bob-dylan-bob-dylan-i-consider-myself-a-poet-first-and-a-musician-second-i-live-like3ea2d830-cb82-4f38-ab0e-5bd8f03b5152

I 2004 samlet samtidslyrikkEN sammen 14 x 14 sangtekster fra Prøysen til Gatas Parlament. Det var den første kronologiske og representative rockepoesisamlingen på norsk, utgitt i 2004 påCappelenDamm. Antologien var tenkt som et første utkast til en kritikkverdig popkanon for sanglyrikken. Målet var å gjøre den viktigste samtidslyrikken fra 1970 og frem til i dag tilgjengelig: visekunst og raptekster, poplyrikk og rockepoesi – populærmusikkens tekster. I forordet stod det: ”Litteraturen i populærmusikken er en uvurderlig kilde til å lære norsk, altså til å lære seg å tenke, når den har slik enorm betydning for språk og gehør, for vår menneskeforståelse og vår verdensanskuelse.” Alt står ved lag selv om mye har skjedd. Det ble anbefalt å lese boka som et utvalg moderne folkediktning.

Jeg er selv utdannet litteraturviter, skred ned fra Sydneshaugen til Bergens livlige sentrum en gang i 1997. Den høyeste og beste litteraturen hadde i mange år sklidd meg for langt inn på livet. I dag (skrivende stund er her 2012) studerer jeg ungdommens muntlige og emosjonelle hverdagsskrift på den nye veggen som samler halve befolkningen daglig: Facebook. Ikke overraskende viser forskning at ungdommen først og fremst bruker populærmusikalske referanser når de skal identifisere seg selv som verdensborgere på sosiale medier med global rekkevidde. Poplyriske sangtitler og rockepoetiske vers florerer. Selv kultureliten og de mest nerdete litteraturkritikerne poster mengder av popmusikalske lenker på sine FB-sider. Sitrende av frihetslengsel bort fra kultureliten avslører de mest hardcore i litteraturpolitiet daglig sin fascinasjon for Ole Ivars eller Jenny Hval.

samtidslyr-cover

I forkant av samtidslyrikkEN ble det brukt enormt mye tid på å innhente tekstmaterialet. I dag er Internett og sosiale medier utviklet dithen at bibliotekmagasin og nedstøva vinylsamlinger ikke trengs i samme grad, når poplyrikkens arkeologi skal graves ut.

I innledningsessayet ble mye plass brukt på å sette sanglyrikken inn i en litteraturhistorisk sammenheng, få fram hvor sentral den alltid har vært, unntatt i den boklige modernismen, som er vår umiddelbare historiske litteraturforståelseshorisont. Overalt ellers i historien har det muntlige og sanglyrikken preget litteraturen og samfunnet sterkere.

Overgangen fra boken til de sosiale mediene indikerer gjensyn med et slikt forhold mellom språk og samfunn. Så seint som i 2004 føltes dette ennå underkjent, ikke minst i litteraturinstitusjonen. Sanglyrikken ble derfor titulert med samtidslyrikkEN, slik NRK på den tida bokstaverte sitt daglige nyhetsbilde med ”dagsrevyEN”. Med intendert signaleffekt om at sanglyrikken er viktigere for populærmusikken enn musikerne er villig til å innrømme, og langt mer betydningsfull som litteratur enn den litterære institusjonen var i stand til å akseptere. Poplyrikken er et relé i livet til de fleste av oss, en enkel forsterker som styrer livsstrømmen mellom de sterkeste verdiene våre, som vi antagelig bare aner finnes der inne et sted.

I dag, med en revidert pocketutgave av antologien levert til NOPAs 75-års jubileum i 2012, er det ikke lenger nødvendig å fremheve sanglyrikken som samtidslyrikkEN. Det tydeligste tegnet på at populærmusikken endelig har blitt tatt på alvor, også i Norge, er den voldsomme institusjonaliseringen. Norsk kulturråd la tidlig 2000 fram en forskningsrapport hvor det ble signalisert fremtidig kulturpolitisk satsing på populærmusikken. Så har skjedd. Ved Høgskolen i Agder ble det på 2000-tallet godkjent et eget masterstudium i rock og rytmisk musikk, med Norges første professorat i rytmisk musikk, mens Bob Dylan har vært eget emne ved UiO. I 2004-2005 kom NRK Fjernsynet med en storsatsing om Norsk Rocks historie, før de i noen år har latt Ravi rave rundt og plage gode musikere med spørsmål om hva som gjør en sang til en landeplage. Det er plagsomt gode program som makter å si noe viktig om forholdet mellom musikk og lyrikk. Selv om neppe noe formidlingsmedium er viktigere for norsk sanglyrikk enn radioen. Jan Eggums Norsk popleksikon ble endelig ferdig med unnfangelsen for noen år siden.

Viktigst av alt, Rockheim fins nå, allerede med sterke disputter om hvem som skal kanoniseres først og sist av Alf Prøysen, Radka Toneff, Jahn Teigen eller Michael Krohn. Men bare Alf kom med av disse, i tillegg til Jokke & valentinerne, Aha, Wenche Myhre og Åge Aleksandersen. Direktør Petter Myhr signaliserte forleden at ”Rockheim tar vare på lydsporet til livet ditt – og formidler det videre”. Det er et likandes motto for populærmusikkens norske statsinstitusjon. Bare huske å formidle også dette, at om musikk er livets lydspor som produserer følsomme, musikalske selvbilder å erkjenne i og gjennom, så er sanglyrikken den tekstingen av disse selvbildene som stort sett har manglet, fordi den oftest lurer seg inn øret og legger seg ned et sted under bevisstheten – og fordi den ikke har vært ivaretatt og formidlet.

Anyway, i 2012 ble samtidslyrikkEN til samtidslyrikkTOO. Ei nettside presenterte 52 tekster i alle sjangere med noe av den beste norske sanglyrikken fra det første tiåret i det tredje millennium i en kristen tidsregning. Joik og sanglyrikk har større kraft enn krut, men det bør likevel være plikt og lov også for musikknerder å lese Georg Johannesen, Olav H. Hauge og Jon Fosses diktverk selv om de er fremragende tonesatt og sanglyrisk formidlet av Håkon Paulsberg på kong j (2006), Finn Coren på I draumar fær du (2008) og Gabriel Fliflet & co på Åresong (2010).

Det skriftlige og muntlige er i 2014 som i 2012 i mye bedre balanse enn i 2004, vi er forhåpentlig på god vei inn i en fruktbar norsk språkøkologi – hvor sanglyrikk er samtidslyrikk. TOO.

Litt om sanglyrikkhistorien i Norge & Verden

I boka samtidslyrikkEN. Fra Almuens Opera til Gatas Parlament ble Alf Prøysens diktning gjort til det nære historiske prismet som i etterkrigstiden tar opp i seg lyset fra den litterære kanon, omformer den, og fra 1946–1970 skyter den ut som populærmusikalske forbilder for den moderne norske sanglyrikkens tema og former. Alf Prøysen er det nærmeste vi kommer den norske Vreeswijk, Vysotskij eller Dylan. Prøysen er ikke bare en av de viktigste lyrikerne i Norge i forrige århundre, han er en av våre viktigste forfattere overhodet. Prøysens kanskje største litterære evne var å stille seg mellom det høye og det lave i sin tid, midt mellom litterære finesser og allmenn tilgjengelighet; mellom de store filosofiske og humanistiske spørsmålene og en lokal, muntlig folkelighet; mellom kulturkritikk og folkelig omsorg. Det finnes en understrøm av urban lengsel i hele Prøysens litterære virke, samtidig som det finnes like mye av en lengsel tilbake, til bygdas og fortidas små oaser av livslykkelig usikkerhet. Den store Prøysen ofret seg, og stilte seg midt mellom for å formidle.

Einar Økland forklarte en gang Alf Prøysens umulige posisjon: ”Prøysen var frå starten av “låg”. Han var fanga av sine media og sine emne. Plate og radio og revy var lågt. Popularitet var lågt.» Alle likte amerikansk country, men ingen likte den norske countryen til Prøysen, som var for nær, for ekte og sann, for tett opptil deres egen person og virkelighet. Vel, så seint som i 2004 anså jeg det som naturlig å bruke plass på å heve Prøysen opp på den norske litteraturhistoriens høyder, og plassere ham sammen med de andre store sanglyrikerne i verdenshistorien. Det er knapt nødvendig lengre, i 2012 er Prøysen en naturlig popkanon og med i det gode internasjonale selskap. Sett fra Norge i alle fall!

Jeg trakk i 2004 også fram et annet historisk prisme for den norske sanglyrikken. Dikterpresten Petter Dass (1647–1707) fikk utgitt ett eneste av sine verk i sin levetid, Den Nordske Dalevise. Salmedikteren Dass er utvilsomt en av våre største diktere gjennom alle tider. Hans katekismesanger ble første gang utgitt posthumt i 1715, med for eksempel “HErre GUD! Dit dyre navn og ære”, et av bidragene på en egen samleCD, Mit Navn er Petter Dass (1984), utgitt av Kari og Ola Bremnes. Slik ser vi at det beste i den moderne populærmusikken allerede har tatt opp i seg og formidler det beste fra den historiske kanon, også på norsk. Petter Dass er det førmoderne utgangspunktet for samtidens sanglyrikk, noe å skrive en moderne popkanon historisk opp imot.

Den store likheten mellom Prøysen, Dass, Shakespeare og alle rocka popdiktere av virkelig historisk format, om det er en Arkhilokhos, Villon, Brecht, Vreeswijk, Vysotskij eller Dylan, er at de alle i grunnen er ganske så blinde for forskjellen mellom høy- og lavkultur. Både i valg av tema og i skrivemåter. Det vil si, de er virkelig dannede mennesker som ikke tenker i utvendige og borgerlige kategorier, men som heller avspeiler og gjenskaper den menneskelige sosialitetens mangfold i et språk som både er tilgjengelig og underliggjørende på samme tid. Det er en annen likhet: De skriver ofte like godt. En tredje er at de tar sitt folkelige publikum på alvor, ingenting er viktigere enn å gi sin samtids publikum det de vil ha, men de tilfører stoffet den allmenne filosofiske og humanistiske touch som man ellers bare finnes i den beste litteraturen. Forskjellene er imidlertid også åpenbare, noen skriver i et globalt språk, Prøysen og Dass i et av verdens mest marginale. Og… mange av de store internasjonale sanglyrikerne er av en villere og mer urban natur enn de norske husmenn og fiskarbønder, som merkelig nok ofte synes å mangle noe på eksistensiell råhet og politisk snert.

Rappen er utvilsomt den nye globale sanglyrikken som har åpnet opp det historiske skattkammerets mer juicy avdelinger. Engasjementet og intensiteten i rappen finnes ikke bare i budskapet, som gjerne er sosialt engasjert eller politisk, men også i selve mediet; språket selv. Rapptekster kan karakteriseres som indignert talkin blues på speed, med aggresjon og humor og hardkokt vokabular i tirader av rytmiske og uregelmessige rim. I litteraturhistorien er det mulig å se forbindelse så langt tilbake som til Arkhilokhos 700 år f.Kr., som representerte en aggressiv, kroppslig og tabuoverskridende lyrikk, ellers ikke ulik mange av den greske og romerske kulturens store poeter, som vi gjerne synes er storartede greier sånn meget lenge i ettertid. Hadde følgende fragment vært skrevet av en norsk rapper ville nok ikke bare feministene og homsene ha reagert:

Reven kjenner mange knep, men han blir tatt.

Pinnsvinet bare ett, men det går fritt. Slik

begynner mitt smedeskrift om homsen Kheidos, som jeg vil

gjennombore

på mine linjers pigger. Han puler esler fra Priene

i ræva mens de gumler havre, den kjempesvære

kødden hans som pulserer sæd

i rumpehølet på dem, er et større esel. Så spiller han kornett.

Slik velfriserte katamitter fra Sebazia spiller. Kheidos

har tykke ankler som en kvinne med semskafitte.

Vel, vel. Før Dass og etter Prøysen fantes og finnes ute i verden to store diktere ved navn William Shakespeare og Bob Dylan. I 2004 skrev jeg frekt om førstnevnte: ”Shakespeares verk kan i ettertid kalles verdenslitteratur eller dramatiske mesterverk. Språklig talt er det snakk om en tidlig form for rockepoesi. For allerede hos Shakespeare kan vi ane: Folkediktningen er død – leve rockepoesien!”.

Da Erling Aadland våren 2011 deltok på 70-årsfeiringen av Bob Dylan i Folken i Stavanger, fremhevet han Dylan som ”på nivå med de beste sangerne og sangforfatterne gjennom alle tider”. Arkhilokhos, Dante og Shakespeare ble nevnt. Kulturomveltende kunst kalte han det Dylanske sangverket, med særlig referanse til hans bidrag til å kortslutte den kulturindustrielle samlebåndsproduksjonen av popsanglyrikk som regjerte til langt ut på 1960-tallet, og som er et stadig tilbakevendende fenomen i den mest populære populærmusikken, særlig på grandprixengelsk.

Med Dylan på 1960-tallet er vi i Norge tilbake til Prøysen og Pussycats og the new wave av visesang, anført av Alf Cranner, Lillebjørn Nilsen og Ole Paus. Ingen skal heller fortelle meg at det etter Prøysen ikke finnes norske kandidater til verdenssanglyrikken. Bare i mitt eget sørvestnorske nærmiljø finnes det per i dag et par, tre menneskelige skapninger med slikt potensiale ådumpe borti på gata eller på puben, f.eks. Svein Tang Wa og Tønes. Det er i globaliseringens informative tidsalder provinsielt å hevde noe annet. De er renskårne trubadurer i Villons ånd, de er tragikomiske vismenn og revydiktere etter Brecht, de billedlegger den usynlige hverdagen med Arkhilokhosisk presisjon, de har poetens blikk for lyd, de går 99,5% av verdens sanglyrikk en høy gang daglig. De er eller var stort sett vel bevarte hemmeligheter i det regntunge og interiørglade nabolaget mitt på Nord-Jæren. (Vel, Tønes er blitt nasjonalskatt siden 2012.)

Norsk rockepoesistolpehistorie

Om Alf Prøysen er den første moderne popkanon, trenger kanskje ikke historiens rockepoetiske kraftlinjer så mange stolper å festes i for å kunne føres frem til 2012. Petter Dass og Alf Prøysen er som sagt å ligne med ekstra kunstnerisk utforma monstermaster i den norske sanglyrikkhistorien.

Poplyrikkens og rockepoesiens norske forhistorie er ikke minst knyttet til skillingsvisene som florerer fra boktrykkerkunstens gjennomslag frem til radioens inntog, og er historisk talt vår mest omfattende visebølge. Alf Cranner anslår at vi har hatt en 3-4 visebølger til i den norske historien opp gjennom årene, med Det Norske Selskab i København rundt 1790-tallet – folkevisene ble på sin side først samlet fra rundt 1850 av folk som Magnus Landstad og Moltke Moe – Visens Venner oppstod i 1944, og i 1960-åra kom Erik Bye, Otto Nielsen og Prøysen & co med ”Søndagsposten”, før vår egen tids visesangere slo gjennom tidlig på 1970-tallet.

Alle disse visebølgene kan henges opp i en eller mange personlige stolper med historisk bærekraft. Vi er mest interessert i den moderne historien. Erik Bye er og blir en stolpe i den moderne norske sanglyrikken, som en egen visebølge i kjølvannet av Prøysen, kanskje den eneste norske sanglyrikeren med sin egen ”poetiske hendelse” á la Leonard Cohen (jf. Erling Aadland i Love itself), slik Cohen f.eks. i ”Light as the breeze” er tett på sitt arbeid med å skrive sammen kjødet og ånden, materien og religionen, språket og kjønnet:

She stands before you naked

you can see it, you can taste it,

and she comes to you light as the breeze.

Now you can drink it or you can nurse it,

it don’t matter how you worship

as long as you’re

down on your knees.

So I knelt there at the delta,

at the alpha and the omega,

at the cradle of the river and the seas.

And like a blessing come from heaven

for something like a second

I was healed and my heart

was at ease.

Erik Byes poetiske hendelse er mer å skrive sammen arbeideren og skaperen, hverdagen og det hellige, gutten og universet. Kjødet og kjønnet har mindre plass enn hverdagen og naturen, hos en syngende dikter av stort format, hvis sanglyrikk igjen og igjen vil hele det timelige mennesket med det mørke verdensrommet på et hverdagslig vis, hvor den poetiske hendelse f.eks. er tankelek med klinkekuler og kloder. (En av hans siste tekster innledet den årskalenderen av sangtekster som NOPA formidlet på deres nettside gjennom jubileumsåret 2012).

Folkevise er en moderne betegnelse på det som opprinnelig het ballade, som betyr at vi har med en gammel dansevise å gjøre. Folkevisene har røtter tilbake til middelalderen og enda lenger tilbake til før kristningen av landet, eller de er fornorskede versjoner av ballader fra hofflivet i det føydale Europa. Det finnes et utall varianter av folkevisene, gjerne inndelt tematisk etter det livsstadium de beskriver. Eksempelvis: Barnesanger, bånsuller, sangleker, regler – Ungdomsviser, slåttestev, ringleker, bryllupsdanser – Melodier fra seterlivet, lokker, huldrelåter – Middelalderballader, kjempeviser, trollviser, ridderviser – Arbeidsviser, skjemteviser, fanteviser, gåteviser, bakvendtviser, salmer, etc. samtidslyrikkEN – fra Almuens Opera til Gatas Parlament henspeiler på den plata som Alf Cranner ga ut i 1970, bestående av Prøysen-viser, bl.a. Norges vakreste dødssang, ”Slipsteinsvæilsen”, og norske skillingsviser – dette som Prøysen selv kalte for ”Almuens Opera”. Antologien gir en kronologisk tilgang til den nye sanglyrikken mellom Prøysen og rappen, men gjort med et lignende tematisk og sjangermessig grep som i folkeviseformidlingen, da jeg delte materialet inn i 14 tema og undersjangere som jeg fant går igjen også i rockepoesien, poplyrikken og rappen. Kriteriene for samtidslyrikkEN var tonesatt norsk lyrikk etter Prøysen, fra 1970 til 2002, som er utgitt på LP eller CD, med litterære kvaliteter og/eller kulturhistorisk verdi som kan representere litteraturen i populærmusikken i denne perioden.

Bakvendtvisene er eksempel på én type folkevise som fortsatt er virksom, og som fikk sin egen tematiske bolk, fra Prøysen selv til Øystein Sunde over Knutsen & Ludvigsens grevling som graver seg ned helt til den dukker opp i taket på en tunnel, til URO sin rap-versjon fra 2001, hvor ”Ole Paus og Greven hooker opp og turnerer bedehus”, som det står i et vers. Så bakvendt er det kanskje heller ikke lengre, i 2012.

Folkevisene er blitt til i førmoderne tid og er i Norge i stor grad sprunget ut av et nært forhold til naturen. På lignende vis kan vi si at den moderne sanglyrikken, eller litteraturen i populærmusikken, er en form for moderne folkediktning, som er sprunget ut av et nært forhold til den eksplosivt gryende urbane og globaliserte kulturen i landet. (by:Larm er et dekkende navn på den årlige norske musikkfestivalen. Charlie Gilletts bok om rockens oppstandelse i USA fra 1945-1970 heter The Sound of the City.)

Salmediktningen og den sosialistiske sangskatten er andre linjer å gå opp forut for Prøysen. Og de står kanskje nærmere hverandre enn vi tror, når de begge har anlegg for utopien og en usedvanlig omsorg for mennesket. Petter Dass (1647-1707) er som sagt et av de store førmoderne prismene til norsk sanglyrikk, med sine viser og sine katekisme- og evangeliesanger. Fra salmebok til samle-CD får vi i 1984 når Kari Bremnes formidler Dass på plate til et bredt norsk publikum, som da nettopp hadde fordøyd pønkens anarkistiske og postpønkens like gjerne sosialistiske inntog i populærmusikken.

I kjølvannet av ”Internasjonalen” (1871, Pariserkommunen) og i kjølvannet av 1. verdenskrig dukker det opp en rekke viktige diktere med sosialt og anti-fascistisk engasjement som får betydning for sanglyrikken, det være seg Rudolf Nilsen, Arne Paasche Aasen og de andre kulturradikalerne, eller den store Nordahl Grieg. «Til ungdommen» ble norsk nasjonalsang i kjølvannet av den usigelige tragedien 22/7-2011, med det norske folket i kollektivt traume higende etter humanistisk patos. Både i folkevisene, salmediktningen, arbeidersangene og krigsversene møter vi oftest et kollektivt jeg, som antagelig er vanskelig tilgjengelig for dagens individualiserte utgaver av menneskedyret.

I mellomkrigstiden er revyvisene på sitt sterkeste. Arne Svendsens ”Svigermor og Evensen og kjerringa og jeg” er en durabelig fortelling om han som får sin første Ford og jevner halve nabolaget ned før han får stoppet bilen i et fjøs. Verb Nidgøy alias Øyvind Berg har i en avisartikkel sammenlignet Einar Rose, som fremførte denne, med vår egen tids Jokke alias Joachim Nielsen, som to av de genuint mest rocka aktørene i populærmusikken i forrige århundre. Revyvisene lever i beste, og sikkert også mindre godt, velgående rundt omkring i landet, og har gjennomgått uoversiktelig mange lokale og nasjonale vendiger på 75 år.

I tillegg dukker en del diktere med landlig og dialektisk utspring, slik som den evigsiterbare Jacob Sande, opp på denne tida, med en særlig kroppslig-humoristisk diktning, og med has på den menneskelige naturen i den norske naturen – like gjerne med flueperspektiv som med dagen derpå-blikk. De viktigste bokforfatterne som har arbeidet også med sanglyrikk i vår tid, er Jan Erik Vold, Inger Hagerup, Harald Sverdrup og særlig Arild Nyquist – men det finnes mange her, via Gene Dalby opp til dagens Ragnar Hovland, Øystein Wingaard Wolf, Kjartan Fløgstad, Lars Saabye Christensen, Kolbein Falkeid, m.fl. Viktigst er det å trekke frem de forfatterne som selv fremfører egne ting, og aller størst betydning har utvilsomt Arild Nyquist hatt, som tidlig på 1980-tallet leverte flere album med avansert rockepoesi som ligger og ulmer under alle de store musikkdrevne rockepoetene som skal komme utover det tiåret.

Det finnes selvsagt et eget kretsløp mellom boklyrikken og sanglyrikken. Alt som er tonesatt og utgitt i musikalsk drakt kaller jeg sanglyrikk, uavhengig av om den før eller etter finnes i bokform. Den siste visebølgen har stolper som Lillebjørn Nilsen, Øystein Sunde, Jan Eggum. Distinkte stemmer og tekstskapere som graver fram livslyst fra 1970-tallet. Lillebjørn Nilsen med en særegen evne til å føye musikk og tekst sømløst sammen til et harmonisk hele av urbane dygder. Øystein Sunde ved hjelp av en gitar som spruter ordvendinger med humoristisk avslørende tidsåndkaliber. Jan Eggum som med selvironi og påtatt melankoli måler opp den nye mannen og kvinnen og forholdet dem i mellom. Gitarkamerater og politiske MAI-musikere var det flere av, men det fantes likevel bare en Ole Paus, som med en mer urban kjærlighetsdiktning, med en mer fremmedgjort kulde og en mer personlig satirisk brodd enn i tidligere visekunst, antagelig er den som har preget rockepoesien mer enn noen annen visesanger. Med Beach Boys-komp fornyer Knutsen & Ludvigsen samtidig barnesangen på bakvendte måter til litterære høydepunkt for alle generasjoner. Antiautoritære og absurde mesterverk av ord og lyd som likedan preget den store rockegenerasjonen som var på gang. Alle uansett nødvendige stolper i de strømførende kraftlinjene til den beste norske rockepoesien.

Den siste visebølgen skylder etter hvert dialekten inn over den moderne norske populærmusikken. Sanglyrikkens betydning for hvordan lokal selvfølelse sprer seg utover landet bør neppe underdrives. Historiske hovedpersoner er engasjerte sanglyrikere som Kristian Schravlevold alias Hans Rotmo og flere andre trøndere, slik som Åge Aleksandersen, som i 1975 er anføreren som skifter spor fra engelsk til norsk rock. Thue’nes Saft i Bergen dukker opp, Stavangerensemblet med tekster av Gunnar Roalkvam og Svein Tang Wa, som begge stadig leverer sterke bidrag til den norske sanglyrikken, og med mange flere etter hvert, utover hele landet. Rockepoesien var i det store og hele et engelsk fenomen til midt på 1970-tallet, forble hovedsakelig norskpråklig til godt ut på 1990-tallet, før den igjen returnerte til engelskspråklige ambisjoner da pønkens pionerer hadde gjort sitt.

I dag er det i rappen at norsk sanglyrikk holdes best i hevd, selv om også den ser ut til å ha fått seg en engelsk revival. Ikke minst i det lokale og dialektorienterte lever den norske sanglyrikken godt, om det er Nordlands tuba, Terje Nilsen, eller Egersunds dønn lokale verdensstjerne Tønes.

Pønken (som i Norge mer er postpønk) kommer til Norge på norsk i 1979 med Kjøtt og andre i Oslo, i Bergen med The Aller Værste! (som senere blir til The Beste og Ratataboo, foruten Løver og tigre og Kong Klang pluss en del andre eksentriske rockekonsept), i Trondheim med Wannskrækk (senere Dum Dum Boys) og Liliedugg – og selvsagt en haug andre. Helge Gaarders bidrag til å suge sanglyrisk kraft ut av modernismen kan og bør ikke underslås, og er stadig verdt gjenhør. Det samme kan sies om The Aller Værste!, hvis medlemmer må utgjøre det sterkeste rockepoetiske mannskapet fostret i Norge. Sverre Knudsen, Lasse Myrvold, Chris Eriksen og Harald Øhrn skrev alle tekster underveis, alle med sine særegne stemmer og tekstvrier på fremmedgjort norsk liv i alle fornøyelige fasonger, smidd til en nypønkveiva ska- og reaggaebeat, som i sin tid visstnok fikk selveste John Peel til å spille dem på sitt show i BBC.

Pønken / postpønken har så årlige generasjoner sånn frem til Raga Rockers (1983) og videre til omkring 1985. Før resten av ”De fire store” i rocken, som noen en gang lanserte med litterær gullalderånd, slo gjennom mellom 1986 og 1988: deLillos, Jokke & Valentinerne samt Dum Dum Boys, i tillegg til allerede nevnte Raga. Alle med markante og helt forskjellige låtskrivere og tekstforfattere: Michael Krohn; korthogde urbane kaskader med brodd mot borgerlig apati – Lars Lillo; naiv og nyenkel om det lille individet i det store samfunnet – Joachim Nielsen; hardhendt og selvironisk biografisk fra Oslos sosiale undergrunn – Kjartan Kristiansen; småabsurde og originale tekstriff mest på grensen mellom indre og ytre liv.

På 1980-tallet dukker Kari Bremnes (og hennes mange brødre) og Anne Grete Preus (Veslefrikk, Can Can) opp på vise- og rockescenen, sannsynligvis de viktigste kvinnelige sanglyrikerne i vår tid, som begge to preger 1990-tallet, og som begge er blant de sanglyrikerne som i forhold til litterære grep kanskje står nærmest boklyrikken. De er overhodet ikke hemmet av sanglyrikkens humoristiske lodd, villige til et eksistensielt alvor få andre kan matche. De bereder grunnen for en generasjon med kvinnelige singer/songwriters to come, som uriktig nok ofte velger engelsk heller enn norsk. 1990-tallet byr videre på såkalt DH-rock, som ofte kan forbigås i stillhet når det kommer til sanglyrikken, men også diverse postmoderne utprøvninger á la Gartnerlosjen og alle mulige og umulige band på labelen Duplex Records, 25 år i 2011. Mens Kristoffer Schau har vært sjef for å videreutvikle det hardtslående Gartnerlosjeaspektet til Hurra Torpedo og Cumshots, er det Egil Hegerberg som har drevet ”den postmoderne” tekstutforskningen videre på norsk som Bare Egil Band og Ikke Bare Bare Egil Band Band. Bare Egil er virkelig ikke bare bare. Han er også Black debbath. Usedvanlig hardtarbeidende gjennom mange år fortsetter han å påvirke nye generasjoner med sine språkvridde observasjoner og observante språkvrier.

Den norske rappen slår vel kanskje ikke gjennom i Norge før ved tusenårsskiftet, med trekløveret Tungtvann, Klovner i Kamp og Gatas Parlament som stolpene blant de tidlige norske frontrappere, med Side Brok og noen få andre oppe på siden. Rapptekstene til Jørgen Nordeng, Aslak Hartberg og Esben Selvig eller The Borgersruds er helt klart en gjenvinning av rimet som får deler av visekunsten til å fremstå som jomfruelig. Hiphopen har på et vis satt sanglyrikken tilbake, ikke bare til førmoderne tid, men til førkristen tid, når denne litteraturen ikke minst ligner på den homeriske rapsodens resiteringsteknikker. Her kommer kunstgrepene som rene tirader av allehånde rim og alliterasjoner. Kampmotivet i hiphopen og slampoesien er likedan dypt beslektet med de gamle greske litteraturkonkurransene, hvor man skulle kåre den beste komedie, tragedie og dionysossang, eller for den saks skyld med skaldekonkurransene om beste kvad.

I fysisk forstand kommer rappen først og fremst fra amerikanske storbyers svarte fattigkvarter, med tilskudd av hvite, som Eminem. I norsk populærmusikk finner vi en mildere og aldeles original forform til rappen, med like mye vekt på ordflom og ordflyt, hos den store Odd Børretzen, bl.a. i ”Degos Calypso (den 17. mai)”, fra 1974, eller så seint som på hans ”Snill”. Påtagelig nok nevner begge disse to Børretzen-tekstene Alf Prøysens navn. Odd Børretzen er kanskje det mest genuine norsk sanglyrikk etter Prøysen kan oppvise. Fra 1970-årenes satiriske og samfunnskritiske tekster om rasisme og moralisme, over de nostalgiske, men dyptloddende sangene, om det sosiale demokratiets forfall og teknologiens nyvinninger, til de mange seine tekstene om alderdom og død, og, den modne vinens fortreffelighet. Odd Børretzen er en moderne norsk Bellmann og en gammel norsk Eminem i samme person og tekstunivers. Hans «Paradise Bay» fra 2008 er med her.

Fremtiden er for øvrig ikke bare interessant i og med den ennå ungdommelige hiphopens kraftfulle gjennombrudd, men også fordi at rockens pionerer i Norge er ved å bli gamle mennesker. Først når rocken har fått ytre seg litterært gjennom et helt menneskeliv, kan vi kanskje si at den virkelig er overskuelig og gripbar i all sin betydning, at det finnes en basis å forstå med. Rocken er kanskje likevel ikke noen generasjonsbolig (Rockheim) før en Michael Krohn har levert varene i, la oss si, hans 70. år. Noe som muligens også vil kunne dementere Jan Kjærstads påstand om at rock’n’roll handler om å være 18 år, og at de fleste til slutt lander i Bach og Beethoven uansett. Det skrev jeg i 2004.

Michael Krohn er blitt åtte år eldre, men er ennå bare 53 i 2012. Åge Aleksandersen er en nybiografert 63-åring, Øystein Sunde 66. Mange kritikere mener de bare gir ut bedre plater med åra. Stolper som Joachim Nielsen, Helge Gaarder, Lasse Myrvold, Gustav Lorentzen, Erik Bye og Arild Nyquist er døde. Odd Børrezen blir 86, han ga ut siste plate for fire år siden, i en alder av 82. Det er vanskelig å forestille seg at Lars Lillo Stenberg og Kjartan Kristiansen kan slutte med det de holder på med. Heller ikke Tønes og Svein Tang Wa. Eller Odd Nordstoga og Stein Torleif Bjella. Eller Lars Martin Myhre og Bjørn Eidsvåg. Jeg er mer i tvil om rapperne, om de holder ut. Flere av de store rundt 2002 er mer eller mindre ute av drift. De fleste av dem er vel fortsatt i nærheten av musikklivet på et vis, men det blir spennende å se hvordan rappen eventuelt blir en bestandig del av den norske populærmusikalske folkediktningen.

Den norske sanglyrikken i det tredje årtusen (inntil 2012)

Hva har så preget det siste tiåret i den norske populærmusikken? Dette er det nye i denne jubileumsversjonen på NOPAs Internett (2012). Den nye pocketversjonen av boka har kun plass til 14 nye teksteksempel, mens vi her har cyberspace til 52 nye tekster fra det siste tiåret – én for hver uke. Det samme grepet er beholdt i boka, med tematisk oppsett i undersjangre hvor tekstene kommer kronologisk fram til og med 2002. Det siste tiåret får i denne nettversjonen form av en årskalender med 52 tekster som tilsammen representerer noe av det viktigste innen rockepoesi, poplyrikk, viser og rapp fra 2003 til 2011. Fortsatt med rockepoetisk nerve. Fortsatt med sobert utvalg fra et stort volum dikt. Fortsatt med noen de beste tekstene fra de beste tekstforfatterne, men med vekt på de nye stemmene. Fortsatt med tanke på å legge åpen tidens tematiske sentralnerve og sjangerdeltaet rundt. Ingen har fått mer enn to tekster med, mange har dessverre ikke fått noen.

samtidslyrikkEN har rockepoesien som omdreiningspunkt. Den leder opp til de fire store og munner ut i rappen. Ennå. Joachim Nielsen er død, Johndoe hadde Dødvinkel, men John Olav Nilsen & Gjengen leverte For sant til å være godt i 2009. Jeg skjærer ikke armen av meg for ordene på plata, men de gir en intens lystopplevelse i et energisk og halvpønka lydbilde. I utkant-Norge er pønken menneskenatur mer enn tidsepoke. Dead Gerhardsens er døde, selv om Blitz-bandet Bøyen Beng ennå går igjen. Skambankt og Honningbarna rockedriver pønken videre sammen med mange andre langs den gyldne middelvei.

Men de fire store lever og leverer fortsatt, selv om Michael Krohn har fått sansen for det søte liv, og drømmen om å bli rocka overmenneske oppgitt. Jokke er kanonisert på Rockheim til historisk overliv. Kjartan Kristiansen er kanskje landets viktigste bakmann, ikke minst for den nye norske rockepoesiens vise- og gospelavarter. Dum Dum Boys utstråler ennå lysten til virile enhjørninger. deLillos’ siste er et must i enhver platesamling. Nesten ingenting er som Trist å være glad, med beckströmsk morgenstund med naken mann på badet, larslillosk drikkevise, livsforgylling og alt du vil foruten delillos’ ord om ordene ”Jeg elsker deg”.

De store er ganske godt representert også i denne nettdrevne årskalenderen fra NOPA. I den norske rockens siste tiår er Kaizers Orchestra likevel en egen verden på et eget nivå. Lista har de lagt selv. Det første de fortalte mediene etter at debutplata slo til med drønn fra oljetønner, var at de skulle bli verdens beste liveband. Fra dag én bygget de sitt eget sanglyriske univers. For ti år siden sammenlignet jeg med Rotmos Vømmøldalen. Men Kaizers typegalleri inngår ikke i et ølbryggende arbeiderparadis, de er herjede og fremmedgjorte skapninger i et krigsherjet moralunivers (fra Bryne) i stadig uavgjort kamp med seg selv og omgivelsene. Tung Tom Waits-sound fusjonert med lett balkanpønk utgjør en særegen musikalsk verden, hvor Janove Ottesen og Geir Zahl stadig gjør sine typer levende. De har jobba hardt og blir mer konger av norsk rock’n’roll for hver dag, slik tekstene deres blir stadig helere og bedre. Mens vi fortsatt venter på Pål Jackmans norskspråklige versjon av Wunderkammer.

Rappen fortsetter å begynne – og slutte. Rapp på norsk slo gjennom for ca 10 år siden, med Tungtvann, Klovner og Gatas pluss Side Brok som de fire store. Det kjentes som tidenes vår for norsk sanglyrikk. Hvem har rappa stafettpinnen? Lars Vaular, selvsagt. Kriminiminelt god. Så god at han kan skyte Siv Jensen på sju og en halv meter og alle synes det er fett. Karpe Diem har fått spelemannspriser. Litt mer popsukker der, litt mer tradisjonelt hiphopstjerneliv. Dirty Oppland og Vaagsbygd Handy fins.

Likevel: En viss implosjon har funnet sted, den norske rappen har knapt ekspandert, heller dødd litt ut. Ravi var en dødsøt utadæsjælopplevelse i et par år, til landeplagen ble et teveprogram. Klovner i Kamp er blitt fredfulle, valsen går ikke lengre. Folket bak nordavind var ikke Siste skanse, Tungtvann er blitt lett som Krig og kjærlighet fra Joddski, med tung vokal fra Lars Vaular, John Olav Nilsen, Ida Marie og Michael Krohn. Side Brok ga ut Ekte menn i 2009, men har siden skyldt på alderen for å ville gi seg. Så seint som i fjor ville imidlertid Gatas Parlament forandre alt med Dette forandrer alt. Siste tiåret har de fortsatt å kombinere den norske rappen med humor og sosialpolitisk engasjement. De har blitt anmeldt til Politiets sikkerhetstjeneste av amerikanske Secret Service, på grunn av nettsida Killhim.nu, et initiativ for å samle inn penger til å hyre en leiemorder som skulle drepe Bush (saken ble henlagt), mens Politiets Fellesforbund gikk til retten mot Samvirkelaget (Gatas + Hopalong Knut) for låta ”Stopp volden”, hvor de navngir politimannen i Obiora-saken (bandet vant saken). De har stilt opp i norsk grand prix med ”Jobbe litt mindre og tjene litt mer” og gitt kidsa rett i at ”Du kan ikke lære faren din å pule”. Elling i 2008: ”Vi vil være en kombinasjon av sinte gamle menn og rabiate drittunger.” Trebarns-Aslak har gitt seg, men Gatas Parlament består – av Elling B. og Don Martin, nå også med Jester.

Vassendgutar og Valkyriar dukket opp, Kråkesølv funnet, Narum Narum, folksomt i Nordstoga. En folkeviserevival har utvilsomt funnet sted, med Odd Nordstoga som sangformann lur nok til å få Ragnar Hovland til å skrive sanger for seg. Forfatteren som i 1999 ga ut plata Living next door to Alice Cooper med Dei nye kapellanane, som inneholdt en norsk shanti-versjon av Sex Pistols ”Anarchy in the UK”, bare kalt ”Anarki i Noreg”. Det billedsterke refrenget om ”grisen står og hyler” fikk utover 2000-tallet tilsvar fra visenyoppfinneren Stein Torleif Bjella, som med Vonde visu satte mer enn tolv volts spenning på sitt eget sjele- og kjærlighetsliv i utkant-Norge. Bjella er en hedersmann til å utlevere seg selv og sine nærmestes enkle fortrengingsmekanismer og sjuke overlevelsesinstinkt.

Vamp lever med sin tredje eller fjerde vokalist i 2012, og må som et særnorsk Waterboys-avkom fra rundt 1990 tilskrives gründerstatus for den populærmusikalske gjenutvinningen av det norske folkets folkevishet. Kolbein Falkeid, Ingvar Hovland og Arnt Birkedal er blant de tekstforfatterne som fortsetter å utvide Vamps sanglyriske univers, noe saltere og mer sentimentalt visebygd det, med blikk for en gud eller kim det nå va.

Hellbillies – Helvetesgutane – har siden 1993 gått foran den norske countryplogen. Det er Arne Moslåtten som sår i sanglyrikken der i gården, med ålelange røtter. Han fikk Edvard-prisen for beste tekster for Spissrotgang. En slags fagfellevurdering det. (På 2000-tallet har Øystein Sunde, Paal Helge Haugen, Selvig & Hartberg fra Klovner, Kjartan Fløgstad, Erik Bye, Bjørn Eidsvåg og Kari Bremnes fått lignende pris.) Moslåtten og Hellbillies har fortid i orden, med interesse for folkeviser og stev som mannlig køntri med roots. Sanglyrikk som stinker av innlandsbygd i Norge. Sanglyrikk som står til band og musikkfilosofi. Vender det tradisjonelle bondelivet godt, med noen tildels overraskende doser av modernitet og annerledeshet – og humor i alvoret. Sanglyrikk som er tilpassa dialekten. Rim og litterære virkemidler tas i bruk på en måte som stemmer overens med den muntlige sjangeren og musikken, tydelig men not too much, nøkternt og lydlig. Skriver stedlig og på dialekt, tør å la det lille og lokale få universell verdi. Slike ting som stort sett alltid går igjen i den beste sanglyrikken.

Det kan ikke sies mange nok ganger: Dialekten og det lokale livets betydning slik det blir synlig i sanglyrikken har forandret Norge på et par-tre tiår, og nok fungert som en motvekt mot det Oslo-styrte mediesamfunnet. Hellbillies i Ål. Terje Nilsen og Tungtvann i Bodø. Roy Lønhøiden fra Kongsvinger-skogene. Elias Akselsen fra tater-Norge. Jonas Fjeld fra Drammen. Bremnes’ene fra Lofoten. Halvdan Siversten fra Tromsø. Thue’ene fra Bergen, før Vaular og gjengen. Åge Alskandersen og trønderskokken fra Trondheim og omland. Tønes fra Egersund. Eidsvåg fra Sauda. Stavangerensemblet og andre derfra. Henning Kvitnes og Onkel Tuka fra Halden. Oslo… har ikke overraskende gitt oss Duplex-artister.

En ny form for nasjonsbygging finner sted på toppen av sanglyrikkens dialektiske regionalisering, selv nå, midt i de sosiale medienes kosmopolitiske globalisering. Levi Henriksen og Thomas Mårud gjorde “Blues for Johnny Cash” etter at de hadde sunget “Kom tilbake til oss Alf Prøysen”. “Det er her vi kommer fra” lød med Kongsvinger-kraft like etter “Instant Amerika”.

Dansebandmusikken har konsolidert sin nyvunne statusposisjon i kulturfeltet, uten at veldig mange bryr seg særlig om tekstene av den grunn, basert på sunn swingfestfornuft. Det finnes likevel kjennere som mener at «Nei, så tjukk du har blitt» er den beste sanglyrikken siste 25 år i Norge. Hvil i fred, Audun Tylden og Willy B. Med rockepoetisk nerve gjennom bok og nettversjon blir dansebandlyrikken perifer her.

Siden sist har Death Metal, og Black og Viking og all mulig Metal blitt stuereint i offentligheten, takket være enorm internasjonal suksess for mange norske band, spesielt Dimmu Borgir, samt diverse bøker om fenomenet, ikke minst Håvard Rems Innfødte skrik – Norsk svartmetall (2010), som Varg Vikernes (Greven) riktignok avskrev som mindre velegnet enn Donald Duck til å si noe vesentlig om emnet. Spørsmålet mitt er heller: Hvem synger på norsk? Hva i alle dager og netter handler tekstene om? Vikernes skal ha at han var først ute på norsk, og at han fortsatt skriver på norsk. Hans ”Jeg faller” fra 2011 får meg til å tenke på ”Stenen” av Olaf Bull, som faller og faller gjennom universets bunnløse mørke. Den er diskutabelt nok tatt med her. Metallscenen mer enn noen annen holder i live populærkulturelle perspektiver på religiøs transcendens, gjerne med en nordisk og førkristen vri, slik som i Enslaveds Viking Metal. Her fins guder og Satan som hovedpersoner i et liv befolket med naturvesen og ikke-menneskelige livsformer. Kosmisk økologi og ondskapens vesen er blodige tema. Det er klart: Religion har samtidig med krigen mot terror og verdens migrasjonstakt blitt et av tidens mest sentrale emner, både for individ og samfunn, med en flora av alternative religionsuttrykk og en enhetlig kamp mot de andre, særlig muslimene. Vi kan i populærmusikken se en nyveiv både for religion og politikk. Bare på metallscenen med sjangeroverskridende musikalske uttrykk á la Kvelertaks norske vikingpønkrockmetal og Black Debbaths humoristisk-blikk-på-norskpolitikk- metal (eller sågar humoristisk-blikk-på-Ibsen-metal med f.eks. ”Motorhedda Gabler”). Aggresjon fins, heldigvis, og får sine tildels originale musikalske uttrykk.

Salmenes tilstand synes likevel uendret. Eyvind Skeie fortsetter å bruke livet og salmene til å utforske forholdet mellom menneskelivet og det som har gitt verden. Erik Hillestad leverte “Himlen i min favn” til Carola i 1999, med norsk versjon fra Oslo Gospel Choir i 2005, en julesang og voggesang med Marias store spørsmål og ønsker i verseform til barnet etter fødsel. Hans Rotmo ga ut Vårres Jul 2 i 2010, selv om ateistene siste tiåret har slitt like mye med å bli tatt på alvor som muslimene. Bjørn Eidsvåg, Geirr Lystrup og Sigvart Dagsland er bare tre av de mer popmusikalske leverandørene av salmelignende viser av format.

Håkon Paulsbergs kong j (Georg Johannesen), Finn Corens I draumar fær du (Olav H Hauge) og Gabriel Fliflets Åresong (Jon Fosse) forteller om passe stor avstand i poetisk tenkning mellom de beste boklyrikerne og de mange halvgode sanglyrikerne som tematiserer Gud, naturen og mennesket – sett fra en litteraturviters ståsted.

Tom Roger Aadland omsatte i 2009 hele Dylans Blood on the Tracks til norsk. På Blod på spora fantes også “Til stormen dreg forbi”, sluppet samme året som Kari Bremnes ga ut sangen “Gje dæ ly” i Dylans ånd, det året Anne Grete Preus Nesten alene senket seg ned i kjærlighetsbruddet, bl.a. med “Fylt av min kjærlighet” etter Dylans “Make you feel my love”. Grevens Burzum er noe helt annet enn Onkel Tuka, som har levert norsk geriljagospel i tre plater som tematiserer Gud, Døden og Kjærligheten. Svartmetall-lyrikkens tunge bass av dommedag og død mangler helt geriljagospel-lyrikkens bildelekne og dansbare lust for life-død.

Kjærligheten har vært tema også det siste tiåret, men neppe det viktigste, mest synlig i utkanten av den musikalske offentligheten. Black Debbath hyllet kvinnen i 2007, bl.a. med “Seksualiseringen av det offentlige rom” og “De enda nyere nyfeministene”. Det kjennes som om det har foregått en slags kvinnerevolusjon i populærmusikken det siste tiåret, så mange suverene sangstemmer i bakhodet, så mange lekende musikalske uttrykk: Marit Larsen. Silje Nergaard. Solveig Slettahjell. Kristin Asbjørnsen. Randi Tytingvåg. Maja Ratke. Jenny Hval. Susanne Sundfør… alt på engelsk. Det er stort sett de samme som synger på norsk: Kari Bremnes, Anne Grethe Preus, Elin Furubotn, Kaia Huuse, Rita Eriksen, Hilde Heltberg, Veslemøy Solberg, Vigdis Eidsvåg og en Ingrid Bjørnov eller en Karoline Krüger. Kvinnene har vært mer synlige det siste tiåret, men er det ikke de samme gamle som lager de beste norske tekstene? De to store – Bremnes og Preus – holderstand på tredje tiåret nå. Tro mot egne prosjekt. Kaia Huuses “Vuggevise for voksne damer” er ikke den eneste hvor kvinner disser seg selv for sin egen lite fete livsførsel. Tatt på kornet.

Elektronikaen sampler videre, av og til flyr også noen ord rundt omkring her og der inni lydvegg i mellom. Det siste tiåret har Sauda-Eidsvåg blitt ubestridelig. Haugesunds-Vamp folkesjel. Men det er håp så lenge Vaular gaular og Bjella fant ut av smella. Eggum mer kjærlig enn ærlig. Tønes nødvendig. Noen er døde, noen har gitt seg, noen har holdt ut og til og med befestet sin stilling og stand. De store står. Kaizers er blitt keisere.

Endimensjonale og sexistiske humorband er fortsatt til å grine av, smilebåndet strekkes av alvorsmenn og kvinnestemmer. Barnesangerne har vært omreisende semionauter som oversetter mellom kulturer etter beste evne. Bjølsen Valsemølle satte seg temmelig ensomme på Mohammeds Café. Samlivs- visene står sterkt som Svein Tang Wa, døden i Paradise Bay. Rocken ruller lett videre, nå med hull til himmelen. Metall er inn, som landjord og bluegrass. Rappen skjelver. Folket danser. Popen har i reality aldri hatt så lett vei til ungdomshjertene og familielivet. Stjerneskuddene i Turboneger-rompa på Hank von Helvete har sluknet. Kampen mellom norsk og engelsk består, selv om Cornelis’ gjenferd for en stund lokket Hans Erik Dyvik Husby ut i skandinavisk dialekt.

Dans til musikken (2006), minneplata for Lasse Myrvold, gjør William Hut en versjon av ”Hardt å se deg sånn” som får ungene mine til å sitte helt stille og lytte til musikken mens tankene flyr. To uker før Myrvold døde av kreft spilte han inn den ruvende og duvende ”Sammen i samme båt”, den får alltid ungene mine til å synge av full hals mens smilet brer seg. En bemerkelsesverdig dødssang, en meget verdig minneplate, for en type norsk populærmusikk og sanglyrikk som sårt trenger å vugge videre.

Oslos bidrag det siste tiåret er kanskje mest den mediegangbare humoren som regjerer offentligheten, samt musikkritikk i form av bygdesatire. Men, eller for! Den aller beste norske sanglyrikken skrives på dialekt nordpå, i Bergen og innlands-Norge, i Halden eller, ikke minst, i nabolaget mitt.

Kort tillegg om nødvendigheten av lokal dosering – med forslag til videre formidling av norsk sanglyrikk

Personlig trenger jeg stadig å injisere sterke doser med levende norsk tekst. Melkebaren og Banken er mine lokale brune puber rett neri bakken i Sandnes sentrum, som jeg bare må ha påfyll fra i ny og ne. Hver første torsdag i måneden spiller Armar & Bein på Banken, hver siste torsdag spiller de i Stavanger, på Bøker & Børst. Bandet består av noen av de beste lokale rockemusikerne gjennom fire tiår – Øystein Eldøy, Besten og sønnen, Kissaen, Knallen, av og til er Morten Mølster (RIP) eller Atlars med. Hver første torsdag i mai kommer de alltid med ei ny selvutgitt plate med sugende musikk og fabelaktige rocketekster, egenskrevne eller usedvanlig lurt stjålet direkte fra Van Morrison, Tom Waits eller en annen låtskriverhelt. Hadde Armar & Bein oppstått i 1977 og spilt på Korvetten i Stavanger, hadde de garantert vært der oppe sammen med Stavangerensemblet på den norske rockehimmelen. I dag spiller de for seg selv og sine nærmeste svirebrødre og idealister som har valgt å la pubformatet inngå i eget liv. Armar & Bein er mye større enn et rockeband, de er en liten epikureisk og musikkbasert offentlighet på Nord- Jæren.

For meg går det bare ikke an å holde ut et helt år uten en konsert med Tønes og Svein Tang Wa. Har man to av Norges aller, aller viktigste sanglyrikere i nabolaget, sitter man ikke hjemme og hører på Dylan når Visefestivalen i Egersund pågår. Det ville være for provinsielt. En time og to med disse to trubadurene kan redde liv, i hvert fall mitt. De er begge hjørnesteiner i det underlige tankeuniverset jeg bebor, som jeg for lengst har erkjent nødvendigheten av å vedlikeholde.

Med hytte i nærheten av Egersund ramlet jeg forleden innom Helgåleiren på Ogna, litt nord for Egersund. Jeg drog som den eneste med meg ungene på 12 og 14, de fikk være oppe til kl to den natta, på konsert med Terje Vallestad, Jærrock og Kjell Inge Reianes, sistnevnte med Janove Ottesen-produsert plate på gang januar 2012, bl.a. med sangen «Ikkje kall meg John, når eg e din far». Ser jeg fram til, etter noen smakebiter. (Far min hette John!)

Våren 2011 var jeg på Minnekonsert for Kjetil Wold, den gode mann og populærmusikalske journalistridder som døde altfor ung. Tønes var der, kom på etter September When, med følgende honnør til Morten Abel & co: ”Ja, dei kjeme me nok te høyra møje te framøve.” Kvelden ble avsluttet med Skambankt på full guffe, som med hardt regn blåste øyrevoksen veggimellom i Kjetils ånd. Tror de var på turné med Kvelertak på den tida.

Dylan-feiringa den 4. mai i Folken gjorde mange middelaldrende menn tårevåte. Dag Sindre Vagle visesang Dylan til Bob stod som et spyd gjennom kroppene selv på de få Dylan-kritiske som hadde dukket opp. Reidar Larsens kraftige stemme gir blå og rusten eksistens til det meste, også Dylan, kan jeg love. Før 15 lokale musikkhelter med Olav Larsen og Eric Zahl i front til slutt dundret ”Like a rolling stone” utover oss i 10 minutter denne tirsdagskvelden Bob Dylan fylte 70.

Det var da jeg sendte en sms til min nye kjæreste og skreiv: ”Nå spele di ”How does it feel to be a rolling stone”, og eg tenke at eg e ikkje det lengre. Har funne ud ka Bob mangle og, så Leonard har: kropp. Elske deg”. Jeg sluker fort en del kunstmusikk i løpet av et år. Med hang til å henge ut på Tou Scene i Stavanger, får jeg årlige doser med samtidsmusikk i form av Nils Henrik Asheims (mal)traktering av allerede ødelagte flygel eller piano eller annet instrumentlignende. Numusic tar plass her, men elektronika er ikke altfor sanglyrisk orientert, selv om det finnes sjeldent gode unntak. Også den mer rytmebaserte Explosif-festivalen finner sted på Tou, drevet fram av de beste lokale rapperne, som f.eks. Kriminell Kunst med Tore Pang og Wayne Jenzky, som nylig har levert rålekkert rappmateriale til Nord-Jærens hiphopmiljø å være – de første med egen Stavanger-rapplåt, på EPen Haternes hovedstad, som allerede et par uker etter Birkedal-saken hadde rappet Trond Birkedals dusjinnretninger og gjort dem om til rim.

Når jeg en sjelden gang beveger meg tilbake til start i litteraturverden, f.eks. på Litteraturfestivalen Kapittel i Stavanger, pleier jeg å velge nærkontakt med de kveldene hvor populærmusikk og sanglyrikk finnes. Høsten 2010, nærmere bestemt lørdag den 25. September, under Kapittels siste festdag, flytende på MS Sandnes, var Ragnar Hovland populærmusikalsk quizmaster og DJ for mange påseilte, før Pål Jackman drog i gang sitt eminente Wunderkammer til en overdådig og mirakuløs konsert, som fikk beina til å gå og armene til å ta på en kvinne ved siden av, som umiddelbart ble min aller kjæreste, og som for tida skal være det for resten av livet.

Kjære leser! Sett deg ned en dag, og tegn opp ditt poulærmusikalske og sanglyriske liv. Om du må bruke litt tid, og fyller noen sider med ditt liv i lyd, betyr det antagelig at du lever et godt og lykkelig liv!

Så forslaget. I kjølvannet av arbeidet med samtidslyrikkEN har jeg tenkt at det finnes én særlig velegnet måte å fortsette arbeidet med å samle den norske poplyrikken, og det er nettopp å grave i det lokale nabolaget. En nasjonal popkanon er bra. Lokale og regionale popkanoner er ennå bedre, og ville på et brett gi det store bildet til den første topografiske popkanon for det avlange og dalføre landet, når det lokale mangfoldet slik kunne bli synlig sammen med det nasjonale.

Som så mange andre kan jeg min lokale sanglyrikk og populærmusikk, og vet at det bare her hvor jeg bor, i Rogaland, finnes materiale til en fantastisk samling av lokal samtidslyrikk, med tekstforfattere og skrivende musikanter av et format som burde formidles. NOPA, Rockheim, Norsk kulturråd og andre institusjoner burde fremme prosjektinitiativ til dette, som på sitt enkleste vis kan gjøres ved å kjøre prosjektet via fylkesbiblioteket som ansetter en hovedredaktør og velger en redaksjon, som igjen etablerer samarbeid med kommunale bibliotek, som igjen samler inn materiale fra sine kommunale nabolag via de lokale kjennere, som alltid fins, som tilkommer redaksjonen for redaksjonell vurdering, til en bokutgivelse og til digitale Internett-arkiv som formidler det beste av den nære sanglyrikken og populærmusikkhistorien, la oss si i et tidsperspektiv på i alle fall 75 år tilbake tid. Like lenge som NOPA, tekstforfatterne og komponistenes egen fagforening, har eksistert i 2012. Det ville vært noe. Gratulerer, forresten!

En liten snutt om Bob Dylan og poplyrikkens politiske liv til slutt…

Fagforeningens betydning for poplyrikken og rockepoesien bør ikke stikkes under en barstol. Det er NOPA som gjør samtidslyrikkEN og samtidslyrikkTOO mulig i 2012, som bidrag til popkanon, rockepoesihistorie og tekstforståelse – med den nye sanglyrikken ord for ord i godt gammelt boksentrum. Da er dét og sagt: Her møter du sanglyrikken slik den ser ut når både sangen, musikken og den kunstneriske utøvelsen er skrelt bort. Populærmusikken er virkelig ikke svart på hvitt, den er kjøtt og blod. Bjørn Eidsvågs sanger svart på hvitt er noe annet enn Bjørn Eidsvågs sanger på plate og konsert. Sanglyrikkens kvaliteter som boklyrikk er varierende og ikke synkronisert, verken med utbredelse eller tradisjonelle (skrift)litterære vurderingskriterier. Sanglyrikken er situert i alle dimensjoner, finner tid og sted og rom. Og lyttende fellesskap.

Poplyrikkens politiske liv er på sin side både uransakelig og aldeleskonkret. Det har alltid vært slik at myndigheter, foreldre og folkemoralister flest oftere reagerer med konkret sensur eller innskrenkelser mot sanglyrikken enn boklyrikken. Det har selvsagt å gjøre med utbredelsen og den kollektive mottakelsen denne diktningen har, live og gjennom massemedium.

Allerede på slutten av 1700tallet ble Det Norske Selskab rutinemessig utsatt for razzia i København hvor målet var eventuelle nidviser eller annen smedeskrift mot kongehus eller embetsmenn. For kuriositetens skyld kan nevnes at en av dem, Claus Frimann, i 1790 fikk utgitt en norskspråklig visebok kalt Almuens Sange. Samme år som Bellmans Fredmans Epistlar utkom. Men to studenter ble også landsforvist for en smedevise om kronprinsen. Michael Krohn ble på sin side ikke landsforvist for “Nei Nei Nei”, kalt den første norske pønkelåt, fra 1979, hvor kongebarna får gjennomgå, men den ble nektet spilt på NRK. Det ble også den krasse antikrigsvisa “Iallfall” av Arnljot Eggen. Og av alle ting: “Du har gjort meg glad” med The Vanguards, i 1966, hvor problemet var følgende linje: “Første gang du til meg blunket / satt jeg for meg selv og nynnet.” Ja, nettopp! Moraltilsynet fantaserte rimeligvis på rim om slik aktivitet man før i tiden fikk hår i hendene av. Tilsynet fikk muligens noe støtte fra rabulisten AnneKat. Hærland for noen år siden, da hun oversatte uttrykket sex, drugs & rock’n’roll til norsk og kom opp med onani, urtete & hardingfele.

I dagens Internettporno-samfunn blir moralistisk sensur av denne typen nesten uforståelig, samtidig som en kulturell og moralsk ekstrembevegelse av samfunnet blir synlig. Monarkiet står stødigere i den norske folkesjela. Da Lasse Myrvold og Kristian Stangebye tok hele statsminister Kåre Willochs nyttårstale i 1982 og lagde The Willkoks Talks, endte det med spillenekt i NRK og trussel om namsretten fra statsministerens advokater, selv om de brukte talen akkurat som den var, bare med trommemaskin på 103 beat i minuttet pluss enkel Casio-lyd og gitarer. Selv kongelige og politiske autoriteter må imidlertid tåle mye mer språktyn i dag, men medie- og informasjonseksplosjonen gir både konservativ moralisme og radikal eller kunstnerisk eksperimentell samfunnskritikk tøffere suksessbetingelser. The Media is the Massage.

Kulturindustrien har uansett vært et stadig viktigere element i maktens retoriske og strategiske virksomhet, og har dessverre så altfor ofte vist seg altfor lett å håndtere. Dog ikke alltid. I USA var det Al Gores kone Tipper som frontet de kristne, konservative housewives som i de predigitale åra 1980-1990 jobba knallhardt med å få til et systematisk sensurapparat av sanglyrikken, i det frie og demokratiske landet USA. Uheldigvis for dem fikk de Frank Zappa mot seg som musikkbransjens talsmann, som ikke kunne la være med følsom skalpell å dissekere den moralistiske og antidemokratiske argumentasjonen deres til små satiriske mesterverk. Det er verdt å se for seg en Vysotskij, Dylan, Zappa og en Eggen eller Paus, for den saks skyld, når sanglyrikkens politiske dimensjoner skal debatteres. Samfunnskritisk opposisjon og situert protestsang har vært en viktig og konkret bestanddel av sanglyrikkens politiske liv.

For sanglyrikken er en litteraturform hvor samfunnet og den nærværende virkeligheten opptrer med alle sine svingninger av moralsk, politisk eller allmennmenneskelig art. Tidsånden kommer lettere til syne her, om enn ikke til hest, slik Hegel i sin tid så Napoleon ri forbi vinduet i Jena. Det betyr at det ikke minst er her at den folkelige tendensdiktningen finnes i dag, den som proklamerer at hver tid har sine kampsaker. Tendensdiktningen har alltid vært kritisert av makta og kultureliten, men en Garborg anser denne kritikken som det rene visvas: “Det er derfor altid tendents i den sande og sunde digtning. Den rene tendentsfrihed skulde være negativiteten, hvor digteren intet vil og intet elsker; – men så bliver jo selve negativismen tendents.” Tendensen til ingen tendens er alltid en illevarslende tendens, mens bare tendens fort blir for tendensiøst.

I Norge i dag tror jeg vi må si at det finnes for få Tramteater og for mange intetsigende revyer beregnet på passe godt betalte akademikere og byråkrater. Da Terje Nordby & co utover 1970-80-tallet skrev Deap Sea Thriller, Det enkleste er pistol eller Det går alltid et korstog, utvidet de i realiteten mulighetsrommet for den norske sanglyrikken i kjølvannet etter Brecht & co, men de ble som Prøysen etter hvert fanget av sine medier, ikke minst suksessen som Bøljeband i barne- og ungdomsteve. Så seint som i 1984 ble Tramteateret anmeldt for blasfemi for sin oppsetning av Det går alltid et korstog, 17 år før Bush kom til å bruke korstogretorikk om krigen mot terror, 27 år før Anders Behring Breiviks terroristiske korstog i Oslo. Grenland Friteater eksisterer på sin side fortsatt som en kunstnerisk og politisk potent teatergruppe. De gjør regelmessig bruk av sanglyrikk til sine legendariske oppsetninger. Men i Norge er og blir teater mest en borgerlig institusjon, ikke en demokratisk aktivitet. Det finnes selvsagt god revy rundt omkring, men det meste er innstilt på Latter. Den sanglyrikken som finnes der har en tendens til å oppføre seg på lignende vis. Men unntak florerer nok i utkanten av det mediedrevne Oslo-Norge.

Hva med rockepoesien selv? Den 24. mai 2011 fylte Bob Dylan 70 år. Det ble skipet debatt og konsert på Folken i Stavanger. Spørsmål: Er Dylan overvurdert? Litteraturviter Erling Aadland ble bedt svare på litteraturens vegne, mens musikkviter Rudy Garred vurderte det musikalske, før statsviter Svein Tuastad skulle eksaminere Dylan som politisk tenker. Litteraturviteren sa Dylan var århundrets trubadur, han er ikke overvurdert, snarere tvertimot.

Nobelkomiteen i litteratur levde i sitt høylitterære skriftunivers uten evne til å overvurdere en Dylan, mente han. Musikkviteren brukte ”Blowing in the Wind” som eksempel på Dylans musikalske praksis, som en reinspikka tjuv, og måtte dermed innrømme Dylan som overvurdert musikalsk – mens vi andre som anser kunsten og litteraturens lån og tjuverier som selve essensen i slik virksomhet (og som liker Dylan i grunn), vi hørte bare en kolossal undervurdering fra musikkviterens munn. Men det stod 1-1 i salen før statsviterens vurdering av Dylan som politisk tenker.

Da kveldens ordstyrer, Kaizers-biografen Jan Zahl, ga statsviteren ordet, lå det klart an til at Dylan ville ende sin 70-års feiring i Stavanger som overvurdert. Statsviteren sa det vi i grunnen regnet med han ville si, som er blitt så nærliggende å si om kunstnere og forfattere: Dylan er en stor kunstner og en politisk tufs. ”Blowing in the Wind” ble framstilt som en temmelig tom sang om å være mot bomber, og ett eksempel på politisk lavmål, selv om statsviteren fremhevet den første Dylanske persona, den enkle protestsangeren, systemkritikeren på vegne av folket, som den politiske Dylan som kanskje holdt seg best. Mens hans seinere politiske skikkelser – den sosiale satirikeren, mytemakeren og mystikeren – innebar et fall fra anakronistisk anarkistisk ideologi til det religiøst antimoderne og antiliberale.

Vel. Det føltes ikke rett da, og gjør det fortsatt ikke. Hvorfor? Det er for det første verdt å klargjøre at Bob Dylan denne kvelden ikke ble invitert til å vurdere verken litteraturviterens litteratursyn, musikkviterens musikkforståelse eller statsviterens politiske ståsted og innsikter. Han hadde nok også gitt faen, skal du se. Så tidlig som i 1966 sa han følgende til Playboy, det vil si rett etter at han hadde forlatt protestsangerrollen og blitt mer av en sosial satiriker:

Hvem som helst kan være presis og entydig. Det er alltid letteste utvei. Ledende

statsmenn tar den letteste utveien. Ikke for at det er så vanskelig å være vag og

mindre entydig – det er bare det at det er ingenting, absolutt ingenting, å være

entydig om. De gamle sangene mine var, for å si det mildt, om ingenting. De nye er

om det samme ingenting – bare sett innenfra en større ting, kanskje det som kalles

ingensteds.

Slik snakker en dikter, ikke en politiker. Å snakke ingensteds fra er en kunst, å agitere politisk krever en mer eller mindre kunnskapsrik fordom. Slik historikeren bare gjennom sitt eget fag er dømt til å tenke i ekstreme endringskategorier som krig og revolusjon, er statsviteren antagelig dømt til å trekkes mot maktens sentrum, må alltid tenke på vegne av de bestående institusjonenes stabilitet. Protest, satire og myte blir fort feil i en slik tankeverden.

Men kan kulturomveltende kunst, slik litteraturviteren karakteriserer Dylans sangverk, unngå å ha enorme politiske virkninger? Når sanglyrikkens politiske dimensjoner skal utlegges, er det artistenes innpass i teoretiske ideologikonstruksjoner som trengs? ”Dygdekommunitarist” ble til slutt den (negative) politiske labelen på Dylan som politisk tenker i dag. Men er det positivt eller negativt? Bør kunstnere tenke som politikere og teoretikere – eller som moralske mennesker?

Kjartan Fløgstad noterte en gang forskjellen i virkningshistorie mellom Bob Dylans og The Vanguards bruk av Ian Tysons ballade ”Four strong winds” (1964). The Vanguards norske versjon ”Mot ukjent sted” ble i sin tid fordømt av musikk- og kultureliten i Norge som noe harry møl, men versjonen ble svært godt likt av nordmenn flest. Da Dylan, og seinere også Johnny Cash og Neil Young, gjorde sine engelske versjoner, var det derimot alltid genuin verdensmusikk i den norske borgerlige kulturelitens engelske ører, noterte Fløgstad, som med stor rett kunne hovere med avgrunnsdyp satire over denne kultureliten på vegne av folket og arbeiderklassen, som faktisk hadde konsistent smak. Sanglyrikken bærer fram glimt av et utopisk potensiale, mener Fløgstad er det spesifikt politiske i og med rockepoesien.

Som ligner på hva Dylan selv antar, når han angir sin egen posisjon som ingensteds. ”Der politikken (og litteraturen) ikkje lenger når fram, og klarer uttrykka motsetningane i samfunnet, lyder framleis songane rundt apparata og båla”, skriver Fløgstad. I dag uttrykkes motsetningene i samfunnet like gjerne rundt sosiale medier på bærbare datamaskiner som rundt Spotify og Wimp fra iPoder rundt St. Hans-bålet.

Her er det digresjonsfristende å bringe på banen en Facebook-lenke fra den 24. Mai 2011, postet av Jens Pikenes alias Kjetil Rolness, Norges største Elvis-fan, med skyhøy glamfaktor, postet etter at statsviteren hadde fått Dylandebattinnlegget sitt på trykk i Dagbladet, og like etter at Rolness hadde postet et annet FB-innlegg hvor han gratulerer Pricilla Presley med dagen:

«Hurra for Bob Dylan, tidenes mest oppskrytte plateartist, historiens minst

energiske og skinnende rockestjerne, helten til snakkende hoder som ikke kan

danse, opphavsmannen til mange og lange ”lyrical compositions of

extraordinary poetic power”, men som mangler alt som gir populærmusikken

kraft: Fun, sex, dance, glam, passion & great choruses. Blomster sendes til

Litteraturhuset…. Svært lesverdig kronikk, Tuastad! Men samtidig

symptomatisk: Hva er det som fascinerer dylanologene? Ord, ideer, politikk. Er

dette noe å tilby ungdommen?” 

Svaret mitt: Det er virkelig noe å tilby ungdommen. Glam og sirkus er jammen ikke mangelvare i samfunnet lengre, og selv om de siste årene har gjort ord, ideer og politikk debattverdige igjen på en mye mer åpen måte – etter 9/11 og krigen mot terror, etter finanskapitalismens kræsj og politiske redningsmanøvre, etter informasjonsbombe og migrasjonseksplosjon – er dannelsen av mennesker i dag fortsatt ganske manko på ord, ideer og politikk, balsamert inn, tror jeg heller vi må si, som den er av nettopp glam og sirkus.

Etter 22/7 ble svaret nettopp ord, ideer og politikk «Til ungdommen», med Nordahl Grieg som avsender. Men Rolness’ FB-innlegg er også en rett på sak-oppsummering av en konkret og triviell utfordring for rockepoetene og poplyrikerne, som skiller deres arbeid grundig fra forfatterkollegene i boklyrikken. Populærmusikkens kraft kommer ikke bare fra ordene, men av ordenes innpass i det musikalske og teatralske uttrykket, rytmen og gestikken – kroppen der og da, og er slik mer beslektet med den gode talen og verdens eldste dannelsesfag: retorikken.

Når det gjelder Bob Dylan og hans overlevelsesevne postet jeg selv følgende på Facebook dagen etter Dylan-debatten, like etter at Stavanger Aftenblad hadde referert fra kampen med borteseier 1-2 etter ordinær debattinnleggstid, men 3-2 til Dylan etter debattens åpne ekstraomganger:

Min konklusjon: «Dylan bler garantert ståande i litteraturen, så og vil sikra at han vil få snåle revivals som sosiale og politiske tenkar. Verre for Bob å øveleva musikalsk, men råheden i stemmen og udtrykket vil gjørr an verneverdige for di popmuseale.»

Tilbake til saken, eller get rhytm, som Johnny Cash ville sagt det. Den rene plakatkunst og de rene politiske paroledikt er beslektet med protestsangene, men langtfra ens. Parolediktet skriver seg ut av litteraturen og inn i politikken, lever i takt med denne, som historisk tidsånd, kan være aldeles taktløs overfor den universelle litteraturen og ordløse musikken selv. Men den gode protestsangen er som gode dikt flest alltid noe mer enn én plakat, den er gjerne mange. Den politiske dimensjonen i sosiale satirer kan ikke inkasseres ideologivis, men på vegne av hvor motsetningsfylt offentligheten blir opplyst til historisk aktualitet. Religion og myter bygger menneskelig og eksistensiell kontekst til individ og samfunn, natur og økonomi, hvor sterke følelser og dype moralske dilemma får ta plass, og bør tenkes som en politisk dimensjon ved sanglyrikken og populærmusikken.

Sanglyrikkens betydning for demokratiet er lik litteraturens, men forsterket av populærmusikkens kollektive dimensjon; litteraturen skaper identifikasjon og gjenkjennelse, øver oss opp i empatiens strider mellom utlevelse i det kjente og innlevelse i det ukjente, setter oss i stand til balansekunsten mellom identitet og ikke-identitet. Sagt på en annen måte: Dylan som politisk tenker skal være litterært vaktsom og politisk banal på denne måten. Han skal ikke representere en politisk ideologi som politikere eller statsvitere mener er bedre enn andre, selv om de må få lov til å lese tekstene som artistens personlige politiske holdninger og kategorisere dem ideologisk.

Men jeg tror slik lesning forteller oss veldig lite om sanglyrikkens politiske virkemåte, og ganske lite om forfatterens politiske tenkemåte. Det enkle og naive kan styrke den politiske kraften i sanglyrikken, og styrker ofte den litterære verdien. Klagesanger er universelle og historiske hendelser i alle kulturer til alle tider, sunget av mennesker som representerer andre mennesker på et bestemt sted i en bestemt situasjon. Ikke kom og fortell at dødsdikt og klagesanger ikke har en politisk dimensjon? Døden og lidelsen er og blir ultimate målestokker for livet, også samfunnslivet.

Det teknokratiske institusjonssamfunnet er ikke nok i seg selv, for et oppegående demokrati, står heller i fare for å være seg selv nok. Der politikken, økonomien og statsvitenskapen tenker ovenfra og ned, i store kategorier, på vegne av statsmakt, økonomi og institusjoner, der tenker litteraturen og sanglyrikken nedenfra og opp, på vegne av enkeltmennesket og indre og ytre livskvalitet. Parlamentarisme er bare én forutsetning for muligheten for ett demokrati. Det levende demokratiet er derimot helt avhengig av den store offentlige samtalen som finner sted gjennom alskens medier, (populær)kulturelle praksiser og kunstens mange uttrykk. Som gjerne må komme ingensteds fra, men som helst ikke bør bety alt.

For. Den beste sanglyrikken er som all virkelig god litteratur dialogiske tekster som ikke kveler leseren med én sementert fortolkning. Poplyrikkens velsignelse er at den kan ta leseren gjennom et politisk og moralsk landskap ut i flere motsetningsfylte forståelseshorisonter med konkrete og gjenkjennelige følelsestilstander, like ned til faktisk livspraksis et sted utenfor sanglyrikken.

Eksempelvis er Prøysens “Så seile vi på Mjøsa” fra 1966 blitt lest som Prøysens dødsmesse av Jan Erik Vold: “Et fordekt dødslengselsdikt, så kamuflert at han selv ikke har sett kodene?” spør Vold retorisk. Jørn Simen Øverli har gjort en historisk lesning av samme dikt, og antyder at diktet muligens skriver seg ironisk opp imot charterturene til Syden som startet opp på denne tiden. I samtidslyrikkTOO innleder “Så seile vi på Mjøsa” bolken om “Frihetssanger og kjærlighetsdikt”, selv om det har mange andre fasetter.

Den dårlige sanglyrikken passer på sin side gjerne ikke inn noe sted, fordi den svever over vannene uten å kunne landes noen steder, fordi de bare er manér, viser seg helt å mangle noe å by på om man legger dem i tankens skruestikke eller følsomhetens syrebad. Som med all annen litteratur det.

Ashes to ashes, funk to funky

Det var Ragnar Bjerkreim, komponist og nåværende styreleder av NOPA, som i et teveprogram forklarte hva velsignelse opprinnelig betyr. Kraftoverføring. Fra Gud til mennesket. Musikken kan på underlig vis forme lyden av følelser, velsigne oss, som vel var Ragnars poeng, slik at det kjennes ut som rene heroinskudd av følelsesladd kraft, tildels avhengighetsskapende, men hvor ”Cold Turkey” er en Lennonsk velsignelse – lydsporet til livet ditt.

Poplyrikkens velsignelse er at den er renskåren hverdag.

For oss som bare meget sjelden makter å mane fram et fortrolig gudsbilde blir velsignelse – for følelsen av velsignelse kan vi jo alle kjenne på – et annet ord for kraften i sterke følelser. Kjærlighet er velsignelse, kan gjøre oss uendelig lykkelige, plutselig er vi ett med oss selv og allnaturen. Selv følelsene knyttet til døden, med tap, bitterhet, frykt og sorg, gir velsignelse forstått på denne måten. Omsorg er et annet ord for velsignelse.

Kunsten og litteraturen berører oss ved å løfte oss inn og ut av oss selv, som i Lou Reeds ”Perfect Day”, på Transformer (1972): ”Just a perfect day / You made me forget myself / I thought I was someone else / Someone good”, som ender med at det bibelske verset ”You’re going to reap just what you sow” gjentas i det uendelige. Poplyrikkens innerste velsignelse er at den tør og kan være enkel som en visdomstekst.

Til ungdommen. Ashes to ashes, funk to funky.