reilstad kom

Jeg fikk denne beskrivelsen på sms fra min samboer en dag, sakset fra Ulf Schönes beskrivelse av Snusmumrikken (en Tove Jansson-forsker, viste det seg senere). Snusmumrikken er en figur som jeg lenge har følt meg beslektet med. Jeg er bl.a. blitt avhengig av å bruke en kaffikopp med bilde av den gode Snusmumrikken på, som jeg fikk av min samboer til jul. Fiskestang og telt har jeg liggende fra før. Fløyte og pipe har jeg ennå ikke fått meg. Det kan fort skje. Snusmumrikken er som kjent den som lengter både hjem og ut. Selvangivelse:
“- Han var jo et slags ideal i begynnelsen, den frie, som ikke brydde seg om hva andre tenkte. Senere blir han et mindre ideal: han viser at han også føler vrede og sinne som han ikke vet hvordan han skal håndtere.”
Det skal understrekes at hun også spedde på sms-en med Schönes beskrivelse av Mummimamma:
“Hun var jo alltid den store sikkerheten i familien, som stod for varme og ubetinget kjærlighet. Men i Pappaen og havet blir hun melankolsk. Det er tydelig at hun heller ikke bare er en person som bare kan gi og gi; hun er også et menneske som har sine behov og brister.”
Et tips om å reise hjem til Mummidalen igjen…? En påminnelse om Talmuds visdom: En mann uten kvinne er ikke noe menneske. Mer som: En Snusmumrik uten Mummimamma er bare en halv Snusmumrik…

Altså, hvilken betydning har slike arenaer som Bokelskere.no, blogger og lesesirkler for litteratur/lesing?
- Bokelskere.no er et åpent nettsamfunn, mens bokblogger er institusjonelle eller personlige “magasin” om litteratur. Det er grunn til å tro at et vellykket nettsamfunn kan ha stor betydning, om det innbyr til sosial eller faglig utveksling. Tida man bruker der bør føles verdifull på et eller annet vis, interaksjons- og samtalemulighetene bør være mange og interessante for “innbyggeren”. Bokelskere er fortsatt relativt ungt, det er vel uvisst om det har de kvalitetene som skal til for å bli et brukssamfunn. Når alle snart har egne nettsider og blogger vil disse på sin side automatisk kunne få mindre offentlig betydning. De fysiske lesesirklenes nye popularitet kan ha to motsatte årsaker. På den ene siden er det antagelig en motkulturell respons på digitaliseringen og det virtuelle livet på nettet. På den annen side er det muligens også et resultat av de sosiale mediene, hvor nye konstellasjoner av mennesker kan oppstå i den fysiske verden. Ingen steder er jo dette mer synlig enn i nettsamfunn som Match.com, hvor det faktisk er hele poenget etter hvert å skulle møtes i virkeligheten.
Bokundersøkelsen fra 2008 viser at 7 av 10 leser en dag i uken eller mer. Tror du boksirkler, blogger og bokelskere.no kan øke leselysten blant folk?
- Ja, i noen grad tror jeg det, selv om vi her snakker om lesing som en nisjeinteresse som naturlig tiltrekker seg mennesker som allerede er stabile lesere. Lesing bør uansett være et brennhett tema i en digitalisert hverdag hvor the digital natives snart vil måtte overta faglige og politiske posisjoner.
Er det bra/dårlig at folk bruker forskjellige arenaer?
- Nei. Kvaliteten på lesesirkelen eller nettsamfunnet er avgjørende for verdien og nytten. Fortsatt er det slik at litteraturkritikk er en relativt stabil del av de største regionale og nasjonale avisenes repertoar, og derfor fortsatt den viktigste kollektive offentligheten for spredning av det litterære ordet. Man kan argumentere at dess flere arenaer dess større sjanse for at flere kommer i berøring med litteratur og lesing. Dette er jo også sant med reklamebriller på, at dess mer visualisering og spots, dess mer “salg” og bruk.
Er det nytt at bokfolk sosialiserer seg mer? Ny trend? Eller helt naturlig og i takt med utviklingen?
- Bokfolk har tildels alltid funnet sammen. Tenk på aristokratiets og borgerskapets litterære salonger. Kafeenes litterære rolle opp gjennom historien er ikke ubetydelig, ja avisene stammer jo nærmest herfra. Lesesirkler har vært mer eller mindre trendy opp gjennom tidene, etter hvert i alle samfunnslag. Det nye er selvsagt måten litteraturinteressen kan organiseres i og med det digitale samfunnet. Det bør utnyttes, for det er fra de samme digitaliserte og oftest audiovisuelle mediene at det gamle bokmediet, og dermed lesing slik vi har kjent til det tidligere, som sammenhengende og reflektert, er utsatt for et enormt press for tida. Jeg er spent på fremtidens leseplater, for å si det slik.

Viktig melding på vegne av allmenndannelsen i Stavangerregionen: “Du har kanskje hørt at dekan Tor Hauken ved Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Stavanger har fremmet et forslag om å legge ned fagene fransk, spansk og tysk fra høsten 2010. Styret ved UiS skal avgjøre denne saken i sitt neste møte den 12. februar 2010. Hvis du syns det er en dårlig ide, kan du støtte vår sak ved å undertegne en online-resolusjon som du finner under følgende webadresse: http://www.PetitionOnline.com/UiSFST10/petition.html“

Slik lyder utlysningen for en meget viktig stilling for Stavangerregionens utvikling av en litterær og kritisk offentlighet: “100 % prosjektstilling er ledig med tiltredelse snarest. Bystyret har bevilget midler til en treårig ”tidligfase” i arbeidet med å etablere et litteraturhus/Kielland-senter i Stavanger. Prosjektleder skal sammenfatte alle sider ved prosjektet og tilrettelegge et beslutningsgrunnlag mht innhold, samarbeidspartnere, lokalisering og finansiering. I tillegg er det ønskelig at noen aktiviteter kan starte allerede i 2010. Prosjektansvar er lagt til Sølvberget, Stavanger bibliotek og kulturhus.” Hvilke egenskaper du skal ha: “ - relevant høyere utdanning; - engasjement for og erfaring med litteraturformidling; - kreativitet og evne til å være nytenkende; - erfaring som prosjektleder, herunder innhenting av prosjektmidler og økonomistyring; - gode samarbeidsevner og lederegenskaper”. Hva du får: “Lønn etter avtale. Gode pensjons- og forsikringsordninger. Et inspirerende og utfordrende arbeidsmiljø i en pulserende kulturby med ambisjoner”. Du bes rette spørsmål til bibliotek- og kulturhussjef Marit Egaas, (+47) 51 50 74 64 / (+47) 908 53 123 / marit.egaas@stavanger-kulturhus.no. Søknadsfrist er 27. januar 2010. Søknaden sendes til: Sølvberget KF, postboks 310, 4002 Stavanger, eller til post@stavanger-kulturhus.no” Så vet du det. Her finner du FORPROSJEKTET ledet av Jostein Solland. Jeg satt selv i referansegruppa, og var langt fra enig i alt.Her finner du SAKSFREMLEGGET i fra kommunens behandling 17.09.2009.

La oss flytte litteraturdebatten ut av Knausgård og bort fra alterringen. Vi kan heller bruke anledningen til å stille noen større spørsmål: Forvalter litteraturen egne sannhetskrav? Hvilke sjangere har den største virkelighetsevne? Hva slags litteratursyn og jeg-forståelse er det som lurer bak Knausgård og realitysuget?
Aller først noterer jeg imidlertid at det ikke minst er forfatterne som diskuterer mottagelsen av Karl Ove Knausgårds romanprosjekt Min kamp, og tilsynelatende er det også forfatterne selv som er mest enige med Jan Kjærstad når han beskrev kritikken som øvelser ”knelende ved en alterring”. Jeg tror Kjærstad har mye rett i én ting: 90% av norsk kritikk tenderer naturlig mot saueflokkmentalitet, nemlig den som kommer fra noen få kvadratmeter i Oslo. Kjærstad har nemlig feil om han tar i betraktning f.eks. omtalen i Stavanger, hvor Steinar Sivertsen, fjorårets norske litteraturkritiker, omtalte litteraturåret som et offer for ”motelitteratur”: ”Den tydelegaste tendensen når det gjeld norsk samtidslitteratur, er den klassiske, Kristiania-bohemske viljen til å skriva sitt liv utan å skjule det private utgangspunktet for teksten.” Kritiker og forfatter Sigmund Jensen fulgte opp med å bruke dusjen som metafor for litteratur-Norge anno 2009. Mange forfattere løfter blikket fra navle og kjønnshår, mente han, mens noen har blikket tidsmessig rettet mot hår i dusjen og eget speilbilde. Burde det sårbare oppvekststoffet Knausgård skriver ut av seg selv nettopp frigjøres fra det private opphavet, både for hans del, for opphavets del og for den lesende offentligehetens del? Hva slags krav skal man stille til en selvbiografi i form av en realityroman?

Tale er sølv, som vi vet. Nordnorsk kulturhistorie muligens av sort gull. Jeg er halvt nordlending. Det føles som om banneevnen er redusert med dette her: Det var sommeren 1989 at min storesøster (ukjent opphav, sakset fra: http://home.c2i.net/frankhan/vaskemaskin.htm) kom hjem til Fjellvegen med en kassett. Dette måtte vi høre på! Deler av familien samlet seg om kassettspilleren ute på kjøkkenet. Ut av høyttaleren strømmet følgende (LYDFIL - MÅ HØRES):
«Æ har fan ikke tang som går over det her, heller, søkki helvete, førbainnade jævelskap, helvete satan, helvete tykjilort, førbainnade helvete også det va no tykjen no det her, (…) fan kors’n ska æ få på den her slangen, så inn i han Gammel-Eriken i det røde helvete, det va som fan, førbainnade jævelskap, altså, satan og helvete han tykji-Ola, førbainnade, satan i helvete, (…) dæven han steiki å satan og helvete også den der mainnskiten, tykji dinna føribannade driten, e’ gådd av alt, helvetes sjiten, satan han Gamle-Erik og altså, skal plages kvær gång med det her jævelskapen, den her vaskemaskinen her altså, satan og, satan, honen tykji inni faen han steike inni åhelvete, no har e’ ikkje sett so inni satan, e’ får han faen ikkje inn, (…) det e’ forbanna i helvete å få inn den her jævelen altså, han går faen ikkje inn (…)»
Etter hvert hørtes også en kvinnestemme. Hun spurte om den sterkt plagede mannen trengte hjelp. Hennes stemme boblet av latter og ertelyst. Fra et sted inne i vaskemaskinen fikk hun svar. Jentestemme sier: «Ska’ æ kom å hjelp dæ ?, (…) ska’ æ kom å hjelp dæ’ ?” Svar: «Sånt helvete på jord, du han steike i faen altså, (…)
Jentestemme sier: «Treng du hjelp ?»
Svar: «Du kainn reis te helvete både du å heile helvete, med denne driten, (…) kan e’ altså fan steiki fortæl dæ ! det her e appsolutt den siste gongen æ har vørre inn i denne here satan og holt på det kainn du altså førrbainne dæ på, du e bare ei fett og så slørven med den her så inn i helvete, det e da du e. Du e så slørven med den her så inn i fan, du e fan ikke verd å ha vaskemaskin, du sku fan ha hadd et brætt! Sjå no her ka’ som e inni her, (…) e kainn bli så forbainna at æ kainn sprekk !!, ja du kan ryke å reis både du å vaskemaskina (…) rævhål, satans mannskit, no hadd dem fan ikkje vesst kordan man bruke maskinen heller (…) har du starta det her helvete her ? Han starta jo fan ikkje heller, dinna idioten, (…) e har ikkje ødelagt nokke,(…) e har fan ikkje rørt nokke,(…)»
Dette skulle være et opptak foretatt i smug, foretatt av en sønn som var innforstått med farens ordforråd og vilje til å ta det i bruk når livet ble for komplisert. En sønn som skjønte hva som var i gjære da vaskemaskinen slo seg vrang for tredje eller fjerde gang. Dramaturgien var så perfekt, mannens prestasjon så genial at jeg lenge tvilte på om historien var sann - eller om det hele var iscenesatt. Da fortellingen dukket opp i Gyldendals prestisjeprosjekt “Nordnorsk kulturhistorie” seks år etter, satte jeg meg fore å oppspore vaskemaskin-mannen, hvis han fantes. Det gjorde han. Men om mannen hadde vært plaget med vaskemaskinen, var det ingenting mot styret etter at sønnen i huset hadde sluppet løs kassetten. Meldingen til Nordlandspostens kulturleder var derfor klar. Ikke bilde. Ikke navn. Dessuten :
- Jeg har fått nok av det der faenskapet. I grunnen skal man vel ikke bry seg. Men når det ble så ille at folk ringte på natta og det ikke gikk an å gå inn på en kafe eller restaurant uten at noen måtte slenge ett eller annet, så ble det ubehagelig. Jeg er bussjåfør, og alle kjenner meg helt ut til Bodø. Nei, jeg vil ikke ha mer jævelskap med det der. Til og med Bjørn Jens ringte og spurte om han fikk bruke historien i en sangtekst !
Jeg fikk også tak i den store synder, sønnen i huset, førstekonservatoren. Heller ikke han villig til mer enn noen knappe, anonyme uttalelser.
- Det var tyveri av kassetten som gjorde at jeg mistet kontrollen. Hele greia ble litt ekkel etter det, noe annet enn jeg hadde beregnet..
I nordnorsk kulturhistorie står det at din far gjorde deg arveløs. Stemmer det?
- Nei det er ikke rett.
Familien ble utsatt for et voldsomt kjør etter at folk begynte å kopiere kassetten. Den ble spilt over høyttaleranlegget på Rognan ungdomskole, og uansett hvilket hjem man kom til, satt folk og lyttet til, eventuelt pratet om, sambygdingen med vaskemaskinen. Han var med på ethvert vorspiel. Ungdommen på Rognan startet fanklubb med fem kroner i medlemsavgift. To hundre medlemskort ble revet bort momentant. Snart var kassetten utenfor bygdas grenser. Den ble det store samtaleemne også i Bodø. Hadde den fulgt de vanlige kanaler for distribusjon, ville den vært vårt distrikts store listetopp det året. Kassetten vandret ut av fylket. Det finnes også tegn på at den fant veien ut av landet.
- Den kom jo til Australia, sier vaskemaskin-mannen til meg.
-Australia?
- Ja, det var noen fra Saltdalen som var på ferie der. Det første de fikk slengt foran seg var kassetten.
- Forstår du at du er blitt en kulturpersonlighet ?
- Nei, ikke i det hele tatt. Jeg kan ikke fatte at det der skal ha noe med kultur og sånt å gjøre. Det er nå bare slik lynnet er.
- Men når sant skal sies; du er svært god til å banne ?
- Da har du ikke truffet de rette “karan” ! Jeg blir bare smågutt i forhold…
- Ett siste spørsmål: Fikk du reparert vaskemaskinen ?
- Den fungerte ei stund. Men nå er den gått på dumpa.