bilde2.jpgbilde.jpgJeg har vært her før. Mange har det. På besøk til min mor. Fire ganger på 30 år. Først som liten og redd gutt, etter en vellykket ryggoperasjon. Senere besøkte jeg henne etter en mislykket operasjon, som fortsatt merker et liv med kroniske ryggsmerter. Hennes rekonvalesens etter et stygt ankelbrudd, med beinpiper stikkende ut av den hvite huden, medførte gjensyn med Sandnes sykehus en gang sist på 1990-tallet. Siste gang bygget faretruende åpnet seg opp med sine morbide hemmeligheter, var etter at min mor fikk skiftet ut det ene kneet for en del år siden.
Likevel hadde jeg glemt skiltet nede i gangen: Ortopedisk verksted.
Ortopedien er den delen av legevitenskapen som behandler misdannelser og skeivheter i kroppens holdnings- og bevegelsesorganer. Begrepet ortopedi kommer av orthos, som betyr «rett, korrekt», og paideia, som betyr «oppdragelse» eller «dannelse». Skiltet formidler altså hvor du en gang fant verkstedet for den rette dannelse for de kroppslig deformerte. Det er et praktfullt skilt, synes jeg, når det oser av tillit til menneskers kapasitet og yteevne i møte med den ville naturen og tidens glefsende tann. Den nødvendinge humanistiske utopien lever fortsatt der, gjennom skiltets harde budskap. Smerte, død og naturens misforming – alt tar vi fatt på, med stort mot. Guder og gener har ingen adgang til et slikt verksted.
Men tid og rom finnes på like uforklarelig vis som før og antagelig til all tid, med eller uten mennesker. Sandnes sykehus skal nå selv inn på verksted, etter å ha fungert som lokalt sykehus siden første verdenskrigs utbrudd i 1914. Det har i sitt allerede lange liv tatt i mot epidemisk syke, fødende, trafikkskadde, brannskadde – ja, alle typer rehabiliteringstrengende, men de siste årene særlig proteseopererte og amputerte mennesker, foruten levert røntgentjenester til mange av oss. I 2008 overtok kommunen bygget. Snart tar sykehuset ny form med nytt innhold, som et bo- og aktivitetssenter for eldre. Lokasjon og utsikt vil kunne levere livsbekreftende rammer for gammelt og nesten utlevd liv.
Det var i desember i fjor at Cathrine Gilje kom på at noen burde tre inn i og ta i bruk byggets overgangsalder, gjøre den synlig. Søknad til Sandnes Eiendom ga positivt svar, oppstart januar 2010. Med sykehusveggene som tegneark var det vanskelig å gå tom for papir (visstnok akkurat 3156 km). Den helt fysiske forutsetningen for det store antallet verk som nå finnes på stedet, er den kaldeste vinteren i Sandnes på 40 år. Arbeidstemperaturen har i snitt vært nede på 2-3 grader celcius. Det var arbeid og bevegelse som gjaldt. Hjalp også mot det forlatte Rigets påtrengende mystikk, vil jeg tro.
Cathrine Gilje har gått inn i en fysisk og konkret dialog med stedet, et bygg som fortsatt er ladet med fortid, om enn bare gjennom få rekvisitter; skilt, ikke senger; rominndeling, ikke pasienter; enkelte skap og hyller, lyskupler, kleshengere på et rom, noen permer på et annet, litt søppel her og der, støvlag, lekkasjer og forfall, lys og skygge. De få originale sykehusrekvisittene har til gjengjeld reminisenskraft så det holder.
Kunstneren bestemte seg tidlig for å anvende tegneformer, nettopp fordi tegningen kunne ta i bruk og foredle denne reminisenskraften som lader sykehusets egen overgangsalder. Veggene ble papiret, papiret har en gang hatt fluer på veggen med utsikt til prøvd liv og temporær lidelse. Tegningene fortsetter stedet, først og fremst bakover i tid, mot det som har vært, men også mot byggets framtid. Kunstneren har uansett gått i en svært direkte dialog med sitt eget materiale.
Utstillingen byr på to hovedtyper av stedsspesifikke verk. I en tidlig fase av arbeidet valgte kunstneren å bruke tegninger og fotografiske plansjer fra noen utvalgte, eldre medisinske oppslagsverk, som hun følte bar på den minnekraft og atmosfære som stedet selv byr på. Ved hjelp av en overhead ble bildene projisert opp på veggene, til hun var fornøyd med forholdet mellom rom og motiv. Siden var det bare snakk om kaldt og følsomt tegnearbeid. Disse verkene tegner opp et innhold til stedet, de er i dialog med mennesket som pasient og pasienten som menneskekropp i endring og overgang, beskjært og podet sammen, etter alle legekunstens regler.
Den andre hovedtypen av kunstneriske bearbeidelser av stedet, tar i større grad fatt i stedets egen kropp, og tegner videre på denne, i forfall og delvis amputert som den per mai 2010 er. Slik som i et av rommene, hvor hun tegner videre med andre farger på det hvite og gråe golvmønsteret som allerede finnes, etter det som ser ut som en serie av vannlekkasjer. Disse verkene tegner heller opp stedets egen tanke og bevegelse, som riktig nok ligger i forlengelsen av dets forhistorie som sykehus og ortopedisk verksted. Det er verk som er i dialog med stedets form og bygningskroppens egen endring og overgang.
Ikke alle verk passer udelt inn i disse to kategoriene. Noen av veggtegningene ivaretar i større grad den surrealistiske følelsen som mange pasienter utvilsomt må ha hatt – og som publikum vil kjenne på – når de har oppholdt sine liv her i dager eller uker. Naturen dukker opp i mange former, ikke bare i menneskeham og med menneskeledd. Mennesket er også et dyr, det eneste selvrefleksive dyret, med et så avansert språk at det kan forme seg selv og verden, f.eks. ved å skape «ortopediske verksted». Noen enkeltverk i utstillingen tilbyr de drømmebildene og naturassosiasjonene som må ha florert i det mentale drømmerommet som også fantes her, helt fram til 2007. Et mentalt rom som sikkert ble fulgt like nøye opp som den fysiske smertebehandlingen, av et dedikert og skiftende personale gjennom nesten 100 år.
Enkelte verk kombinerer på elegant vis de kunstneriske hovedgrepene som Cathrine Gilje har gjort bruk av. Eksempelvis har den suverene framstillingen av nervebaner og blodårer i et menneskehode med lukkede øyne, slik vi møter det i ett av rommene, fått sin egen hvite pust, som trekker ut av rommets to lufteventiler. Det gir et enkelt og kraftfullt uttrykk, hvor menneske og bygning blir ett, ja, hvor ånd og materie møtes på forunderlig vis.
Det er når det kommer til stykket et slags pictopedisk verk sted Cathrine Gilje har skapt i Sandnes sykehus i løpet av våren 2010, der det før fantes et ortopedisk verksted. Pictogrammet er et symbol eller et illustrert diagram, en framstilling i bildeform av statistikk og utvalgte hendelser. Cathrine Giljes tegninger og installasjoner i Sandnes sykehus denne våren tilbyr en liten dannelsesreise i forholdet mellom bilde og materie, bygg og kropp, om våre helt naturlige og menneskegitte møter med våre fysiske og mentale grenser og omgivelser. Hvor Sandnes sykehus fortsatt er et verk sted. Som tilskueren vil bekrefte denne gang, ikke pasienten.
Utstillingen gir slik den besøkende et pictopedisk verk sted å vandre rundt i, men den gir også en mulighet til å kjenne på det ortopediske verkstedet som var, når sykehuset ennå har attributter som signaliserer sin fortid, med stor reminisenskraft, langt utover den individuelle erfaringen av livet.
For mange besøkende vil nok likevel konkrete og personlige livshendelser materialisere seg i møte med bygget og utstillingen. Den gir anledning til å møte oss selv i emning og overgang, som skjøre og formbare vesen, hensatt til livet og virkeligheten gjennom øyets og kroppens stadig utsatte sanseapparat.
Medisinen og kunsten er både verktøy og verksted, menneskeskapte, med forskjellige formål og ulik nytte, med ulik verdi og betydning, men fokuserte på det virkelige livet i all sin enorme og magiske velde – før det tar slutt. Og noe nytt tar fatt, uten oss.

Teksten ble skrevet til åpning av Cathrine Giljes utstilling i Sandnes sykehus den 18. mai 2010, og finnes i utstillingskatalogen.