834720131014161856 Jeg traff en advokat i Nerja, José Manuel, han bodde i Malaga, med leilighet nr to i Torrox Costa, nabobyen, men hadde mange klienter også her i Nerja, særlig nordeuropeere med leilighetssug i byen hvis navn antagelig har maurisk opphav. Nerja kommer av mauriske Narixa, sies det, som betyr «rik kilde». Han var den utadvendte og evig smilende typen denne advokten, kunnskapsrik som få, femspråklig, alltid villig til å by på seg selv. Han fortalte meg hemmeligheten om andalucerens spesielt lykkelige liv. Særlig nå, i harde tider etter krakket i 2008 var det lett å se, mente han, hvor heldige de hadde vært.

Jo, andalucerens lykke beror på at de er helt utvanna mennesker, kulturelt og genetisk, fastslår han med et bredt glis. I Andalucia møtes Afrika og Europa. Alle de store erobrerne har vært der; romerne, goterne, vandalene, vikingene, maurerne, you name it! Hans lykke var den totale mangelen på innavl, mente han, at han bestod av bidrag fra alle de store erobrerne fra halve verden, som tidlig sørget for en genetisk og kulturell cocktail med lykkelig sprengkraft, som en skarve finanskrise ikke kunne gjøre noe med. Han misunte ikke de aboriginalt-lengtende baskerne som mener de er selve ur-europeerne, eller nasjonalistiske nordmenn for den saks skyld.

Balcón de Europa er det turistifiserte hjertet av Nerja hvor du, sies det, på spesielle dager kan se like til Afrika, skimte Atlasfjellene derover på den marokkanske skulderen av Afrika, med de spanske enklavene Ceuta og Melilla, som lik engelske Gibraltar minner om en nær nok kolonialisme. Parador de Nerja ligger en liten kilometer østover fra Balcón de Europa, også det oppe på platået, som strekker seg bortetter kystlinja, og like over den største og mener mange, den beste stranda i Nerja, Playa Burriana.

Nerja er altså en by som strekker seg østover fra sentrum bortover et omlag 50 meter loddrett stup med mange små og store strender nedenunder, alt etter behov, med plantasjer av bananer og avokado i skråningen ovenfor byen, som videre oppover fra motorveien virkelig tar til å klatre, med Las Alpujarras’ mange små landsbyer på 1500 meters høyde, hvor så mange romantiske forfattere finner seg skrivestuer, helt opp til 3400 meters høyde, i Sierra Nevada, hvor det bare en times kjøring unna Nerja ligger et storartet skisenter som minner mest om de østerrikske alper, åpent fra november til mai. Halve året kan man altså stå opp, ta sitt morgenbad før man setter seg i bilen, og én times tid deretter spenne på slalomsko og entre skiheisen til 3000 meters høyde, før man ut på ettermiddagen kjører ned til Nerja igjen for en temperert dukkert. Det kryr ikke av slike steder i verden.

Spania er det eneste landet jeg vet om hvor staten driver en egen hotellkjede. Det er morsomt at det antagelig er en av verdens beste hotellkjeder, uansett verdens mest interessante. De 90 hotellene er spredd over hele landet, i gamle klostre eller borger på historiske steder eller som nye perler på folkerike og turistifiserte steder. Parador de Nerja er først og fremst definert av hagen og svømmebassenget på balkongen over Playa Burriana som sommerstid syder av folk nedenunder, med Middelhavet som grandios utsikt. Det er en egen heis som tar hotellgjestene rett ned på stranda, om de foretrekker sandlivet fremfor bedagelig Parador-stemning. Den store hagen fylt med oliventrær og planter av mange slag. Her hersker ro og orden på solsengene strødd ut blant eldgamle, kronglete trerøtter og vakre blomster på grønneste plen. Her er det chill, som min datter på 16 år konstaterer, mens hun strever med hetta på solkremen; det skal brunes.

Oppe på Parador de Nerja-balkongen opplever man likevel ikke slike ting som vi gjorde i går nede på stranda, hvor vi bivånet et av sommerens vakreste øyeblikk så langt: En vakker fransk kvinne som vasket familiens bein reine for sand, de liggende på solsenger, først sønnens, så datterens og til slutt mannens. Omhyggelig rengjorde hun både bein og solsengene deres for sand, mens de dormet eller leste. Til sist kunne vi se at hun vurderte om hun skulle bruke siste skvetten på egne bein, men hun pøste alt over mannens før hun tok nye hundre meter for å fylle vann i karet. Hun lyste av kraft og lykke!

Nerja ligger helt øst i det strandbeltet som bare kalles Costa del Sol. Jeg vil personlig anbefale denne østlige og mer folkelige delen av solkysten for den vestlige, med de superrikes Marbella som hovedsted. Det er pose og sekk-følelse over et opphold på Parador de Nerja, som er et typisk turist-Parador, bygget i 1928 og tilpasset aktiviteten på stedet mer enn å ha historiske eller kulturelle motiv. En enkel, lys og moderne bygning lett å leve i og rundt. Alle rom kommer med balkong.

Under oppholdet på Parador de Nerja leser jeg Michel Houellebecqs siste roman Underkastelse, om et muslimsk parti som får presidenten etter valget i Frankrike i 2022. Den velskrevne, politiske romanen kan tolkes på mange måter, også som et varselskrik om at det er kort vei til europeisk unntakstilstand, hvor det sekulære Europa kan stå for fall, slik en norsk politiker hadde analysert i ei avis forleden.

Men Andalucia er også det stedet på jorda som ennå gir den visuelle fortellingen om et europeisk land og et folk som faktisk hadde muslimsk styre i 781 år, fra 711 til 1492, dette siste året det berømte, da Columbus forlot Sevilla og fant Amerika og Isabel og Ferdinands soldater tvang de siste maurerne ut av Alhambra i Granada. Spania ble altså gjenerobret og til verdensimperium i ett og samme år. I den største delen av denne lange mauriske perioden levde muslimer og kristne i aller fredeligste sameksistens. Ordet maurer kommer for øvrig av det latinske mauri, dette var muslimer som levde i den romerske provinsen Mauretania (dagens Algerie og Marokko). Parador de Nerja byr på fontener og fliser som skal minne om stedets muslimske fortid. Men mest til pynt, uten kvinner som vasker familiens bein.

Mens vi bodde på Parador’en, med solsengene plassert helt nederst i den paradisiske hagen, ved selve balkongkanten, nedenfor det akk så nødvendige svømmebassenget – tidlig august steikes man fort på 40 graders varme, og her oppe på på det inngjerda platået er ikke havbrisen like svalende som nedenunder på Playa Burriana – så vi til vår forskrekkelse plutselig en liten mørkegrønn slange kveile seg rundt det hvite steingjerdet, en halvmeter lang, på jakt etter en liten hvitstenket gekko som satt oppe på en av de hvite gjerdesøylene.

Oppe på Europas balkong, med øynene speidende utover Middelhavet, med et yrende turistliv under seg langs strandbeltet, og med vannscootere og paraglidere langs horisonten, kan man ikke unngå å tenke på hvor syltynn overgangen til et annet liv, ja til døden, er. Der ute på havet døde mennesker i hopetall hver eneste uke. Selv om det nå først og fremst var lenger øst i Middelhavet, ut fra Libya mot Italia, at de største flyktningestrømmene gikk, så hadde Middelhavet fått en helt ny mening det siste tiåret, som Europamur og massegrav. Vi vifta vekk de plagsomme fluene, temmelig overrasket av ikke å bry oss om at det var en slange i nærheten, gadd ikke engang gi beskjed til betjeningen eller de andre gjestene henslengt i nærheten, la oss til med boka og sola igjen.

Nerja byr på en av Spanias viktigste turistattraksjoner, Cuevas de Nerja, hvor det antas at det bodde mennesker (Cro-Magnon, de som overtok etter Neandertalerne) allerede for over 20.000 år siden. Hulene er enorme og uendelig vakre. Det var visstnok fem gutter som i 1959 bak noen stalagmitter de kom til å brekke av (kalkstein som vokser fra grunnen, i motsetning til stalaktitter som vokser fra taket og nedover) kom over skjeletter, keramikk, steinverktøy og hulemalerier, mens de var på jakt etter overnattingsstedet til områdets ekstremt mange flaggermus. Dryppsteinshulene i kalk var en sensasjon og ble snart omgjort til turistattraksjoner som byr på spektakulært innsyn i tidlige boforhold for homo sapiens, lenge før hus og hotell var påtenkt. Man tar seg i tenke på hvor fantastisk det hadde vært å kunne invitere den utvanna José Manuel sine aboriginale forfedre til en overnatting på Parador de Nerja, gjerne sammen med José Manuel selv – og et kobbel hotellgjester som tenderte mer mot Premier Crü Magnum.

Men utsikten utover Middelhavet her fra Europas balkong denne morgenen – klokka nærmer seg 09.00 nå og svømmebassenget åpner for oppholdets siste morgensvøm, minner skriveren på at verken boforhold eller velstand er gitte størrelser, de er faktisk i større bevegelse enn på lenge. Personlig unner jeg alle jordens mennesker et opphold på Parador de Nerja, en liten oase av en turistghetto, men det er ikke jeg som bestemmer over verdens lykke og ulykke, det er sikkert, neppe så mye kulturen eller genene heller, som vi liker å tro for tida. Penger, politikk, demografi, fellesskap og egenvilje teller derimot en del. Jeg lover for min del å prøve og elske min egen skjebne like sterkt som andaluceren elsker sin, uansett hvordan det skulle gå. Iallefall skal jeg ikke misunne andre deres skjebne. Det kan jeg bidra med. Dette tenker jeg på i Parador de Nerja 9. august 2015. Det er lite, men det er noe.