellet.

Viktigere er det antagelig at noen få vil finne både renselse og kampglød i Eksil. Eller at mange andre bare vil finne utopi, tomhet, galskap, hat. Jeg er nok i første leir, tross alt. Georg Johannesen skriver neppe bøker for å få dem anmeldt i Morgenbladet eller Vårt Land. Han skriver bøker for den Klosterlasse som skal dukke opp i 2550, med sin tapende åndskamp mot den tids globale strateger. Han vet antagelig også at hans egne bøker ikke vil bli lest da, selv om isbreer trekker seg langsommere tilbake enn tidsåndens milde fønvinder.

Nesten alt han skriver tyder likevel på at han ikke tror at vår sivilisasjon (verden) vil kunne eksistere om 500 år, når dagens uerkjente fascisme i korporative og ”mediastyrte demokratismer”, eller ”arvesyndens terrorstater”, som han også kaller dem, besitter både atomkraft og en dertil egnet type industriell organisering, samtidig som dannelseskatastrofene (retorikkens fortrenging og oppstandelsen av det ahistoriske mennesket, osv.) fortsetter med sin meningserosjon og fornektingen av visdom på pengenes og krigsteknologiens alter. Som han også sier det: Norge hevder seg på verdens våpeneksportørtopp mens godhetsdiskursen råder.

Johannesens historiesyn er altså dypt pessimistisk. Historien består først og fremst av store nederlag, store dannelseskatastrofer, og beveger seg mot et mulig ragnarokk. Som deltager i den politiske offentligheten er Johannesens skrifter derfor stein døde, en ære som tilkommer alle som er så konservative at de er reaksjonære inntil det ekstremt radikale. Som ideologikritiker stiller Johannesen derfor også i en egen klasse. Han kritiserer på vegne av tenkningens historie og den klassiske dannelse. Helt ulikt dagens George Monibot eller en Naomi Klein, men i slekt med en filosofisk pessimist som Paul Virilio. Kjartan Fløgstad leste i sin tid Pierre Bourdieu som en blass utgave av Johannesens tidligere og mer politiske skrifter.

Så kan vi lure på hva som hadde skjedd om Johannesen hadde kommet inn på Stortinget i 1969. Og om AKP-ml ikke hadde oppstått. Hadde Johannesen da skrevet på engelsk de bøkene som George Monibot og Naomi Klein ikke klarer å skrive i dag? Hadde vi i stedet for Eksil fått hans politiske memoarer i 2005?

Konklusjon ved å omskrive Johannesens egen om Klosterlasse: Vi bør ikke beundre Georg Johannesen, men utsette oss for hans forakt. Han er et av svært få korrektiv vi har til vår egen tidsånd.

Tidligere trykket i Morgenbladet, Okt 2005

2 – Georg er død

Georg Johannesen døde på julaften. På svøm i egyptiske farvann fikk han visstnok et illebefinnende. Det er akkurat som det passer seg for en klassisk dannet mann som Georg å dø et slikt sted, med så mye sivilisasjons- og religionshistorie. Julaften… det stemmer liksom det også, Georg. Du var en profet – en tenker, taler og dikter for de svake, og for et mellommenneskelig samfunn, nok nærmere den erfarne Buddha enn den unge Jesus, men likevel. Du var en knallhard gave til oss andre, som du ikke kunne la være å gi, hvert eneste sekund av din levetid. Tenk aldri å få høre Georg mer, aldri se det følsomme ansiktet igjen, aldri høre den villige latteren trille ut i tirader, se tårene plutselig renne nedover kinna – mens han legger ut som en tornado om alt det han visste. Som var mer enn jeg kan forestille meg hos noen andre mennesker. Jeg har personlig aldri truffet et menneske hvor jeg instinktivt visste at jeg snakket med en person av (over)historisk dimensjon. Jeg tenkte alltid på Shakespeare eller Beckett når jeg snakket med deg. En samtale med Georg føltes som en hel utdannelse, som om man fikk anledning til å se og tenke noe man egentlig ikke trodde man var i stand til. Georg var en orkan av et menneske, som tok deg inn i stilla før din egen livsstorm, om du var åpen og lydhør, med interesse for den store samtalen.

Alle de kjappe vekslingene mellom sylskarp tanke og hudløs menneskelighet. Den råeste og mest begavete polemiker vi har hatt. Det mest empatiske medmennesket jeg kan forestille meg. En kombinasjon som ikke skal kunne være mulig for noe menneske, verken i 1957, da han debuterte med romanen Høst i mars, eller i 2005, da han går hen og dør, 74 år gammel, med den nylig utgitte Eksil som siste bok. I mellom der så mye: Ars moriendi og Ars vivendi – kunsten å dø og kunsten å leve. Om den norske tenkemåten, Om den norske skrivemåten, Rhetorica Norvegica, bibelbøkene dine, Romanen om Mongstad, oversettelsene av Tu Fu og Brecht.

Takk for alt, mann. Du var den største rock’n’roll-tenkeren Bergen har hatt siden Holberg forlot byen. Du lagde noen av det forrige århundrets viktigste norske diktverk. Essayene dine gjør lille meg til en dansende bokser med min egen boksering. Den retorikklæren du formidlet satte verden sammen til et hele igjen, etter så mange hundreår med deregulering og oppsplitting. Ditt vesen ga meg en mulighet til å bli et menneske, jeg også.

Det vil bli et jævla stort savn. Men vi har alle disse bøkene dine, Georg. De skal vi lese om igjen og om igjen. Og noen av oss er så heldige å ha minner fra din livslange performance ute i den norske virkeligheten, som du stadig gravde frem for oss, gjemt som den alltid er bak mediespeilet, over våre myter, under maktas historieskriving, inne i de stadig mer engelsktalende politiske losjene, gjennom idiotenes nærlesning av alle de halvgode fortellingene – eller bare utenfor rekkevidde for vår nyrike og selvgode sentimentalitet.

Du skjønte alt det som ikke kan formidles – og formidlet det. Du som en gang skrev: «Kalenderen er den eneste boken / jeg gjerne skulle ha skrevet», du visste likevel godt at «på bunnen av mitt smil / skal du få et slag av mitt kjeveben / for det er anatomi i alt / også i disse vers». Men både du og versene dine blir igjen etter at kroppen din snart har blitt til jord igjen. Jeg tror du må belage deg på å bli igjen helt til litteraturhistoriens egen bok lukkes, og da lukkes kanskje alle andres bok også.

Tidligere trykket i Aftenbladet, Des 2005

 

3 – Om å lesa av Georg J

Den 22. februar ville diktarhøvdingen Georg Johannesen vore 75 år gamal. Han skreiv i si unge tid med anna i Orientering.

Eg har vel aldri følt meg så uvel beæra som fysste gongen eg fekk koma heim til deg. Kåna di var sjuk med influensa. Likevel måtte du hente ei bok inne på rommet hennar der ho låg i feber, eg rævdilta med, ei bok som du så stoppa allereie i gongen på veg inn til stua og las energisk opp i frå. Det var ei tysk bok. Brechts uutgitte (trur eg?) forsøk på gjera med Marx’ kommunistiske manifest kva Lucrets hadde gjort med Epikurs verk i De rerum natura. Versifisera heile boka. Eg stod i andaktsfull villreie, hugsar eg, med min fattige tysk prøvde eg å fylgja deg i opplesinga. Såg berre at dette var ei skrift som betydde noko for deg.

Det les eg alltid ut av deg, Georg J, dette som knappast kan sjåast frå ei nyliberal verd, men som no kanskje byrjar pipla fram igjen, seinast hos den svenske forfattaren Göran Rosenberg i hans Plikten, profitten og kunsten å være menneske. Fellesskapen og samfunnet kjem føre individet. Individet kan ikkje eksistera uten samfunn. Berre dyreindivid kan det, på godt vis. Kunsten å vera menneskje er kunsten å laga gode samfunn, som er kunsten å laga dei rette forteljingane og dikta om oss sjølve, og lesa og foredla nett dei. Som du vel meinte var blitt nærast umogeleg i romanlandet og media-Noreg. Leiarartiklar ga deg mykje god lått men lite føling med fysisk verkelegheit og tidsleg sanning. Sakprosaen var oftast eindimensjonal, nærast av natur, der den stadig sjeldnare gode diktinga og di skrift opna seg mot fleire lag av verkelegheita og visdomen samstundes.

Alle dei viktige bøkene hadde kanskje dette i seg, for deg, at dei fekk fram at individet kom ifrå samfunnet, og ikkje omvendt. Ennå det heldt du Epikurs hage (namnet på hans venne-akademi) og evna til å leva hemmelegt skrekkelegt høgt til siste slutt. Lera seg å lesa dei gode bøkene, dana seg sjølve til menneskje, var i vår tid blitt nærast umogeleg som offentleg handling. Mest av alt var du kanskje ein (u)moderne lærar i forlenginga av Buddha sitt menneskjelege virke. Den opplyste menneskjelege visdomen kunne i vår tid berre overleva på same viset som den religiøse i si tid, i små misjonar?

Bøkene dine er uomtvisteleg fulle av forslag til lesing for ein type sjølvfordyping – mellom anna gjeld det baskaren og jesuitten Ignatius de Loyolas Pilegrimens beretning, rekna som ein klassikar på line med Augustin og Den hellige Teresas biografiske verk – som let deg leva mest mogeleg sant og lukkeleg med deg sjølve, med noko å leva for, men med ein motstandens retorikk innebygd, i eit samfunn som har mista så mange av sine menneskjelege fellesskapskvalitetar.

Men det er noko vesentlegt der, trur eg likevel, med Brechts versifisering av Marx. Nemleg forholdet mellom sakprosaen og prosaen, mellom forståing og forteljing, mellom innhald og form. Mellom essayet og verset. Det gode essayet var det gode diktet. Eit godt essay var eit diktverk med jevn høyremarg. Den gode tanken var det gode verset. Det gode innhaldet stod fram i den beste forma, som Marx hjå Brecht. Dei som kunne dette handverket las du meir enn nokon andre, vil eg tru. Dei som både arbeidde med verkelegheita og språket, samfunnet og stemma, samstundes, uten at det eine var viktigare enn det andre. Dei som brukte det beste som fanns frå før når dei bygde sine fyrrige diktarhus og teikna sine unge samfunnsbilete, eller formidla verdas nyhende.

Sjølve skreiv eg i 1998 ei hovudoppgåve om debutromanen din, Høst i mars (1957), kor eg brukte mykje plass på å finna fram til opphavet til skrifta og forteljinga i romanen. Eg fann dette hos, av alle mogelege forfattarar, idealisten Johann Wolfgang von Goethe. Høst i mars som ein faustisk roman, kor protagonistane eller antagonistane eller kva dei er, alle er representasjonar av Goethes viktigaste litterære personar, kor du let den unge Werther stå opp i mot den dana Wilhelm Meister som to brør i 1956 (då du skreiv boka), begge berre kalla for Johan. Og som du seier det i di siste bok Eksil (2005) om debutromanen din, til slutt ”aborterte jeg med en roman om eksil og terror”. Werther-Johan blei terrorist. Wilhelm-Johan reiste i eksil, kor det var uklårt om han gjorde motstandsarbeid eller berre fordypa seg i seg sjølve. Det var i grunn ikkje uklårt med deg, du gjorde begge delar. På eit vis ingen andre har gjort før deg.

I den gode heimen din i Bergen hadde du ordna bøkene dine etter eit tofargesystem. Her stod ikkje bøkene alfabetisk, synest eg å hugse, du hadde kledd ryggane inn med enten raudt eller blått. Så du las nok etter eit system etter kvart. Det er lett å tru at det var eit politisk system, men eg er ikkje sikker på det. Eg held vel ein knapp på at det var eit slag moral-filosofisk system. Eller begge delar. Den diktariske kvaliteten lukta du i alle fall med ein gong. Ja, du las lesingas verknad ut i raudt og blått. Seinare sa du: ”Et godt argument styrker alltid begge sider”.

Du skjøna at det var viktigare for folk å ha ei dana meining enn å skriva glitrande godt, for dét var ikkje så godt for andre enn skrivaren. Så kva var lesing for deg? Du har jo svart sjølv ein gong, på dette. Monge har gløymt det, men i 1987 skreiv du eit essay ”Om den norske lesemåten”, med undertittelen: ”Privathistoriske fragmenter til de norske huskelappers resepsjonshistorie”. Lesing er huskelappar, sa du, etter Sokrates, men og: ”Å lese er et spesialtilfelle av å tyde eller tolke eller lære å bli kjent med seg selv, andre og med en felles livsverden.” Om journalistane skreiv du: ”Han skriver, altså leser han ikke.” Likevel meinte du at Sokrates hadde rett i at ein måtte vere dum om ein meinte ein kunne lera noko av lesing. Berre paradokset kunne fanga verda.

I dette essayet skreiv du og så fint om mor di og far din og betydinga deira for di lesing og din forfatterskap. Du las Bibelen motsett av mor di og av alle bøkene far din dagleg forte deg med, inkludert Shakespeare (som du las kvar dag i eit år), likte du nærast alltid dei han ikkje likte. I den øveraskande avslutninga konkluderte du med at essayet skulle visa at den biografiske metoden i litteraturforskinga ”er en fysisk og psykisk umulighet fra første til siste sekund”. Venleg tileigna Sig. AA. Aarnes på hans 60-års dag.

Heilt innleiingsvis i essayet fortel du at det er den egyptiske guden Thot som skal ha skada menneskjeheita med å finna upp kunsten å lesa. Han skal ha verpa verdensegget og skrike så høgt at åtte gudar vart fødde, som alle heile tida las salmar og andre heilage tekstar for at sola ikkje skulle slokne. Til slutt forlet du livet i Thots land, du som har lese så mykje for å redda oss i Media Thule, kor ”taus og aktiv avlæring er en brutal og vanlig lesemåte”.

Det kan seiast: Med den klassiske danningslesingas ekstraterritorielle blikk og, etter kvart, den sjølvpålagte eksilantens overhistoriske høyrsel kunne Georg Johannesen sansa og forstå at dei som vant dei strategiske danningskampane i samfunnet sjeldan var dei som burde ha vunne dei. Sånn er alle hans seinare bøker først og fremst tilskot til ei anna historieforståing og ein måte å tenkje om vår tid på som knappast finst lengre.

Men kunsten å lesa døyr ikkje så lett. Di skrift vil skrika fram monge enno, ikkje gudar, men gode leserar og energiske songarar som arbeider med kunsten å vere menneskje. Av Thots ætt var du. I hans manntal har me gløymt oss ut.

Tidligere trykket i Ny tid, Febr 2006

 

4 – Om GJs ettermæle som sentensmaskin

Allerede på nyttårsaften, en uke etter at Georg Johannesen døde i Egypt, var Jan Erik Vold frampå med en kronikk i Dagbladet, som var satt sammen av sitater fra GJs diktbøker. Allerede da tenkte jeg: Det er en stor fare for at GJs forfatterskap nå skal reduseres til sitater. Da Morgenbladet nylig anmeldte den samlede nyutgivelsen av Bibelbøkene (Tredje kongebok, Johannes’ bok, Simons bok), begynte kritikeren med at han ikke hadde plass til å sitere halve boka. Nå foreligger Sitater fra femti års muntlig praksis, redigert av Øyvind Rimbereid og Arnfinn Åslund fra et 70-talls intervjuer. Skal GJ bli vår George Bernard Shaw eller Oscar Wilde, tenker jeg? Hvorfor ikke? Det er vel noe! Jo, fordi GJs univers bestod av sammenhenger og linjer, ikke enkeltstående morsomheter og punkt, slik noen tror. Derfor blir jeg desto gladere når jeg ser at redaktørene har forstått oppgaven. Sitatsamlingen peker mot dette som skilte GJ fra så mange andre, alle andre kanskje, nemlig viljen og evnen til å gjennomlyse hele samfunnets struktur med hele tenkningens historie, for å finne frem til en selvstendig filosofi både om litteratur og samfunn. Denne boka er i klasse med Frys, den humanismens sitatsamling som i sin tid ble redigert av den svenske filmkunstneren Roy Andersson. Den kan med fordel deles ut til alle du kjenner mellom 16 og 100 år, og er altså kun basert på det GJ sa offentlig i løpet av sitt liv. Jeg tror denne boka vil kunne selge mer enn alle andre fra GJs hånd. For de som kjente GJ eller har sett en av hans performances, er det som å ha the sound of Johannesen i bokhylla, slik Jan Erik Vold har beskrevet det i Dag & Tids glimrende litteraturvedlegg om GJ. GJ var en genial sentensmaskin. Det kongeniale er at sentensene maner frem sine egne omgivelser og sin egen tenkning. De maner frem deg selv et sted i det landskapet som kalles virkeligheten.

Tidligere trykket på egen blogg, Juni 2006

 

5 – Om den norske lesemåten

Les Kjartan Fløgstads ettermelding av GJs artikkelsamling fra 1975, redigert av Rønning og Haavardsholm, nylig kåret i Dagbladet til den viktigste boka utgitt i Norge etter krigen. Det er langt fra min favorittbok av GJ, men fenomenal lesning for forståelse av enten GJs selvdannelse eller de norske 50-60-årene. “Fins det ytringsfrihet i Norge?” (s. 346 i den siste utgaven, fra 2004) er en tale holdt til Den norske PEN-klubb i 1969, som formidler den tidlige GJ i hans “politiske” periode, som han senere nærmest fornektet – allerede på baksida av Om den norske skrivemåten (1980) skriver han: “Mine lesere lider av to alvorlige feil. De to feilene er: De har god greie på samfunnsvitenskapene og stor interesse for politikk, i stedet for å ha stor interesse for retorikk og god greie på språkvitenskapene” – og som han altså så på som en slags ungdomssynd, på linje med hans avståelse og fornærmelse av lyrikken som form (romanen avskrev han allerede i Tenkemåten, les bl.a. “Norge har ikke i dag bruk for stort mer fiksjoner” og andre intervjuer). Kjartan Fløgstad har likevel rett i sin avslutning av ettermeldinga si i Dagbladet: “Gjennom sitt ville retoriske register sprenger mediespråket sakprosaomgrepet. Alle forstår at Georg Johannesens artikkeldikting sprengde den lyriske diktinga. Dei som derfor trur at han skreiv sakprosa, bør lesa han om igjen.”. GJ skrev kunstprosa som var essayistiske øvelser i selvdannelse, dikt forkledd som sakprosa, den mest sjangerundergravende skrift noen gang skrevet på norsk, et av verdens beste forsøk på å skøyte sammen språket og virkeligheten, litteraturen og samfunnet – eller motsatt å holde opp den aller viktigste motsetningen i verden, den mellom ordene og tingene, tenkt bekjennelse og aktiv handling, med full bevissthet om at det er motsatt, særlig i og under mediekapitalismen – GJ er den norske mediekapitalismens store litterære skikkelse – at ingenting skaper så mye virkelighet som språket, i særdeleshet dårlig språk. Fløgstad tar feil når han overreduserer GJs virkningshistorie. GJ pleide rett nok å si at han visste om seks personer han trodde han hadde endret gjennom sin livslange lærerinnsats – og var såre fornøyd med det, men GJ antok også at det var max 49 intellektuelle mennesker i Norge, så da rakk han i egne øyne 12,25% av den intellektuelle befolkningen. Virkning er så mangt. Hans kunstprosa har utvilsomt endret litteraturen og forståelsen av den og påvirket et vell av forfattere på begge sider av kunst og sak. Hans sakprosa har belyst sakene fra så uventede sider at ingen kan si noe om hvor forståelsen hadde vært uten, verken den allmenne eller de enkelte antagonistenes, som vant frem med sine saker – for ikke å glemme alle de perifere offentligheter og fora han fylte med sin makeløse persona og moralske tunge. Hans evne til humørfylt politisering og poetisering, samtidig, av alt han tok i med tanke, penn og munn, er den viktigste politiske bedriften – ikke hans påvirkning på enkeltstående politiske saksbeslutninger (unntatt da han satt i Oslo bystyre). Det er for øvrig ikke bare GJ som har tapt kampen for et mer sosialistisk samfunn eller en moralsk kommunisme. Hans “sakprosa” overlever fordi den er språkstyrt, for å si det med Fløgstad, men også fordi den er større enn én enkelt sak, alltid mange saker eller alle saker – samtidig. Min favoritt fra GJs lyriske artikkeldikting er for tiden Moralske tekster (essay og innlegg fra 1978-1994). På baksida står det bl.a.: “1. Det fins ikke politisk retorikk, bare retorikk. 2. En lærer er sin egen lærer, ingen andres før han er det. 3. Den som ikke er for eller mot en tekst eller tale, er en døvstum hurtigsanger og en nymalt gullfisk.” I Moralske tekster, som adopterer tittelen fra Holbergs Moralske tanker, finnes også det personlige essayet “Om den norske lesemåten”, hvor det fremgår at GJ lærte å lese av et reklameskilt for “Tobakk” og at han som 17-årig gymnasiast fikk Shakespeares Collected Works av den Goethe-lesende faren: “I et helt kalenderår prøvde jeg å gjennomføre at jeg holdt meg for god til å bære skolebøker eller å lese lekser. I vesken lå Shakespeare – og aldri noe annet.” I talen om ytringsfrihet i 1969 analyserte GJ seg frem til PEN-klubbens fem forutsetninger for møtet: “at vi ikke vet hvor vi er, at vi ikke kan tenke, at vi gir avkall på menneskelige følelser, at vi kom sammen for 85 år siden og taler samme språk”, før han fortsatte med “før vi kan diskutere “ytringsfrihet” i Norge, må vi finne ut om det fins noen tankevirksomhet i Norge”. Han fastslår at det er NATO som per 1969 tar vare på akkurat denne formen for ytringsfrihet som kapitalismen har skapt i Norge, og ender med følgende forslag: “Innføring av parlamentarismen i norsk presse. Målsetning: Full ytringsfrihet for alle medarbeidere i NRK, norske massemedier og reklamebyråer”. Her kan man spore til dagens debatt om ytringsfrihet, f.eks. i Aftenposten, etter Dag Solstads berømte Samtiden-essay (2/2008) om dagens ytringskultur, som fikk mediemakta i marsjtakt umiddelbart – hvor han også avfeier enhver blogg som totalt forglemmelig både på kort og lang sikt ;-), eller siste ledd i Mohammad Usman Ranas omdiskuterte vinnerkronikk i Aftenposten tidligere i år, “Den sekulære ekstremismen“, som jo er enda lettere å være på kritisk kant med, siste Solstad-leflende del bare kalt “Ytringsfriheten som gissel“. Les for øvrig om alle de 25 utvalgte bøkene på Dagblad-lista HER (jeg hadde lest åtte av disse), foruten påkrevde motinnlegg i kjølvannet fra høyresiden (Torbjørn Røe Isaksen), om mangelen på liberalistisk og konservativ sakprosa på lista, og fra akademikerne / teknokratene (Einar Lie) om mangelen på byråkratisk, institusjonsakademisk og sakspolitisk sakprosa som “bygget” Norge – som vitterlig er det de fleste 25 på Dagblad-lista har skrevet og tenkt antagonistisk om; altså om de som gjorde leksene sine i stedet for å lese Shakespeare i ungdommen. (I morgen kommer også Peder Anker med en forsterket kritikk á la Lie, hvor han kommer med noen eksempler som understreker at vekten hos disse kritikerne er på sak og samfunn knapt på prosa og litteratur, og hvor forståelsen av hva som er viktig handler om posisjon og ikke opposisjon. Til helga skriver både Trygve Riiser-Gundersen og Kjetil Rolness om kåringen, foruten sakprosaprofessor Johan Tønnesson som antyder at fremtidens innkjøpsordning for essay & sakprosa vris bort fra “litterær verdi” mot “offentlighetsverdi”, som høres mer ullent ut med større rom for personlige idiosynkrasier hos juryen, foruten tap av den språkdybden som ofte gjør at litteratur varer utover det historiske øyeblikket.) Dagbladlista er god nok den, om man er på jakt etter lesetips for den norske høsten (bokstavelig, metaforisk, eksistensielt og apokalytisk), og forteller samtidig viktigere om etterkrigs-Norge enn til og med den AP-kanoniserte Seierherrene (1991), av Roy Jacobsen, som jeg leste i sommer – og som er en god bok, til romanfiksjon å være (med en mor som rømte Helgelandskysten i tenårene har den også andre grunner for å være viktig for meg). For å si det slik: Med dette som nytt pensum i norske hjem ville den norske verden sett ganske annerledes ut, trur eg… i hvert fall den norske tankeverden. Det mangler en 15-16 navn her for min påvirknings del, men de kan vi ta en annen blogg. Det var Historien om-bøkene som satte meg personlig i gang utover 1970-tallet. Jeg begynte å lese denne herosierende men allikevel opplysende (barne)sakprosaen når jeg lå alene hjemme og var febersyk fra skolen, bare med en liten halvråtten klase druer til SFO. Det fortsatte på gymnaset, der jeg alltid satt bakerst på kateterrekka, for der kunne jeg lese bøker og aviser i fred, eller jeg leste Garps bok eller John le Carré om nettene og sov om dagene til foreldrene mine kom hjem og trodde jeg hadde vært flittig på skolen. Det var sjølmelding i mi tid, jeg kom ikke over den friheten. Det har aldri vanket epler fra meg til tidligere lærere eller seinere arbeidskjøpere. Leser fortsatt heller gode bøker til avmakt enn dårlige til makt. Kritikk er viktigere enn byggevirksomhet bare fordi det er så få som orker å kritisere (gir i utgangspunktet verken status, venner, ro eller rikdom), mens alle vil bygge whatever for enhver pris. Kritikk er viktigere også fordi det er den innerste eller ytterste oppbyggelighet i et godt samfunn – for offentlighetene og demokratiet og den store humanistiske samtalen som både byggmesterne og innbyggerne er avhengige av; for å kunne bygge noe som både er økonomisk, menneskelig og økologisk forsvarlig (denne distinksjonen mellom kritiker og byggmester minner mindre om Snows akademiske To Kulturer, og mer om f.eks. disputten mellom Hernes og Østerberg for et tiår siden om Gro, hvor Hernes avfeide Østerbergs “thinker”-posisjon til fordel for Gros “doer”). Som 40-åring skreiv jeg på en av bæreveggene inne i huset mitt følgende med store sjablonger: å ta alt bokstavelig er ingen kunst. Her er lista:

  1. Georg Johannesen, Om den norske tenkemåten (1975)
  2. Jens Arup Seip, Fra embedsmannsstat til ettpartistat 1963)
  3. Hans Skjervheim, Deltakar og tilskodar (1976)
  4. Ottar Brox, Hva skjer i Nord-Norge? (1966)
  5. Arne Næss, Filosofiens historie (1953)
  6. Åse Gruda Skard, Ungene våre (1948)
  7. Kjartan Fløgstad, Loven vest for Pecos (1981)
  8. Jens Bjørneboe, Vi som elsket Amerika (1968)
  9. Berit Ås, Kvinner i alle land… Håndbok i frigjøring (1981)
  10. Thor Heyerdahl, Kon-Tiki (1948)
  11. Arne Skouen, Rettferd for de handicappede (1966)
  12. Marianne Gullestad, Det norske sett med nye øyne (2002)
  13. Hanna Kvanmo, Dommen (1990)
  14. Ingrid Espelid, Ber til bords (1967)
  15. Erik Dammann, Fremtiden i våre hender (1972)
  16. Åsne Seierstad, Bokhandleren i Kabul (2002)
  17. Karin Sveen, Klassereise (2000)
  18. Tove Stang Dahl (red.), Kvinnerett I-II (1998)
  19. Gunnar Skirbekk, Nihilisme? (1958)
  20. Rune Slagstad, De nasjonale strateger (1998)
  21. Nils Christie, Hvis skolen ikke fantes (1971)
  22. Carl Fredrik Wisløff, Jeg vet på hvem jeg tror (1946)
  23. Knut Hamsun, På gjengrodde stier (1949)
  24. Haakon Lie, Slik jeg ser det (1975)
  25. Dagfinn Grønoset, Anna i ødemarka (1972)

Tidligere trykket på egen blogg, August 2008