skjermbilde-2010-11-01-kl-123858.jpgDet hendte i de tider en ansiktløfting av hele samfunnet. Den bestod ikke av avrynkede kinnfolder og tuber med botox men av nuller og ettall, og ble defor bare kalt digital. Tallene for rundt jorda på ett sekund i et interåndelig nettverk og ble til bilder, lyd og tekst som var du sammen i gråt og latter med hvem du ville alle steder samtidig. Der den fysiske ansiktløfting gjorde menneskene vakre og ensomme, skapte den digitale rufsete samtaler og sosialt liv. Denne tidens helligste skrift ble bare kalt Ansiktboka, eller Facebook på engelsk. (Kronikkform i Aftenposten HER.) Litt gammeltestamentlig språk og Facebook som metafor for den nye medieformasjonen gir mulighet for å reflektere noen større spørsmål relatert til minst to oppslag i avisene de siste ukene.

På den ene siden Student-Norges aksjon for utvidet bruk av elektroniske hjelpemidler i undervisningen. Seinest imøtegått den 13. okt. av prof. Thomas Hylland Eriksen ved UiO, som henviser til at studiesituasjonen er den samme nå som under Platons tid for 2380 år siden, og det har vært noen medierevolusjoner inni der, bl.a. Gutenbergs trykkpresse. På den annen side, Platon var kanskje den første som formulerte sterk skepsis til ny kommunikasjonsteknologi, han mente den nye håndskriften utvendiggjorde minnet og hukommelsen, menneskene stod i fare for å miste en kvalitetsegenskap, mente han. Mange kultur- og teknologipessimister har skrevet uendelig mye i Platons fotspor, men i møtet med de nye digitale og sosiale mediene har de fått en kraftig utfordring.

Den 4. okt. hevder leseforsker Anne Mangen ved UiS at det finnes en ukritisk hyllest til og bruk av PC i skolen. Hun gjør det mest på vegne av papirboka og nytten av sammenhengende lesning. Jeg tror begge deler er sant og aktverdig, men ingen bør frykte skjermen som leseflate, den er her, den utvikles stadig og vil uvegerlig overta mer og mer av lesingen og skrivingen som foregår i samfunnet. Jeg leser fortsatt mye, og foretrekker helt klart papir, selv om jeg allerede har en Kindle og en iPad, samt en iMac og en laptop. Min skjønnskrift har alltid vært styggskrift og jeg bruker den nesten aldri, selv om jeg av og til sender et postkort fra utlandet som jeg må tyde for mottageren når jeg kommer hjem. Vi språkdyr vil i fremtiden ha mindre og mindre papir mellom hendene og flere og bedre digitale kommunikasjonsverktøy og leseplater, balansen finner vi antagelig i løpet av et par tiår. De kognitive egenskapene som går tapt i denne E-volusjonen er antagelig til å leve med og overgås i utgangspunktet av det potensialet som allerede delvis er åpenbart. Utfordringen er heller ideologisk og politisk-økonomisk og kommer fra det totalvisualiserte samfunnet, under den bildedrevne kapitalismen.

Kultur- og leseforskeren har imidlertid rett i én ting; at den digitale revolusjonen med alle sine medier, plattformer og applikasjoner ikke først og fremst finner sted i skolen og undervisningen, men i fritida og offentligheten. Vi er alle hensatt til to store informasjons- og læringsinstanser i samfunnet, og det er skolen og offentligheten. Det er i fritida og gjennom offentlighetens transformasjon at de nye digitale og sosiale mediene forandrer på livene våre, endrer på maktforhold og politisk-økonomiske strukturer. Bare dette: Hva gjør digitale og sosiale medier med de tradisjonelle massemediene og demokratiet, og måten vi opplever oss selv som demokratiske borgere? Hva skjer med deliberasjonen, den offentlige samtalen hvor de beste argumenter helst skal slippe til og debatteres slik at beslutningene blir reelt demokratiske? Hva skjer med kvalitetsjournalistikken, kritikken og meningskampen?

I Norge finnes det ennå knapt forskning på bruken og virkningen av Facebook og sosiale medier. Facebook ble først allment tilgjengelig i 2006. I dag er det verdens tredje største ”land” målt etter sine godt over 500 millioner innbyggere. I Norge har ca 50% av innbyggerne egen profil på Facebook anno oktober 2010. En rekke internasjonale forskningsprosjekt på ungdom og bruken av nye medier har de siste årene ikke uventet konkludert med at noe stort er i gjære med vår mediebruk og fellesskapsforståelse, men vi mangler ennå innsikt i betydningen av de sosiale mediene både på skole og offentlighet, som jo bærer på så mye av ansvaret for et fungerende demokrati.

Jeg satte meg derfor ned forleden og sammenfattet noen positive observasjoner fra min egen bruk av Facebook. Den første handler rett og slett om utbredelsen av mediet. Når 50% av norske innbyggere er på Facebook, og flere og flere i alle aldre bruker mer og mer tid på å lese og skrive på sosiale medier, ja da får det betydning, når døgnet bare har 24 timer. De tradisjonelle massemediene mister lesere og seere mens jeg skriver dette, og offentligheten endres. Medieprofessor ved NYU, Clay Shirky, bruker i sin siste bok et begrep om kognitiv merverdi, om den tida som frigjøres til andre borgeraktiviteter når vi plutselig bruker halvparten så mye tid på tradisjonelle massemedier. Arbeidet adler, men det kan også fritida gjøre. Bare i USA har man pleid å se TV for 200 milliarder timer i året. Det er et enormt potensiale her, for deltagelse og deliberasjon, individ- og fellesskapsforståelse, lese- og skriveforståelse, for forandring av liv og samfunn. Tenk på Wikipedia. Bare på iTunes finnes det visstnok 2500 applikasjoner til forskjellige sosiale medier.

Den andre observasjonen jeg gjorde er den overraskende høye kvaliteten på deler av den debatten som foregår på Facebook blant mine egne venner, som vel avspeiler mitt sosiale og faglige ståsted, og som bl.a. inneholder mediefokuserte journalister og samfunnsorienterte akademikere, men også selvsikre barn, kåt ungdom, svirebrødre, fotballfreaker, kolleger, bestemødre, potensielle dater og ukjente. (Facebook er det mest klasseløse grupperommet så langt, temmelig uømt for generasjoner.) Det synes allerede å ha utviklet seg lese- og skrivemåter som fungerer bedre på Facebook, og som genererer samtaler og debatter milevidt fra massemedienes egne nettdebatter, fulle som de ofte er av pur uvilje mot saklig debatt. Ja, enkelte av de debattlenkene som kan finnes på Facebook overgår, målt etter en deliberativ målestokk, selv papiravisenes egne beste redaktørfiltrerte debattsider. Hva betyr det for reproduksjonen av det offentlige rommet og det deliberative demokratiet? Lokalt, nasjonalt og globalt?

Den tredje observasjonen er erkjennelsen av at vennekretser på Facebook eller andre sosiale grupperom ikke er avsluttede rom. For selv om man godkjenner venner og man har sine egne ”venne”-offentligheter på Facebook, jeg har per nå 540 ”venner” eller kontakter, så er det ingen som har de samme vennene. Det er dermed usynlige dører mellom vennekretsene, som det stadig strømmer lokal informasjon, nyheter og allmenn kunnskap gjennom, sammen med alt det andre som vi utveksler daglig. Ingen vennekretser er like, det formidles automatisk mellom og gjennom dem. Noen venneoffentligheter er også så store at de kan sammenlignes med tradisjonelle deloffentligheter á la tidsskrift eller lokalavis. Mange venneoffentligheter kan altså henge sammen til en større kollektiv offentlighet som er usynlig for oss.

            Digitale og sosiale medier vil neppe revolusjonere skoleverket og undervisningen, utover at lærernes verktøykasser får en kraftig opprusting. (I hvert fall ikke før skolen igjen får tilbake deler av sin gammelgreske originalbetydning som fritid, av gr. schola.) David Buckingham leder arbeidet ved Centre for the study of children, youth and media ved University of London, og foreslo i 2007 at skolen nå med fordel kunne tenke på seg selv som en key-public-sphere-institution. E-volusjonen skjer altså heller i hverdagslivet og i offentligheten, hvor vi tror vi er våre egne herrer.

Hva jeg vil kalle den massemediale vending handler om at vi allerede har tatt store steg bort fra en sitt-ned-og-bli-fortalt-kultur (tradisjonelle massemedier) over mot en lage-og-gjøre-kultur (sosiale medier), eller fra en-til-massen (avis, radio, TV) til mange-til-mange kommunikasjon (Facebook & co). Facebook og de nye sosiale mediene lar rett og slett den enkelte “leser” bli sitt eget forlag, sin egen redaktør og sin egen potensielle journalist, ved en ganske så dramatisk masseamatørisering av skrift- og meningsproduksjonen, samt en omfordeling av fritidsbruk som den moderne vestlige verden knapt har sett før. Her må et stort forskningsstøt til, om vi skal komme ajour med utviklingen. I 2009-rapporten fra det EU-initierte forskningsprosjektet CIVICWEB konkluderte David Buckingham: “Trying to track civic and political participation in domains like Facebook is increasingly important but also hugely complex.”

Det skandinaviske sosiale demokratiet misunnes oss ofte, sies det, av innbyggere i mer markedsliberale eller totalitære statsløsninger, mens vi selv i vår petromaniske hverdag  stadig oftere anser staten for teknokratisk, korporativ eller bare helt unødvendig. Vi kunne spørre: I hvor stor grad har den norske kollektive offentligheten, ikke minst skapt og reprodusert av norske aviser og massemedier, bidratt til et mer (eller mindre) deliberativt demokrati enn mange andre steder, som nettopp har kunnet være motmakt mot de politisk-økonomiske maktinteressene og de teknokratiske og korporative farene ved institusjonaliseringen av samfunnet?

Den store kollektive offentligheten, som vi har vent oss til å forestille oss i kjølvannet av Jürgen Habermas’ begrep om Borgerlig offentlighet (fra 1962), synes for mange truet av Internettets nye muligheter, ikke minst av fragmentering og personalisering. Platons redsel for skriften lurer i dag frem så mange plasser, som frykt for at Internettet og PC’en avlærer oss viktige egenskaper, gjør oss dumme og apolitiske. (Noen viktige bokbidrag kommer f.eks. fra Nicholas Carr og Jay Lanier.)

Men folk blir både mer private og mer offentlige i dag, ettersom de leser og skriver og deltar uendelig mye mer enn bare for fem år siden. Offentligheten går mot offentligheter med nye former og flere nivå. Staten bør da gå mot å utvikle nye og mer varierte former for pressestøtte og ikke minst tenke samfunnskontrakt. Leseforskningen bør studere lesing og skriving på digitale og sosiale medier. De tradisjonelle massemediene må tilbake til de ideologiske grunnlagsspørsmålene: Hvorfor finnes vi? For hvem? Hva gjør vi? Hvordan skal de fange opp den kognitive merverdien?

            En av mine mest bevennede FB-kontakter har følgende ingress på sin profil: ”Min holdning er at FB er et fristed. PFU har slått fast at FB er et massemedium som det kan siteres fra. Jeg er uenig med PFU. Lukkede profiler som min egen bør ikke regnes som offentlig.” Han har rett og tar feil. For Facebook er kanskje verdens hittil beste metafor for kommunikasjonens vesen, slik mediekommentator Sven Egil Omdal med lett hybris nylig skrev, og det er uansett for stort til å gjøres til en privatsak. Det som foregår der i praksis er lesing og skriving og samtale. Noen svære eksistensielle kategorier er satt i spill: Venn. Ensomhet. Fellesskap. Tilhørighet. Deltagelse. Synlighet. Det er også interessant hvordan hovedtesene til to av de viktigste mediekritikerne de siste 50 årene er i ferd med å miste mening i og med den massemediale vending. 

            Sosialfilosofen Richard Sennetts tese om ”the fall of public man” og intimitetstyranniet i det nye Se & Hør-samfunnet står i dag for fall, eller i hvert fall et radikalt kneis. Facebook er selve avtrykket av the rise of private-public man, hvor grensene mellom det private og offentlige er i bevegelse, mot nye former for offentlige rom med nye demokratiske borgerskapsbegrep og med nye former for deliberasjon og demokrati. Det var nettopp adekvate former Sennett i sin tid etterlyste. Det som blir viktig, er å følge med, lydhør og kritisk. Formingsprosessen fins.

            Sosialfilosofen Jürgen Habermas’ kritikk av massemedienes utvikling som en slags reføydalisering av samfunnet, gjennom medienes økte politiske og økonomiske makt med stadig avtagende substans, passer dårlig på de nye sosiale mediene. Facebook ligner mistenkelig på den idealoffentligheten Habermas mener er utspring for den moderne borgerlige offentligheten, nemlig kafeene på 1700-1800-tallet. Hva slags former for glokal opplysningstid kan det være som ligger foran oss? Hvordan kan vi legge til rette for deliberative og agonistiske kvaliteter i denne formasjonen?

Den 22. Oktober ble filmen ”The Social Network” sluppet i Norge, laget av David Fincher, og allerede utropt til årets film av Rolling Stone. Den kan være verdt å se, ikke minst om den også forteller noe om den samfunnsmessige ansiktløftingen som har foregått i kjølvannet av den digitale årboka noen studenter ved Harvard, med Mark Zuckerberg i spissen, lagde for intern studentsamhandling, og kalte for Ansiktboka. Hvis ikke kan f.eks. Clay Shirkys bøker (Here comes everybody og Cognitive surplus) anbefales på det sterkeste, for han legger vekt på å analysere og forstå de sosiale endringene som de digitale og sosiale mediene genererer, mer enn de kognitive sideeffektene av PC og Internett, selv om de også er interessante.

E-volusjonen i det moderne språkdyrsamfunnet er nok like tilfeldig som evolusjonen var før i tida, om den kommer fra det militære maktsentrum, som i 1943-1944 utviklet datamaskiner for å dechiffrere krigsmeldinger, eller om den kommer fra kåte studenter, som i 2004 antagelig bare ville øke egne muligheter for damer gjennom å lage en ansiktbok.