sammen-hver-dag

Jeg skjønte straks jeg åpnet denne boka og bladde gjennom første gang at jeg skulle lese Kaja Schjerven Mollerins Sammen, hver dag – Om fellesskap i litteraturen under en reise til Piemonte i september i år, for å feire en god venns 50-års dag midt blant de vinrankene som så ofte ligger innbundet i tåke at druene har fått navnet Nebbiolo, av nebbia = tåke. Under innhøstingen ligger Piemonte gjerne innhyllet i tykkeste tåke. På veiene som leder opp til kjernen av det store drueområdet, med alle sine gamle tradisjoner og fornybare naturressrurser, står skiltene som signaliserer 50 km/t in caso nebbia derfor tett.

 

Essayisten Kaja Schjerven Mollerin (KSM) gjør befriende lite bruk av personlige rammefortellinger i sine lett essayistiske skrifter, kan hende går hun rundt med en gammel discman for å lytte seg inn på Seamus Heaneys fysiske stemme, eller hun springer over universitetsplassen og blir stående foran noen plakater av romfolk som gir henne assosiasjoner til George Orwells forfatterskap. Men KSM tåkelegger ikke tekstene sine med et personlig lag, hun er ikke hovedpersonen i sine egne essay, i stedet kan stemmen hennes høres som klokkeklare meldinger om det store menneskelige behovet i vår tid for tilhørighet, hjemfølelse og fellesskap, gjerne slik det kan finnes utlagt i den beste litteraturen og kunsten.

 

Sammen, hver dag består av 12 korte og lesbare essay, fem av dem om sju mannlige forfattere, sju av dem om åtte kvinnelige forfattere. Det er påfallende at de essayene jeg selv liker best, oppdager jeg, alle handler om mannlige forfattere. Jeg liker spesielt godt teksten som skriver sammen Walt Whitmans, Woody Guthries og Bob Dylans verk og visjon. Jeg liker godt hennes essay om George Orwell, og tittelessayet om David Simons teveserie Treme (2010-). Jeg erkjenner derfor glatt at jeg antagelig har godt av å lese en kvinnelig essayist, i sær om hennes kvinnelige favorittforfattere. Det er en personlig ting at jeg av dem stort sett foretrekker hennes forsøk på å forstå essayistene og virkelighetsskaperne Susan Sontag eller Arundhati Roy framfor de store kvinnelige romanforfatterne hun tar fatt på, slik jeg tiltrekkes av hennes forsøk på å fange muntligheten hos Toni Morrison eller kjenne på tyngden i fellesskapingen i sanglyrikken hos Lucinda Williams – eller Woody Guthrie.

 

Dyphumanistisk litteraturperspektiv

Sammen, hver dag er befriende lesing. Det er uvant i vår tid å møte en så dedikert og gjennomført dyphumanist, når humanismen i dag er så pass radikalt utsatt – fra sedvanlig hold; statsledende politikere og framtredende økonomer, men i vår tid også fra de sosiale medienes fragmentering av livet & personalisering av mediene, fra biologiens og sosialdarwinismens stadig pågående beslaglegging av kulturell definisjonsmakt, og stadig oftere også fra kunsten og litteraturen selv som så gjerne vil fange tidsåndens dehumaniserende monster, men som dermed nettopp står i fare for heller å ramme inn det humanismen kunne balansert eller underminert enn å frigjøre oss til livsdugelig fellesskap. Ikke denne boka.

Det er rett og slett lenge siden jeg har kjent på en slik underlig og frydefull vellyst over å kjenne igjen en dyp stemme i meg selv, som når jeg leser KSMs essay. Hva er det med stemmen hennes?

 

Vel, først. I forordet skisserer hun lesningens fellesskap som et forestilt fellesskap av enkeltlesere som gir oss «en dypere forståelse av hva det vil si å inngå i en større sammenheng». Hun gjør Friedrich Schiller og hans Brev om menneskets estetiske oppdragelse (1795) til sin hovedallierte og grunngivende humanist, den tenkeren hvis betraktninger godtgjør hennes eget utvalg av forfattere og tekster som formidler «en tro på mennesket, tro på oss, tro på hva vi kan få til i fellesskap». Schiller dukker ikke opp noe sted seinere i boka. Han er bare med, kan det virke som, for å kontrastere Kants (Kritikk av dømmekraften, 1790) og tidligere tenkeres manglende forståelse av kunstens evne til å skape tilhørighet, som noe mer enn tilhørighet til naturen, når Schiller anerkjenner kunstens helende kraft på oss selv, foruten dens evne til å oppdra oss til å se og anerkjenne også andre som hele, mener KSM.

 

Fins det noe mangelfullt i selve det filosofiske utgangspsunktet hennes, så er det et totalt – og naturlig – fravær av det som mer enn noe annet preger menneskene i dag, nemlig de ikke-litterære artefaktene, den nye skriftteknologien og de sosiale mediene med sin muntlige vending som erstatter alt fra brev til bøker. Litteraturen tegnes altså innledningsvis ganske så romantisk opp med sin egen subversive og helende offentlighet, etter Novalis alltid på vei hjem. Men KSM erkjenner sin litterære romantikk og samfunnsmessige anakronisme: «Jeg er svak for den dype humanismen i Schillers betraktninger. Og jeg er svak for den usvikelige tilliten til at de erfaringene vi gjør oss i møte med kunsten, er erfaringer vi tar med oss ut i verden. Jeg tror på det han skriver.» Jeg er som sagt svak for den dype humanismen i KSMs betraktninger, og ja, jeg tror på det hun skriver. Jeg erkjenner også glatt at det kan være litteraturviteren i meg som gjør meg så svak og troende, mer enn samfunns- og kulturviteren. Jeg har personlig alltid satt Olof Lagercrantz’ forståelse av litteraturens retningsløse nytte høyt, når han sier at den beste litteraturen immatrikulerer oss ved følelsenes universitet.

 

Å lese, forstå og kroppsliggjøre hjemreisen

Det romantiske urmotivet om å komme hjem er selvsagt uendelig gyldig, også i vår migrasjonstid. Men spørsmålet er hvordan – og ikke minst er spørsmålet hva som skal kalles hjem? Norge er visstnok det landet hvor folk flest prosentvis mer enn noe annet sted eier sin egen bolig, hvor enkeltmennesket / familien markerer sitt territorium med hekkinnhegna eneboliger: HJEM. (Stavanger er visst igjen det stedet i Norge hvor denne prosentandelen er størst, men er også en by med over 20% innvandrerbefolkning.) Den økonomiske vellykkethetens HJEM. Det fungerende sosialdemokratiets HJEM. Den nasjonale kulturens HJEM, som den norske høyresiden lefler slik med for tida. Det er ikke dette «hjem» som etterspørres her. Heller ikke Jan Eggums psykologisk-seksuelle (og nostalgisk-romantiske) hjemlengsel i «Mor jeg vil tilbake». Er målet å være hjemme overalt? Det kosmopolitiske Home is where I lay my hat, eller… Jeg husker godt salig Georg Johannesens mer radikale forslag til dannet hjemforståelse i hans siste bok, Eksil (2005), i pakt med Hugo av St. Victor (1096-1141), målet er ikke å føle seg hjemme noe som helst sted i verden. Da vil det kunne gå oss godt, mente han, både som individ og fellesskap. Mon det, det fremstår vel idealistisk i dag, bortimot overmenneskelig. Det må sies at KSM gjør lesninger av enkeltverk her. Men med så pass klare føringer og uttalte stikkord for hva boka ønsker å diskutere og gjøre med oss lesere, er det kanskje som mangel å påpeke at det ikke reflekteres enda mer over de sentrale begrepene som «hjem» og «reisende». Ikke minst fordi de også er så på hogget overfor det samfunnet og den verden vi nå bebor anno 2013, og fordi humanisten og kunstneren på sin side trenger samtidsmessige roller og funksjoner.

 

Men det blir forbilledlig tydelig gjennom KSMs lesninger at litteraturen uavlatelig, bevisst og underforstått og bare av nødvendighet, kan rammes inn av forholdet mellom «hjem» og «reise», om det nå er som i Bibelens ytre reise til det lovede land – som ikke omtales her, alle forfatterne her tilhører på sett og vis 1900-tallet, ja, Whitman er den eneste fra århundret forut – eller i mange romaners individuelle indre reiser, som oftest i uavlatelige kombinasjoner av indre og ytre reiser. Et sted tar KSM i bruk et nydelig lite begrep om «sammenhengskraftens betydning» for mennesket og for fellesskaping. På sitt beste er hun nettopp en formidler av litteraturens forestillingskraft som gir oss den nødvendige sammenhengskraft i og mellom livene våre.

 

Jeg har tidligere formidlet en liten flik av Nicolas Bourriauds relasjonelle kunstfilosofi til Vagants lesere, i artikkelen «For en avradikalisert kulturradikalisme» (2009). Bourriaud introduserer bl.a. semionauten (tegnfareren) som en samtidsmessig kunstnerrolle, «en stifinner som slår nye røtter på sin vei og opplyser om farlige veikryss, en som oversetter og transkoder mellom lokale virkeligheter under tegnbombardementet fra den kapitalistiske billedmaskinen», skrev jeg i 2009.  Jeg kan fortsatt anbefale Bourriauds verk, ikke bare til billedkunstnerne, også til forfatterne – og leserne. Det er et lignende forehavende KSM har for seg her, og det blir ingen steder tydeligere enn i det meget gode essayet «Se etter meg. Om Whitman, Guthrie og Dylan». Bare konklusjonen er verdt pengene i all sin overraskende sannhet: «Whitman ser inn i fremtiden. Guthrie står med beina godt plantet i sin egen samtid. Og Dylan, Dylan ser alltid bakover.» Her formidler KSM Whitmans selvforståelse som the equable man, likevektens menneske som kan gå inn i ulike roller med ulike stemmer. «I am large, I contain multitudes», sier Whitman. Og jeg skjønner at Whitman var en perfekt semionaut allerede for 175 år siden, hvor det å se den andres sjel = demokrati, hvor litteraturens nytte er at den legger seg selv til grunn for livet, presser sine forestillinger på verden og gjør dem virkelige, slik KSM utlegger ham. Bourriaud skriver i 2009 at “kunsten kan beskrives som et alternativt klippebord for det sosiale narrativet.” («Ustabile forbindelser», i Nabolagshemmeligheter – kunsten som byprosess, red. Jan Inge Reilstad, 2009)

 

Jeg husker da jeg satt på kjøkkenet hjemme i 18-20-års alderen og leste, ensom og frydefull, Sangen om meg selv, før jeg gikk på et sikkert heidundrande vorspiel. Slik har KSMs lille bok også avdekket noen lag i min egen utvikling jeg hadde glemt bort, at jeg veldig lenge har foret egen identitet med det som kan avskrekke hjemmets problematiske fellesskap, det som kan frigjøre meg til hjemmefølelse i det hjemløse, det som kan gi selvforståelse og tilgang til det store humanistiske fellesskapet, men også det store behovet for anerkjennelse og kjærlighet som automatisk oppstår i en slik hjemløs bevegelse. Jeg gleder meg til å dra den boka fram igjen, fra 1947, kjøpt på Odd Noregers antikvariat i Stavanger, med Kai Fjells illustrasjoner. Vi tar jo nettopp med oss minnene og stedene, i sær de minnene og stedene som «kjærligheten graver ut i oss når den ikke varer», slik KSM skriver om Lucinda Williams sanglyrikk. For Nicolas Bourriaud er treet det mest radikale, det som gir begepet radikal innhold; standhaftig på én eneste stor rot. Hva vi og verden trenger, mener han, er den stikk motsatte metaforen, med en forståelse av at vi alle er mange og hører sammen i vår bevegelse og stadige rot- og knoppskyting. KSM berører også rotmetaforen, via Gertrude Stein, som hun parafraserer: «Hva er poenget med røtter om du ikke kan ta dem med deg?»

 

Litteratur, natur og sammenhengskraft

Å lese Sammen, hver dag nå, i 2013, rett i etterkant av at Jan Kjærstad i Menneskets vidde (2013) igjen har hamret løs på dr. Freud, det er også betimelig, for KSM er en usedvanlig flittig bruker av psykoanalytikerens tanker og essay i sine lesninger her, og står virkelig på skuddhold i forhold til Kjærstads kulepunkt. Men det er temmelig fine og velvalgte essay av Freud KSM tar i bruk, og kan hende er det så enkelt som at 14 av disse 15 forfatterne alle tilhører Freuds århundre, og dermed godt kan leses med og mot dr. Freud. Mens den 15, Whitman, er umulig å lese med Freud, heller kan leses med og mot Darwin. Likevel er KSMs lille bok på Kjærstads side, ikke minst slik hun formidler Whitman, hun er nettopp interessert i å forstå utvikling og forandring, tilfeldighet og tilpasning, som er noen av de ordene Kjærstad etterstreber for den nye romanen han alltid har vært på jakt etter. Men Kjærstads poeng er nok mer på litteraturskapingens enn litteraturlesingens (litteraturgjenskapingens) nivå. Selv kommer jeg alltid på Olof Lagercrantz når det kommer til Darwin og skrivemåter. Olof Lagerkrantz skriver i Om kunsten å lese og skrive (1985) om Darwins tidlige og mer ukjente ungdomsverk, 20 år forut for Om artenes opprinnelse gjennom det naturlige utvalg eller de begunstigede rasenes bevarelse i kampen for tilværelsen (1859) – og samtidig med Whitman:

 

Bokens sider ligner esker så overfylte med iakttagelser at man får inntrykk av at en hel del er havnet utenfor. […] Darwin unnskylder seg gang på gang med at han ikke har rukket å bearbeide fremstillingen språklig, men det virker som mangfoldigheten ordnet seg av seg selv. […] Et hittil ukjent mønster holder på å vokse frem. Han haster fremover og kanskje er det dette som gir stilen slik en glans.

 

Ordene kunne passet også på Whitman. Stephen Jay Gould (1941-2002), paleontolog og evolusjonsbiolog foruten i sin tid eminent essayist i Natural History Magazine, med sin teori om punktuert likevekt og sprangvis evolusjon, avskrev stigen som metafor for menneskets evolusjonære utvikling, og mente heller at busken var den sanneste metafor. Survival of the fittest betyr ikke at de dominante har større sjanse enn de utbyttede arter, men at de som tilfeldigvis eller bevisst befinner seg på den rette utkanten av busken og der har posisjonert seg med alternative og nøysomme former og forsyningsstrategier; they will survive. Mennesket ligner dinosauren, ikke Gud, sa han også. Menneskeheten deler hestenes ”sørgelige skjebne når det gjelder reduksjon fra en tidligere overdådig busk til én enkelt overlevende kvist – nettopp den ekstreme skrøpeligheten som setter oss i stand til å bygge en stige.” (Livets lille spøk, 1998). Både livet og litteraturen er en busk. Den menneskehetens skjebne Gould her beskriver trenger utvilsomt litteraturens forestillingskraft og sammenhengskraft. Forfatteren bør tenke i og med skrivemåter som synliggjør og muliggjør busken, ikke stigen. Vel, det kan hende Freud fortsatt har litt å bidra med, og romanen har jo utvilsomt et stort buskpotensiale i seg. Hva vi ikke trenger er ytterligere biologisering av den stadig mer komplekse kulturen og det komplekse, kommunikative menneskelivet og den komplekse samfunnsbyggingen vi derfor er blitt avhengige av. Den simple sosialdarwinismen er hva kunsten og litteraturen kan avdekke og avskrekke. I 1943 skrev Woody Guthrie på gitaren sin: «This machine kills fascists». Det er også et kunstnermotto.

 

Skriftstemme, filosofiske spørsmål og hverdagsspråk

Men tilbake til spørsmålet jeg lanserte innledningsvis: Hva er det med stemmen hennes, hva er det som skaper den behagelige tekstflyten som driver meg gjennom essayene som var det små kurs i mindfulness? Er det bare denne evnen til å spørre så enkelt og godt? At essayene og lesningene er hengt opp på store og sentrale humanistiske spørsmål av typen «hvor mye tilhørighet trenger et menneske» – til lesningen av Herta Müller, eller «hva slags samfunn er det best for oss å leve sammen i» – til lesningen av George Orwell? Eller er det hennes stadige oppsummering over egen lesing i slike setninger som «jeg er svak for…» eller «jeg liker så godt denne måten…» som nedfeller seg i meg når jeg leser? På sitt beste er hennes enkle spørsmål antagelig avanserte tankeredskap.

 

Samtidig føles stemmen hennes sømløs på en måte som plutselig får meg til å tenke at jeg glir gjennom tekstene med litt for lav friksjon. Hva var det Leonard Cohen sang i «Anthem» (The Future, 1992)… «There’s a crack in everything, that’s how the light gets in«. KSM tør å innta en romantisk posisjon overfor litteraturen og dens nytte, hun forvalter et romantisk humanismebegrep, står stemmen hennes i fare for derav å bli for behagelig, uten de revnene som kan flerre åpent det uoversiktelige landskapet mellom vårt indre og våre ytre liv anno 2013? Nei, definitivt ikke. Stemmen hennes har muligens noe av klangen sin også fra det den ikke formidler, f.eks den nye teknologiens språklige og sosiale muligheter og utfordringer til litteraturen. Men samtidig forandrer ingen teknologi noen gang de humanistiske grunnforholdene ad behovet for fellesskap, samhørighet og kjærlighet, som er KSMs emne for de lett essayistiske litteraturlesningene.

 

På side 143, om Lucinda Williams siste album fra 2011, Blessed, finnes en veldig fin setning om språkets mulighet for å fange og formidle felleskap og fellesskaping. Det står midt på sida: «Jeg tror vi har et mindre dekkende sekulært språk for de usynlige båndene som binder folk sammen.» Jeg tenker at det er sikkert sant. Jeg tenker også at hverdagsspråket ikke trenger å hegne om sin sekularitet på den anti-ditt-eller-datt-måten. Det religiøse, eksistensielle og filosofiske hører like gjerne hjemme i hverdagen som i kirka eller på universitetet. Det akademiske, kirkelige og høyverdige språket hegner på sin side kanskje for mye om sitt eget ekspertspråk og sine elitistiske språktradisjoner. Jeg tror at vi i dag trenger å utvikle vårt humanismebegrep og vår forståelse av det sekulære og hverdagslige, ikke minst i og med betydningen av de sosiale, digitale og skjermbaserte mediene på slike størrelser som identitet, demokrati og litteratur, og at KSM ganske sikkert vil kunne være en viktig premissleverandør og språkutvikler i den sammenhengen. Hun har utvilsomt den fellesskapsviljen og sammenhengskraften som trengs.

 

Mistankens og dødens fellesskap

Sammen, hver dag er blitt mer troverdig for hver eneste dag som er gått siden jeg først åpnet den, mindre antagelig fordi leseopplevelsen er så voldsomt sterk – jeg har ikke hatt noen å dele leseopplevelsen med ennå, dere er de første, de er få leserne i Norge å dele med, utenfor smale litterære fellesskap situert i litteraturinstitusjonenes Oslo – men fordi livet nylig har talt så sterkt og direkte til meg om betydningen av utenforskap, ensomhet og død. Men før det også ei gate i Torino, på vei hjem fra det indre Piemontes bugnende vinåser, hvor jeg plutselig står framfor en minnetavle for Friedrich Nietzsche, som visstnok elsket Torino og utsikten til den takkete rekken av spisse alper, ja, det var akkurat der han i sin tid, var det i 1889, ble vitne til en hest bli pisket og slått og trett synke sammen på gata i Torino, hvor etter Nietzcshe skal ha lagt seg ned og slått armene rundt halsen på hesten og grått og grått for siden aldri å regnes som tilregnelig. Nietzsche, den uttalte antihumanisten, som hadde brukt tiåret på å angi de menneskelige, altfor menneskelige (1878-1880) hindrene for den frie ånd på dens vandring mot virkelig opplysning. Han som i Den glade vitenskapen (1882) også skrev:

 

Kanskje finnes det fortsatt en fremtid for latteren. Nemlig når menneskeheten har gjort setningen «arten er alt, én er ingen» til sin, og dermed fått fri og total tilgang til denne ytterste befrielse og ansvarsløshet. Kanskje kommer latteren da til å slutte forbund med visdommen, kanskje finnes det da ingenting annet enn ’glad vitenskap’. Men inntil videre ser saken helt annerledes ut, inntil videre har tilværelsens komedie ennå ikke blitt bevisst seg selv, inntil videre lever vi fortsatt i tragediens epoke, moralens og religionenes epoke.

 

Vel, Nietzsche er lesverdig, men denne aforismen viser som så mye annet han skrev at han kom til kort når det gjaldt å forstå livet og fellesskapet. Mennesket kan ikkje gjøre setningen «arten er alt, én er ingen» til sin. Nettopp fordi vi har setninger er vi ikke lenger bare en hvilken som helst dyreart – mennesket blir gitt av de differensierte kulturene og praksisene som setningene over mange tusen år har skapt. Nietzsche, den ensomme romantiske vandrer som tenker og tenker sin egen ensomhet og annerledeshet frem som (anti)humanistisk norm, han krakelerer i Torino til galskap framfor en trett og overarbeidet hest. Fins det noe mer overbevisende uttrykk for betydningen av menneskelig fellesskap i litteraturen og livet, eller for at vi er dømt til å leve i «tragediens epoke, moralens og religionenes epoke»? Selvsagt! Men det er på denne paradoksale måten Nietzsche er en veiviser for fellesskapet, tenker jeg. Jeg nevner ham fordi han er den eneste av mistankens store hermenutikere – Marx, Nietzsche, Freud – som KSM ikke bruker eller refererer til. Ja, hun nevner heller ikke Darwin da, som selvsagt hører hjemme der, han også.

 

Fem dager etter hjemkomst fra 50-års lag i Piemonte – med blomstrende taler som gjenforteller vår felles historie på modent nok vis (jeg drar personlig fram for jubilanten vår gamle favorittsang fra ungdommen, Bowies «Station to station» (1976), bl.a. om «the European Canon», treffende syntes jeg, midt inne blant europeiske vinranker, flak med hvite trøfler og spor av vindrikkende diktere; Barolo by var for øvrig fylt av nordmenn), hvor betydningen av fellesskap og lange vennskap ble så hørbare og synlige for oss – får jeg en telefon som forteller at en av festdeltagerne, en av de nærmeste og lengste gutta boys, akkurat han som var aleine, uten egen familie, uten egne barn, med temmelig fersk kjærlighetssorg, som i samtale hadde utvist vilje til selvoppgjør, men med enorm vennekrets, fylt av idealistisk menneskelighet i alt sitt virke, han hadde gått inn på sitt eget bad for siste gang dagen før, låst døra på innsida. Ikke da, men nå når jeg skriver dette, skjønner jeg at dét er den hendelsen som aller mest har formet denne teksten for min del, formet min leseforståelse av KSMs lille og vakre bok om noen utvalgte litterære verk som hun gillar, og som hun vil bruke til å formidle leserne tro på hva vi alle kan få til i fellesskap. Jeg har aldri noen gang vært mer mottakelig for hennes budskap.

 

Dagen etter begravelsen lagde jeg ei spilleliste på Spotify til min jordfesta venn, han var en dedikert musikkjenner uten sidestykke, det var helt naturlig å innlemme Lucinda Williams «Blessed» på lista. Ja, «Tom Joad (Part 2)», Woody Guthries «Dust Bowl»-sang, og Patti Smiths «Because the night», fikk også plass. Alle sammen er sangtekster KSM er innom på sin vei hjem gjennom litteraturen, hun har blikk for det muntlige og for sangtradisjonens betydning for mennesket og fellesskapet. Blues kommer av uttrykket blue devils (fra 1600-tallet) som betegner sinnstilstander forbundet med melankoli, slik som tristhet, tomhet, trøtthet, leser jeg, og tenker med dyp sorg på min salige venn, med sine omfattende blues-kunnskaper, han fikk en blue devil i seg som selv ikke han klarte å riste av seg. Eller som KSM skriver et sted i essayet om den ferske nobelprisvinneren Alice Munro, min livsbror ble et radikalt in dividuus, det latinske uttrykket for individ, som bare betyr: det som ikke kan deles. Det er bare det som kan deles som kan heles, tenker jeg. Mennesket er utvilsomt et relasjonelt vesen. Virkeligheten er først og fremst relasjonell.

 

Jeg… og du… essayet

Jeg er i gang med Treme, om New Orleans og utviklingen av dette musiske bysamfunnet etter orkanen Katrina, noe jeg lenge har unnlatt, tror jeg, i redsel for å bli skuffet, etter den gedigne opplevelsen av fem sesonger med The Wire (2002-2008), med sine mange illuminative perspektiv på et annet bysamfunn, det i Baltimore, midt i avindustrialiseringens depresjon, med kolossale samtidsmessige voksesmerter. David Simon, snakk om å være kollektivromanens nødvendige viderefører! Nå når sønner og døtre bor inne i alskens seriemorder & feelgoodteveserier, kan det finnes noe viktigere å reflektere over og formidle for en kritiker enn Treme? Bra valg!

 

Alt sammen understreker bare her til slutt, i det minste for meg selv, at denne lille boka til Kaja Schjerven Mollerin, den svarer særdeles godt på sine egne, enkle og gode spørsmål, alltid om store og sentrale humanistiske problemstillinger, også gjennom hvilke verker den leser og anbefaler oss. Eller også, bare gjennom måten hun har formidlet f.eks. Seamus Heaneys egen erfaring med sin egen skriftliggjøring av en personlig livshendelse, om hans redsel for at han egentlig var mer opptatt av å skrive et godt dikt enn å si hva som faktisk skjedde. «For dikteren er dette også en moralsk utfordring», sier KSM. Hun ber i grunnen oss, leserne, sammen med sine utvalgte essayister og diktere, virkelighetsformidlere og fiksjonsskapere, om å bære dette menneskelige ansvaret med stor ydmykhet – å forme språk til noe som kan forme en felles virkelighet, hvor vi føler tilhørighet og vil være til – og bære ansvaret sammen, hver dag. Det er: Lesingen og samtalen om lesingens helende fellesskap.

 

«Men hva om det var jeg?», spør KSM på typisk dyphumanistisk vis i essayet om Arundhati Roy og hennes bruk av språket til det som også George Orwell og mange andre store essayister alltid gjør; å avprofesjonalisere den offentlige debatten, dedifferensiere verden, gi oss mennesker sammenhengskraft. Men hva om det var jeg? Slik spør KSM seg selv like mye som litteraturen. Slik blir hun essayist. Bare det – å bli påminnet dette enkle spørrende, humanistiske grepet til livet og litteraturen. Det er en virkelig gave.

(September-oktober 2013)