aec0de754b88ae64bb8a9ed93ba32e84aa738b6fc690424eb435dbfd.jpg300px-hms_beagle_by_conrad_martens.jpg Det er allerede lenge siden. Det var en trøtt tirsdag uten arbeidslyst, nærmere bestemt den 25. April 2006, at jeg for første gang hamret mine egne skriveregler ut på bloggen. De lyder vanskelige og fremmede nå i ettertid:

  1. Skriften skal være mest mulig kroppslig og filosofisk – samtidig
  2. Jeg skal alltid risikere og investere meg selv i skriften
  3. Jeg skal alltid forsøke å skrive meg utover den kunnskapen jeg har ved skrivestart
  4. Hver setning skal helst spre seg i alle retninger mot samme mål
  5. Hver setning skal vise at alt henger sammen med alt, for ingenting i verden går opp
  6. Teksten skal blande det populære med det eksperimentelle
  7. Teksten skal alltid ha et dannelsesmål, men helst via en eller annen form for undring
  8. Teksten skal bruke historien for fremtidens skyld
  9. Teksten skal ha et identitetsmål, men helst via ikke-identitet
  10. Kroppen skal merke at det er morsomt å skrive – hodet skal tømmes

I dag er det 24. November 2009. Du skal forresten aldri starte en historie med å fortelle publikum hvilket år handlingen foregår, heter det. Det var et av budene fra de danske filmprofessorene, et bud som Lars von Trier umiddelbart brøt etter endte filmstudier. Han lagde en film hvor tallet 1942 lyste over lerretet i mange, lange sekunder.
Dermed har jeg allerede latt meg lede inn i skriftens fristelse.
Datoen ledet meg ut av det saklige emnet for den skrivende virkelighet jeg befinner meg i – tidsklemt inn mellom et universitetsmøte om et omfattende forskningsprosjekt på avisdistribusjon og leseplater, og en forlokkende thaimiddag som ungene vil servere på pappaens bursdag – til min personlige Lars von Trier.
Jeg kan imidlertid lett koble meg på igjen, ved å signalisere Lars von Trier som et forbilde for eget arbeid. Han er neppe et stilistisk forbilde, filmskaper som han er, selv om også skriften i sakprosaen kan oppføre seg som en slags filmrull, fremkalle bilder som glir bedagelig avgårde med ca 24 bilder i sekundet. Nei, han er mer et tvisynshumanistisk, villpolitisk og antikunstnerisk forbilde – som sikkert kunne tenke seg å eksperimentere også med antallet bilder filmen viser i sekundet, om han fant en god nok grunn og en mulighet til å gjøre det. Kjøre 21 bilder i sekundet heller, eller veksle mellom 23 og 27. Fjerne scenografien eller filme håndholdt uten kulisser har han gjort før.
Og der, merker jeg, der er skriften helt på sporet igjen, av hva som motiverer meg i arbeidet med essayet og sakprosa, og hvordan man kan tenke og skrive når man skal forme tekster som gjør krav på virkeligheten langt, langt utover fiksjonens beskjedne virkelighetskrav, med sitt vesle fantasifulle «lik som».
Det å skrive slik at både språket og virkeligheten blir synlig, samtidig. Det er som kjent hva god skrivekunst kan være, uavhengig av sjanger. Samtidig etterlyses daglig skjønnlitterære forfattere som tar samfunnet og vitenskapen på alvor i sine skriverier. Personlig etterlyser jeg fagforfattere som tar mer enn seg selv og sitt eget fag på alvor når de skriver. Dannelse er kunsten å lese og skrive seg selv og verden.
Det sies at å skrive er tre ganger bedre enn å lese. Er å lese bøker tre ganger bedre enn å la være? Jeg husker et teveprogram der Espen Schaanning, tror jeg det var, griper en bok i sitt eget bibliotek; var det en bok av Husserl? Etter noen sekunders tolkning av egne notater og understrekninger i boka, ser han at disse tilsier at han må ha lest boka minst to ganger tidligere. Men han erkjenner glatt at han overhodet ikke kan huske å ha lest boka før. Kanskje var ikke notatene mange nok? Kanskje burde han ha skrevet om boka i en egen bok, laget et skriftlig arr i sin egen livsverden, ikke stolt blindt på at lesefruktene ble hengende i en eller annen avsides minnekorridor? Kanskje har Espen Schaanning bare lest for mange bøker, hvis det nå var han som var portrettert i teveprogrammet i det hele tatt.
Selv liker jeg Buddhas metafor. Han sa: Mennesket er en krukke.
Min egen private lesehistorie begynte da jeg gikk på barneskolen. Jeg var en del syk. Begge mine foreldre var på jobb. Ingen audiovisuelle passepiker fantes. Jeg måtte ligge alene hjemme på sofaen, og var redd. Hvem kunne ikke befinne seg i kjelleren eller på loftet? Kanskje en liten drueklase å nyte. Det var alt. Til å fordrive den ensomme tida lånte jeg meg «Historien om»-bøkene på barnebiblioteket. På et par år hadde jeg lest om alle: Gandhi, Chaplin, Columbus, Galileo, Buddha. Var det 70 bøker? Selv om noen «Sexy Westerns» av Louis Masterson snek seg inn etter hvert, kan jeg i ettertid forestille meg at jeg fordrev min egen altfor livlige fantasi med sakprosaens virkelighetskraft.
Seinere har jeg på mitt vis utforsket mellomrommet mellom de to polene på litteraturplaneten: sakprosaens arktis og fiksjonens antarktis. Det kan godt være at jeg ganske snart, før jeg blir altfor gammel, vil gjøre som skrivende nordmenn flest, begi meg ut på tradisjonelle polekspedisjoner; skrive en fantasieggende roman eller lage ren vitenskap ut av ordene. For mellomposisjonen langs en gloheit ekvator er av den typen virkelighet som gjør det vanskelig å være skrivende, om den er aldri så mye nærmere sannheten, eller kanskje nettopp derfor, så frister det like mye å skrive i sand og ta på hud, som penn eller tastatur.
Nytelse er og blir en viktig del av all dannelse, selv om Montaignes isolerte tårnrom og Kafkas kalde loft har produsert eksepsjonelle dannelsesbidrag. Slik Kants kjedelige og regelmessige hverdag eller Nietzshes ensomme fjellvandringer kanskje kan konkurrere med Epikurs hage og enkelte sokratiske symposium, ja, i hvert fall med orgonskapet til Wilhelm Reich. Dannelse er en balanseakt.
Det er sagt: Dantes Divina Commedia er en gangart. Kanskje er Twitter mer enn 140 tegn uavlatelig slynget frem og tilbake mellom medlemmene i samfunnseliten? Kanskje er også Twitter en måte å gå på? Slik aviskommentarene som regjererer skrift-Norge er det, med sin perfekte blanding av humor og ironi mikset med avmålte doser sakkunnskap og moralsk forargelse. Uavhengig av avsender kjennes de som regel formelbaserte, uten sprekker, uten følelsesmessig personlighet – hvor noe faktisk settes på spill. Medienes balanseakt: Gange på stedet hvil?
I 1859 etablerte Darwin vitenskapelig evolusjonsforståelse gjennom sitt banebrytende verk Om artenes opprinnelse gjennom det naturlige utvalg eller de begunstigede rasenes bevarelse i kampen for tilværelsen. Allerede 20 år tidligere hadde han utgitt et overflødighetshorn av en bok om sin berømte reise jorden rundt med HMS Beagle. Olof Lagerkrantz skriver i Om kunsten å lese og skrive (1985) om dette tidlige og mer ukjente ungdomsverket:

Bokens sider ligner esker så overfylte med iakttagelser at man får inntrykk av at en hel del er havnet utenfor. […] Darwin unnskylder seg gang på gang med at han ikke har rukket å bearbeide fremstillingen språklig, men det virker som mangfoldigheten ordnet seg av seg selv. […] Et hittil ukjent mønster holder på å vokse frem. Han haster fremover og kanskje er det dette som gir stilen slik en glans.

En verselinje fra et halvglemt dikt dukker opp: «Kan krukken være vakrere enn vannet?» Form og stil bør komme av innholdet. Men skrivende mennesker vet at innholdet i stor grad gis av formen. I «Regeln für den Mennschenpark» (1999) mener kulturfilosofen Peter Sloterdijk at naturen ikke lenger går sin vante evolusjonære gange bak ryggene våre, slik Darwin så nitid observerte, når vi snart aktivt kan styre, designe og forhåndsbestemme menneskeproduksjonen – det er blitt et menneskelig anliggende også hvordan menneskets kommende genetiske profil skal utformes og «menneskeparken» designes og befolkes. Stadig mindre blir igjen til Gud og naturen å fortelle oss. Vi forteller alt selv, eller tror at vi gjør det.
Nylig avdøde Stephen Jay Gould, naturforsker og eminent essayist, avskrev på sin side stigen som metafor for menneskets evolusjonære utvikling, og mente heller at busken var den sanneste metafor. Survival of the fittest betyr ikke at de dominante har større sjanse enn de utbyttede arter, men at de som tilfeldigvis eller bevisst befinner seg i utkanten av busken og der har posisjonert seg med alternative og nøysomme former og forsyningsstrategier; they will survive. Mennesket ligner dinosauren, ikke Gud, sa han. Menneskeheten deler også hestenes «sørgelige skjebne når det gjelder reduksjon fra en tidligere overdådig busk til én enkelt overlevende kvist – nettopp den ekstreme skrøpeligheten som setter oss i stand til å bygge en stige.» (Livets lille spøk, 1998). Både livet og litteraturen er en busk. Forfatteren bør tenke i og med skrivemåter som synliggjør busken, ikke stigen.
Det kan selvsagt bli for mye research, for mye virkelighet – for lite begrep og form til å organisere virkelighetsbildene inn i den foreliggende viten. Men om skrivemåtene er aldri så viktige, aner det meg at det er viljen og evnen til modig nok research, til å forfølge innhold, som det skranter mest på i et overflodssamfunn som vårt. Filosofen Slavoj Zizek mener at en av våre intellektuelle nyvinninger anno 2000-tallet er en form for «opplyst falsk bevissthet». Vi vet at vi tar og gjør feil, men vi avskriver det. Å være modig nok midt i den massemediale maskinen, det er så autonom den skrivende kan bli. Forfatteren kan fortsatt skrive fram et menneske og en verden – en alternativ sosialitet, bærekraftige politiske økonomier, sannere forklaringsmodeller – fra den grøten som den sosiale maskinen ustoppelig maler, hvor det bare later til å finnes varer, media og konsumenter. Dette skrivearbeidet gjøres best uten omsorg for politiske, militære og akademiske tellekanter.
Å skrive er å tenke spesielt omstendelig og tilfeldig. Når du skriver lar du bokstavene, lydene, ordene og tankeinnholdet få lov til å løpe frem og tilbake i hjernebarken og over hjerneeggene på en slik måte, tror jeg, at selv ubefrukta hjerneegg kan få liv, og kobler seg på allerede befrukta egg i ny orden, danner nye tanketerreng. Skulle lesingen nærme seg skrivingens fruktbarhet, måtte det leses seinere, noteres og skrives til, og kanskje hjelper ikke en gang det, slik som i Schaannings tilfelle.
Lesingens innebygde budskap er å skrive.
Hvert menneske har og får sin skrivemåte, som er en tenkemåte.
Hvert språk er en måte å føle og fatte universet på.
Det er gode oversettere som trengs.

Jeg savner ofte besettelse når jeg leser faglitteratur. Besinnelse råder, henimot frykt for å trå feil. Jeg kan ta meg i å savne et større mot til å skrive frem emnet som en busk, ikke nødvendigvis en brennende. Jeg blir lett stående tafatt i sakprosaens stige, eller føler meg som Woody Allen i åpningsscenen av Stardust Memories, hvor han sitter betuttet i en tom togkupé og ser ut av vinduet inn i et annet tog, fullt av festglade mennesker i leende samtale. Sakprosaen blir fort så saklig og formell, den stjeler energi i stedet for å gi, klipper bort virkeligheten i stedet for å tegne forståelige kart. Essayet nærmer seg i ny og ne en skrift som tør å være følelsesmesig ekstrovert, hvor forfatteren skjuler minst mulig, hvor sprekkene også finnes. Leonard Cohen sang: «There is a crack, a crack in everything / That’s how the light gets in».
Mine innledende skriveregler angir tilsynelatende et ønske om en mer kontekstuell og relasjonell skrivemåte enn den tradisjonelt akademiske, skrivemåter som ikke lar seg lede av sjanger eller disiplin, fagmiljø eller økonomi, skrivemåter med en mer personlig fortellerstemme, følelsesmessig utadvendt, språklig eksperimenterende. Slik fremmedgjøring mer enn gjenkjennelse er en form for dannelse. «Teksten skal spre seg i alle retninger mot samme mål», står det, og den «skal henge sammen med alt – for ingenting i verden går opp». Det er de siste årene utgitt flere velskrevne bøker som i det store og hele advarer mot en slik skrivemåte; de er fulle av det jeg vil kalle advarsler om følgene av en relasjonell skrivemåte, eller mer positivt betonet – de angir hva jeg vil kalle kontekstuelle utfordringer.
De etterlyser gjerne det enkle og det klare. Både og det, spør du meg. Man står fort fast i stigen om man tror at sakenes problematikk alltid skal kunne manifesteres enkelt og klart. Eller man har motsatt tatt så mye hensyn til leseren at man bare har skapt noe som glir lettvint unna midt i fag- og mediestrømmen. I en erkjennelsesprosess med mennesket og verden som erkjennelsesobjekt, er det sannsynlig at en mangesidig kontekst og ustabile situasjoner i rom og tid ofte er nødvendig for at en saklig virkelighet skal kunne fremstå med meningsfull fylde og aktuell variasjon. Alle kan ikke alltid skrive den skoleflinke sluttsatsen.
I dag trengs skrivemåter som oppviser former for kosmopolitisk radikalitet, tror jeg. Vi trenger den skrivesugne fagforfatteren som ikke etterstreber verken komfortable poeng eller radikal genistatus. Å skrive samtidsmessig anno 2009 er rett og slett å oversette; lokalisere grenser og formidle over dem. Den globale verden trenger å utfordres med en form for positiv rotløshet. Forslag til forfatterrolle: den oversettende semionauten som skriver seg selv og verden – hun som føyer seg gjennom verden, tar plass, identifiserer seg selv på ny og på ny, former sin skrift gjennom aktivitet og bevegelse. «Kunsten kan beskrives som et alternativt klippebord for det sosiale narrativet», har den franske kunstfilosofen Nicolas Bourriaud lenge fremholdt. Staten, Media, Kirken, Økonomien, Kunsten og Litteraturen – alle produserer uttrykk som er og blir forslag til virkelighetsbeskrivelser i en stor mermenneskelig samtale. Også all vitenskap kan på et nivå oversettes til denne samtalen: Good science is good conversation. Alle vitenskaper er historiske humanvitenskaper i basis, de faller alle tilbake på «teknologienes teknologi», som er språket selv, og som f.eks. har gitt oss den svenske forfatteren Harry Martinsson:

Jeg sa at reiseskildringer virker utviskende og altså uheldig på personligheten. Ja, borgerlig sett virker de uheldig… Jeg som holder på det motsatte, flakke-religionen, er overbevist om våre bens verdenssosiale oppgave også når det gjelder den sjelelige sunnhet… Jeg tror bare på det dynamisk organiserende, det levende. Når en gang verden endelig har forstått det dynamiske samvirkes mektige løsning for denne stjernen, som ennå går som et råttent kålhode gjennom rommet, den dagen står menneskeslekten ved begynnelsen av sin fullkommengjørelse… Utviklingens mål kommer til å bli det åndelig og bevegelsesmessig universelle individ.

Omveier fører lengst. Formen slipes til av bruken av verden. En forfatter må tørre å la seg infisere av de stoffene og de verdenene han bearbeider: «En forfatter er et prøverom for vanskelige stykker, for kun delvis gjennomspilte tanker. Hans indre tjener som laboratorium der virulent tematisk stoff utprøves og formes – og blant dem finnes sterkt giftige substanser», sier Peter Sloterdijk. Det å skrive er også å la all verdens faenskap sive inn gjennom ordenes mellomrom, for å se om ordene kan stå i mot, om de tåler den virus og bakteriekultur som sprer seg med den tidsånden som emment siver ut av maktens korridorer. Verden slipes til av formen. Din.
Å skrive er først og fremst selvdannelse i selveksperimentets navn. Men forfatteren kan i heldige øyeblikk av skrivelyst også smitte omverden med sin åpenhet for sammenhenger og sin frihet til å skape adekvate forpliktelser. Dette gjelder ikke minst den faglitterære forfatteren.
Hva bør du så lese? Vel, først kan du lese hva du vil, om det er «Historien om»-bøker, slik jeg gjorde i min barndom, eller det er japanske tegneserier, fantasylitteratur eller Darwin for dummies.
Men til sist er det slik at vi alle bør lese det som bør skrives.
For verden leses ikke frem, den skrives frem.
Det er slik vi befrukter hverandre: En gang må noen si: Jeg vil skrive med deg. Ellers går det ikke.
Det er slik evolusjonen av det menneskelige foregår.