Jeg fikk denne beskrivelsen på sms fra min samboer en dag, sakset fra Ulf Schönes beskrivelse av Snusmumrikken (en Tove Jansson-forsker, viste det seg senere). Snusmumrikken er en figur som jeg lenge har følt meg beslektet med. Jeg er bl.a. blitt avhengig av å bruke en kaffikopp med bilde av den gode Snusmumrikken på, som jeg fikk av min samboer til jul. Fiskestang og telt har jeg liggende fra før. Fløyte og pipe har jeg ennå ikke fått meg. Det kan fort skje. Snusmumrikken er som kjent den som lengter både hjem og ut. Selvangivelse:
«- Han var jo et slags ideal i begynnelsen, den frie, som ikke brydde seg om hva andre tenkte. Senere blir han et mindre ideal: han viser at han også føler vrede og sinne som han ikke vet hvordan han skal håndtere.»
Det skal understrekes at hun også spedde på sms-en med Schönes beskrivelse av Mummimamma:
«Hun var jo alltid den store sikkerheten i familien, som stod for varme og ubetinget kjærlighet. Men i Pappaen og havet blir hun melankolsk. Det er tydelig at hun heller ikke bare er en person som bare kan gi og gi; hun er også et menneske som har sine behov og brister.»
Et tips om å reise hjem til Mummidalen igjen…? En påminnelse om Talmuds visdom: En mann uten kvinne er ikke noe menneske. Mer som: En Snusmumrik uten Mummimamma er bare en halv Snusmumrik…