du-lever-bare-en-gang-mb

To personlige tekster over tre år – 2013 og 2016 – om de nye mediene og familien! 

1 – DU LEVER BARE ÉN GANG (2013)

Fem på ferie til Andalucia. Vi hadde gledet oss lenge. De tre ungdommene på 14 og to x 16 hadde alle avstått fra å medbringe datamaskiner og padder, ferien skulle være litt mer IRL (in real life) – men mobiltelefonene var jo med. Supersmarte som Iphone4S og Samsung Galaxy-versjoner. Nylagde spillelister. Ørepropper.

I bilen en av de første dagene, på vei inn til Almunécar, etter at jeg høylytt irriterte meg, for det som føltes som n’te gang, over mobiltastingen og selvfotograferingen ute og inne og overalt, fortalte jeg om et spesielt medieøyeblikk i egen ungdom hvor jeg tok meg selv i et sterkt eksistensielt behov for å være IRL – som knapt fantes som begrep på den tiden, hvor det bare var tv-en som føltes reelt livssugende. Jeg satt alene i kjellerstuen og så på en film, men fikk følelsen av at jeg ikke levde, at det var nok passivt input nå, slo over på Dagsrevyen, for tilkobling til verden, men fikk snart samme følelse. Skrudde av tv og på det massive Pioneer-anlegget, men snart kom samme følelse. Så av med stereoen og opp med boken, helt sikkert en god roman, før det gikk på samme måte med den, og jeg husker godt at jeg tenkte: Kan jeg virkelig ikke bare sitte her og slappe av og tenke over livet og være i meg selv, satte meg til og skrev mediehendelsen ned…

De tre i baksetet lo litt av historien, pliktskyldigst hørtes det ut som. Kan unge ha slike opplevelser i dag?

Vel hjemme påberopte jeg meg intervju med ungdommene om deres medieferie. Med deres egne ord virket det knapt som de var på nett, og bare sjelden brukte smarttelefonen til noe som helst. To av dem er mest av alt sosiale mediebrukere med Facebook som mediesenter, den siste mer kunnskapssøkende enn relasjonssøkende – en nettsurfende googlist, med lett Asperger-diagnose. To web 2.0 altså, og én web 1.0.

Nettsurferen fortalte for eksempel at han hadde kjørt med Street View over Gibraltar på Google Maps, og kjente nærmest igjen de enkelte apekattene da vi ankom IRL. For de nettverksorienterte var Facebook fortsatt stedet, men de mer bildesentrerte applikasjonene ble stadig viktigere (Vine, Instagram, Snap Chat, Kick Messenger) – kun to bilder ble lagt ut med apekatt på hodet. Holdningen var enkel og som følger: «nå eg va mindre va eg dumme å la ud ting på fb, nå e det merr å liga sider så du kan følga». De mente at alle deres venner hadde mediebruk som dem selv, som kan forkortes til: Facebook og bildedelingsmedier 24/7 på smarttelefon.

Fra mitt lett observerende ståsted så mediebruken mye mer omfattende ut: Selv bilturene var individuelle etapper, trøkket sammen i en halvdau Ford Focus ble også den kronglete og meget usedvanlige naturopplevelsen av en kjøretur opp til Ronda fra Mijas en parade i taus, innadvendt fraktalfamilie-not-IRL, med lukkede øyne og øreproppene i. Kafé- og restaurantbesøk startet alltid med forespørsel om Internett og passord. Uten nett spilte de: «Subwaysurf» og «Bikerace» (de sosiale mediebrukerne), «Guess the Brand» og «Guess the Place» (nettsurferen). Med nett var de gjerne innom tv2.no og vg.no, men etter at de hadde sjekket sine favoritter: ManU, den andre Liverpool og Tour de France, helst rett på Facebook for jenta. Vi nektet dem telefonbruk under selve maten, til en del munnhuggeri med potensial for IRL. Deres tyngste argument var at det var så kjedelig å vente på maten. Ingen av dem angret imidlertid på at de ikke hadde tatt med datamaskin, det ville gått ut over brunfargen, mente de, selv om det hendte de på stranden klagde på solen, og heller oppsøkte en trådløs strandkafé. Mye tyder på at de faktisk ikke trenger datamaskinen annet enn til skolearbeid, som jo ofte også kommer i kategorien kjedelig. Vel, tv-serier finnes, og konsumeres gjerne individuelt på dataskjerm på rommet hjemme.

Rett før vi reiste på ferie, laget en av guttene en seks sekunders videosnutt på Vine; bilder av flere skotupper i ring som indikerer at mange sitter tett sammen og er hypersosiale, så kommer en person inn og det viser seg at det bare er han som sitter alene på badet og filmer en herreløs skotuppring, en loner med sosiale medier som IRL.

Han publiserte den under hashtag # dulbeg. Videoen fikk 6700 likes på et blunk, før den ble slettet, Vine er et temporært sosialt bildemedium, publikasjonene ligger gjerne noen dager heller enn noen sekunder, slik som for eksempel på Snap Chat, men slettes alltid etter en viss tid. Hashtag # dulbeg står for «du lever bare én gang». Hashtag’en indikerer metaperspektiv på engasjement og livskvalitet. Videoen indikerer selvironi og distanse til egen mediebruk.

Kanskje var min sønns videosnutt en lignende øvelse som min eksistensielle kjellerstueøvelse i min medieungdom? Det føles likevel som om de unge har lengre vei fra sin mediebruk til deltagelse og medskaping enn jeg hadde. Mediebruken starter tidligere og er mye mer privatisert i dag, samtidig som det private gjennom sosiale medier blir mye mer offentlig, og kan komme til å sluke deler av offentligheten – i alle fall suge kraften ut av deler av den tradisjonelle massemediale offentligheten, og omforme ytringskulturen. The rise of the private-public man på Facebook og sosiale medier – eller som Espen Ytreberg skrev i det solsengleste ferie-Morgenbladet: «Vi bygger rom med det blandingsforholdet mellom offentlig og privat som passer oss» – er avhengig av vår til enhver tid intellektuelle kunnskap om og praktiske kjennskap til det private og det offentlige.

Også hos våre unge, konstaterte vi, er selvfremstillingen og eksponeringen av sivil status en mye sterkere drivkraft enn å delta i nettverket med fellesskapsverdier gjennom samtale eller debatt om aktuelle eller allmenne hendelser. Samtidig virker det likevel som om det først og fremst er det relasjonelle bidraget fra de sosiale mediene som driver ungdommenes mediebruk. Nettverksfølelsen er sterkere og viktigere enn selvfremstillingen. De trenger det relasjonelle bildet av seg selv i deres individualiserte mediebruk, en slags fellesskaping fremtrer gjennom nettverksbildet, som på sikt kan komme til å gi et sunnere offentlighetsideal hvor en samtidsmessig ytringskultur kan oppstå. Det er ikke minst denne generasjonen som vil befeste det nye privat-offentlige mennesket, mer enn dagens kultur- og medieelite og deres Facebook-praksiser, som de knapt er i berøring med, og som bare i mindre grad har rollemodellerende virkning på dette nivået.

Ungdommens kommunikative identitet er særdeles utviklet, i omfang og mangfold, og lover egentlig ganske mye på vegne av den gode samtalen og det deliberative demokratiet. Jeg er i grunnen mest redd for hvordan det skal gå med den fysiske kroppen og det lokale perspektivet i den regionale offentligheten i et grenseløst rikt land som Norge.

Du kan ikke gå ned i samme elv to ganger, sa Heraklit for 2500 år siden. Du kan ikke gå ned i samme elv én gang, sa imidlertid Georg Johannesen for 25 år siden. Men med internett og de nye mediene kan man kjøre over Gibraltar tusen ganger, når man vil og hvorfra man vil. Det kan selvsagt komme til å bety at mange ikke vil gå ned i noen elv noen gang – eller føle lokal tilhørighet eller beherske noen som helst lokal offentlighet. Men det kan også medføre at den fysiske verden blir enda mer reell. Når inernettets fiktive medieverden er blitt så mangfoldig og virkelighetsnær, vil elvene etter hvert kanskje bli tiltrekkende slik de var for Buddha – som kilde til nærvær og virkelighet, når de digitale natives endelig slipper taket i medieplattformene og lar seg falle ned IRL.

Det er altså ikke bare grenseoppgangene mellom det private og offentlige som må gås nøye og ettertenksomt opp hver eneste dag fremover, også grenseoppgangene mellom selvet og kroppen er blitt utydelige, ikke minst for de unge. Kroppsliggjøringen av verden er utvilsomt blitt vanskeligere og viktigere, i dag ganske sikkert en sterkere opplevelse enn den jeg i min tid hadde. Den krever imidlertid at de unge må være smartere enn sine smarttelefoner, ha kollektiv identitet sterk nok til oppbyggelige Google-søk, ha selvfølelse nok til menneskelig status på Facebook. Det spørs om det hjelper med Odysseen og fortellingen om hvordan Odyssevs opplevde sirenenes sang, selv om han ganske sikkert hadde brukt hashtag # dulbeg om han hadde fått oppleve web 2.0.

Jan Inge Reilstad er universitetslektor i lesevitenskap, Lesesenteret. Første gang trykket i Morgenbladet sommeren 2013.

@@@@@

 2 – IN MEDIAS MEDIAS RES (2016)


IMG_7059
IMG_6964IMG_6965

Familien har vært på ferie til Andalucia igjen, tre år etterpå. To leiligheter i Málaga. Ungdommene nå 17 og 20, også eldstemann med denne gang, 30 år om noen uker, og jenta på 23. Siden sist har vi også vokst på oss et fosterbarn, som fylte 6 år her om soldagen; hola guapa, mucha kalor.

Etter forrige familieferie til Andalucia, i 2013, satte jeg meg ned og oppsummerte ungdommens mediebruk og forhold til det dengang hotte begrepet IRL (in real life) i form av en ferietekst i Morgenbladet. Ungdommens kommunikative identitet lovet egentlig ganske mye på vegne av den gode samtalen og det deliberative demokratiet, skrev jeg, den leseforskende stipendiaten, og var åpenbart mest redd for hvordan det skulle gå med den fysiske kroppen og det lokale stedsperspektivet deres. Jeg forestilte meg til slutt ganske optimistisk at de på et tidspunkt ville slippe medieplattformene og la seg falle dypere ned IRL.

Etter to uker ferie i 2016 ser jeg kun for meg Cervantes som skoggerler i sin grav! Jeg skrev forresten følgende på konas FB da hun publiserte at hun ville prøve seg på Don Quijote i sommer: «Facebook e den nye ridderromanen. Snapchat og Instagram de nye vindmøllene. Eg spandere ei natt på Parador i La Mancha med full pleie, om du greie heile Don Quijote i ferien, så kanskje e verdens viktigaste roman.» (Easy meat, viste det seg, hun fikk installert Snapchat på sin splitter nye iPhone samtidig som jeg nekta strandbruk av Lanterne-utgaven fra 1978, oversatt av Nils Kjær og Magnus Grønvold. Hun kom halvveis i bind 1. Men syntes boka var knallbra med en hyperavansert forteller!)

Kort feriefortalt, det skjermbaserte livet er på tre år blitt mye mer dominant, men det er bare én skjerm som gjelder: smarttelefonens. Mens vi sitter og spiser på en strandrestaurant fanges lett en pokemon som sitter på eldstemann rett over bordet. Ungene undrer seg ikke en tøddel over denne fiktive virkeligheten. Det skjermbaserte øyeblikkslivet har allerede slik virkelighet på bildenivå, de eldste ungene viser stadig bilder og videoer av seg selv eller minstejenta til sistnevnte, f.eks. fra Snapchat, hvor de er hunder med lange ører og tunger eller gud vet hvilke funny figurer. Alt skal helst være satans morsomt hele øyeblikksveien! Minstejenta er vant til dette gjennom iPad’en, hvor hun allerede har tatt hundrevis av forvridde bilder av seg selv, det er bare mangel på is og iPad som får henne til å vise vanskelige følelser.

En kveld mens jeg venta på ungene i bilen, etter stolt å ha knust dem i paddletennis, observerte jeg en kvinne mutters alene i en bil i en rundkjøring med nødlys på. Hun satt med en smarttelefon på rattet og sang og lo og kyssa inn i den mens bilene for rundt henne som illsinte veps, hun ensa ingenting, var i sin fulle rett. Hun lagde og sendte antagelig videoer til noen nære der midt i rundkjøringen. Jeg tuta og vinka til henne, uten håp om å få se skamfølelse, som ikke har mye grokraft i øyeblikksfelleskapene. Hun så på meg som var jeg en skamløs kikker.

Den enkle feriesannheten! Ungdommene er egentlig ikke tilgjengelige IRL, enhver bordsamtale er underordnet den virtuelle samtalen, de vet det bare ikke selv, men vi ser det på ansiktet og i øynene deres. Bordsamtalen er pingpong innimellom den virkelige samtalen på skjermen, som fremkaller smil og grimaser og utrop. Det mest påtagelige og nye er kanskje at det virker som de eldste er de mest dedikerte ikke-tilstedeværende.

Setter man seg på Café Central ved Plaza Constitution i Málaga og ser utover den turistifiserte forsamlingen blir det tydelig, der sitter jamt over mer enn halvparten med hodet inni en smarttelefon, og det selv om snittet gjerne er på 50-60 år. På flytoget forleden satt 23 av 26 personer i min kupé pal med en telefon. Ikke ei avis å se, ikke et arbeidsdokument.

At det skjermbaserte livet sprer seg oppover i aldersrekkene vet vi jo. Facebook er allerede dominert av tradisjonelle avisabonnenter, altså folk mellom 35 og 75 år, som forlater synkende mediehus. Sosiale medier gir privat minioffentlighet og narsissistisk demokrati i stedet for borgerlig offentlighet og deliberativt demokrati. Demokratisering skjer selvsagt gjennom de nye digitale og sosiale mediene, ikke minst er en enorm kunnskap blitt tilgjengelig på Internett, og alle får lov til å delta og mene. Men få gjør det, og hver for seg, uten kildekritikk og uten vilje til politisk-økonomisk samfunn, bør vi nok heller kalle det privatisering enn demokratisering.

Habermas fikk igjen mer rett enn galt, fragmenteringen av offentligheten er allerede voldsom, med følger som at fakta og etterrettelighet betyr mindre og mindre i utformingen av selv og samfunn. Makta og kapitalen samles på færre hender og snakkende hoder. Folk flest privatiseres ytterligere. Virkelighetene yngler i hus og hytte.

Enkelte arbeidsskye akademikere og alfahanner i det tradisjonelle prekariatet i kulturverden samt noen av de stadig svinnende journalistene i de gamle mediene har lenge utgjort det nye ekstreme FB-prosaokratiet (poetokratiets head master Bjørnson blir en liten fjert i forhold), eller meningstyranniet, som det fort opptrer som, de som skulle redde oss fra det narsissistiske intimitetstyranniet. Men narsissismen tyter like godt ut av uenighetsfortreffeligheten i prosaokratiet, og deres offentlige kraft går i motsetning til for Bjørnson mot null eller minus. Ja, det fins meningstyranner der ute som tror de har redda verden og offentligheten med å ha 5-10.000 venner på FB som de kan skrive «fornuftige» statuser til, og som fordi de får 300 likes og av og til siteres i Dagbladet tror at de er Arve Solstad eller Torolf Elster. Dette altså mens offentligheten fragmenteres til noe som ikke kan holde liv i det deliberative demokratiet lenger. Og da trues også det representative demokratiet, av maktmisbruk, reføydalisering og barbari. Putin fins, Donald Trump er helt faktisk neste, osv osv. Sannhet og fakta teller bare ikke lenger. Folket er private på Snapchat og skumleser kanskje Se & Hør x 20 av 1999, altså nettavisene.

Jeg prøver å forestille meg ungenes utvikling… Mine unger kommer neppe til å lese de fire store – Klassekampen, Dagens Næringsliv, Morgenbladet og Dag og Tid. Det er rett, de gode nisjeavisene og kvalitative tidsskriftene gjør det bra når offentligheten imploderer. I fremtiden kan vi få et 35.000 / 5.050.000-samfunn i Norge, når det er de samme 35.000 leserne av alle kvalitetsmediene. Jada, jeg vet det, jeg har vært en dårlig far, for opptatt av mine bøker og aviser har jeg ikke gjort jobben godt nok. Til mitt forsvar er det bare promillesjanse for å ende i framtidas opplyste rekker.

Etter disse mine, det innser jeg, temmelig blå refleksjoner om ferielivet, mediene og kommunikasjonen oss imellom, med ensidig vekt på og temmelig negativ lesning av de unges mediebruk, tror jeg ungene ville si, ble jeg var de lange linjene i de mange papirbøkene jeg selv som vanlig drog på. Alt det skjønnlitterære jeg hadde med var livsløpsfortellinger eller oppvekstromaner, om det var Elena Ferrantes 60 år i fire bind med den intense dannelseshistorien til to venninner i Napoli, eller Tommi Kunninens 100 år med den sanselige historien om fire finske generasjoners innvikla utforming.

Kanskje er samtidslitteraturen faktisk på rett sted til rett tid, tenkte jeg, prøver å gi friksjon til tidsånden, med motstand mot det privatiserte øyeblikkstyranniet, med andre tilbud om hvor livet fins enn i det skjermbaserte Carpe Diem, nemlig i den fysiske og sosiale livshistorien, i det seksuelle og følsomme flettverket hvor det individuelle livet langsomt spinnes av tilfeldighetene og pliktene i relasjonene til mennesker og samfunn – enten til en mangeltilstand eller til noe som kan kalles lykke.

Men boka og litteraturen kan neppe utøve den motstanden som trengs lenger, den er for lengst blitt en smal subkultur for gamle folk, den er neppe part i framtidens mediekonflikt om framtidens humanisme hos dagens unge generasjoner. Men den gir meg som alltid trøst: Oroa dig inte / det ordnar sig / aldrig.

Etter sommerens misslykka kuppforsøk i Tyrkia leste jeg om Erdogans massive suspendering av lærere, med kontrollert islamisering av skoleverket som formål. Maktresepten i Tyrkia handler bl.a. om å bruke utdanningssystemet til å fremme egen ideologi og politisk posisjon. I Tyrkia fins et omkved: «Når du får fatt i barnet, så får du fatt i familien. Når du får fatt i familien, så får du fatt i gata. Når du får fatt i gata, får du fatt i samfunnet. Og så har du makten.»

Honnør til kunnskapsminister Røe Isaksen her, som nyss har gjort «politisk medborgerskap» til et av tre nye tverrfaglige tema i det norske skoleverket. Jeg håper det sporenstreks omsettes til real action i skolehverdagen, det vil trenges umiddelbart når vi ikke lenger helt kan stole på at de eldre generasjonene er samtidsmessig opplyst. Skolen må også innse at den er i tidenes kamp med dannelseskrafta i de nye mediene.

Det fins som kjent to like viktige dannelsesinstitusjoner i samfunnet vårt (utenom den stressa familien), skolen og offentligheten. Det har aldri vært mer nødvendig å forstå mediene som de fellesskapsstiftende og kommunikative midlene vi danner oss selv med. Det tyrkiske omkvedet passer dessverre i dag like godt som beskrivelse av hva som skjer med offentligheten. Bare at den nye digitalsosiale mediemakta er helt privat og helt kommersiell, uten samfunnsoppdrag. Men effekten er den samme på individ og samfunn, forvitring av reell samtale og demokrati, forvitring av menneskelighet.

Filosofen Peter Sloterdijk har i «Regler for menneskeparken» (1999 / 2016), hans brev om humanismen, nyss oversatt til norsk av Sigurd Tenningen på Lord Jim Publishing, skrevet at menneskelighet alltid har bestått i «å velge de temmende mediene til utvikling av ens egen natur, og gi avkall på de frisettende». Kan vi tro at de nye sosiale og digitale mediene skal klare å temme oss i fortsettelsen? Få det beste ut av individ og samfunn til en humanisme og et demokrati for det 21. århundret?

«Den som i dag reiser spørsmålet om humaniteten og humaniseringsmedienes framtid, vil dypest sett vite om det fortsatt er håp om å gjøre seg til herre over menneskets råskapstendenser.» Det svarer Peter Sloterdijk. Jeg sier ikke mer, bestiller Roy Scrantons Learning to die in the Anthropocene på Amazon.

Epilog

«Livet er morsommere når du lever i nuet :) Happy snapping!» stod det i første melding fra Snapchat-redaksjonen. Jeg erkjenner at sommerens familieferiefølelse er omsatt til innmeldelse i nok et øyeblikksfellesskap, men det er med sterke følelser for mine godt spredte barn. Det er større sjanse for å treffe dem hjemme på Snapchat enn IRL. Som ansvarlig forelder må man også følge med en bit nedover den veien høna sparker, og ellers temme seg selv som best en kan. Det blir en fin høst!

Lenke til 2013-artikkel: https://morgenbladet.no/ideer/2013/du_lever_bare_en_gang

Av Jan Inge Reilstad, far, stefar, fosterfar, ektemann, «barn», litteraturhussjef, kverulant, litteraturviter, tidligere stipendiat i lesevitenskap med et prosjekt om unge og lesing av nyheter / sosiale medier