4340469044_dd5fae9ea4.jpg1266905520000_20100223-070928-pi_3076926298×1000r.jpgArve Opdahl er på gang igjen, om ikke med heavy metal-kunst så med tung, tung steinkunst. Den sveitsiske kunstneren Not Vital har med Opdahl som medium inn til den lokale kunstmakta foreslått en skulptur midt i Mosvatnet: House to watch the Sunset. I tradisjonell modernistisk stil, med sedvanlig byutviklingsretorikk og nese for merkevarebygging og turistbrosjyrer, skal Stavanger være Europeisk markør i dette langtfra vitale prosjektet, hvor Mosvatnet skal få en liten øy midt uti seg selv, hvor vi skal ane at vi kunne sett på solnedgangen i stedet for folke- eller fuglelivet. Som vanlig er maleren og anti-kunst-i-offentlig-rom-talerøret Arne Sørlie raskt og ubeskjedent på avispletten, med fordømmelse på vegne av alle regionens innbyggere. Sørlie ser det glade vanvidd heller enn kunst og solnedganger, men det er vanskelig å forstå verken hva slags gleder eller vanvidd den monumentale husskulpturen skulle kunne gi oss. Samtidig reiser en av våre aller beste lokale samtidskunstnere, med stor internasjonal rekkevidde og relevans, Agnes Tiffon, rundt for andre året med sin fabelaktige performance kalt: ÅÅÅ A dive in the Universe. Her inviterer hun mennesker på utvalgte steder verden rundt til å delta i et opptog hvor den enkelte skal balansere en skulptur på hodet akkurat mens horisonten stiger opp over sola. Hun har bl.a. vært i Bilbao, Jarnac og Trondheim, de fleste steder har folketogene gått over brospenn akkurat når horisonten stiger opp over sola, men på Rørosmartnan i februar var det markedsgata som gjaldt. Det burde være liten tvil om at det å ta A dive in the Universe, sammen med Agnes Tiffon, med mye større sannsynlighet vil kunne gi oss både solnedganger og det glade vanvidd. Det er i tillegg et mye mer interessant kunstprosjekt, og det er utvilsomt et mye mer interessant byutviklingsprosjekt, for en by som snart er overinstitusjonalisert på kunst- og kultursida, med sterk slagside mot modernistisk heavy metal-kunst i uterommet og med en passiv konsumentrolle til kunstpublikum. Det ville antagelig også være mye billigere å betale Agnes Tiffon for at hun skulle la Stavangers innbyggere gjennomføre sin egen kunstneriske balanseakt med blikk for jordrotasjon og tanke på universdykking, enn å bygge et stort steinhus midt i Mosvatnet. Hva med å sette av et helt år til et slikt innbyggerprosjekt? Finnes det overhodet noen bedre måte å hedre en av våre største kunstnere? Jeg foreslår: Gi A Btffn, som hun kaller seg, et toårig kunstnerstipend og materielle ressurser, og la henne initiere samarbeid med kulturskole og andre om hodeskulpturverksted. Det kunne vitalisert hennes kunst, det kunne vitalisert oss. Og ingen ville i fremtiden måtte leve med synet av et hus vi ikke kan se solnedgangen på eller ut av, bare et spesielt sveiset minne om egen og andres eksistens og sammenheng i lys og mørke. Jeg skal i så fall personlig lage boka om prosjektet.