KK-Splonk Klikk på bildet for KK-versjonen av «Splonk, nytt demokrati». Her finnes den mer teoretiske originalteksten, som også målbærer noen kretsløpsbegrep til egen avhandling – SPLONK NYE DEMOKRATI OG TYRANNI… Richard Sennett er en av de store nålevende sosiologene med blikk for forholdet mellom den fysiske verden, medieverden og det politiske samfunnet. Hans klassiker fra 1977, The Fall of Public Man, fikk på norsk tittelen Intimitetstyranniet (1992), et viktig begrep han lanserer i boka, som raskt fikk stor utbredelse som et presist uttrykk for personliggjøringen av verden og privatiseringen av offentligheten gjennom kjendisstoff og stadig mer pekuniære, personlige oppslag om alt fra undertøy til tapet og spisevaner blant mennesker med stadig mindre betydning for en demokratisk offentlighet, men med desto større betydning for opplags-, lytter- og seertall i den hurtig voksende middelklassen med privat forbrukerorientering. Dette ligner det som av Christopher Lasch i en annen bok ble titulert som The Culture of Narcissism (på norsk i 1982), med en beskrivelse av det moderne selvet, som gjennom utviklingen av familie- og samfunnsstrukturer i etterkrigstida hadde gjort seg mer og mer avhengig av ytre bekreftelse. Vel, for nå å gjøre denne forhistorien kort; deretter kom Internett i 1993 og de sosiale mediene utover 2000-tallet.

Narsissismens kultur
Ingenting bringer frem vår indre kulturpessimist som nye landsmenn vi ikke kan speile oss i eller ny teknologi som speiler oss for mye, slik som f.eks. Facebook. Debattredaktør Marit Slotnæs skrev i Morgenbladet så seint som i 2011 at «de sosiale mediene er en naturlig forlengelse av narsissismens kultur, der de forpliktelsene man eventuelt påtar seg, er noe som bare gjelder for en selv. Punktum. Dette er så selvsagt at det knapt er verdt å nevne. Mer alvorlig er det at de sosiale mediene også er som skreddersydd for borderline-personligheter: Det vil si en personlighet som mottar sin identitet utenfra, og som skifter med omgivelsene.» Snakk om å dypimpregnere egen kulturpessimisme med Lasch. I 2013 reiste psykiater Finn Skårderud rundt med et foredrag med ingress om at «hvis Facebook hadde hatt en dislike-funksjon, kunne det vært en selvmordsmaskin», slik iallefall intervjuet i Aftenbladet ble innledet i november 2013.  Ekstrem tidsbruk, hyperprivat selvframstilling, indre uro, stadig sterkere avhengighet av ytre anerkjennelse – er psykiaterens relevante stikkord.

For noen år siden startet jeg opp et forskningsprosjekt om ungdoms forhold til den gode, gamle avisa i en hverdag med stadig flere medieplattformer tilkobla et Internett med stadig kraftigere bredbåndskabler, som i dag gjør nettklikket tidsmessig til noe lignende å bla om i papiravisa. Vel, tastaturklikket og fingerdraget over en touchskjerm, for ikke å glemme skjermlesing i seg selv, er utvilsomt noe annet enn den fingerspitzengefühl og det stillerom som skapes i møtet med papiret og dets mangel på bevegelige bilder og hyperlenker.

På tross av eller på grunn av kulturpessimistenes sosiale medieforståelse skjønte jeg at ungdoms nyhetsinnhenting og demokratiske deltagelse i vår tid først og fremst handlet om å studere aktiviteten på deres Facebook-profiler. Til faktaorientering: Barn og unge brukte allerede i 2010 6 timer og 43 minutt hvert eneste døgn foran skjermbaserte medier, og da var ikke bruk av smarttelefonen medregnet.

Medborgerskapets kultur
I våres kom den hittil beste forskningsrapporten om betydningen av Facebook for samfunnsengasjement, demokratisk deltagelse og offentlighet i Norge. Boka Liker – Liker ikke, av Bernard Enjolras m.fl. formidler omfattende empirisk forskning fra Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor. Rapporten er langtfra entydig, heller mangefasettert om alle de mulige samfunnskreftene som settes på spill gjennom en så sterk teknologi som sosiale medier, men ender uansett med et plussregnskap, må vi si; Facebook beriker muligheten for samfunnsengasjement, ikke minst for de unge; et nytt samarbeidsdemokrati oppstår (begrep hentet fra Beth Simone Novecks bok Wiki Government, 2009), ikke minst hos de unge, i form av tendens til sterkere kollektiv mobilisering og lettere sosial organisering; offentligheten og mulighetene for offentlighet ekspanderer; det deliberative og ikke minst det agonistiske demokratiet utvikles til fordel for et bredere og potensielt mer bærekraftig politisk samfunn som kritisk kan uttrykke flere problemstillinger for flere medborgere. Rapportens sluttsats er likevel åpen som å være åpen for de sterke kreftene som er i sving og som ennå ikke har satt endelig avtrykk verken på privatlivet eller offentligheten. Men generelt konkluderes med at mediekonvergensen er sterkere enn mediefragmenteringen, betydningen av og kraften i ekkokamre og informasjonssiloer har vært overdrevet, positiv forsterking heller enn negativ fortrenging foregår. Og ett hovedsignal til leseren av rapporten er tydelig nok: Facebook muliggjør og beriker helt faktisk en kultur for medborgerskap, relasjonsbygging og samforståelse.

Hva som mangler i rapportens kvantitative forskertilnærming til Facebook, er de mer kvalitative aspekt ved skriften på FB-veggen. Et gjennomført literacyperspektiv på den nye offentlighetens tekstkultur er fortsatt mangelvare på norsk, det fins noen gode tilløp internasjonalt. På den andre siden mangler også et overgripende begrepsapparat og modeller som ivaretar muligheten for det store bildet om Facebook og sosiale mediers innvirkning både på privatliv og offentlig liv, som lettere kan illustrere og turnere både kulturpessimistenes tungsinn og samfunnsforskernes lette optimisme i samme modell. Jeg skal her bare gi noen innspill til det sistnevnte.

Samfunnets to kretsløp
Mitt forslag er at vi begynner å tenke i form av de sedvanlige offentlige og private kretsløp, og hvordan de nå eventuelt løper mer eller mindre sammen som en følge av den digitale medie(r)evolusjonen. Jürgen Habermas’ modell av det demokratiske maktkretsløpet er på norsk tidligere knapt tatt i bruk som samfunnsmessig forståelsesramme, men inkorporerer de viktigste størrelsene i et politisk samfunn som samtidig er både mediedrevet og organisasjonsdrevet. Bestanddelene (stasjonene) er: 1. et varslende sivilsamfunn, 2. en diskuterende offentlighet, 3. besluttende myndigheter og 4. utøvende institusjoner. Gunnar C. Aakvaag som nylig tildelte norsk ungdom stempelet som den første politisk visjonsløse generasjon, har kalt det demokratiske maktkretsløpet for «det for tiden mest sofistikerte og best gjennomarbeidete teoretiske vokabularet for å begrepsliggjøre samfunnet med utgangspunkt i frihet og demokrati.» Det demokratiske maktkretsløpet er lett å synliggjøre, lett å forstå, men det er anno 2014 også mangelfullt.

Det sivile kulturkretsløpet er et begrep utviklet av Peter Dahlgren i krysningspunktet mellom medie- og statsvitenskap, for nettopp å kunne gripe den nye populærkulturelle og hverdagslige virkeligheten som det mer institusjonelt orienterte demokratiske maktkretsløpet ikke makter å medregne og uttrykke, men som likevel virker mer og mer inn på alle de vesentlige samfunnsinstitusjonene og det representative demokratiet som er uttrykt der. Det  sivile kulturkretsløpet består i seks kategorier med stor relevans for hvordan individet, dets relasjoner og kulturen rundt formateres, det er: sivil kunnskap, sivile verdier, sivil tillit, sivile rom, sivile praksiser og sivile identiteter. Den sivile diskusjonen, hverdagssnakket og -skrivingen, er den kommunikative motoren i det sivile kulturkretsløpet, det som på engelsk gjerne kalles for vernacular literacies. Det er i dag helt nødvendig å forstå sammenhengen og kommunikasjonen mellom den nye privatsfæren og den nye offentlige sfæren. Betydningen av hverdagens og populærkulturens deliberasjon og agoni kan uansett ikke lenger undervurderes i et samfunn som vårt anno 2014, med alle de nye tekstmuligheter og tekstkulturer som oppstår – bare i kjølvannet av Facebook. Her trengs forskning fra både stats-, medie- og lesevitenskap, foruten fra politikken og vitenskapenes far: retorikken.

Forskningsrapporten Liker – Liker ikke kan leses inn i kretsløpene, og viser f.eks. at ungdom styrker sin posisjon i det demokratiske maktkretsløpet gjennom påvisning av økt organisasjonsengasjement, mens ungdom ser ut til å tape posisjon i det sivilie kulturkretsløpet gjennom funn som indikerer lavere sosial tillit blant unge storbrukere av Facebook.

Makt- og kulturkretsløpene kan videre fortolkes og visualiseres godt i Fredrik Barths prosessuelle interaksjonsmodell, også kalt transaksjonsmodellen, sist nyformidlet i Thomas Hylland Eriksens ferske biografi om den sosialantropologiske nestoren. Barths modell for sosial form og formendring gir en anvendelig optikk på det som foregår også på Facebook i dag, for å få frem hvordan selvframstillingen / privatiseringen løper sammen med og mot medborgerframstillingen / offentlighetsskapingen og tvinner de omtalte kretsløpene sammen på nye måter til nye tekst- og påvirkningskulturer på grunn av strukturelle / teknologiske endringer. Slik Barth selv har sagt det: «Det er den problematiske prosess, transformasjonene fra enkelthandlinger til de aggregerte former som er utfordringen.» Bekreftelse f.eks. i form av likes er én hovedvaluta i den enorme og pågående transaksjonen som i dag involverer tre av fire nordmenn (95% av ungdom) hvor av 83% av disse bruker Facebook daglig.

Vel. Her skal jeg til slutt heller nøye meg med å slutte kretsløpene til Richard Sennetts mønsterbeskrivelser, som jeg innledet med. Privatiseringen av offentligheten fortsetter. Intimitetstyranniet styrkes utvilsomt med Facebook. Offentlighetsskapingen har samtidig eksplodert, og tvinner redaktørstyrt medieskrift sammen med til dels meningsskrale private ytringer til helt nye meningsuttrykk i en formidabel tekstkultur med rekkevidde både langt inn i det demokratiske maktkretsløpets institusjonelle irrganger og ut i det ytterste av det sivile kulturkretsløpet, nemlig i enkeltindividets grunnleggende identitet og i de relasjonene til omverden som bygges derfra.

Meningstyranniet
Men så! En helt ny faktor i det digitale regnskapet over demokrati og offentlighet er at det meningssvake intimitetstyranniet har fått sin meningsmaniske pendant, det skapes for tiden nemlig et nytt meningstyranni på Facebook og i sosiale medier, hvor gud og hvermann med tilgang til en smule Matteus-effekt (de rike blir rikere-effekt), kanskje først og fremst akademiske og journalistiske superbrukere, har mulighet til kontinuerlig deltagelse med ytringer om alle saker og emner som til enhver tid går gjennom FB-superbrukerens hode eller gjennom hans ofte omfattende nettverk. De rike blir veldig fort rikere på Facebook, virvles inn i en meningskarusell som driver ham (det er gjerne en han) inn i overdreven deltagelse i alskens debatter med kroppsløse FB-venner i fjerne venners venners-nettverk – som plutselig framstår som selve idealoffentligheten for superbrukeren. De samme kjennetegnene som fins på intimitetstyranniet fins i grunnen også på meningstyranniet; ekstrem tidsbruk, indre uro, stadig sterkere avhengighet av ytre anerkjennelse, men med den forskjell at den hyperprivate selvframstillingen byttes ut med manisk og overdreven saksdeltagelse og meningssynlighet.

Både intimitetstyrannene og meningstyrannene nidskriver og hastelenker fortsatt på Facebook-veggen, som er det nærmeste Facebook kommer den offentligheten som Habermas i 1992 definerte slik: «Offentligheten kan best beskrives som et nettverk for kommunikasjon av innhold og ytringer, altså av meninger. Kommunikasjonsstrømmene blir filtrert og syntetisert på en slik måte at de fortetter seg til offentlige meninger omkring bestemte tema.» Det er på FB-veggen selvframstillingen og bekreftelsen fra omgivelsene på godt og vondt kan foregå i «all offentlighet». Det er her den personlige definisjonsmakten over medborgerskapet og samfunnet samt den kulturelle distingveringsfinesse kan bekreftes i «all offentlighet».

Sammen på grupperommet
Pragmatiske unge og voksne derimot, med mindre behov for bekreftelse utenfra, bruker mer og mer Facebook som små og store grupperom til å organisere og videreutvikle både sitt eget privatliv og arbeidsliv. FB-grupper er gjerne små naturlig begrensede privatrom eller i høyden deloffentligheter, passe godt lukket for andre enn de det gjelder – klassen, arbeidskolleger, idé- og interessefellesskap, familie, lag og organisasjoner, lokale tenketanker osv. – en slags skalerte og transparente arbeidsrom. Skoleelever bruker f.eks. slike grupperom ekstensivt i forhold til å organisere og samarbeide om egen læring. Her foregår mye elevdrevet samlæring skjult for det elevene selv gjerne betrakter som den skolske skolen, når lærerne kanskje trykker seg inn og ut og rundt på It’s learning i stedet, med leksebefalinger og en stri vurderingsstrøm ut til elevene. Den nye mediesituasjonen åpner nødvendigvis opp institusjonene etter hvert, også skolen og pedagogikken, til konnektivisme (samarbeidsmodeller for læring) og peeragogy (samlæring). Dette er skolespesifikke uttrykk for det som Enjolras & co i forskningsrapporten Liker – Liker ikke kaller for det nye samarbeidsdemokratiet som oppstår i kjølvannet av medie(r)evolusjonen og transformasjonen av både det private og offentlige.

Facebook er på sett og vis hva Bertolt Brecht i 1926 etterlyste da radioen slo gjennom, han ville da gjerne ha et mer demokratisk medium hvor mottageren kunne respondere til senderen. Jeg har tidligere sagt at Internett, og i sær de sosiale mediene, i forhold til en gammel metafor om at pennen er sterkere enn sverdet, må betraktes som ei kraftfull atombombe. Med slik krigsretorikk bør vi helst forestille oss Facebook som sterkere enn ei atombombe, med et enormt behov for ytringskultur, kollektive bruksmåter og deliberative og agonistiske kvaliteter til et fungerende demokrati. Hvordan finner Facebook bruksmåter slik pennen fant det, til menneskenes og fredens beste? Det kan selvsagt bare i noen grad styres med et medium hvor alle er sin egen forfatter og redaktør samtidig. Grupperommene på Facebook reduserer imidlertid både intimitetstyranniet og meningstyranniet, uten å fjerne Facebook-veggen fra den utvida offentligheten mediet selv har skapt. Målt mot verdenslitteraturen er Facebook i klasse med Bibelen, og går nå inn i en fase hvor mediet mer og mer brukes verden over til små studiesirkler og samtaler om konkrete ting i menneskenes privat- og arbeidsliv, og det uten bokstavelig fasit i noe litterært forelegg, med samtale og dialog som metode og mål.

The Fall of Private Man
Samtidig må vi huske på at Facebook er en kommersiell privateid, global mastodontbedrift med profittbegjær, som nå kommersialiserer både privatlivet og offentligheten. Og – at verdens nye overvåkere garantert bruker Facebook for det det er verdt til å holde øye med oss som tror vi er frie borgere og mediebrukere, i det som ligner mistenkelig på tidenes overvåking av både privatliv og offentlighet. The Fall of Private Man foregår dermed i grunnen temmelig åpenlyst på hyperprivate og meningsmaniske Facebook-lenker, foruten i det skjulte, av CIA og andre «statsdrevne» aktører i den globale politisk-økonomiske orden, som i mangt langt overgår George Orwells visjon i 1984.

Richard Sennett profeterte for 30 år siden The Fall of Public Man. Han kan bare få halvveis rett i dag. Grensen mellom privat og offentlig liv har utvilsomt vært i oppløsning, slik han påpekte i et intervju i Morgenbladet i sommer. Men Facebook-veggens offentlige og demokratiske potensiale forvaltes nå og i den nærmeste framtida av den nye Private-Public Man, som virkelig er i støpeskjeen, og som er det mennesket som klarer å turnere den nye friheten til å mene om verden og bekrefte seg selv, og som lar det demokratiske maktkretsløpet og det sivile kulturkretsløpet tvinnes i henne selv og i samfunnet på bærekraftig og kritisk vis.

Det er liten tvil om at alle samfunnets viktigste institusjoner kan og må bidra til denne dannelsen, om det nå er det offentlige byråkratiet, skolen, næringslivet eller de redaktørststyrte mediene som fortsatt dominerer den offentligheten som bidrar mest til det demokratiske maktkretsløpet, som tross alt fortsatt er det som forvalter det upersonlige og mest mulig objektive verdisystemet et godt samfunn sårt trenger.