reilstad kom

Tale er sølv, som vi vet. Nordnorsk kulturhistorie muligens av sort gull. Jeg er halvt nordlending. Det føles som om banneevnen er redusert med dette her: Det var sommeren 1989 at min storesøster (ukjent opphav, sakset fra: http://home.c2i.net/frankhan/vaskemaskin.htm) kom hjem til Fjellvegen med en kassett. Dette måtte vi høre på! Deler av familien samlet seg om kassettspilleren ute på kjøkkenet. Ut av høyttaleren strømmet følgende (LYDFIL - MÅ HØRES):
«Æ har fan ikke tang som går over det her, heller, søkki helvete, førbainnade jævelskap, helvete satan, helvete tykjilort, førbainnade helvete også det va no tykjen no det her, (…) fan kors’n ska æ få på den her slangen, så inn i han Gammel-Eriken i det røde helvete, det va som fan, førbainnade jævelskap, altså, satan og helvete han tykji-Ola, førbainnade, satan i helvete, (…) dæven han steiki å satan og helvete også den der mainnskiten, tykji dinna føribannade driten, e’ gådd av alt, helvetes sjiten, satan han Gamle-Erik og altså, skal plages kvær gång med det her jævelskapen, den her vaskemaskinen her altså, satan og, satan, honen tykji inni faen han steike inni åhelvete, no har e’ ikkje sett so inni satan, e’ får han faen ikkje inn, (…) det e’ forbanna i helvete å få inn den her jævelen altså, han går faen ikkje inn (…)»
Etter hvert hørtes også en kvinnestemme. Hun spurte om den sterkt plagede mannen trengte hjelp. Hennes stemme boblet av latter og ertelyst. Fra et sted inne i vaskemaskinen fikk hun svar. Jentestemme sier: «Ska’ æ kom å hjelp dæ ?, (…) ska’ æ kom å hjelp dæ’ ?” Svar: «Sånt helvete på jord, du han steike i faen altså, (…)
Jentestemme sier: «Treng du hjelp ?»
Svar: «Du kainn reis te helvete både du å heile helvete, med denne driten, (…) kan e’ altså fan steiki fortæl dæ ! det her e appsolutt den siste gongen æ har vørre inn i denne here satan og holt på det kainn du altså førrbainne dæ på, du e bare ei fett og så slørven med den her så inn i helvete, det e da du e. Du e så slørven med den her så inn i fan, du e fan ikke verd å ha vaskemaskin, du sku fan ha hadd et brætt! Sjå no her ka’ som e inni her, (…) e kainn bli så forbainna at æ kainn sprekk !!, ja du kan ryke å reis både du å vaskemaskina (…) rævhål, satans mannskit, no hadd dem fan ikkje vesst kordan man bruke maskinen heller (…) har du starta det her helvete her ? Han starta jo fan ikkje heller, dinna idioten, (…) e har ikkje ødelagt nokke,(…) e har fan ikkje rørt nokke,(…)»
Dette skulle være et opptak foretatt i smug, foretatt av en sønn som var innforstått med farens ordforråd og vilje til å ta det i bruk når livet ble for komplisert. En sønn som skjønte hva som var i gjære da vaskemaskinen slo seg vrang for tredje eller fjerde gang. Dramaturgien var så perfekt, mannens prestasjon så genial at jeg lenge tvilte på om historien var sann - eller om det hele var iscenesatt. Da fortellingen dukket opp i Gyldendals prestisjeprosjekt “Nordnorsk kulturhistorie” seks år etter, satte jeg meg fore å oppspore vaskemaskin-mannen, hvis han fantes. Det gjorde han. Men om mannen hadde vært plaget med vaskemaskinen, var det ingenting mot styret etter at sønnen i huset hadde sluppet løs kassetten. Meldingen til Nordlandspostens kulturleder var derfor klar. Ikke bilde. Ikke navn. Dessuten :
- Jeg har fått nok av det der faenskapet. I grunnen skal man vel ikke bry seg. Men når det ble så ille at folk ringte på natta og det ikke gikk an å gå inn på en kafe eller restaurant uten at noen måtte slenge ett eller annet, så ble det ubehagelig. Jeg er bussjåfør, og alle kjenner meg helt ut til Bodø. Nei, jeg vil ikke ha mer jævelskap med det der. Til og med Bjørn Jens ringte og spurte om han fikk bruke historien i en sangtekst !
Jeg fikk også tak i den store synder, sønnen i huset, førstekonservatoren. Heller ikke han villig til mer enn noen knappe, anonyme uttalelser.
- Det var tyveri av kassetten som gjorde at jeg mistet kontrollen. Hele greia ble litt ekkel etter det, noe annet enn jeg hadde beregnet..
I nordnorsk kulturhistorie står det at din far gjorde deg arveløs. Stemmer det?
- Nei det er ikke rett.
Familien ble utsatt for et voldsomt kjør etter at folk begynte å kopiere kassetten. Den ble spilt over høyttaleranlegget på Rognan ungdomskole, og uansett hvilket hjem man kom til, satt folk og lyttet til, eventuelt pratet om, sambygdingen med vaskemaskinen. Han var med på ethvert vorspiel. Ungdommen på Rognan startet fanklubb med fem kroner i medlemsavgift. To hundre medlemskort ble revet bort momentant. Snart var kassetten utenfor bygdas grenser. Den ble det store samtaleemne også i Bodø. Hadde den fulgt de vanlige kanaler for distribusjon, ville den vært vårt distrikts store listetopp det året. Kassetten vandret ut av fylket. Det finnes også tegn på at den fant veien ut av landet.
- Den kom jo til Australia, sier vaskemaskin-mannen til meg.
-Australia?
- Ja, det var noen fra Saltdalen som var på ferie der. Det første de fikk slengt foran seg var kassetten.
- Forstår du at du er blitt en kulturpersonlighet ?
- Nei, ikke i det hele tatt. Jeg kan ikke fatte at det der skal ha noe med kultur og sånt å gjøre. Det er nå bare slik lynnet er.
- Men når sant skal sies; du er svært god til å banne ?
- Da har du ikke truffet de rette “karan” ! Jeg blir bare smågutt i forhold…
- Ett siste spørsmål: Fikk du reparert vaskemaskinen ?
- Den fungerte ei stund. Men nå er den gått på dumpa.

MANNEN SOM BANNET SEG INN I KULTURHISTORIEN

Arkivert tekst