Den 8-9. april inviterer KinoKino på Sandnes til seminar om “Intellektuelt arbeid“. Seminaret har deltagere som Franco Berardi (litteratur & media), Torbjørn Færøvik (litteratur & reise), Arnfinn Bø-Rygh (akademia & estetikk), Marta Kuzma (kunst & sånt) og Jostein Soland (næringsliv & regionutvikling), og foregår i tilknytning til den kinesiske kunstneren Yang Fudongs utstilling samme sted. Da bør det først sies: Nesten all kunst er i dag antiintellektuell. Akkurat som “kunnskapssamfunnet” ellers er gjennomgående antiintellektuelt.
Stavangerregionen har gjennom Stavanger2008 avslørt sine antiintellektuelle ambisjoner på vegne av kulturen, ikke minst har den lokale kunst- og kulturverden stått fram i redsel og tystnad. I boka om Nabolagshemmeligheter – kunsten som byprosess
, siterte jeg en av de store 1800-talls intellektuelle, Henry David Thoreau, på hva Kulturhovedstaden kunne ha vært: “Vi er en slekt av laverestående, og hever oss ikke stort høyere i vår intellektuelle flukt enn til dagsavisenes spalter… Det er på tide at byene blir som universiteter, og de voksne innbyggerne som studenter…”. Vi trenger å skape offentlig deltagelse, ikke maktdrevne stammeinstitusjoner.
Når Aftenbladet nå ringer og spør deg: “Hva vil det si å være intellektuell?“, ja, så finnes det derfor to dugelige innganger til svaret. Du kan starte med å si at alle mennesker er mer eller mindre intellektuelle, fordi intellekt er forbundet med vitebegjær og kunnskapsorden, og derfor med lesing; av bøker, sanger, samtaler, mennesker og steder – av alt det som fins innenfor rekkevidde av våre sanser. Med språk er det vanskelig å la være å fortolke verden, unnlater man det melder man seg i realiteten ut av den, noe de færreste ønsker, om det i enkelte stunder kan være aldri så fristende. I Myten om Sisyfos
anslo den franske, eksistensielle forfatteren Albert Camus at det kun fantes ett eneste filosofisk problem – “og det er selvmordet”.
Å være intellektuell er i forlengelsen av dette å lese og fortolke, eller som den norske kulturfilosofen Harry Fett sa det for lenge siden, i boka Paa kulturvernets veier
: “Kunst er kunsten å se, derfor er kunsten så viktig i samfunnet”.
Tradisjonelt er den intellektuelle likevel den frie intellektuelle
, som setter det intellektuelle arbeidet – lesingen, skrivingen og deltagelsen – foran alt annet, inkludert seg selv, og som organiserer kunnskapen på en sann og kritisk måte, uten omtanke for følger for seg selv, arbeidsgiver eller stater.
Det viktigste kjennetegnet på en intellektuell er enkelt og greit at hun er generalist, ikke spesialist.

Det moderne samfunnet som sådan, med sin differensiering og arbeidsdeling, er en utvikling som i seg selv vanskeliggjør det intellektuelle arbeidet. Det finnes i utgangspunktet få frie intellektuelle på et universitet. Jeg vet om en håndfull mennesker ved det lokale UiS som har frie intellektuelle tendenser, men jeg har vanskelig for å se at de vil kunne realisere seg selv som frie intellektuelle i dagens “kunnskapssamfunn”. Kravet om tidsbestemt studentgjennomstrømming og tiltagende spesialisering av studieløpene er i seg selv et hinder for at studentene skal kunne innta intellektuelle posisjoner i samfunnet i etterkant av studier.

Personalkonfliktene, lojalitetskravene og arbeidspresset introdusert ved UiS den seinere tid tyder helt klart på dårlige kår for de med hang til intellektuelt arbeid. LeMonde Diplomatique Norden er en anbefalingsverdig avis for kunnskapssugne, som siterer den tidligere UiS-ansatte biografen Stephen Walton øverst på sine nettsider: “Antiintellektualisme og kunnskapsvegring er no etablerte bærebjelkar i norsk utdanning.” Fjorårets innstilling fra Dannelsesutvalget for høyere utdanning, ”Kunnskap og dannelse foran et nytt århundre”, har enkelte forslag til å bøte på den bedriftsinnrettede masseproduksjonen på universitetene, men siterer selv Oscar Wilde: ”What is worth learning cannot be taught.”

Hvor fri den intellektuelle er, handler mye om hvor hun henter sin inntekt og overlevelsesevne fra. I det norske kunnskapssamfunnet fører som kjent lange humanistiske og tverrfaglige studier til permanent opphold i den økonomsike underklassen: Omfattende kunnskapsinnsamling er i dag en ganske sikker kilde til fattigdom, noe som er svært vanskelig å omsette til personlig inntekt i et samfunn som ikke etterspør annet enn lettjente penger fortest mulig. Ingen er fattigere enn kunstnerne, som for å overleve i Stavanger og Norge er avhengig av alle slags former for bittesmå tilskudd og stipend, som sikrer de få intellektuelt orienterte av dem en aldeles ufri posisjon hvor de jobber dobbelt så mye for ti ganger mindre. Dette er del av en gjennomgående norsk politikk som dessverre støttes av kunstnerne selv (som derigjennom avslører seg som antiintellektuelle).

Norge henger her bare sammen med resten av verdenspolitikken. Nyliberalismen med Margaret Thatchers berømte åpningssalve om at det ikke finnes noe samfunn, bare individer
, har på 30 år gjort det politisk mulig å stemple kunnskap som mer og mer motbydelig elitisme, når alle egentlig vet alt best selv. Med tanke på fjorårets debatter i kultur-Norge, kan det likevel godt være at akkurat denne Høyre-bølgen flater ut, for verre kan det neppe bli å holde seg flytende som en del av “kultureliten”. Og selv om Pierre Bourdieu påviste at kulturell makt finnes og kan misbrukes, er det enkelt å se at den politiske og økonomiske makten liker å være på lag med “folket” når kunnskap ikke teller som grunnlag for kritikk. Her må vi huske på at i Norge kommer dette på toppen av et tradisjonelt egalitært samfunn, hvor kunnskap per definisjon ikke skal gi status – slik det motsatt er med nasjonale sportsprestasjoner, helst med ski på beina, som skaper avguder og gjør folk kåte og glade landet rundt. Rune Slagstad har skrevet ei svær bok om dette, bare kalt (sporten).
Den norske statsversjonen av New Public Management, som på ti år er inkorporert i alle samfunnsfelt av antiintellektuelle politikere, har som sagt tømt universitetene for de siste muligheter for akademiske intellektuelle av Slagstads type. I verdens rikeste land driver man ikke med fremtidsrettet forskning på vegne av verdenssamfunnet – for den intellektuelle er alltid universelt orientert, ikke nasjonalt eller familiært – nei, man diskuterer oljeutvinning i Lofoten samtidig som vi stenger grensene for kvinner med skaut.
Mediekapitalismen har (sammen med teknologisprang, finansutfordringer og utviklingen av den allmenne lesekultur) på sin side på få tiår omskolert de fleste journalister med frie intellektuelle ambisjoner til mulige underskuddsposter på sine respektive avredigerte mediebudsjett.
Så, når Aftenbladet videre spør deg: “Hvilke rogalendinger ser du på som intellektuelle?“, ja, så kan du enten svare at alle rogalendinger er mer eller antagelig stort sett mindre intellektuelle, eller man kan svare som sant er: Kjartan Fløgstad.

For Tom Hetland og Sven Egil Omdal er ikke frie. Heller ikke Bjørn Kvalsvik Nicolaysen, Nils Rune Langeland eller Wenche Mühleisen, dessuten er de siste innvandrere til Rogaland. Alle våre lokale aviskritikere har intellektuelle tendenser, men er også i noen grad helt spesialiserte, og dermed antiintellektuelle.
Stavanger har siden Kiellands småborgerlige variant av smaabyen forandret seg overraskende lite, Stavanger er fortsatt av den konfliktskye og maktnettverksbunde bytypen, om enn på størrelse med en mellomstor europeisk by nå, medregnet Sandnes og omland.
Samtidig finnes det helt klart en rekke intellektuelle mennesker der ute. De treffes på kafé og bar, i hagen og på tur utenfor rekkevidde av den offentlige mening. De har ikke meldt seg ut av verden, de har bare funnet ut at det ikke nytter å delta i det offentlige liv – som er den intellektuelles rette arena. Det er antagelig litt som Jan Erik Vold en gang sa, at det fantes tusenvis av nordkvinner som skriver bedre dikt enn ham selv, de er bare redde for å vise diktene fram. Motet
karakteriserer alle virkelig intellektuelle; de er ikke avhengige av positiv respons verken fra venner eller uvenner, vil automatisk være skeptiske til enhver form for ros.
Men de intellektuelles fravær kan også være en reell og menneskevennlig respons på at samfunnssystemet er for komplekst og makten for dum til at det er noen vits i å delta, når man kanskje bare har 40-50 voksne år til å nyte livet. Det intellektuelle arbeidet er rett og slett ikke lenger verdsatt av samfunnet som en del av det gode liv. Det gjelder i politikken, i byråkratiet, i akademia, i mediene. Dette er det siste viktige kjennetegnet: Den intellektuelle er i stand til å nyte livet som helhet, elsker å forbinde utsikt med innsikt – har ikke (bare) penger eller personlig vinning som målestokk for et verdifullt liv.

Kanskje er det også her rogalandsmentaliteten først og fremst er på kant med det intellektuelle arbeidet, når arbeid her er mest er knyttet til det jærske lynnet som bygde steingarder, til asketisk entrepenørskap og dugnad for fritid. De gamle kineserne sa på sin side at det eneste et menneske trenger, det er et bibliotek og en hage. Både hode og kropp trenger trim. Man må både skape mening og arbeidsplasser.

Den intellektuelle forandrer først seg selv før hun eventuelt forandrer på verden – om det er mulig.

Jeg vil tro det finnes mange moderne varianter av Epikurs hage rundt forbi i Stavanger, Norge og verden.

De intellektuelle fins, selv om selvmordsstatistikken stadig går opp.  

PS! Også verdens intellektuelle fremtid er avhengig av hva nye medier og den nye digitale lesekulturen medfører av deltagelse, offentlighet og deliberasjon i spennet mellom individ og kollektiv. Dagens Thoreau bor i en villnisskog av informasjon, ikke i den oversiktbare og naturskjønne
Walden.