innbundet.jpg9788205393981-300dpi.jpg
La oss flytte litteraturdebatten ut av Knausgård og bort fra alterringen. Vi kan heller bruke anledningen til å stille noen større spørsmål: Forvalter litteraturen egne sannhetskrav? Hvilke sjangere har den største virkelighetsevne? Hva slags litteratursyn og jeg-forståelse er det som lurer bak Knausgård og realitysuget?

Aller først noterer jeg imidlertid at det ikke minst er forfatterne som diskuterer mottagelsen av Karl Ove Knausgårds romanprosjekt Min kamp
, og tilsynelatende er det også forfatterne selv som er mest enige med Jan Kjærstad når han beskrev kritikken som øvelser ”knelende ved en alterring”. Jeg tror Kjærstad har mye rett i én ting: 90% av norsk kritikk tenderer naturlig mot saueflokkmentalitet, nemlig den som kommer fra noen få kvadratmeter i Oslo. Kjærstad har nemlig feil om han tar i betraktning f.eks. omtalen i Stavanger, hvor Steinar Sivertsen, fjorårets norske litteraturkritiker, omtalte litteraturåret som et offer for ”motelitteratur”: ”Den tydelegaste tendensen når det gjeld norsk samtidslitteratur, er den klassiske, Kristiania-bohemske viljen til å skriva sitt liv utan å skjule det private utgangspunktet for teksten.” Kritiker og forfatter Sigmund Jensen fulgte opp med å bruke dusjen som metafor for litteratur-Norge anno 2009. Mange forfattere løfter blikket fra navle og kjønnshår, mente han, mens noen har blikket tidsmessig rettet mot hår i dusjen og eget speilbilde. Burde det sårbare oppvekststoffet Knausgård skriver ut av seg selv nettopp frigjøres fra det private opphavet, både for hans del, for opphavets del og for den lesende offentligehetens del? Hva slags krav skal man stille til en selvbiografi i form av en realityroman?

            ”Fløgstad-debatten” sommeren 2009 avstedkom vitterlig refleksjoner rundt sannhetskrav til litteraturen, eller mer presist: en meget etterlengtet debatt åpenbarte seg, om ethvert verks, enhver teksts, produksjon av sine egne sannhetskrav – om hvor og hvordan det enkelte verket lar estetikken møte etikken, lar poesien veves med politikken, legger historisk og kollektiv kunnskap i munnen på nye fortellere. Historikeren Tore Pryser beskyldte imidlertid Fløgstad for plagiat av egen forskning til romanen Grense Jakobselv, som bl.a. beskriver hendelser fra den andre verdenskrig i Finnmark. Den norske normalreaksjon ville vært at kontroversen bare avstedkom en sedvanlig hegemonidebatt mellom skjønnlitteratur og sakprosa, hvor fiksjon og fakta vekselvis fikk himmel og helvete som postfiks av den kompakte enten-eller-majoritet. Så drar man på hver sin urnorske polekspedisjon igjen, enten til sakprosaens arktis eller til fiksjonens antarktis.

På skjønnlitteraturens område, som i billedkunstens verden, har vi de siste årene fått flere forfattere som ønsker å komme virkeligheten sterkere i møte, med gamle og nye skrivemåter. Nordisk Råds-nominerte Thomas Espedal sier: ”Jeg skriver bare romaner, men jeg har sluttet å dikte.” Karl Ove Knausgårds siste romanprosjekt, Min kamp, også det Nordisk Råds-nominert, er et uttalt forsøk på avskrift av hans faktiske, virkelige liv. Her er en mimesis-holdning til det å skrive tatt ut i det ekstreme, med navngitte personer og miljø, med ”romanhendelser” som påstår å angi ”virkelige” hendelser i historiske tidrom. Hva Knausgård vil avspeile er seg selv og sin brokete indre og ytre hverdag, som eksempel på det ufattelige mennesket vi alle er. Greit. Men hva skjer om du blir din egen (anti)helt i din egen skrift på gjengrodde stier?

Det er nettopp noe Hamsunsk ved Knausgård, som gjør at jeg instinktivt tar ut god avstand. Kjartan Fløgstad repliserte på sin side følgende til anklagene mot hans kildebruk: ”Som romanforfattar har eg brukt, og kjem til å bruka igjen, eit utal av kjelder for å skapa eit fritt og autonomt diktverk, som dikterer sitt eige forhold til det verkelege. Diktinga hermar ikkje røynda, like lite som fiolinen imiterer ein skrivemaskin.” Fløgstads virkelighetsiver er av et annet slag, med en tydelig uttalt poiesis-holdning til det å skrive, som her ikke er avspeiling av en opplevd virkelighet, men å skrive frem en sannsynlig virkelighet. Hans faktabaserte kildebruk ligger bare under, gir ham tilgang til å nedfelle noe politisk og ideologisk over en historie om enkeltmennesker under krigen nord i Norge i Europa. Virkeligheten skrives her ikke frem gjennom det introspektive jeget, men gjennom fellesskapets historiske kunnskap, lagt i munnen på mange virkelighetsnære personer og fortellere. Men begge bruker så godt de kan det vi kunne kalle for virkelighetsgrep.

Jeg tror at Karl Ove Knausgård i Min kamp har tatt Umberto Eco på ordet, når Eco skal ha sagt til sine studenter at en hovedfagsoppgave er som en gris; man kaster ingenting. Min kamp er antagelig det gedigne flettverket av det meste forfatteren har skrevet på de siste årene i alle sjangere. Det er godt gjort, og ligger nært opp til ett av Montaignes dannelsesideal: ”I min skole skulle alt vi opplevet tjene som lærebok.” Spørsmålet er om Min kamp har offentlig potensiale som nettopp det? Eller skriver den seg bare tidsriktig inn i realityverdens kikkermentalitet anno 2010?

Det er som sagt noe Hamsunsk ved romanprosjektet og den formidable resepsjonen verket har fått. Like ned til den frastøtende tittelen. Jeg-fremstillingen er særlig interessant. Hamsun tar i mange av sine antatt viktigste bøker fatt i leseren gjennom jeg-fortelleren, når han ikke bare lar hovedpersonen snakke med seg selv, men ofte gjør ham selv til en ukjent for seg selv. Hamsuns hovedperson i Sult er jeg-svak og redd for livet, men følsom og sympatisk på denne åpne, sjelfulle og overtalende måten. Hamsuns personer er ofte utsatte vesen i et uforståelig samfunn med kalde mennesker rundt seg, nærmest handlingslammede utenom til å trakassere andre og redusere seg selv på ydmykende vis. På et vis kunnskapsvegrende, always blowing in the wind fra deres egne introverte tankebevegelser. Eivind Tjønneland har helt fra Knausgårds 1999-roman Ute av verden, beskrevet Knausgård som en foregangsmann for det han kaller en mer kulturmasochistisk litteratur – aggresjonshemmet, selvpinende, brutalt utleverende, sannhetssøkende, gudslengtende – som det er kulturradikalismens oppgave å avsløre, som han sier. Helene Uri sa i Dagbladet sist lørdag: ”Knausgård spiller den ensomme hannulven som skånselsløst jager sannheten, uansett hva det koster ham og andre – fordi han ikke har noe valg”. Romanskeptikeren Georg Johannesen mente romanformen ga dårlige forfattere en evinnelig hang til å brette ut sitt ”jomfrunalske følelsesliv”, og foretrakk selv essayet eller tekster som ville noe mer enn privat utlevering.

Men Knausgårds selvbiografiske realitygrep utleverer ikke bare en privat virkelighet, det fremmer også de overskridende tekstkvalitetene ved Knausgårds romanserie, når han som de store romanforfatterne også kan ta inn alle de essayistiske og refleksive tekstformene han har arbeidet med gjennom årene. Knausgård er utvilsomt en god forteller, men han er også en god leser og fortolker, og det finnes mange refleksjoner og essayistiske passasjer i Min kamp som ikke bare utleverer ham selv. Spørsmålet er om det private realitylaget over disse seks bindene av illudert virkelighet nettopp er det som vil frata bøkene et litteraturhistorisk etterliv? Så langt jeg kan se har Knausgård mye å strekke seg etter, for å nå opp til selvbiografiske og jeg-reflekterende romanforfattere av rang, slik som den reisende Harry Martinsson eller den stedbundne Fernando Pessoa.

Det aller viktigste er kanskje bare dette: Knausgård skaper lesing. Jeg skulle gjerne likt å vite hvor mange eksemplar som er solgt av Fløgstads Grense Jacobselv kontra Knausgårds roman… Min kamp avslører neppe bare litteraturkritikerne i Oslo, slik Kjærstad basunerer, men kanskje hele det kulturkonsumerende Norge. I 2010 ser jeg for min del skeptisk på utviklingen av våre lesevaner. Hvis det stemmer at 50% av en bok er skrevet av leseren, slik f.eks. Olof Lagerkrantz påstår i sin Om kunsten å lese og skrive, er leserens begavelse og kjærligheten til lesing avgjørende for en boks kvalitet. Høsten 2009 viste det seg at ingen mediestudenter ved UiS leste avis, selv om de ville bli journalister. Facebook, mobil og tv dominerte. Det audiovisuelle realitysamfunnet er nesten totalt, selv om det er blitt mer interaktivt.

Så er spørsmålet om det er derfor Min kamp er en slik suksess i det gamle bokmediet, fordi den tilfredsstiller både individ og samfunn i det bestående skuespillsamfunnet, med apolitisk facebook-kvalitet? Eller er Min kamp motsatt et bevis på at litteraturen er fjernsynet totalt overlegen når det gjelder evnen til kvalitet, også innen reality-sjangeren? Svaret kan godt tenkes å være både-og. Da er vi på det helt overordnete planet for lesing av samtidslitteraturen: Hva er litteraturens nytte? Jeg tror det er et relevant spørsmål også for vår tid, slik det var det for Montaigne i Bourdeaux i 1575 eller Fernando Pessoa i Lisboa i 1930.

            Montaigne skrev et sted: ”Vi lever alle stengt inne i vårt sammentrengte selv og ser ikke lenger enn til vår egen nesetipp. … Denne vide verden er det speil hvor vi kan betrakte oss selv som vi virkelig er. Kort sagt, det er denne som skal være barnets lærebok.” Pessoa fablet et sted om å skrive frem et speil som viste oss slik de andre så oss. Harry Potter finner på trolldomsakademiet Galtwort et speil som ikke viser hans ansikt, men hans innerste drøm, som for Potters del er lykkelig samvær med de avdøde foreldrene. Hvilket av speilene er eventuelt mest dekkende for Knausgårds Min kamp?

For Jan Kjærstads del kan det være at Min kamp har umuliggjort en av hans bedre bokideer, noe som kan forklare hans fert for møllkuler. Mange poengterer det konservative språket og kunstsynet, det gammelmodige tankeinnholdet, samt fortellerens selvboring – samtidig som de berømmer det samme; og ikke minst fortellerevnen og virkelighetsgrepet. Redaktør Bjørgulv Braanen i Klassekampen finner en genuin idéhistorie i bøkene, foruten bekreftelse av eget kunstsyn. Jørgen Lorentzen tar kaka når han ser romanens død gjennom et verk som overgår alt i verdens litteraturhistorie hittil. Wenche Mühleisen forsøker å lese verket inn i en ny sosial og relasjonell estetikk, men det må da være vanskelig å få til? Morten Strøksnes beskriver med en lesverdig Knausgård-vri familiære ringvirkninger av konas Knausgård-lesing.

Vi som leser Min kamp bør kanskje spørre oss selv hvordan vi selv ville skrevet vår egen livshistorie? Jeg har her i liten grad tatt opp den viktigste tematikken som kommer til syne i romanprosjektet, noe som antagelig ville være det sentrale for oss. Ville vi forresten skrive med det for øyet å oppnå noe mer enn berømmelse i realitysamfunnet? For å danne oss selv? Som selvterapi? Hva slags helt ville vi gjøre oss selv til? Om Min kamp får flere til å skrive, om enn bare om sine egne jomfrunalske privatliv, og bare for seg selv, så er jo det en kvalitet få bøker innehar. Så kan vi prøve oss på mer kompliserte ting når vi har fått passe orden på oss selv og språket, for nå å ta forfatteren selv, Karl Ove Knausgård, på ordet, når han nylig sa at han opprinnelig hadde regnet Min Kamp som et sidespor og at han hadde trodd at dette bokprosjektet skulle bli en parentes i forfatterskapet hans. En 6-binds-parentes…

PS! De viktigste artiklene jeg har kommet over om Knausgårds romanprosjekt er, i rekkefølge:

1.     Morten Strøksnes’ satire om Knausgård-virkninger i BT og Aftenbladet: http://www.bt.no/meninger/kommentar/stroksnes/Om-aa-komme-over-knausen-999229.html

2.     Wenche Mühleisens forsøk på å skrive Min Kamp inn i en ny estetikk i KK (finnes på side 3 i KK mandag, 11. Januar) 

3.     Jan Kjærstads kritikk av kritikken i Aftenposten: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3452780.ece

4.     Jørgen Lorentzens panegyriske romandød i Aftenposten: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3459971.ece 

PS!! I ettertid har litteraturprofessor Arne Melberg, som i 2007 kom med den meget anbefalingsverdige boka Om selvframstilling i litteraturen, gjort den beste kommentaren så langt, hvor han omtaler Min Kamp som en litterær kentaur, men en velformet en: «En romankropp med et biografisk hode som likevel er en helhet og ingen kunstig blanding»: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3465924.ece