0217624_3.jpgLars Ramberg har vist en formidabel evne som idéskaper for utsmykking av det offentlige Norge, men bare fram til og med det kunstfaglige leddet. Jeg var i 2008 selv med på å føre fram for lokalpolitikere kunstnerens forslag om verk til Ruten på Sandnes i anledning Kulturhovedstadsåret, men Kulturhovedstadens egne politikere gjemte straks hodet i sanden for et innspill som faktisk tok den europeiske kultursatsingen på alvor. De været kulturutgifter og Frp-folkelig antipati. Det finnes et eget kapittel om denne delen av sagaen i boka Nabolagshemmeligheter – kunsten som byprosess. Det var Lars Ramberg som for noen år siden vant konkurransen om verk til 100-års jubileet for unionsoppløsningen med Sverige, med sitt famøse verk Liberté, som når det kom til stykket likevel ble fornektet av det offisielle Norge, og i stedet endte opp bl.a. på Venezia-biennalen i 2007. Denne delen av sagaen er ennå ikke avsluttet, etter at Koro (Kunst i offentlig rom, Norge) besluttet å prøve å få verket midlertidig plassert foran Stortinget i Oslo. Noen burde sette seg ned å skrive dette kapittelet i Ramberg-sagaen snart, for det har ingredienser til et monumentalt verk i seg selv. For ett år siden vant så Ramberg konkurransen om utsmykking av trafikktårnene i Bjørvika, tidligere omtalt HER. Nå har Statens Vegvesen, som i sin tid fikk lov til å bygge disse tårnene – som slipper ut eksos fra Bjørvikatunnelen – nettopp fordi at de lovet å sørge for at tårnene ble utsmykket, bestemt at utsmykking blir det ikke noe av, i hvert fall ikke med Rambergs vinnerforslag (hvor kunstneren stjal estetikk og innhold fra genkoden til den pesten som vi bare kaller for Svartedauden). Heldigvis ser det ut til at en offentlig instans denne gang stiller seg på Rambergs side, nemlig Oslo kommune, som avviser at Statens Vegvesen kan «avvise» sin egen avtale med Lars Ramberg. Noen vil sikkert hevde at dette er typisk Lars Ramberg. Jeg vil hevde at dette er typisk for det offentlige Norge. For det viser seg at en hovedgrunn til avsmykkingen av Ramberg er utsikten til årlige driftskostnader for utsmykkingen. Det etter at Vegvesenet selv hadde presset verkutgiftene ned fra de opprinnelige 15 millionene til 5 millioner, og forlatt ambisjonen om å utsmykke alle fire til fordel for bare to tårn. Det hele lukter av norsk festtale om kunst og kultur som råtner i ett år til nytt budsjett skal lages, og det eneste som teller er å smykke seg selv med størst mulig overskudd, selv i offentlige etater. Det lukter tungt av et typisk norsk byråkrati som alltid vet alt absolutt best selv, lik nesevise fjortiser. Her har jo Vegvesenet også en lang tradisjon for å trone øverst. Vegvesenet forvalter på sett og vis habitatet til det helligste norske dyret de siste 60 årene: bilen. Dette underlige metalldyret som ikke har ført med seg noen ny engangspest á la Svartedauden, men som i stedet har bidratt til en irreversibel og muligens uhelbredelig miljøkatastrofal Svartedaud. Som ikke lenger har utsikt til å bli visualisert for de 130.000 Oslo-borgere som daglig rir sine rundfota metalldyr forbi Bjørvikatårnene.